Eurovision Song Contest 2017 var den 62. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Kyiv internasjonale utstillingssenter i Ukraina, etter at Jamala vant med sangen «1944» i 2016. Dette var andre gang Ukraina arrangerte konkurransen, første gang var i 2005, også det i Kyiv. Konkurransen besto av tre sendinger: en semifinale tirsdag 9. mai, en semifinale torsdag 11. mai og finalen lørdag 13. mai2017. Programledere for alle sendingene var Oleksandr Skitsjko, Volodymyr Ostaptsjuk og Timur Mirosjnytsjenko. 42 land deltok i konkurransen, det samme antallet som året før. Romania og Portugal, som for øvrig vant konkurransen, kom tilbake etter ett års pause, mens Bosnia-Hercegovina, som deltok i 2016, trakk seg på grunn av økonomiske problemer hos kringkasteren BHRT. Opprinnelig skulle også Russland delta, men trakk seg noen uker før konkurransen siden landets deltaker, Julija Samojlova, ble nektet innreise til Ukraina.
Av deltakerlandene måtte 36 land gjennom én av de to semifinalene, og 20 av dem kvalifiserte seg til finalen lørdag 13. mai. I tillegg deltok vertslandet Ukraina og de fem «store landene» i finalen, slik deltakerantallet i finalen var 26 land. Vinneren av konkurransen ble Salvador Sobral fra Portugal med sangen «Amar pelos dois». Vinnersangen hadde portugisisk tekst og var skrevet av Sobrals søster, Luísa Sobral. Dette var landets første seier i Eurovision Song Contest. Det var også første gangen siden 2007, da Marija Serifovic vant med sangen «Molitva», at en ikke-engelskspråklig sang vant konkurransen. Salvador Sobral fikk den høyeste poengsummen i konkurransen til da, med 758 poeng. Bulgaria kom på andreplass med 615 poeng, fulgt av Moldova med 374 poeng.
Det norske bidraget var sangen «Grab the Moment», fremført av JOWST og Aleksander Walmann. Den norske sangen deltok i semifinale 2, der den endte på femteplass og dermed kvalifiserte seg til finalen. Til slutt endte Norge på en tiendeplass i finalen – landets fjerde topp ti-plassering siden 2013. De tre sendingene ble sett av 182 millioner seere verden over, en nedgang på 22 millioner fra året før.
Bakgrunn
Etter seieren med «1944» og Jamala i 2016, var det Ukraina og landets allmennkringkaster UA:PBC som var arrangører for konkurransen. Dette var andre gang Ukraina hadde arrangørjobben, første gang var i Sportspalasset i Kyiv i 2005. Denne gangen ble hovedstaden Kyiv valgt som vertsby, etter en lengre søknadsprosess. Konkurransen ble lagt til byens største arena, Kyiv internasjonale utstillingssenter, med plass til rundt 11 000 publikummere.[1]
Søknadsprosess
Vertsbyen og arenaen ble valgt etter en omfattende søknadsprosess som startet like etter Ukrainas seier i 2016. Allerede 18. mai 2016 kunngjorde Ukrainas nasjonale offentlige kringkastingsselskap (UA:PBC) at det første offisielle planleggingsmøtet med EBU skulle holdes 8. juni. En avgjørelse på hvor konkurransen skulle finne sted, skulle avgjøres etter sommeren.[2][3][4] Sammen med Ukrainas regjering lanserte UA:PBC 23. juni en offisiell søknadsprosess der interesserte byer kunne søke om å bli vertsby.[5][6] En finaleliste på tre byer skulle være klar i siste halvdel av juli, og like etter skulle EBU og den ukrainske organisasjonskomiteen besøke finalebyene og vurdere infrastruktur og arena. EBU hadde flere krav, blant annet måtte arenaen ha plass til minst 7000, og helst minst 10 000, tilskuere. I tillegg måtte det være et pressesenter med 1500 plasser, og vertsbyen måtte ha minst 2000 hotellrom i alle prisklasser og av generell europeisk standard. Byen måtte også garantere for sikkerheten til de besøkende og ha moderne infrastruktur som blant annet en internasjonal flyplass. I tillegg måtte arrangørbyen tilby sosiale aktiviteter og konserter for lokalbefolkningen og de besøkende.[7]
