Det offisielle navnet er Bermuda, men The Bermuda Islands er også benyttet, eksempelvis på enkelte kart.[2] Historisk har flertallsformen Bermudas også vært benyttet. Inntil innføringen av grunnloven i 1968, var Bermuda Islands hyppig brukt.[3] I grunnloven av 1968 benyttes formen Bermuda.[4]
Bermuda er oppkalt etter Juan Bermúdez. Det er ikke nøyaktig kjent når Bermúdez besøkte øya, men det kan ha vært i 1505 da han var kaptein på karavellen «La Garza».[5] Øya er avmerket som «la bermuda» på et kart av Pietro Martire d'Anghiera fra 1511.[6] Utover på 1500-tallet ble den på kart vanligvis kalt La Bermuda, eller fransk La Bermude, men på enkelte kart forekommer også La Garza eller Garza, samt Los Diablos («Djevleøyene»).[5] På engelsk har øyene også vært kjent som Somers Islands etter George Somers som led skipbrudd på Bermuda i 1609. Etter at han døde, ble øyene kalt Somers Islands, selv om det ikke fortrengte navnet Bermuda helt.[7]
Den største øya kalles Bermuda Island eller Great Bermuda Island, om den ikke omtales som hovedøya (The Main Island eller bare The Main). Sjeldnere er den kalt The Great Island og The Continent.[8]
På norsk heter øygruppa Bermuda.[9] Tidligere har Bermudaøyene også forekommet.[10]
Geografi
Øygruppen ligger i Atlanterhavet. Bermuda består av 181 øyer som til sammen er 53,3 kvadratkilometer.
Ved folketellingen i 2010 oppga 54 % at de var svarte, mens 31 % rapporterte å være hvite. 8 % oppga å ha blandet bakgrunn og 4 % var asiater.[12]
Folketellingen i 2010 viste at nesten 66 % av innbyggerne hadde bermudisk bakgrunn. 18 % hadde bakgrunn fra Vestindia, mens 16 % stammet fra Storbritannia og 10 % hadde portugisisk bakgrunn.[13]
Bermuda ble oppdaget i 1505 av spanjolen Juan Bermúdez. De første innbyggerne kom til øya i 1609, i 1679 ble øya en britisk koloni.
I 1797 ble en britisk militærbase bygget på øya. Slaveriet på Bermuda ble forbudt i 1834, slik som i andre britiskekolonier.
FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen på Bermuda. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannias regjering argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[15] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[16]
Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[17] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Bermuda har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[18]
Ahrens, Wolfgang P. og Sheila Embleton (1999): «The Naming of Bermuda», Names. A Journal of Onomastics, bd. 47, nr. 3, s. 191–204. doi:10.1179/nam.1999.47.3.191
_(Americas_centered).svg)
