For meieriproduktet, se fløte

En fløyte er et instrument i treblåsefamilien. Prinsippet med alle fløyter er at en luftstrøm treffer en kant og setter i gang svingninger. Svingningene kan påvirkes av spilleren. De mest utbredte fløytene i musikk i dag er blokkfløyter og tverrfløyter.

Fløyter benyttes til underholdning, ritualer og i arbeid. I mange typer folkemusikk benyttes fløyter. Til sjøs brukes båtmannspipe som signalinstrument. I sport og spill kan dommere bruke dommerfløyte for å gi signal om dømming. Kroppsøvingslærere kan bruke fløyte i undervisningen. Fløyter av samme type er også anvendt som lydsignal i trafikkdirigering.

Det eldste kjente menneskeskapte musikkinstrumentet er benfløyter. Det er funnet meget gamle benfløyter flere steder i Europa og også i Asia. I en hule ved Tübingen kalt Hohle Fels («hul klippe» på tysk), er det funnet fløyter laget av bein fra gribb og mammut, som dengang levde i området. Det er også funnet en benfløyte av ben fra hulebjørn i Divje babe hulen i Slovenia. Disse fløytene er laget for rundt 40 000 år siden, fløyten fra Slovenia er datert til å være eldst, men dette er omstridt.^[1][2]

Det kan hende man også laget fløyter av siv og bambus på den tiden, men disse har ikke samme mulighet til å bestå så lenge.

I Danmark ble det i 1985 funnet en fløyte fra 1000-tallet, Falsterpiben, 18 cm lang og med fem fingerhuller.

Fløyter tilhører menneskets eldste instrumenter. Beinfløyten og bambusfløyten, spesielt beinfløyten, er et av de eldste musikkinstrumentene som er kjent. Det er eksempler på at beinfløyter har overlevd i mer enn 30 000 år, de eldste fløytene som er kjent er funnet i Europa, men også i Asia har de en lang historie med instrumentet, og tradisjonen har fortsatt til i dag. I Kina ble det oppdaget en spillbar beinfløyte som er omtrent 9000 år gammel.^[3]

I likhet med andre primitive instrumenter har fløyter ofte en symbolsk betydning, og i mange sammenhenger assosieres de med magi. De dukker opp i mange kulturer sammen med innvielsesritualer eller seksuelt markerte danser. Sarabandedansen (opprinnelig en seksuell pantomime) har fått navnet sitt fra en guatemalansk fløytevariasjon. Fløyte anses ofte for å ha en hypnotisk effekt, som hos indiske slangetemmere eller legenden om rottefangeren i Hameln. Fløyten er inkludert i flere myter knyttet til pastorale kulturer, inkludert Pan-kulten fra den greske antikken og den indiske kulten rundt Krishna.^[4][5]

Den enkleste typen fløyte er et rør hvor man blåser over åpningen som å blåse på en flaske. I Norge har man tussefløyten, som er en variant av blokkfløyten, og seljefløyten. Mer komplekse konsertinstrumenter finnes også, som tverrfløyten med sitt system av hull og ventiler. Også leirgjøk er en fløyte.

Vanligvis har en fløyte fingerhull (tonehull), antall hull varierer. En overtonefløyte er en fløyte uten fingerhull, der toner av naturtoneserien skapes av forskjellige trykk. Musikeren produserer en serie overtoner over grunntonen med bunnen åpen ved å overblåse og lukke bunnen av fløyten med en finger produserer en annen grunntone og dens overtoner. I sin enkleste form består overtonefløyten av et rør skåret i vinkel på toppen. Å lage overtonefløyter av plantestammer har vært og er vanlig over hele verden. I ukrainsk folkemusikk er overtonefløyten mye brukt, og det er flere fløytetyper: kalyuka (også brukt i Russland), tylynka (også brukt i Romania) og telenka, som var en av fløytene som ble brukt da Kalush vant Eurovision Song Contest for Ukraina. Den andre fløytetypen var sopilka. I Norge har man seljefløyten som er en overtonefløyten.

Det er ingen enighet om oppdelingen av fløytekategorier, men i utgangspunktet er det to kategorier, endeblåsere som blokkfløyte og sideblåsere (tverrblåsere) som tverrfløyte. Innenfor endeblåserne kan man ha underkategorier som de som blåser rett på enden (som på en flaske) eller spaltefløyter som blokkfløyter.

