Sør-Sudan (engelsk: South Sudan), offisielt Republikken Sør-Sudan^[5] (engelsk: Republic of South Sudan), er en innlandsstat i Øst-Afrika. Hovedstaden og største by er Juba. Landet var fram til 2011 en del av Sudan. Landet grenser mot Etiopia i øst; mot Kenya, Uganda og Den demokratiske republikken Kongo i sør; mot Den sentralafrikanske republikk i vest og mot Sudan i nord. Sør-Sudan er inndelt i ti delstater, som er videre inndelt i administrative enheter som kalles counties, paymaer og bomaer (landsbyer). En omdiskutert folketelling gjennomført i 2008 og offentliggjort i 2009 viste at Sør-Sudan hadde en befolkning på 8,2 millioner. Den viste også at det bodde 520 000 sørsudanesere i dagens Sudan.^[4]

I januar 2011 ble det holdt en folkeavstemning om hvorvidt regionen skulle løsrive seg fullstendig fra Sudan og bli en selvstendig stat. Et overveldende flertall stemte for løsrivelse.^[6] Staten Sør-Sudan ble erklært 9. juli 2011.^[7]

Sør-Sudans areal er på 619 745 km², noe som er dobbelt så stort som Italia og mer enn fjorten ganger så stort som Danmark. Sør-Sudan ligger mellom breddegrad 3° og 13°N, og lengdegrad 24° og 36°Ø. I grenselandet mellom Sudan og Sør-Sudan fins det betydelige oljeforekomster. Landet består av tropiske skoger, sumper, og gressland, i motsetning til nordlige Sudan, som hovedsakelig består av ørken. Elven Hvite Nil går gjennom landet og passerer hovedstaden Juba.^[8] Høyeste punkt er Kinyeti, 3 187 meter over havet.

Sør-Sudan er sammensatt av mer enn 200 etniske grupper og er, sammen med de tilstøtende Nubafjellene, et av de mest språkmangfoldige områdene i Afrika. Imidlertid er det mange av språkene som bare har et par tusen brukere.

Det offisielle språket er engelsk. Muntlig arabisk blir snakket i omfattende grad, skjønt jubaarabisk, et pidginspråk, snakkes rundt hovedstaden. Det største språket målt i antall morsmålstalere er dinka, som snakkes av mellom 2 og 3 millioner mennesker. Dinka er et vestnilotisk språk, nært beslektet med landets nest største språk, nuerisk, et nilosaharisk språk. Noe fjernere beslektet er shillukisk. Større østnilotiske språk som snakkes i Sør-Sudan er bari og otuho. Foruten den nilotiske språkgruppen, tilhører landets tredje største språk, zande, den ubagianske språkgruppen, mens jur modo er et bongo-bagirmi-språk.

I Sør-Sudan er tradisjonelle afrikanske religioner og åndetro mest utbredt, men kristendommen har spredt seg som følge av misjon og annen kontakt. Borgerkrigen i sør sørget for en stor tilstrømning til de kristne kirker som en motvekt mot politisk og kulturell dominans fra nord.

Det ble antatt at ved delingen av landet var rundt 16 % av den totale befolkningen i det daværende Sudan er kristne, mens muslimene utgjorde rundt 62 %. De resterende 22 % praktiserer tradisjonelle religioner. Den kristne befolkningen er konsentrert i sør, slik at andelen kristne i Sør-Sudan er rundt halvparten av befolkningen der. Disse skal på midten av 2000-tallet ha utgjort 2,6 millioner.^[9] Siden skal antall katolikker ha økt til rundt 3 millioner.

De kristne tilhører hovedsakelig katolske eller anglikanske menigheter. En del blander også elementer fra kristne og tradisjonelle religioner.^[10]

Sudans nasjonalhelgen er den tidligere slaven, senere nonnen Josephine Bakhita som ble helligkåret i 2000.

