PROFILPELAJAR.COM

Hugenotter
	Hugenottkorset er hugenottenes symbol.
Hovedgren	Den reformerte kirke
Livssyn	Kalvinisme
Geografi	Frankrike

Artikkelen inngår i serien om Protestantisme

Reformasjonen (1500-tallet)
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Den reformerte kirke Anabaptisme Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Den engelske kirke Den anglikanske kirke Puritanisme Presbyterianisme (Skottland)
Etterreformatoriske kirkeretninger
Adventisme (USA) Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England)
Norske, protestantiske kirker
Den norske kirke Pinsebevegelsen i Norge Det Norske Baptistsamfunn Misjonskirken Norge Den Evangelisk Lutherske Frikirke Brunstad Christian Church

Hugenotter (fransk huguenots) er betegnelsen på tilhengerne av den reformerte lære i Frankrike. Hugenottene fulgte ikke Martin Luthers lære, men støttet seg til Ulrich Zwinglis teologi, videreutviklet av Jean Calvin til kalvinismen som ble den ledende protestantiske trosretningen i Frankrike. Betegnelsen «hugenott» sa de selv var en lojalitetserklæring til det franske kongehus, inspirert av Hugo Capets navn.^[1]

Betegnelsen «hugenott» stammer fra 1500-tallet og har også vært tolket som en fransk forvanskning av det tysk-sveitsiske ordet Eidgenosse = «edsvoren kamerat», dvs. «forbundsfelle»,^[2] på grunn av båndene til den sveitsiske reformasjon. Først ble ordet brukt som skjellsord av motstanderne, men senere tatt i bruk av hugenottene selv.

Hugenottenes fremvekst

Den første reformerte menigheten i Frankrike ble stiftet i hemmelighet i 1555. Hugenottene tok avstand fra katolsk dyrkelse av skytshelgener, noe som i katolske øyne utsatte hele samfunnet for fare. 4. september 1557 ble hugenott-menigheten avslørt og beleiret av rasende katolikker. Garnisonen måtte rykke ut og eskortere menigheten trygt gjennom den opprørte folkemengden. Franske konger forpliktet seg i kroningseden til å forfølge ethvert kjetteri, men enkedronning Katharina av Medici bekymret seg mer over utsikten til en borgerkrig. Hun satset derfor på en toleranseerklæring, Saint-Germain-ediktet, som ble kunngjort i hennes mindreårige sønns navn. Her fikk hugenottene lov til å samles til gudstjeneste utenfor byene i noen av landets distrikter. Sore deler av befolkningen var svært opprørt over løsningen som de anså som et svik mot kongens ed. Mange hugenotter tilhørte land-adelen som åpnet slottene sine for sine trosfeller som ofte var byfolk, men ikke fikk dyrke sin tro innenfor bymurene. Snart var det adelen som kontrollerte bevegelsen, og dette banet vei for protestantismen inn i selve hoffet. Dermed stod det franske kongehus i skvis mellom en voksende protestantisk fraksjon og en konservativ, katolsk adel. Våren 1562 toppet det seg da katolikker marsjerte til hoffet i Fontainebleau for å ta kongen under sin «beskyttelse», mens hans mor enkedronningen ble nødt til å ta katolikkenes side.^[3]

En massakre på en hugenottisk menighet i Vassay samme år gav støtet til en 30-årig religionskrig i Frankrike. Den verste hendelsen i denne krigen er kjent som Bartolomeusnatten. Den 24. august 1572 ble det satt i gang et blodbad i Paris der flere tusen hugenotter ble drept.

Ediktet i Nantes gav i 1598 hugenottene visse fristeder. Senere ble de igjen utsatt for sterkt press fra den franske kongen, og i 1685 ble ediktet i Nantes opphevet. Mellom 200 000 og 250 000 hugenotter emigrerte på grunn av forfølgelsene. Særlig dro de til Sveits og mange stater i dagens Tyskland (hovedsakelig Brandenburg-Preussen, som de kom til å sette et sterkt preg på), England, Nederland og Nord-Amerika.

Noen hugenotter kom til Norge, der slektene Faye og Michelet nedstammer fra hugenotter. Michelet-familien fra Metz kan spores tilbake til 1444.^[4]

Denne utvandringen var et stort tap for Frankrike, ettersom hugenottene var dyktige borgere. Først ved den franske revolusjon i 1789 fikk de fulle borgerrettigheter.