Seks byer sendte inn anbud innen fristen 8. juli: Dnipro, Kharkiv, Kherson, Kyiv, Lviv og Odesa.[8] I tillegg hadde byer som Tsjerkasy, Irpin, Uzjhorod og Vinnytsia tidligere vist interesse, men valgte til slutt ikke å søke om å bli vertsby.[9][10] De seks kandidatbyene ble offisielt presentert 20. juli i et to timer langt debattprogram på landets allmennkanal UA:Første. Programleder var Timur Mirosjnytsjenko, som selv skulle lede konkurransen tre kvart år senere. Under programmet presenterte hver av de seks byene søknadene sine for seerne.[11]
Valget av vertsby
To dager senere, 22. juli, hadde UA:PBC skåret de seks kandidatbyene ned til tre: Dnipro, Kyiv og Odesa.[12] Det endelige valget skulle opprinnelig ha blitt kunngjort 1. august, men EBU varslet at valget ville bli utsatt. Konkurransesjef Jon Ola Sand uttalte at EBU «virkelig ønsket å ta seg tid til å ta en riktig avgjørelse».[13] Etter flere utsettelser ble vertsbyen offentliggjort under en pressekonferanse 9. september 2016. Valget falt på hovedstaden Kyiv og byens største arena, Kyiv internasjonale utstillingssenter.[14][15][16]
Format
Konkurransen skulle opprinnelig ha funnet sted 16., 18. og 20. mai 2017, men sommeren 2016 skjøv EBU konkurransen frem én uke til 9.–13. mai.[5][17][18] Den ukrainske vertskringkasteren UA:PBC kunngjorde 27. februar programlederne til konkurransen. For første gang skulle tre menn lede sendingene: Oleksandr Skitsjko og Volodymyr Ostaptsjuk, med Timur Mirosjnytsjenko som reporter fra artistenes green room.[19] Sistnevnte hadde også ledet Junior Eurovision Song Contest i 2009 og 2013.[20][21] Bare én gang tidligere, i debutåret 1956, har det ikke vært en kvinnelig vert i konkurransen.
Poengsystemet som ble innført i 2016, ble også bevart dette året. Hvert land ga to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett fra landets nasjonale fagjury, og ett fra landets telefonavstemning. Under finalen kalte programlederne opp alle deltakerlandene som avleverte poengene fra sin fagjury. Poengene 1–8 og 10 ble vist direkte på skjermen, mens hvert lands annonsør leste opp 12 poeng. Etter juryavstemningen ble poengene fra telefonavstemningen i hvert land lagt sammen i én stor pott. Deretter leste programlederne opp de samlede seerpoengene, fra nummer 26 og opp til landet som hadde fått flest poeng fra seerne. Det samme systemet ble også brukt i semifinalen, men der ble de ti finalistene avslørt i tilfeldig rekkefølge som tidligere.
Til sammen meldte 43 land seg på konkurransen. Av disse var seks land direktekvalifisert til finalen: vertslandet Ukraina og de fem store økonomiske bidragsyterne Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 37 landene måtte gjennom en av de to semifinalene i forkant av finalene. I april trakk Russland seg fra konkurransen, og dermed sank deltakertallet til 42 – det samme antallet som året før.