Islam er en minoritetsreligion i Sør-Sudan. De fleste muslimer støttet uavhengigheten under folkeavstemningen.^[11] Den siste folketellingen som tok hensyn til religion er helt fra 1956, hvor de fleste ble klassifisert som tilhengere av tradisjonelle religioner eller kristne, mens 18 % var muslimer.^[12]

Kristendommen kan sies å være en sentral faktor i forsøket på nasjonsbygging i Sør-Sudan. Det vises blant annet til at en av de mest profilerte eksponentene for sørlig løsrivelse, den nå avdøde lederen av SPLA John Garang, ble begravd i en katolsk kirke i Sør-Sudan. Også dagens president Salva Kiir Mayardit er katolikk. Under en tale i St. Theresa-katedralen i Juba 20. februar 2011 understreket han at Sør-Sudan skulle være en nasjon som respekterte religionsfrihet.^[13]

Kristendommen nådde det som i dag er det nordlige Sudan, da kalt Nubia allerede i løpet av det første århundre etter Kristus. Dette utviklet seg særlig under innflytelsen fra Østromerriket.^[14] Særlig influerte bysantinsk arkitektur på de tidlige kristne kirkene i det nedre Nubia.^[15]

Keiser Justinian I den store gjorde Nubia til et kristent støttepunkt tidlig i middelalderen^[16] og i 580 ble kristendommen den offisielle religionen i det nordlige Sudan, sentrert rundt katedralen i Faras. Dette er senere blitt borte som følge av islamske erobringer, som hovedsakelig kom igang tidlig etter profeten Muhammed død i 632, og kom til dette området allerede rundt 640-årene.

I 1820-årene ble store deler av dagens Sudan invadert av Det osmanske rike, mens senere på 1800-tallet påberopte Egypt seg å representere også Sudan. For å understreke dette kravet, også i sør, ble Ekvatorialprovinsen etablert i 1870.

I 1881 erklærte Muhammad Ahmad at han var mahdi, direkte etterkommer etter Muhammed, og hans religiøse bevegelse var opphavet til en bred nasjonal oppstand i 1883. Store deler av Sudan kom under opprørernes kontroll, og i 1885 ble hovedstaden Khartoum inntatt. Al-Mahdi døde samme år, og hans etterfølgere led nederlag for de felles britiske og egyptiske styrkene under ledelse av Herbert Kitchener i 1898.

Sudan ble erklært et kondominium under felles britisk-egyptisk styre.

Kristendommen reintrodusert av britiske misjonærer i Sør-Sudan, som kom inn i området fra den britiske kolonien i Kenya. De første katolske misjonærene kom i 1842, mens anglikanske og amerikanske presbyterianere kom rundt 1899.

Regionen har i negativ grad blitt påvirket av to borgerkriger siden Sudans uavhengighet. Sudans regjering kjempet mot anyanyaopprørerne, en sørsudansk separatisthær, som ble opprettet under den første sudanesiske borgerkrig som varte fra 1955 og til 1972. Konflikten sto mellom den nordlige delen av Sudan og den sørlige regionen, som krevde representasjon og mer regionalt selvstyre. En halv million mennesker døde i den 17 år lange krigen, som kan deles inn i tre stadier: innledende geriljakrig, anyanyaopprørere, og Sør-Sudans frigjøringshær. Krigen endte med en fredsavtale i Addis Abeba, som ga en felles sørlig administrativ region. Enigheten som avsluttet den første borgerkrigen i 1972 klarte ikke å fjerne motsetningene som hadde utløst krigen. Det førte til at den andre sudanesiske borgerkrig ble utløst i 1985 og varte fram til 2005 mellom Sudans regjering og Sør-Sudans frigjøringshær (SPLA/M). Krigen endte endte med Naivasha-avtalen. Perioden mellom 1955 og 2005 er således tidvis betraktet som én enkelt konflikt, med elleve års våpenhvile som skilte de to voldelige fasene.

Sør-Sudan har vært en selvstendig region i Sudan siden en våpenhvile med den arabisk-islamistiske regjering i Sudan ble inngått i 2005. Før dette hadde det vært to borgerkriger mellom Nord- og Sør-Sudan. Disse startet etter uenigheter om maktfordeling og lokalt selvstyre, og om islamske sharia-lover skulle innføres i det ikke-muslimske Sør-Sudan. Borgerkrigen ble avsluttet med Naivasha-avtalen, som medførte en viss maktfordeling fram til spørsmålet om Sør-Sudans videre status ble avklart.

