De to små øyene som ekspedisjonen til Kristoffer Columbus seilte forbi 10. mai 1503 ble kalt Las Tortugas av Ferdinand Columbus fordi øyene, Cayman Brac og Little Cayman, var fulle av skilpadder.[3] I 1523 benyttes et annet navn på øyene, Lagartos, et navn som strengt tatt betyr «øgle», men som også ble benyttet omvekslende med caíman i betydningen «krokodille».[4] Navnet Caymanos opptrer første gang på et kart laget av Juan Vespucci fra 1526. I 1545 skilte den franske kartmakeren Pierre Descaliers mellom Cayman Grande og de to mindre Caymanes. Fellesbetegnelsen Caimannes om alle tre, ble første gang benyttet av franskmannen Guillaume Le Testu på et kart fra 1556.[5]
Grand Cayman er den desidert største av øyene med et areal på 197 km2.[8] De to andre øyene Cayman Brac og Little Cayman, ligger omtrent 120 km nordøst for Grand Cayman og er henholdsvis på 38 og 28,5 km2.[9]
Den nærmeste landmassen fra Grand Cayman er Archipiélago de los Canarreos som ligger omtrent 240 km lengre nord, mens den nærmeste fra den østligste øya Cayman Brac er øygruppen Jardines de la Reina omtrent 160 km lengre øst der begge deler er en del av Cuba.
Befolkning
Pass
Ved folketellingen i 2010 hadde Caymanøyene en befolkning på 55 456. Folketallet har økt. I 1970 bodde det 10 068 personer på øyene.[10] Beregnet folkemengde for 2019 var 68 076.[11]
Innbyggere med tilknytning til Caymanøyene kan inneha de britiske statsborgerskapstypenBritish overseas territories citizenship, før 2002 kalt British dependent territories citizenship, og/eller ordinært britisk statsborgerskap.[13]
Ved folketellingen i 2010 hadde 55,2 % av innbyggerne på øyene statsborgerskap knyttet til Caymanøyene.[14] 21,8 hadde statsborgerskap på Jamaica og 4,4 % i andre land i Karibia, 9,4 % i Storbritannia og 8 % i USA. 4,7 % var statsborgere i Canada, 4,5 % på Filippinene og 3,6 % i Honduras.
I henhold til grunnloven er engelsk offisielt språk.[16] Ved folketelingen i 2010 benyttet 90,9 % av befolkningen engelsk som hovedspråk hjemme.[17] 4 % snakket spansk og 3,3 % filippinsk.
Historie
Det er ikke funnet noen arkeologiske bevis for at det har vært en urbefolkning på Caymanøyene.[18] og det antas derfor at øyene ble oppdaget av Christopher Columbus 10. mai 1503 på hans siste reise til Amerika.[19][20] Han kalte dem Las Tortugas på grunn av det store antallet skilpadder på øyene (som etterhvert ble nesten utryddet).[19][21] I de påfølgende tiårene begynte imidlertid øyene å bli kalt for Caymans, etter alle kaimanene som holder til der.[20][19] Øyene ble ikke kolonisering umiddelbart etter Columbus' oppdagelse, men en rekke bosettere med ulike bakgrunner bosatte seg imidlertid på øyene, blant annet pirater, skipbrudne seilere og desertører fra Oliver Cromwells hær på Jamaica.[22]Francis Drake besøkte øyene en kort tur i 1586.[23]
Cayman Islands National Museum, George Town, Grand Cayman
Isaac Bodden regnes som den første som ble født på Caymanøyene. Han ble født på Grand Cayman rundt 1661. Han var barnebarnet til den opprinnelige bosetteren Bodden, som sannsynligvis var en av Oliver Cromwells soldater ved invasjonen av Jamaica i 1655.[24]
England tok formelt kontroll over Caymanøyene, sammen med Jamaica, som følge av Madridtraktaten i 1670.[20] Samme år angrep spanjolene en skilpaddefiskerlandsby på Little Cayman under ledelse av Manuel Ribeiro Pardal.[23] Etter flere mislykkede bosettingsforsøk i det som nå hadde blitt et fristed for pirater, ble det etablert en bosetning av britene i 1730-årene.[21] Med bosettingen, ble de første kongelige landsrettighetene tildelt av Jamaicas guvernør i 1734 og det ble behov for å hente slaver for å jobbe på gårdene.[25] Mange slaver ble brakt til øyene fra Afrika. Dette er tydelig i dag, siden en femdel av innbyggerne på øyene er av afrikansk avstamming, en femdel europeisk, og to femdeler av blandet afrikansk-europeisk avstamming.[20]
Resultatene fra den første folketellingen som ble foretatt på øyene i 1802, viste at befolkningen på Grand Cayman var 933, og 545 av disse innbyggerne var slaver.[21] Slaveri ble avskaffet på Caymanøyene i 1834. På avskaffelsestidspunktet var det over 950 svarte med afrikanske avstamning som var slaver tilhørende 116 familier.[26][19]
George Town
Som britisk koloni var Caymanøyene tett knyttet til Jamaica administrativt, først ved fredsdommere utnevnt av guvernøren på Jamaica, fra 1832 også med lokalt valgte vestrymen.[27] Caymanøyene ble ikke formelt innlemmet som en del av Jamaica, men henhold til The Cayman Islands Act 1863 ble øyene administrert som et territorium underlagt Jamaica. Jurisdiksjonen til Jamaicas guvernør, lovgivende forsamling og domstoler strakte seg også til Caymanøyene. Lokale vedtak måtte godkjennes av guvernøren på Jamaica.