De fleste fløytene spilles på med munnen, men det finnes også fløyter som er laget for å spilles med nesen.

Endeblåsere (også kalt en kantblåser) spilles ved å rette en luftstrøm mot den skarpe kanten av den øvre enden av et rør. I motsetning til en spaltefløyter som blokkfløyten og blikkfløyte. De fleste kantblåste fløyter er «skrå» fløyter, som spilles i vinkel til kroppens vertikale akse. En hakkfløyte er en endeblåser fløyte med et hakk på blåseflaten.

Endeblåste fløyter er utbredt i folkemusikk og kunstmusikk. I Europa finnes den russiske svirel og i midtøsten og ved middelhavet finnes ney fløyten. Kina har xiao, Japan har shakuhachi og Korea har tongso.

Folk i Andesfjellene spiller quena, Anasazifolket og Hopiene fra det sørvestlige USA har en fløyte hvor man bruker teknikker som ligner på ney (både arabisk og persisk). Panfløyten er også en endeblåser fløyte.

Forskjellige blåsehull i endeblåsere

• 
  Xiao, hullet vender bort fra spilleren
• 
  Shakuhachi
• 
  Hotchiku
• 
  Quena, åpningen i enden lukkes ved å presse den mot hake / underleppen
• 
  Khlui, en plugg er satt inn i enden av fløyten for å lage en spalt

Sideblåserne er fløyter hvor man blåser på siden av fløyten som holdes horisontalt. Eksempler på fløyter av denne typen er først og fremst tverrfløyten, men det er også en rekke andre fløyter som spilles på denne måten som den kinesiske dizien, den indiske klassiske fløyten bansuri, den vestlige marsjfløyten (fife) og koreanske fløyter som daegeum.

Begrepet spaltefløyte benyttes på en rekke endeblåser fløyter som inkluderer blokkfløyte, blikkfløyte og flageolet. Det flere måter spalten kan lages på.

Illustrasjonen viser munnstykket til en blokkfløyte med en trekloss (plugg/blokk) A med en spalt skåret inn i instrumentet B, og som leder et luftstrøm mot en skarp kant C. Kanten splitter luften på en måte som vekselvis leder den inn i og utenfor røret, og setter luftstrømmen i vibrasjon.

En musiker som spiller et hvilke som helst instrument innen fløytefamilien kalles en fløytist eller fløytespiller, og det er også en yrkestittel for de som er profesjonelle utøvere på instrumentet.

Fløytist (engelsk: flutist) kan dateres tilbake til minst 1603, et tidlig sitat i Oxford English Dictionary.^[6]

Det er flere måter fløytistene puster på for å blåse luft gjennom instrumentet og produsere lyd. De inkluderer diafragmatisk pust og sirkulær pust. Diafragmatisk pusting optimerer innånding, og minimerer antall pust. Sirkulær pust bringer luft inn gjennom nesen og ut gjennom munnen, noe som muliggjør en kontinuerlig lyd.

• Middelalderfløyten (1000–1400): Når man i middelalderens Europa snakket om en "fløyte" mente man en middelaldersk blokkfløyte. Tverrfløyten kom fra Asia, via det bysantinske riket, til Tyskland og senere Frankrike. For å skille den fra "fløyten" (blokkfløyten) ble de kalt "tyske fløyter", og etter hvert skulle den mer og mer fortrenge blokkfløyten.^[7]
• Renessansefløyten (1400–1600): Renessansen førte til betydelige endringer i fløytedesign. De var fortsatt instrumenter i ett stykke med en sylindrisk boring laget av tre, men boringen ble mye smalere og fingerhullene ble mindre og delte i to grupper. Disse designendringene forbedret spillet i de øvre registrene.^[8]
• Barokkfløyten (1600–1760): Rundt 1670 begynte franske instrumentmakere å lage fløyter i tre deler og senere rundt 1720 i fire deler. De fikk også konisk boring, noe som gjorde at fløyten kunne stemmes med andre instrumenter ved hjelp av glideleddene.^[7]
• Den klassiske fløyten (1760–1820): Det var en "klassiske perioden" innen musikk med komponister som Mozart, Beethoven og Hayden. Det var tiden for større orkestre, og fløyten var med.^[7]
• Boehm-fløyter: I 1847 patenterte sølvsmeden, fløytisten og komponisten Theobald Boehm et klaffsystem på fløytene han laget. Både klaffene, hullplassering og dimensjonene er veldig like den moderne tverrfløyten. Han laget også fløyter i forskjellige metallegeringer istedenfor tre.^[7]