Semfinale-trekningen
Som tidligere ble semifinalistene delt inn i grupper ut fra stemmemønsteret årene før. Deretter ble landene i hver gruppe fordelt på de to semifinalene ved hjelp av loddtrekning. Dette gjøres for å begrense omfanget av nabostemming. EBU innvilget at Sveits fikk delta i semifinale 2, etter ønske fra den sveitsiske kringkasteren SRF.[22] Semifinaletrekningen ble holdt i Kyiv 31. januar 2017. I trekningen ble det avgjort hvilken av semifinalene de seks finalistene skulle stemme i, og deretter ble semifinalistene fordelt på de to semifinalene. Hver semifinalist ble også trukket til første eller andre halvdel av sin semifinale, og den endelige startrekkefølgen ble avgjort av showprodusentene senere. 18 land deltok i den første semifinalen tirsdag 9. mai, mens 19 skulle delta i semifinalen torsdag 11. mai. Deltakerantallet i semifinale 2 ble imidlertid redusert til 18, da Russland trakk seg fra konkurransen i april.[23]
Stemmegruppene som de 37 semifinalistene ble fordelt i:
Temaet for konkurransen var «Celebrate Diversity» (feir mangfoldet), og ble presentert 30. januar av konkurransesjefen Jon Ola Sand. Den offisielle logoen var blant annet stiliserte perler som skulle etterligne Ukrainas tradisjonelle halskjede.[25][26] 30. april presenterte EBU og Twitter tre spesiallagede emojier som kunne brukes sammen med konkurransens offisielle emneknagger. Hjerte-emojien dukket opp sammen med emneknaggene #ESC2017 og #Eurovision, mens vinnertrofeet kunne brukes sammen med #12Points and #douzepoints. Perlekjede-emojien kunne brukes sammen med emneknaggen #CelebrateDiversity, som var konkurransens slagord.[27]
Deltakere
43 land meldte seg på konkurransen i 2017. Portugal og Romania kom tilbake etter ett års pause, mens Bosnia-Hercegovina trakk seg etter å ha deltatt i 2016. Bare én måned før konkurransen trakk også Russland seg på grunn av strid om landets deltaker, Julija Samojlova. Dermed gikk det totale deltakerantallet ned fra 43 til 42.
Den russiske kringkasteren Pervyj kanal offentliggjorde 12. mars 2017 at artisten Julija Samojlova skulle representere Russland i Eurovision Song Contest 2017 med sangen «Flame Is Burning». Samojlova var blant finalistene i russiske X Factor i 2013, og hun er kraftig lammet og sitter i rullestol på grunn av den arvelige nevrologiske sykdommen spinal muskelatrofi.
Kort tid etter kunngjøringen ila den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU Julija Samojlova et tre-årig innreiseforbud til Ukraina. Årsaken var at hun hadde holdt konsert på Krim i 2015, og SBU mente at Samojlova hadde tatt seg ulovlig inn på ukrainsk territorium.[28][29] EBU foreslo flere løsninger, blant annet at Samojlova kunne synge direkte via satellittoverføring. Russisk fjernsyn avviste forslagene og valgte til slutt å trekke seg. Kanalen opplyste at den heller ikke ville overføre sendingene fra Kyiv. EBU bekreftet 13. april 2017 at Russland hadde trukket seg fra Eurovision Song Contest 2017.[23]
Omar Naber, som representerte Slovenia i Eurovision Song Contest 2005 i Kyiv, deltok igjen med sangen «On My Way». I likhet med 2005 kvalifiserte han seg ikke til finalen.
SunStroke Project, som representerte Moldova i Eurovision Song Contest 2010 på Fornebu, deltok med sangen «Hey, Mamma!». De kom på tredjeplass, Moldovas beste plassering til da.
Koit Toome, som representerte Estland i Eurovision Song Contest 1998 i Birmingham, deltok med sangen «Verona» sammen med Laura Põldvere. Põldvere hadde tidligere deltatt i Eurovision Song Contest i 2005 som en del av gruppen Suntribe. Duoen kvalifiserte seg ikke til finalen.
Valentina Monetta, som representerte San Marino i 2012, 2013 og 2014, deltok for fjerde gang. Denne gangen deltok hun sammen med Jimmie Wilson og sangen «Spirit of the Night». San Marino kvalifisert seg ikke til finalen.
Andre land
For å kunne delta i Eurovision Song Contest, må et land ha en allmennkringkaster med et aktivt medlemskap i Den europeiske kringkastingsunion.[30] Men et land kan også få delta gjennom en spesialinvitasjon, slik tilfellet er med Australia. I tillegg til de 42 deltakerlandene, var også flere andre land inne i bildet med tanke på en deltakelse i 2017.
