Foto: Fra Marie og Gulbrand Lunde – Liv i kamp, minneskrift utgitt 1942
«Kunst og ukunst» var en kunstutstilling som ble arrangert i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942 under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Den viste hovedsakelig norsk billedkunst som nazistene mente var «degenerert» og mindreverdig «ukunst» (etter tysk Unkunst),[1] det vil si kunst som ikke holdt mål og var uttrykk for et åndelig forfall, sammen med et bredt utvalg norske kunstverk de mente var god og nasjonal.
Altså om igjen, vekk med jødekunsten, vekk med Picasso, Lhote, Braque, eller hvad de nu heter – vi vil ikke mere pynte oss med alle disse lånte, flotte, spraglete fjærene – vi renonserer heller!
Godt er det at I. C. Dahl ikke ser hvad der i det siste er skjedd, han som så sterkt og overbevisende stakk ut veien fremover for den norske malerkunst. Måtte vi da snart lære å skjelne mellem det som er genialitet og det som er frekkhet, mellem det som er norsk og det som er fremmed!
Konklusjonen i kronikken Norsk og fremmed i vår malerkunst av Søren Onsager, maler, professor og direktør ved Nasjonalgalleriet, i Aftenposten 15. november 1941
«Kunst og ukunst» ble arrangert av Søren Onsager (1878–1946) etter en såkalt opprydning i Nasjonalgalleriet. Han var ny-impresjonistisk maler og innsatt av NS som direktør for museet. Ifølge et«nazistisk kunstsyn» ble ikke-naturalistisk kunst, særlig stilretninger som ekspresjonismen og kubismen, sett på som elitistisk, uforståelige og moralsk nedbrytende. Slik «uekte» kunst var «ukunst» påvirket av jøder, kommunister, «negre», sinnssyke og mentalt tilbakestående.
Søren Onsagers utvalg av kunstverk var også et utslag av en konflikt i det norske kunstmiljøet i 1930-årene mellom de «perverse» tilhengerne av Henri Matisse og de «nasjonale» ny-impresjonistene.[trenger referanse] I kronikken Norsk og fremmed i vår malerkunst, som sto på trykk i Aftenposten lørdag 15. november 1941, skriver han at norsk kunst i årrekker har vært plaget og forstyrret av «fransksnobberiet» og «det som er meget verre: Infeksjonen fra den internasjonale jødekunst». Onsagers åpningstale ved utstillingen var dels en oversettelse av Hitlers tale ved åpningen av Entartete Kunst i 1937.[3]
Onsager, sammen med det nazifiserte kulturdepartementet, påla også kunstmuseene i flere større byer å arrangere lignende utstillinger. Flere direktører svarte at dette nok kunne bli komplisert, siden samlingene var blitt lagret på sikre steder og ikke uten videre kunne hentes ut igjen. Det ble likevel arrangert mindre utstillinger i Trondhjem, Bergen og Stavanger i tråd med direktivet.[trenger referanse]
Norge var forøvrig det eneste tyskokkuperte landet som arrangerte slike utstillinger i tillegg til Det stortyske riket.
Utstillinga inneholdt blant annet en sal kalt «Redselskabinettet» der de verste eksemplene på «degenerert» kunst ble vist, deriblant arbeider av erkeeksponenten for ukunsten, freskomaleren Aage Storstein (1900-1983). Utvalget omfattet også kunstnere med kommunistiske sympatier, deriblant Reidar Aulie (1904-1977). Slike utøvere ble svartelistet og stilte ikke ut før etter krigen. Av andre representanter for ukunsten på utstillinga kan nevnes Isaac Grünewald (1889-1946), Arne Ekeland (1908-1994), Olav Strømme (1909-1978), Finn Faaborg (1902-1995), Kai Fjell (1907-1989), Johs. Rian (1891-1981), Rolf Rude (1899-1971), kubisten Charlotte Wankel (1888-1969) og bildeveveren Hannah Ryggen (1894-1970), men også utenlandske kunstnere som Pablo Picasso (1881-1973) og Georges Braque (1882-1963).
På pedagogisk vis ble samtidig den «riktige» kunsten løftet fram som et ideal for ungdommen. Den omfattet en rekke bilder innenfor tradisjonelle, ofte mer naturalistiske retninger som etterlignet virkeligheten, for eksempel malerier av nasjonalromantikeren I. C. Dahl, men også bilder av Edvard Munch (1863-1944). Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk for øvrig litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens han ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst».
I 2015 arrangerte KODE i Bergen «Kunst i kamp», en kunsthistorisk utstilling som delvis bygger på «Kunst og ukunst», for å vise hvordan nazistene brukte billedkunst i sin propaganda.[6]