Tverrfløyten (sideblåser) har sitt navn fra måten den holdes på, den holdes til siden (på tvers). Lyd produseres ved at man blåser over et amasjørhull. Den er laget av metall. Tonehøyde bestemmes ved at man trykker ned forskjellige kombinasjoner av de 16 klaffene, og ved endringer i luftstrømmen. Den benyttes til klassisk musikk og også til pop, rock og progressiv rock.

Pikkolofløyten har sitt navn fra italiensk; piccolo betyr liten, og lengden til pikkolofløyten er halvparten av lengden til en tverrfløyte. Lyd produseres på samme måte som på tverrfløyten. Den er laget av tre med metallklaffer, men finnes også i en rekke metaller som legert nikkel, sølv og gull, de finnes også i plast. Den har en lysere tone enn tverrfløyten og tonehøyde bestemmes ved at man på samme måte som på tverrfløyten trykker ned forskjellige kombinasjoner av klaffene. Den benyttes til i store orkestre og hovedsakelig til klassisk musikk.

Altfløyten er et par centimeter lengre og litt tykkere enn tverrfløyten. Lyd produseres på samme måte som på tverrfløyten. Den er laget av metall. Den har en dypeste tone enn tverrfløyten og tonehøyde bestemmes ved at man på samme måte som på tverrfløyten trykker ned forskjellige kombinasjoner av klaffene. Den benyttes til i store orkestre og i fløyte-ensembler, hovedsakelig til klassisk musikk.

Bassfløyten er om lag dobbelt så lang som en vanlig tverrfløyte. Lyd produseres på samme måte som på tverrfløyten. Den er laget av metall. Den har en dypeste tone enn altfløyten og tonehøyde bestemmes ved at man på samme måte som på tverrfløyten trykker ned forskjellige kombinasjoner av klaffene. Den benyttes i fløyte-ensembler, hovedsakelig til klassisk musikk.

Marsjfløyten (fife) ligner pikkolofløyten, og har sin opprinnelse i Europa i middelalderen. Fløyten har seks fingerhull, men moderne fløyter kan ha ti eller elleve fingerhull. Den kan være laget av forskjellige treslag ofte med metal forsterkende bånd, men kan også være laget av metall eller plast. Moderne fløyter kan ha to- eller tredelte konstruksjoner, og kan ha en glidende stemme-skjøt laget av metall eller kork.

Fløyten er mye brukt i Fife and Drum Corps (fløyte og tromme korps) i USA, tamburkorps og gardeorkester, men også innen folkemusikk som keltisk musikk. Noe karibiske musikere bruker også fløten, som da vanligvis er laget av bambus.^[9]

Bambus er en underfamilie i grasfamilien, den omfatter mer enn 1 400 arter i 116 slekter, de fleste artene vokser i Asia, Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og noen arter i deler av Afrika og Australia. Bambusfløyten har en lang historie, spesielt Kina og India. Fløyter er avtegnet i historier og kunstverk fra Zhou-dynastiet. De eldste skriftlige kildene avslører at kineserne brukte kuan (et sivinstrument) og hsio (eller xiao, en endeblåst fløyte, ofte av bambus) på 1100-1100-tallet f.Kr., etterfulgt av chi (eller ch'ih) (sideblåser) på 900-tallet f.Kr. og yüeh på 800-tallet f.Kr. Av disse er chi den eldste dokumenterte tverrfløyte, og ble laget av bambus.^[10][11]

I moderne tid er bambusfløyter vanlige på steder med lett tilgang til bambus, som i Asia, Sør-Amerika og Afrika.

I tillegg til vanlige bambusfløyter finnes det også panfløyter og nesefløyter laget av bambus.

