Hans far, lektorIngvald Garbo, advarte i 1933 mot utviklingen i Tyskland og deltok under okkupasjonen i motstandsarbeidet ved å lage ulovlige aviser som han distribuerte blant tyske soldater. Ingvald Garbo ble arrestert og fikk dødsstraff for å ha «lyttet på engelsk radio og formidlet nyheter til tyske soldater». Forsvareren Skau ba ordføreren i Bergen, Asbjørn Stensaker, om å dra til Oslo med en søknad om benådning. Tilfeldig traff Stensaker på skipsreder Thorvald Halvorsen[4] på Grand. Skipsreder Halvorsen hjalp ham å fremme saken for admiral Boehm[5] som lovet å gjøre det han kunne, men forgjeves. Ingvald Garbo ble henrettet 22. november1941 i Gravdal[6] som en av de første.
Den 17 år gamle Gunnar Garbo videreførte arbeidet, men måtte i 1944 flykte til Sverige.[7]
Garbo var journalist i Bergens Tidende fra 1945 til 1954, deretter redaktør for Nidaros fram til 1957. Etter en kort ny periode i Bergens Tidende ble han valgt inn på Stortinget. Han var medlem av bystyret i Bergen 1948–54 og i Trondheim 1956–57. Han hadde senere ulike verv innenfor FN-systemet. Han var underdirektør i Utenriksdepartementet 1975-87 og deretter Norges ambassadør til Tanzania fram til 1992.
Garbo utga blant annet Makt og bistand (Spartacus Forlag 1993), Kampen om FN (PAF/Universitetsforlaget 1995) og Nu går jeg fra dere. En fars liv og død – fra krigens dager i Bergen (Eide Forlag 2000).
Garbo var i mange år medlem av Regjeringens nedrustningsutvalg. Han markerte seg i de senere år som en sterk forsvarer av FN,[8] kritisk til Venstre og hevdet at «[partiet] har gått altfor langt til høyre»;[9] til «økonomisk liberalisme»[10][11] og som motstander av NATOsOut of Area-strategi.[12][13][14][15][16] Han var opprinnelig tilhenger av EU (EF), men skiftet senere standpunkt ble markert nei-mann.[7]
Garbo jattet aldri med og gjorde aldri noe for å bli populær skrev Ottar Grepstad[7] i minneordet:
Den radikale liberalaren. Gunnar Garbo (1924-2016) var venstremannen med journalistisk blikk for endring og utenkte perspektiv. I heile sitt politiske liv tenkte han sjølv, skreiv skarpt og talte klokt. Han stoppa aldri opp, tolka sine eigne politiske prinsipp i skiftande politiske situasjonar og blei etter kvart den radikale liberalaren som såg meir til venstre enn til Venstre.
Gunnar Garbo var en ekte sannhetssøkende humanist, en radikal sosial-liberaler som gjennom hele sin politiske karriere var opptatt av å bygge bro mellom øst og vest. Garbo hadde et sterkt og brennende engasjement for internasjonale spørsmål, bistand og gjensidig nedrustning. Hans internasjonale engasjement var også knyttet til kamp mot atomvåpen på norsk jord, Vietnamkrigen og utviklingspolitiske spørsmål. Han preget EF-debatten sterkt hvor han over tid snudde i sitt opprinnelige EF-standpunkt og ble en av de ledende frontfigurene på neisiden.