Fra 1957 til 1962 ble Caymanøyene administrert av en kommissær utvalgt av den britiske utenriksministeren og oppnevnt av Jamaicas guvernør. Kommissæren var underlagt guvernøren. Kommissæren, fredsdommerne og vestrymen utgjorde sammen den lovgivende forsamlingen.[28]
Da Jamaica ble med i Den vestindiske føderasjonen, fulgte Caymanøyene med som avhengig territorium. Caymanøyene ble formelt skilt fra Jamaica ved The Cayman Islands and Turks and Caicos Islands Act 1958, men øyene fortsatte å være administrert fra Jamaica inntil Jamaica ble selvstendig i 1962. Jamaica Independence Act 1962 sa eksplisitt at Jamaica ikke inkluderte Caymanøyene. Fra 1962 har Caymanøyene vært administrert som et eget, separat britisk territorium.[28]
Politikk og administrasjon
Politisk system
Etter grunnloven fra 2009 er monarken representert ved en guvernør som har en viseguvernør. Viseguvernøren må være fra Caymanøyene.[28] Territoriet har sin egen regjering og lovgivende forsamling. Guvernøren leder regjeringsmøtene.
Regjering
Caymanøyenes regjering består av førsteministeren (statsministeren) og seks ministre.[29] Førsteministeren utnevnes formelt av guvernøren på bakgrunn av hvem som har parlamentarisk flertall. Regjeringens medlemmer velges blant de som er valgt til den lovgivende forsamlingen. I tillegg til førsteministeren og de seks ministrene, er viseguvernøren og regjeringsadvokaten medlem av regjeringen.
Lovgivende forsamling
Den lovgivende forsamling består av 21 medlemmer: 19 valgte medlemmer to to som er medlem i kraft av sine embeter: Viseguvernøren og regjeringsadvokaten (Attorney General). De to som er medlem ex officio har ikke stemmerett.[30]
De folkevalgte medlemmene velges i 19 enmannskretser.[31] De fleste valgkretsene er på Grand Cayman der de fleste innbyggerne bor. Little Cayman inngår i valgkretsen Cayman Brac West, mens resten av Cayman Brac utgjør valgkretsen Cayman Brac East. Valgordningen er flertallsvalg i enmannskretser og valgperioden er fire år.[32] Stemmerettsalderen er 18 år, valgbarhetsalderen 21 år. Den som har bodd på Caymanøyene i to av fire år forut for valget har stemmerett.
Partisystem
Caymanøyene har topartisystem, men mange uavhengige kandidater stiller til valg.