I Kina er det mange varianter av kinesiske fløyter, med forskjellige størrelser, strukturer (med eller uten resonansmembran) og antall hull (fra 6 til 11) og forskjellige toner. De fleste er laget av bambus, men kan komme i tre, jade, bein og metall. Et særegent trekk ved den kinesiske fløyten er bruken av en resonansmembran montert på et av hullene som vibrerer med luftsøylen inne i røret. Denne membranen kalles en di mo, som vanligvis er et tynt silkepapir. Det gir fløyten en summende lys lyd.

Blant de tradisjonelle kinesiske tverrfløytene er bangdi (梆笛) som er kjent fra kinesisk opera, qudi (曲笛) som har en dypere tone benyttes også i kinesisk opera. Den vanligste kinesiske fløta er dizi (笛子) (sideblåser), også kjent som «kinesisk bambusfløyte», den kommer i flere varianter og størrelser. Xindi (新笛) er en avlegger av dizi og bawu (巴乌) som kommer fra sørvestre provinsen Yunnan. Av andre kinesiske fløyter kan nevnes xiao (簫) (endefløyte) som går tilbake til nesten 1000 år f. Kr., den spilles gjerne sammen med strengeinstrumentet guqin (古琴).^[10]

Den indiske fløyten i bambus, bansuri (बांसुरी) (sideblåser), var hellig for Krishna, og han er avbildet i hinduistisk kunst med instrumentet. I India dukket fløyten opp i relieffer fra det 1. århundre e.Kr. ved Sanchi og Amaravati fra det 2.-4. århundre e.Kr. En bansuri er tradisjonelt laget av et enkelt hult stamme av bambus med seks eller syv hull. Noen moderne design kommer i elfenben, metaller eller plast. (Bansuri spilles også i Bangladesh og Nepal).^[12]

En annen Indisk bambusfløyte er venu (वेणु), som også er en av de eldgamle typene tverrfløyte.^[13]

• Shakuhachi (尺八) er en endefløyte som har sitt navn etter lengden på instrumentet (1.8 fot lang). Instrumentet er kjent brukt til meditasjons og blir også brukt i zenbuddhismen.^[14]
• Yokobue (横笛) er en tradisjonell japansk tverrfløyte (sideblåser). Variasjoner av denne er nohkan (能管), ryūteki (龍笛), komabue (高麗笛) og shinobue (篠笛) (eller takebue) (sideblåser). Nohkan (eller nōkan) brukes ofte i tradisjonelle No og Kabuki teater. Nohkan fløyten ble skapt av Kan'ami og hans sønn Zeami på 1400-tallet, i den tiden de to reformerte teaterformene Dengaku og Sarugaku. En annen fløyte som er knyttet til No og Kabuki teater er shinobue (篠笛).
• Ryūteki ("dragefløyte") er også en sideblåser og den brukes i gagaku, den klassiske Shinto-musikken knyttet til Japans keiserlige hoff. Ryūteki er en av de tre fløytene som brukes i gagaku, spesielt for å spille sanger av kinesisk stil. Tonehøyden er lavere enn komabue (高麗笛) fløyten og høyere enn kagurabue (神楽笛) fløyten.^[15][16]
• Minteki (明笛) (også skrevet shinteki) (sideblåser) er en fløyte som har kinesisk opprinnelse og som ble importert til Japan i 1629.^[17]
• En annen japansk fløyte er hotchiku (法竹) (endefløyte), som har en rå og organisk lyd. Den har fire fingerhull på oversiden, og ett hull på baksiden for tommelen.^[14]

Også i Korea er det lange tradisjoner for bruk av fløyter.