Lederen for Sør-Sudans frigjøringshær, John Garang, ble etter Naivasha-avtalen visepresident i Sudan og president i den selvstyrte regionen Sør-Sudan. Etter at Garang døde i en helikopterulykke 30. juli 2005, overtok Salva Kiir disse vervene.

Folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan (9. januar – 15. januar 2011) dreide seg om hvorvidt Sør-Sudan skal skille lag med det øvrige Sudan og bli en selvstendig stat.^[17][18] Avstemningen er en del av Naivasha-avtalen regjeringen i Khartoum og Sør-Sudans frigjøringshær inngikk i 2005. Hele 98,83% stemte for uavhengighet. Resultatene ble kunngjort 30. januar 2011.^[19] De som bodde i nord og i utlandet fikk også stemme.^[20]

Det er også planlagt at skal det også avholdes folkeavstemning i Abyei, der det skal avgjøres om det oljerike grenseområdet skal tilhøre Sudan eller Sør-Sudan.^[21] I to andre grenseområder, delstatene Sør-Kordofan og Blå-Nilen, skal det etter planen avholdes «folkelige konsultasjoner» om tilhørighet, også dette skulle etter planen bli gjennomført i løpet av 2011.^[22] Imidlertid brøt det ut nye kamphandlinger i disse omstridte områdene i juni 2011, særlig over Nubafjellene.

Staten Sør-Sudan ble erklært selvstendig 9. juli 2011. 14. juli 2011 ble Sør-Sudan tatt opp som FNs 193. medlemsland.

Mindre enn et år etter at Sør-Sudan fikk sin uavhengighet fra Sudan 9. juli 2011, brøt det ut 26. mars 2012 en rekke trefninger mellom de militære styrkene til Republikken Sudan og Sør-Sudan.^[23] Konflikten blir utkjempet over de oljerike regionene mellom Sør-Kordoran i Sudan og Unity-staten i Sør-Sudan. I april inntok sørsudanesiske styrker byen Heglig, hvor størsteparten av Sudans oljeinntekter kommer fra, og som er anerkjent som en del av Sudan av Den afrikanske union. Det har blitt spekulert i om konflikten kan utvikle seg til en full krig mellom de to landene.^[24]

Kampene sto hovedsakelig mellom sudanesiske og sørsudanesiske styrker. Sør-Sudan er imidlertid også støttet av opprørsgruppene SPLA-N og JEM i Nubafjellene, samt Sudans revolusjonære front som kjemper for et regimeskifte i Sudan.^[25] Sudan mottok støtte fra Sør-Sudans frigjøringsbevegelse, en avhoppergruppe som ønsker å styrte SPLA-regimet i Juba.^[26]

Da Sør-Sudan trakk sine væpnede styrker ut av Heglig den 22. april 2012, endte den mest voldsomme delen av konflikten. Både Sudan og Sør-Sudan erklærte at de ønsket fred og slutt på konfliktstilstanden mellom de to landene, men per juli 2012 var det ikke blitt signert noen fredsavtale.^[27]

Den daværende, midlertidige nasjonalforsamlingen godkjente en overgangsgrunnlov^[28] rett før uavhengigheten 9. juli 2011.^[29] Denne grunnloven ble undertegnet av Sør-Sudans president på uavhengighetsdagen og ble da satt i kraft. Dette er i dag^[når?] landets grunnlov og erstattet den midlertidige grunnloven fra 2005.^[30]

Grunnloven etablerte en blanding av en presidentmodell med en regjering ledet av presidenten som er både statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Grunnloven etablerte også en nasjonal lovgivning og en lovgivende forsamling som består av to kamre, en direkte valgt forsamling og et annetkammer med representanter fra de ti delstatene. John Garang, stifteren av SPLA/M, var den første presidenten i det selvstyrte Sør-Sudan fram til sin død 30. juli 2005. Garangs nestkommanderende Salva Kiir Mayardit ble da tatt i ed som visepresident i Sudan og president i Sør-Sudan 11. august 2005.^[31] Riek Machar erstattet ham som visepresident for Sør-Sudan.^[31]

Grunnloven etablerte også et uavhengig rettssystem, med en Høyesterett som øverste organ.