Andorra: Deltok i konkurransen fra 2004 til 2009. Men den andorranske kringkasteren Ràdio i Televisió d'Andorra (RTVA) kunngjorde at Andorra ikke kom til å delta i Eurovision Song Contest 2017.[31]
Bosnia-Hercegovina: 28. september 2016 kunngjorde den bosniske kringkasteren BHRT at Bosnia-Hercegovina ikke kom til å delta på grunn av den økonomiske situasjonen hos kringkasteren.[32]
Liechtenstein: 21. september 2016 kunngjorde den liechtensteinske kringkasteren 1 FL TV at Liechtenstein ikke kom til å debutere i Eurovision Song Contest i 2017. Kringkasteren har heller ikke et aktivt medlemskap i EBU.[33]
Luxembourg: Landet deltok i konkurransen fra 1959 til 1993, men har siden stått utenfor konkurransen. 25. mai 2016 kunngjorde RTL Télé Lëtzebuerg at Luxembourg heller ikke denne gang kom til å delta.[34]
Monaco: Landet deltok i konkurransen frem til 1979 og deretter fra 2004 til 2006. 19. august 2016 offentliggjorde den monegaskiske kringkasteren TMC at Monaco ikke kom til å delta i Eurovision Song Contest 2017.[35]
Slovakia: Slovakia deltok syv ganger i perioden 1994–2012. Landets kringkaster RTVS kunngjorde 12. april 2016 at landet ikke kommer til å delta i konkurransen de nærmeste årene. Fraværet ble begrunnet med «kostnader forbundet med deltakelsen». Kringkasterens pr-sjef, Juraj Kadáš, sa at konkurransen er et attraktivt prosjekt, men at «RTVS har sin egen programstrategi». Kanalen ønsker også å prioritere egen tv-produksjon fremfor en kostbar deltakelse i konkurransen.[36]
Tyrkia: Landet deltok i 1975–2012, men har siden siden stått utenfor konkurransen i protest mot avstemningssystemet i Eurovision Song Contest.[37] Siden 2012 Tyrkia flere ganger vurdert å returnere til konkurransen, men den tyrkiske kringkasteren Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT) har så langt valgt å stå utenfor.
Sendingene
De tre finalesendingene startet klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. Semifinalene varte rundt 2 timer og 10 minutter, mens finalen varte i 3 timer og 45 minutter. De tre sendingene startet med kortfilmer som viste bilder av ukrainsk mote, kultur og ulike steder i Kyiv og Ukraina. Hvert land ble introdusert med en postkort-film som viste det aktuelle landets artist på ulike steder i Ukraina.
Første semifinale
I den første semifinalen tirsdag 9. mai åpnet den ukrainske hiphoperen Monatik showet med sangen «Spinning». Fjorårsvinner Jamala sto for pausenummeret. Først fremførte hun en nyversjon av «1944» og deretter sangen «Zamanyly» (ukrainsk: Заманили).[38] Den ukrainske Eurovision-legenden Vjerka Serdjutsjka dukket også opp i en tre-episoders kortfilm. Hver episode ble vist i hver av sendingene.
Den andre semifinalen torsdag 11. mai åpnet med en Eurovision-medley i ukrainsk drakt, fremført av programlederne Oleksandr Skitsjko og Volodymyr Ostaptsjuk sammen med lokalt kor og et danseensemble. Pausenummeret i semfinale 2 var en danseoppvisning kalt «The Children's Courtyard», fremført av dansetruppen Apache CREW.