• Daegeum (대금) (eller taegum, daegum eller taegŭm) er en stor bambusfløyte, en tverrfløyte (sideblåser), som brukes i tradisjonell koreansk musikk. Den har en summende membran som gir den en spesiell klang. Den brukes i folkemusikk, så vel som i moderne klassisk musikk, populærmusikk og filmmusikk.
• Mindre fløyter i samme familie er junggeum (중금) og sogeum (소금), som også har en summende membran. De tre fløytene sammen som et ensemble er kjent som samjuk ("tre bambus"), og er de tre primære fløytene i Silla-dynastiet.^[18]
• Dangjeok (당적) er en liten endeblåst fløyte som brukes i tradisjonell koreansk musikk. Den er litt mindre enn en junggeum og er av kinesisk opprinnelse. Fløyten gir fra seg en klar og lys lyd, og har en begrenset område på halvannen oktav, syv fingerhull hvor det syvende hullet ikke brukes. Den spilles ofte akkompagnert av koreansk lutt og xylofon.^[19]
• Danso (短簫) (eller tanso) er brukt i koreansk folkemusikk. Den har kinesisk opprinnelse og kom til Korea på 1800-tallet. Tongso (퉁소) (eller tunso eller tonso) har også kinesisk opprinnelse og ligner på danso men er lengre og større.^[20]
• Yak (약) er en liten fløyte med tre hull og ble importert fra Kina i 1116. Den var tidligere laget av siv.^[21]

• Quena er en tradisjonell fløyte (endefløyte) fra Andesfjellenes. Tradisjonelt laget av bambus eller tre, har den 6 fingerhull på oversiden og ett tommelhull, den er åpen i begge ender eller bunnen kan være halvt lukket. Åpningen i den øvre enden lukkes når man spiller ved å presse den mot hake / underleppe partiet. Det finnes også en større variant, Quenacho, med lavere tone. Fløytene ble kjent internasjonalt på 1960 og begynnelsen av 1970-tallet av grupper som Los Incas og Los Jairas, og ikke minst av Simon & Garfunkel sin populære sang «El Condor Pasa».
• Pinkillu er en fløyte (endefløyte) som finnes over hele Andesfjellene, hovedsakelig brukt i Argentina, Bolivia, Chile, Ecuador og Peru. Det spilles vanligvis med en hånd, slik at man kan akkompagnere seg selv på tromme, som tinya. Den brukes i en rekke offentlige festivaler og seremonier.

Maceño, moceño, Mohoceño, Moseno, moxeño, moheño, asu, bordon, contrabajo, jatun aymara eller jatun tukana er navnene på en bambusfløyte i forskjellige regionene av Bolivia. Den har to sammenkoblede bambusrør. Det tynne røret har åpningen man blåser i og røret går halvparten av lengden av det større røret. Det store røret utgjør hoveddelen og inneholder fingerhullene. Det er fem hull som man vanligvis benytter til å spille på, og ett hull som sjelden brukes. Det er en stor fløyte (120 til 220 cm) med en kraftig dyp tone. Det spilles noen ganger i ensembler og også akkompagnert av tromme. Turistindustrien har laget en mye mindre utgave av instrumentet.^[22]

• Donali (دونَلی) er et iransk folkeinstrument fra Balutsjistan-provinsen i Iran, og består av to fløyter som puttes i munnen samtidig for å spille. Ett av instrumentene er mannlig (نر) og det andre kvinnelig (ماده). Den kvinnelige fløyta spiller melodien, og den mannlige spiller harmoni.
• Khloy (ပုလွေ) er en gammel tradisjonell bambusfløyte fra Kambodsja og mer spesifikt khmerfolket. Khloy finnes i to størrelser, den minste med de høyeste tonene khoy ek og den større khoy thomm. Den har seks fingerhull på oversiden og et tommelhull, eller syv fingerhull på oversiden og ingen tommelhull. Et hull over det høyeste fingerhullet kan være dekket med en membran laget av rispapir eller innerlaget av bambus.^[23]
• Khlui (ขลุ่ย) fra Thailand er en nær slektning av Khloy.
• Sáo (筲) er en fløytetype fra Vietnam, den vanligste varianten er tverrfløyter men andre varianter som Sáo Dọc minner mer om en blokkfløyte.^[24]
• Palendag er en fløytetype fra Filippinene (endefløyte). Den største brukes av Maguindanao, men det finnes også mindre varianter som bukidnon, tumpong og suling. Noen har et diagonalt kutt i overenden for å få plassert underleppen som formes på en spesielle måte.^[25]
• Palwei-fløyten brukes i Myanmar og finnes i to versjoner khin palwei og kyaw palwei.^[8]
• Sulingen er en fløyte fra Java, Indonesia.