For den nyetablerte staten, som også var preget av den langvarige krigføringen, ble det prioritert å få de nye statsorganene til å fungere hensiktsmessig og kunne iverksette sine vedtak. På et område hvor dette særlig har vært vellykket har vært i plan- og budsjettprosessene.^[32] Dette har en oppnådd under ledelse av Finansdepartementet, og sørget for at de mål som er blitt satt har vært viktige og relevante også for de lokale nivåene.^[32] Dette har gjort at myndighetene har blitt bedre i stand til å håndtere de finansielle sidene både knyttet til egen funksjon og til gjennomføring av prosjektene, samt til kompetanseheving innen administrasjonen, herunder grunnleggende IT-kompetanse.^[32]

Sør-Sudans hovedstad er Juba, som også er administrasjonssenteret for delstaten Central Equatoria og fylkessetet for Juba fylke (county), og er landets største by. Imidlertid mangler Juba den infrastrukturen som en hovedstad trenger og er lite sentralt plassert i landet. Regjeringen vedtok derfor i februar 2011 om å utrede etableringen av en ny, planlagt by som kan være regjeringssete.^[33][34] De foreslåtte prosjektet er tenkt å skulle fungere som de andre tilsvarende planlagte og utviklede nasjonale hovedsteder i moderne tid, som Abuja i Nigeria, Brasília i Brasil og Canberra i Australia.

I september 2011 kunngjorde en talsmann for regjeringen at den politiske ledelsen hadde gått inn for utviklingen av en ny hovedstad ved Ramciel,^[35] et område i delstaten Lakes nær grensene til Central Equatoria, Eastern Equatoria og Jonglei. Ramciel blir ansett for å være landets geografiske midtpunkt,^[36] og den avdøde lederen John Garang skal også ha hatt planer om å utvikle en hovedstad i dette området før sin død i 2005. Forslaget ble støtte av delstatsmyndighetene i Lakes og i hvert fall en stammehøvding i Ramciel.^[37] regjeringsmedlemmer har uttalte at utvikling, planlegging og bygging av byen vil sannsynligvis ta så mye som fem år og flytting av de statlige institusjonene vil bli gjennomført i ulike stadier.^[35]

Sør-Sudan er delt inn i ti delstater som er gruppert etter de tre historiske regionene Bahr el Ghazal, Equatoria og Greater Upper Nile.

Bahr el Ghazal

• Northern Bahr el Ghazal
• Western Bahr el Ghazal
• Lakes
• Warrap

Equatoria

• Western Equatoria
• Central Equatoria (med hovedstaden Juba)
• Eastern Equatoria

Greater Upper Nile

• Jonglei
• Unity
• Upper Nile

De ti delstatene er igjen inndelt i 86 fylker («counties»).

Distriktet Abyei, som ligger rett nord for de sørsudanske delstatene Northern Bahr el Ghazal, Warrap og Unity, har midlertidig en spesiell administrativ status i Sudan og er styrt av en egen administrasjon.

Det var meningen at det skulle avholdes en folkeavstemning i 2011 for områdets fremtidige tilknytning, om det skulle tilsluttes Sør-Sudan eller er forbli en del av Sudan, men i mai 2011 ble området inntatt av sudanske militære styrker og folkeavstemningen ble ikke gjennomført som planlagt.