Finalen lørdag 13. mai åpnet med en flaggparade der artistene gikk fra scenen og gjennom publikum til green room. I finalen var Jamala tilbake som pausenummer, denne gang med sin nyeste låt, «I Believe in U».[38] Under Jamalas opptreden klarte en ukrainsk stuntartist å ta seg opp på scenen og vise bakenden til publikum og tv-seerne. Mannen ble raskt pågrepet og bøtelagt, og Jamala opptrådte uforstyrret videre.[39] 2004-vinneren Ruslana, Det ukrainske elektro-folk-bandet Onuka og Ukrainas nasjonale akademiorkester for folkeinstrumenter opptrådte også.[40]
I semifinale 2 var «Grab the Moment» det tolvte bidraget ut på scenen og endte på en femteplass med 189 poeng. Dermed kvalifiserte Norge seg til finalen, der «Grab the Moment» var det 17. bidraget ut på scenen. I avstemningen fikk det norske bidraget 158 poeng og endte på en tiendeplass. Dette var Norges fjerde topp ti-plassering i finalen siden 2013. Olav Viksmo-Slettan kommenterte sendingene for NRK1, mens Ole Christian Øen kommenterte på P1. P3morgen hadde også en alternativ finalesending på NRK3 med Ronny Brede Aase, Silje Nordnes og Markus Neby som programledere.[42]
I forkant av konkurransen hadde NRK diskusjoner med EBU for å få unionen til avskaffe forbudet mot å bruke forhåndsinnspilte vokaler under konkurransen. Regelen har eksistert siden starten i 1956 og ble laget for gjøre opptredenene så ekte som mulig under direktesendingene.[44] Diskusjonene kom som en følge av den norske låtskriveren JOWSTs misnøye med regelen, siden «Grab the Moment» inneholder samplede vokalspor som ikke kan gjenskapes av direktesang.[44] Diskusjonen endte med at EBU ga NRK dispensasjon fra regelen, men i et intervju med VG sa JOWST at den norske delegasjonen hadde «øvd inn en plan B med koristene, dersom det blir store protester fra andre i Kyiv».[45] Til slutt besluttet NRK likevel at de samplede vokalsporene skulle fremføres på direkten, hvorpå lydteknikerne i Kyiv la på et lydfilter for «å få den rette sounden».[46] Frode Vassel og Ole Børud deltok som korister, mens Ole André Enggrav og Adrian Jørgensen deltok på scenen som musikere sammen med JOWST.[47]
Ironisk nok var NRK en av de sterkeste motstanderne da Kroatia brukte ferdiginnspilte stemmer på sitt bidrag «Maria Magdalena» i 1999. Regelbruddet førte til at den norske delegasjonen, da ledet av Jon Ola Sand, la inn protest.[48] Den norske protesten førte til at EBU trakk fra 33 prosent av poengene til «Maria Magdalena». Dette fikk innvirkning for Kroatias femårs-gjennomsnitt som ble brukt til å avgjøre hvilke land som fikk delta i de kommende finalene.[49]
Fire år senere besluttet EBU til slutt å tillate forhåndsinnspilt bakgrunnsvokal.[50] Dette skulle i utgangspunktet være en ettårig prøveordning for å redusere antall tilreisende under pandemien, men ordningen ble videreført permanent fra 2022.[50] All hovedvokal må fremdeles fremføres direkte, og det er ikke lov med lip-sync.[51]
Avstemning
Hvert deltakerland ga to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett ut fra seernes telefonstemmer og ett sett fra en nasjonal fagjury, bestående av fem personer med tilknytning til musikkbransjen eller med særlige kunnskaper innen musikk og kultur. Først ble deltakerlandenes jurystemmer presentert på tradisjonell måte, land for land. For å bevare spenningen, ble seerpoengene fra de 42 landene slått sammen og lest opp helt på slutten av avstemningen. Jon Ola Sand fra EBU var oppsynsmann for avstemningen.