I tillegg til de rundt 40 000 år gamle benfløytene fra Hohle Fels-hulen i Tyskland og Divje babe-hulen i Slovenia, er det også funnet rundt 9 000 år gamle benfløyter av tranebein i kinesiske arkeologiske utgravninger. Mellom 1986 og 2013 ble det funnet mer enn 40 beinfløyter i Kina, de fleste med syv fingerhull.

Benfløyter har også vært brukt i Norge.^[26]

I Polynesia lagde man nesefløyter av dyreben, og også av menneskeben fra beseirede fiender under stammekriger.^[27]

Benfløyten muhusenoi, laget av hjorteben, benyttes ennå av stammefolkene i indre Venezuela. Det finnes en rekke varianter av dette instrumentet i regionen som hovedsakelig skiller seg ut i antall hull. Disse instrumentene brukes vanligvis i rituell musikk, men noen versjoner brukes av og til for underholdning. Disse er endeblåsere, med et hakk skåret inn i den ene enden av beinet for å lette spillet. Det er vanlig at melodiene etterligner de lokale fugleartene. Noen av fløytene er utsmykket med fuglefjær.^[28]

Kōauau er en liten maori fløyte (10 – 20 cm), åpen i begge ender og med fra tre til seks fingerhull. Den er laget av ben fra fugler som albatross eller moa, og noen var også laget av ben fra mennesker, men kan også lages av tre.

Blokkfløyten (spaltefløyte) har sitt navn fra en plugg som settes inn i et hull i munnstykket. Den er vanligvis laget av tre men kan også være laget av plast. Tonehøyden bestemmes av at man holder for forskjellige av de vanligvis 7 hullene. Den benyttes til kammermusikk, folkemusikk og til musikkpedagogisk virksomhet.

En flageolett er nært beslektet med blokkfløyten. De første flageolettene ble laget i det 16. århundret og de var populære helt fram til det 20. århundret, da de ble avløst av blikkfløyten.

Tussefløyten har antagelig sitt navn av ordet «tyskerfløyte». Den er en norsk type blokkfløyte. Den er vanligvis laget av myke treslag som gir en rundere klang enn blokkfløyten. Den har en svært konisk boring, med største åpningen mot munnstykket. Tonehøyden bestemmes ved at man holder for forskjellige av de vanligvis 5 fingerhullene. Den benyttes til norsk folkemusikk.

Sjøfløyte er en norsk variant av blokkfløyte. Den har nok også sin opprinnelse fra Tyskland og kom sjøveien fra på 1700-tallet og 1800-tallet.

Fjellfløyten er også en norsk variant av blokkfløyte. Den ble populær i Norge på 1800-tallet, og ble brukt i norsk folkemusikk.^[29]

Blikkfløyte (spaltefløyte) blir ofte brukt i irsk og skotsk folkemusikk og keltisk musikk. Utseendemessig kan blikkfløyten minne om en tynn blokkfløyte i metall, men den vanlige blikkfløyta har bare seks fingerhull, som blir spilt med pekefinger, langfinger og ringfinger på hver hånd. Fløyta er oftest stemt i C- eller D-dur.

Tidligere var blikkfløyter som regel svært billige instrumenter, som den engelske betegnelsen penny whistle viser til. Billige fløyter er fortsatt utbredt, men nå lages det også finere utgaver.

Den irske fløyten (sideblåser) er en trefløyte med konisk boring, benyttet i irsk og skotsk tradisjonell musikk og også musikk fra Bretagne og annen keltisk musikk. Den ble også benyttet av klassiske fløytister på begynnelsen av 1800-tallet.

Den irske fløyten har et enkelt system, tverrfløyten spiller en diatonisk skala når tonehullene etter hverandre blir lukket opp.

Seljefløyten har sitt navn etter treslaget den oftest lages av. Den lages av selje- eller vier-bark, fløyta kan bare lages om våren når sevja stiger og barken «slipper». Fløyten er foruten i Norge også kjent i Sverige (sälgflöjt eller sälgpipa), Finland (pitkähuilu eller pajupilli), Lativa (kārkla stabule) og Litauen (švilpynė).