Frigjøringshæren utarbeidet i 2007 og 2008 et program for sine militære styrker. Det slo fast at et uavhengig Sør-Sudan skulle ha militære styrker, bestående av en hær, luftforsvar og elvestyrker.^[38][39]

Sør-Sudans hær bygger hovedsakelig på styrkene fra det tidligere Sør-Sudans frigjøringshær, og disse styrkene skal utvikles til å bli en regulær hær. Det sørsudanske luftvåpen er lite, og består av ni russiskbygde Mi-17 transporthelikoptre og et modifisert helikopter av samme type, hovedsakelig for bruk til VIP-transport. Det blir antatt at landet vil øke transportkapasiteten, med flere transporthelikoptre av samme type, eventuelt supplert med transportfly av type C-130 Hercules eller tilsvarende.^[39] Hovedbasen vil bli lagt til Juba eller Rumbek.^[39]

Regjeringen kunngjorde i august 2010 at alle under 18 år skulle demobiliseres fra militære styrker, men det ble antatt at 900 under 18 år fortsatt var aktive ut året.^[40] I april 2011 ble det iverksatt et vernepliktssystem som også hadde til hensikt å forhindre at menn i militær alder ble rekruttert inn i andre paramilitære grupper.^[40]

Umiddelbart etter uavhengigheten har Sør-Sudans utenrikspolitikk primært handlet om utfordringen med å balansere mellom Vesten, de øvrige afrikanske statene og Den arabiske verden.^[41] Siden uavhengigheten, har landet søkt å redusere tilknytning til Sudan, blant annet skal det være planlagt å innføre swahili og orientere seg mot Øst-Afrika.^[42]

Forholdet til Sudan har vært uavklart på noen områder, både grensedragningen mellom de to land,^[23] og hvordan relasjonene skal være. Den sudanske presidenten Omar al-Bashir erklærte først i januar 2011 at dobbelt statsborgerskap i de to land kunne bli tillatt,^[43] men etter Sør-Sudans uavhengighet har han trukket tilbake forslaget. Han har også foreslått en konføderasjon etter modell av Den europeiske union.^[44] I februar 2012 ble det oppnådd enighet mellom de to statene om at statsborgere i de to land kan bo, arbeide og eie eiendommer i begge land, og reise fritt mellom dem.^[23]

Sør-Sudan er medlem av FN,^[45] Den afrikanske union,^[46][47] og Fellesmarkedet for det østlige og sørlige Afrika.^[48] Sør-Sudan planlegger å slutte seg til Samveldet av nasjoner, Det østafrikanske fellesskap,^[49][50] Det internasjonale pengefondet,^[51] og Verdensbanken.^[52] Landet kan få fullt medlemskap i Den arabiske liga om det skulle ønske det,^[53] men det kan også heller komme til å søke om observatørstatus.^[54] Landet ble med i UNESCO 3. november 2011.^[55] 25. november 2011, ble landet offisielt med i Intergovernmental Authority on Development (IGAD), en regional gruppering for stater i Øst-Afrika.^[56]

Norge anerkjente den nye staten på uavhengighetsdagen 9. juli 2011,^[57] og var i den første gruppen av land som anerkjente den nye staten. Sør-Sudan og Norge er representert hos hverandre med ambassader i henholdsvis Oslo og i Juba.^[58]

Sør-Sudan har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.^[59]

• Bibiana Dahle Piene Norge i Sudan : på bunnen av sola Aschehoug 2014 ISBN 978-82-03-29448-8

• (no) Skjebnetid for Sudan, bakgrunnskommentar fra NRK.no av Tomm Kristiansen, tidligere rådgiver for Sør-Sudans president Salva Kiir
• (no) Statistikk og andre data om Sør-Sudan i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (en) Regjeringens nettsider
• (en) Sør-Sudans ambassade til USA og FNs nettsider
• (en) Sør-Sudans ambassade til Storbritannias nettsider
• (en) Sør-Sudans lovgivende forsamling Arkivert 17. november 2012 hos Wayback Machine.
• (en) Sør-Sudan Arkivert 24. april 2020 hos Wayback Machine. i CIA World Factbook
• (en) «Sudan's Shaky Peace» Arkivert 20. oktober 2010 hos Wayback Machine., National Geographic, November 2010

• Fotogalleri Arkivert 17. oktober 2010 hos Wayback Machine. av George Steinmetz