Før finalen var Italias «Occidentali's Karma» og Bulgarias «Beautiful Mess» de store favorittene til å vinne finalen.[52] Men utover i finaleuken seilte PortugalsSalvador Sobral opp som en utfordrer til seieren.[53][54] I juryavstemningen tok Portugal en overlegen ledelse, med Bulgaria på andreplass. Da seerpoengene ble lest opp, var også her Portugal favoritten og Bulgaria nummer to. Dermed vant Portugal med rekordhøye 758 poeng, 143 poeng mer enn Bulgaria. Dette var Portugals første seier og satte en stopper for en rekordlang deltakelse uten en førsteplass i Eurovision Song Contest. Landet debuterte i 1964, og dets beste plassering før seieren var en sjetteplass med sangen «O meu coração não tem cor» i 1996.[55]
Den norske juryen besto av: manager Erland Bakke, rapper Big Daddy Karsten, 730.no-redaktør Janne Monsen Tveit, dragartistDean-Erik Andersen og tidligere Melodi Grand Prix-vinner Anne-Karine Strøm.[56] Egentlig skulle Per Sundnes ha sittet i juryen, men ble fjernet før konkurransen fordi han hadde kommentert deltakerlåtene offentlig på forhånd. I stedet trådte Erland Bakke inn.[57]
Den norske juryen hadde Bulgaria som favoritt, med Portugal og Danmark på andre- og tredjeplass.[58] Norske seere hadde Portugal som favoritt, med Romania på andreplass og Bulgaria på tredjeplass. Sverige fikk bare fem poeng fra norske seere, mens Danmark ikke fikk noen.
Seertall
De tre sendingene hadde et samlet seertall på 182 millioner seere i 42 markeder, en nedgang på 22 millioner fra året før. EBU forklarte nedgangen med at Russland ikke overførte sendingene.[59] Finalen oppnådde en gjennomsnittlig markedsandel på 36,2 prosent, mer enn dobbelt så mye som en vanlig lørdagskveld. I tillegg hadde de tre sendingene 6 millioner strømminger over konkurransens nettsted, eurovision.tv, og over YouTube – mer enn dobbelt så mange som året før.
Konkurransen var også populær blant yngre seere. I snitt så 42,9 prosent av seerne i aldersgruppen 15–24 år på finalen, noe som er fire ganger så mye for de samme kanalene sammenlignet med en vanlig lørdagskveld.[59]
Vinnerlandet Portugal hadde det høyeste seertallet på ni år. I snitt så 1,4 millioner portugisere finalen på RTP1. Italia hadde sitt høyeste seertall etter tilbakekomsten i 2011, og 3,6 millioner seere fulgte finalen på Rai 1. I Tyskland var seertallet 7,8 millioner, mens vertslandet Ukraina hadde 1,5 millioner seere for finalen på UA:Første.
Høyest markedsandel hadde Island, der finalen ble sett av 98 prosent av islandske tv-seere. I Norge fulgte 1 354 000 seere finalen på NRK1, en økning på 465 000 fra året før, da Norge ikke var med i finalen. Markedsandelen var 78 prosent for alle seere, og hele 90 prosent blant seere fra 12 til 19 år.[60][61] I tillegg fulgte 80 000 seere P3morgens finalesending på NRK3, mens 24 000 strømmet finalen på NRK TV, noe som økte NRKs totale seertall til 1 458 000 seere.[62]
Resultater
Semifinale 1
Den første semifinalen ble arrangert tirsdag 9. mai2017. 18 land deltok, og de ti beste kvalifiserte seg for finalen.[63] De forhåndskvalifiserte landene Italia, Spania og Storbritannia fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen.[64] Land markert med rosa bakgrunn, kvalifiserte seg i til finalen.
Den andre semifinalen ble arrangert torsdag 11. mai2017. 18 land deltok, og de ti beste kvalifiserte seg for finalen.[63] Sveits fikk tildelt plass i denne semifinalen etter ønske fra sveitsiske SRF. Russland skulle opprinnelig delta som nummer 3 i semifinalen, men trakk seg på grunn av striden om landets artist. Frankrike, Tyskland og Ukraina fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen.[22][64]
Hvert land hadde en telefonavstemning der seerne ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt fra seerne i semifinale 1.
Hvert land hadde en telefonavstemning der seerne ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt fra seerne i semifinale 2.
Hvert land hadde en telefonavstemning der seerne ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt fra seerne i finalen.
Landene som kringkastet finalen hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Under er en alfabetisk oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 2017:
Tysk: Sven Epiney (semifinalene på SRF zwei, finalen på SRF 1) Fransk: Jean-Marc Richard og Nicolas Tanner (semifinalene på RTS Deux, finalen på RTS Un) Italiensk: Clarissa Tami og Sebalter (semifinalene på RSI La 2, finalen på RSI La 1)