Den korte varianten av fløyta med en eller få toner blir ofte kalt seljepipe. Den lange fløytetypen går det an å spille melodier på og er en overtonefløyte. For å få til overtoner må røret ha en viss lengde. Den spilles både som åpent og lukket rør, idet den åpne enden av fløyta kan lukkes med en finger. Den benyttes til norsk folkemusikk.^[29]

Vårfløyta er en variant av den lange seljefløyta. Vårfløyte har vært navn på seljefløyta noen steder i landet. Den er laget av bambus eller plast og man trenger derfor ikke være avhengig av egnede evner av selje som er kuttet på våren, slik som med seljefløyta.

Den romanske fløyta tilincă er en nær slektning av vårfløyta.^[29]

Spilåpipa, eller spelpipa, spälapipa, låtapipa, (spaltefløyte) er et svensk folkemusikkinstrument med røtter i seter-kulturen og var utbredt over store deler av landet. I løpet av 1900-tallet har Älvdalen vært et viktig sted for bevaring av spilåpipe kulturen, derfor har interessen spredt seg.

Härjedalspipan er en svensk fløyte med seks fingerhull.

švilpa er en 60-90 centimeter lang sideblåser fløyte fra Litauen. Den er laget av ask eller lønnetre (nyere fløyter kan være av metall) og er uten fingerhull. Når man spiller holder man fløyten med venstre hånd og dekker den åpne enden med høyre pekefinger.^[30]

Fujara er en veldig lang dobbeltkanalfløyte fra Slovakia som har blitt ganske populær i hele Europa og øker populariteten i Nord-Amerika for sin karakteristiske lyd. Det lengste røret kan bli opptil 2 meter langt og har tre fingerhull. Et mindre rør som inneholder munnstykket er koblet til toppen av det lange røret. Moderne instrumenter er laget i flere deler slik at instrumentet kan demonteres for reise. Fujaraen spilles vanligvis i overtoner ved overblåsing, og holdes vertikalt.

Kaval er en fløyte (endeblåser) brukt i folkemusikk på Balkan, spesielt Bulgaria, Makedonia og Tyrkia. Varianter er også i bruk i Hellas og Albania. Det er i Tyrkia også kjent som kuval eller guval. Man antar at kavalen stammer fra det gamle Persia, og tradisjonelt er den forbundet med hyrdene på marken, som benytter instrumentet rundt bålet.

Svirel (свирель) er en endeblåster fløyte benyttet til russisk folkemusikk. Fra gammelt av var instrumentet laget enten av hule siv eller sylindriske tregrener, nå lages de av tre (tindved, hassel, lønn, ask eller kirsebær) eller også av metall. Den har en nebblignende blåseende og vanligvis seks hull.^[31]

En legende sier at Lel', sønn av den slaviske kjærlighetsgudinnen Lada var en svirel-spiller.

Sopilka (сопилка) er et navn som er brukt på en rekke fløyter i Ukraina. Lengden er vanligvis 30–40 cm. Fløyten kan ha 4, 5 eller 6 fingerhull; moderne konsertfløyter kan ha 10 hull. Fløytene er brukt av gjetere, skomorokh, chumak og for å spille til fest og bryllup.^[32]

Ney kan også bli skrevet nei, nay, nye eller nai (endefløyte), og er en fløytetype som blir brukt i Egypt, Persia og Tyrkia. Den ble tidligere laget av siv eller en stokk men blir nå også laget av metall eller plast. Lengdene på de forskjellige variantene varierer fra 52 cm til 1 m 4 cm.^[33]

Den antas å ha sin opprinnelse i Egypt for over fem tusen år siden. Museet i Kairo har noen primitive neyfløyter som har slående likheter med instrumenter som finnes i Egypt i dag. Egyptiske neys finnes i syv tonearter, har vanligvis syv fingerhull, og har ikke noe munnstykke.^[33][34]

Den persiske varianten fra Iran brukes i klassisk, folkemusikk og religiøs musikk. Den persiske neyen har 6 fingerhull og et særegent munnstykke av metall, elfenben eller horn. Den persiske neyen kan spilles mot leppene som den egyptiske eller tyrkiske neyen, men dens mest karakteristiske lyd produseres ved å plassere munnstykket i et gap mellom de to øvre fortennene og kanalisere luften inn i fløyten med tungespissen. Noen utøvere har fått en tannlege til å lage et gap mellom fortennene, fordi de ikke er født med det.^[33][35]