I tillegg til partienes kandidater, stiller også uavhengige kandidater til valg og ved valget i 2017 ble det valgt inn flere uavhengige representanter, enn fra CDP.[35]
Forsvars- og utenrikspolitikk
Caymanøyene er et oversjøisk territorium under britisk suverenitet og med Storbritannia som ansvarlig for forsvar og utenrikspolitikk. Med grunnloven fra 2009 ble en stor del av myndigheten over utenriksfeltet delegert til regjeringen.[36] Guvernøren har ansvar for utenrikspolitikken lokalt, men guvernøren kan ikke inngå internasjonale avtaler som påvirker innenrikspolitiske forhold uten først å ha fått tilslutning fra regjeringen, med mindre guvernøren instrueres av den britiske utenriksministeren. Guvernøren er også forpliktet til å delegere visse utenrikspolitiske saker til regjeringens ministre.[37] Etter grunnlovens paragraf 55 (4) omfatter dette delegasjon av ansvar for saker som gjelder Caribbean Community, Sammenslutningen av karibiske stater, FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, andre regionale samarbeidsorganisasjoner og saker i Karibia som Caymanøyene er berørt av eller har interesse i. EU-saker som berører Caymanøyene omfattes også av delegasjonskravet, sammen med saker som gjelder regulering av finanstjenester og turisme.[38]
Caymanøyene og Norge har inngått avtale om utveksling av opplysninger i skattesaker,[47] samt overenskomst om unngåelse av dobbelbeskatning av fysiske personer,[48] overenskomst om unngåelse av dobbelbeskatning av foretak som driver skip eller luftfartøy i internasjonal fart[49] og overenskomst om prosedyrer for inngåelse av gjensidige overenskomster om regulering av internpriser mellom foretak med interessefellesskap.[50]
FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Caymanøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[52] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[53]
Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[54] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Caymanøyene har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[55]
Rettsvesen
Rettssystemet er basert på britisk common law og med lover og forordninger vedtatt på Caymanøyene.[56]
I første instans består domstolsvesenet av Summary Court, som behandler strafferettssake og sivile saker.[57] I tillegg finnes egne domstoler for familierelaterte saker, for saker knyttet til vold i nærerelasjoner, saker som gjelder rehabilitering fra narkotikamisbruk og saker knyttet til mental helse.[58][59] Coroners Court behandler saker som angår plutselige og voldelige dødsfall.[60]
Saker kan ankes til Grand Court og videre til Court of Appeal.[61] Innenfor Grand Court ble det i 2009 opprettet en Financial Services Division for å ta hånd om et økende antall sivile saker fra territoriets omfattende finanssektor.[62] Det finnes også en avdeling for sjørett i Grand Court, opprettet på bakgrunn av Caymanøyenes skipsregister.[63]
Caymanøyene har ikke direkte skatt på inntekt, kapitalgevinst eller salg og territoriet har heller ikke en egen skatteetat. Skattesystemet er i hovedsak basert på indirekte skatter og offentlige inntekter kommer fra avgifter på finanstjenester, tollavgifter, avgifter på arbeidstillatelser og avgifter på turistovernattinger.[65] I 2015 sto finanssektoren for 41,2 % av brutto nasjonalprodukt.[66]
Næringsliv
Ugland House i George Town, der advokatfirmaet Maples Group holder til, er blitt kjent som adressen til et høyt antall selskaper
Per desember 2019 fantes det 125 banker på Caymanøyene. 116 av disse var rettet mot det internasjonale markedet, de fleste som filialer eller datterselskaper av internasjonale banker.[69] Ved utgangen av 2019 var det 144 aktive truster, i tillegg kom 46 datterselskaper og 13 private trustselskaper.[70] Forsikring er også en viktig virksomhet.
I første kvartal 2020 var 109 986 selskaper registrert, langt de fleste (83,8 %) internasjonale selskaper med virksomhet utenfor Caymanøyene.[71]
Internasjonalt skipsregister
Caymanøyenes flagg er ettertraktet for registrering av lystfartøyer
Caymanøyenes internasjonale skipsregister hadde ved utgangen av 2018 2 215 fartøyer registrert.[72] Av disse var 1 897 lystfartøyer og 318 handelsfartøyer.
Samferdsel
Luftfart
Landet har tre flyplasser, hvorav to er klassifisert som internasjonale lufthavner. Den største er Owen Roberts International Airport som ligger i George Town på Grand Cayman. Flyplassen kan ta i mot kort- og mellomdistansefly og som har ruter til blant annet USA, Canada, Jamaica, Honduras og Cuba. I tillegg har det nasjonale flyselskapet Cayman Airways ruter til de to andre mindre øyene i landet. Flyplassen ble i perioden 2015–2020 utvidet med større passasjerterminal og lengre rullebane, for å kunne ta i mot større fly og mulighetene for direkterute til blant annet London via Bahamas.[73]
Charles Kirkconnell International Airport er den nest største flyplassen i landet og ligger på Cayman Brac. Den har bare innenriksrute, samt rute til Miami i USA, alle med Cayman Airways. Edward Bodden Airfield ligger på Little Cayman og er den minste flyplassen. Den har ruter til Grand Cayman og Cayman Brac med Cayman Airways.
Veitrafikk
I 2000 hadde Caymanøyene totalt 785 km med asfaltert vei. Trafikken kjører på venstre siden og hastigheten oppgis i miles per time, slik som i resten av Storbritannia.[74] Hovedøya Grand Cayman har et godt utbygd busstilbud. Det består av ni ruter der de fleste går til, fra eller via hovedstaden George Town.
^Michael Craton and the New History Committee: Founded Upon the Seas: A History of the Cayman Islands and Their People, Kingston og Miami: Ian Randle Publishers, 2003, s. 13.
