Turks- og Caicosøyene ligger sørøst for Mayaguana på Bahamas og nord for øya Hispaniola. Hovedstaden Cockburn Town ligger på Grand Turk Island, om lag 1042 kilometer (647 miles) øst-sørøst for Miami i Florida i USA. Øyene er geografisk sammenhengende med Bahamas, men har et helt annet politisk system enn nabolandet. Bahamas og Turks- og Caicosøyene utgjør til sammen øygruppen De lucayanske øyene.
Turks- og Caicosøyene er oppkalt etter en kaktus kalt Melocactus communis.
De aller første innbyggerne som kom til øyene var arawak-talende taino-folk som krysset øyene fra Hispaniola en gang mellom 500 og 800 etter Kristus. Andre folkegrupper, indianere og nomader, krysset også over til øya fra Cuba som ledd i en migrasjon mot det sørlige Bahamas. Flere av disse bosatte seg permanent på det som nå er kjent som Turks- og Caicosøyene.
Historie
De første spanske oppdagerne kom til området litt før 1500. Spanjolene tok de innfødte som slaver, og området var så godt som avfolket på begynnelsen av 1500-tallet. Det forble også nesten folketomt til slutten av 1600-årene. I perioden fra 1500 til slutten av 1700-tallet gikk Turks- og Caicosøyene frem og tilbake mellom spansk, fransk og britisk kontroll, men ingen av disse tre stormaktene etablerte noensinne noen langvarige bosetninger.
På begynnelsen av det 18. århundre var øyene populære skjulesteder for pirater og sjørøvere. Fra 1765 til 1783 var øyene under fransk okkupasjon. Etter den amerikanske revolusjonen (1775–1783) flyktet mange amerikanske lojalister til de karibiske koloniene, også til Turks- og Caicosøyene, og dermed fikk øyene sin første faste bosetning.
I 1841 forliste et spansk slaveskip kalt «Trouvadore» utenfor kysten av en av de største Turks- og Caicosøyene. 192 afrikanske fanger overlevde forliset og kom seg i land på øyene, som da var under britisk styre. På disse øyene var slavehandel ulovlig, så de overlevende slavene fikk plass som lærlinger i næringslivet i Grand Turk Island.
I 1873 ble øyene gjort til en del av kolonien Jamaica. I 1917 foreslo daværende statsminister i Canada, Robert Borden, at denne kolonien skulle bli en del av Canada, men forslaget ble avvist av den britiske statsministeren David Lloyd George. Øyene forble en del av Jamaica frem til 1959.
Den 4. juli 1959 ble øyene igjen en egen koloni, og den 31. mai 1962 ble øyene et av de grunnleggende medlemmene av den kortvarige vestindiske føderasjonen. Da Jamaica ble uavhengig fra Storbritannia 16. august 1962, ble Turks- og Caicosøyene egen kronkoloni. Fra 1965 var guvernøren på Bahamas også guvernør for Turks- og Caicosøyene. Bahamas ble selvstendig i 1973, og dermed fikk Turks- og Caicosøyene en egen guvernør.
Øyene har siden den gang hatt sin egen regjering som blir ledet av en guvernør. Den første i rekken av disse var James Alexander George Smith McCartney, guvernør siden august 1976. Selvstyre, egen grunnlov og fullstendig selvstendighet har blitt diskutert med jevne mellomrom siden den gang. Den britiske regjeringen tok over makten igjen i 2009.
I 2008, etter at medlemmer av det britiske parlamentet gjennomførte en rutinemessig gjennomgang av administrasjonen på øyene, fikk de flere rapporter om et høyt nivå av korrupsjon på Turks- og Caicosøyene, og flere politikere ble mistenkt for å bruke offentlige midler til eget bruk.
FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Turks- og Caicosøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene. Den britiske regjeringen viser til at øyene har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[2] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[3]
Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[4] FN anser retten til selvstyre i et område som Turks- og Caicosøyene for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[5]