Den tyrkiske neyen brukes i klassisk tyrkisk musikk og i religiøse sammenhenger, den har 7 hull og et bredt munnstykke, başpare, av tre eller horn. Den finnes i elleve tonearter. Lyden er forskjellig fra egyptisk og persisk ney.^[33][36]

Panfløyten har sitt navn fra guden Pan i gresk mytologi. Den består av piper (rør) av forskjellig lengde som festes sammen i en eller flere rekker. Pipene kan være åpne eller lukket i bunnen. Den er vanligvis laget av bambus, men kan også lages i tre, metall og keramikk. Tonehøyden varierer fra pipe til pipe og antall piper kan variere stort. Den benyttes til folkemusikk i Romania, Moldova, Ungarn, Mellom-Amerika og Sør-Amerika. Men har i senere tid også blitt benyttet til popmusikk og chillout.

Nai er en panfløyte fra Romania og Moldova men den spilles også i Ungarn. Den var opprinnelig satt sammen av piper (fløyterør) i en flat fasong, som de fleste andre pan fløyter, men fikk etter hvert en buet fasong og flere piper ofte så mange som 22. Den som gjorde fløyten populær innen popmusikken var den rumenske fløytisten Gheorghe Zamfir, han spilte enkelte ganger på fløyter med hele 30 piper og kunne lage så mange som ni toner fra hver pipe ved å endre munnstilling.

Amerikanske urfolks fløyter omfatter et bredt spekter av design, størrelser og variasjoner.

Den mest kjente er en endeblåserfløyte laget av to stykker uthulet tre som er limt eller bunnet sammen. Fløyten består av to kammer, mellom kamrene er det et parti med en spalt. Spalten i mellompartiet lages ved at en plugg blir limt inn eller bunnet fast. Fløyten har vanligvis enten fem eller seks fingerhull, men andre varianter kan ha fra null til syv fingerhull.^[37]

Fløyten har en typisk klang og brukes også i New Age og verdensmusikk.

I Polynesia og i landene omkring Stillehavet var nesefløyter utbredt. Det finnes også versjoner av nesefløyter i Afrika og Kina. Hvorfor man spiller fløyte nasalt istedenfor med munnen har stort sett med eldre tro og overtro å gjøre. For eksempel har Hawaiierne trodd de at nesen er ren og uskyldig, i motsetning til munnen som kan si stygge ting. Derfor var luften som passerte gjennom ohe hano ihu fløyten renere enn den som kommer fra munnen.

Okarina er en slags fløyte og hører dermed til treblåserne uansett materialvalg. Den er et klassisk og meget gammelt blåseinstrument som kan spores tilbake til ca. år 30 000 f.Kr. i Sør-Asia.

Den vanlige typen har fra 6 til 12 fingerhull av varierende størrelser. Tradisjonelt er den laget av keramikk, men det finnes også okarinaer av andre materialer, som tre, glass, metall eller plast.

Leirgjøk er en variant av okarinaen der fingerhullene har samme størrelse.

Sandnesgauk er en type leirgjøk fra Sandnes, laget av brent leire. Leirgaukene har blitt laget i Sandnes siden 1800-tallet.

Båtmannspipe er en fløyte, gjerne av sølv eller messing, som brukes til å gi signaler til mannskaper ombord i sjøgående fartøyer, særlig marinefartøyer.

militært brukt.

Dommerfløyte er et lite signalverktøy som kan spille en tone. Fløyten har vært brukt langt tilbake i tid og ikke kun innen idrett men også av politi, militære og konduktører.

Hundefløyte er en fløyte som skaper en lyd med meget høy frekvens (opptil ca 100 000 hertz), over det menneskelige hørbare området, men i hundens hørbare område. Den benyttes til å kalle på hunder.

Lokkefløyter benyttes til å få fugler og dyr til å oppsøke jegeren eller stoppe opp slik at jakten blir enklere. Enkelte naturfotografer kan også benytte lokkefløyter.

Det finnes blant annet lokkefløyter for kråke, gås, hjort, rådyr, rev, villsvin og oter.

• Musikkinstrument
• Bukkehorn
• Lur
• Sekkepipe
• Krukke
• Plystring

•  (en) Flutes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «DigitaltMuseum: Søk: 'fløyte'».