EBU holdt deltakerantallet på 23 land og avholdt en forhåndskvalifisering der 29 land skulle kuttes til 22. Forhåndskvalifiseringen ble ikke filmet eller vist på fjernsyn, og juryene bedømte de andre landenes bidrag kun ut fra lydopptak. Landene som ikke kvalifiserte seg, var Danmark, Israel, Nord-Makedonia, Romania, Russland, Ungarn – og ikke minst Tyskland som mistet sin første og hittil eneste finale i konkurransens historie. Norge var direktekvalifisert som vertsnasjon og deltok derfor ikke i kvalifiseringen.
NRK markedsførte arrangementet under navnet Eurosong '96. Navnet ble imidlertid droppet året etter, og siden har konkurransen gått under sitt fulle navn, Eurovision Song Contest.[3]Odd Arvid Strømstad var hovedprodusent, mens Pål Veiglum var regissør.
Forhåndskvalifisering
For å redusere antall deltakerland, innførte Den europeiske kringkastingsunion (EBU) dette året for første gang en forhåndskvalifisering. Et liknende konsept hadde blitt prøvd ut i 1993, men nå måtte samtlige 29 land gjennom kvalifiseringen. Bare vertslandet Norge var direktekvalifisert til finalen i Oslo.
Selve kvalifiseringen ble gjennomført på en enkel måte, og den ble hverken sendt på tv eller radio. Hvert land hadde en nasjonal jury som hørte gjennom de andre sangene på bånd og stemte i samme stil som i Eurovision Song Contest: 1–8, 10 og 12 poeng. De 22 beste landene kvalifiserte seg til finalen i Oslo 18. mai.[3] Blant landene som ikke kvalifiserte seg, var Danmark, Israel og Tyskland. Ved at Tyskland ikke kvalifiserte seg, har ingen land deltatt hver gang siden 1956.
I ettertid kom det kritikk mot kvalifiseringsmetoden, ikke minst fra Tyskland, som er en av de største økonomiske bidragsyterne til konkurransen. Konkurransen i 1996 er fremdeles eneste gang at Tyskland ikke har deltatt i Eurovision Song Contest.[4] Kvalifiseringsordningen ble derfor endret året etter, da skulle i stedet landenes gjennomsnittspoengsum fra årene 1993–1996 avgjøre om landet kvalifiserte seg eller ikke.[3]
I finaleuken truet imidlertid dirigentene fra de ulike deltakerlandene med å gå til streik. Årsaken var at NRK ønsket å spare tid ved ikke å vise dirigentene før hver enkelt sang. Konflikten ble løst noen dager før finalen, og dirigentene dukket tradisjonen tro opp på tv-skjermen før hvert bidrag.[3]
Scenen var bygget i ulike metallkonstruksjoner og hadde et vannbasseng som skjørtekant. Scenen skulle illustrere en oljeplattform og var egentlig tre scener i ett. Det gjorde at hver sang ble fremført på ulike deler av scenen for å spare tid med å rigge til hvert enkelt nummer.
1996-konkurransen førte også med seg flere nye innslag. Blant annet ble hvert land presentert med et postkort med en lykkeønskning fra en politisk leder eller utsending fra det aktuelle landet. I Norges tilfelle var det statsminister Gro Harlem Brundtland som ønsket lykke til.
Den andre nyvinningen var at avstemningen ble gjennomført med bluescreen-teknologi. De eneste fysiske gjenstandene i «det blå rommet», var programleder Ingvild Bryn, to bord og scenegulvet hun sto på. På den blå skjermen la produsentene inn den elektroniske poengtavlen og skjermer der poengoppleserne dukket opp.
Nummeret ble avsluttet med et dansenummer i Oslo Spektrum, utført av dansere fra Oslo Danse Ensemble. Egil Monn-Iversen hadde komponert og arrangert musikken, mens Runar Borge sto for koreografien.[5]
Foran den internasjonale finalen var låten regnet som en mulig vinner, og «I evighet» var det tolvte bidraget ut på scenen i Oslo Spektrum. I avstemningen fikk «I evighet» 114 poeng og endte på en andreplass. Dette er Norges fjerde beste plassering gjennom tidene, og fremdeles Norges eneste andreplass i konkurransen. Den er også den eneste sølvvinneren i konkurransen som ikke har fått 12 poeng, men sangen fikk 10 poeng fra Sverige, Nederland og Slovenia.[6][7]
Hvert land hadde en jury med 16 medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 10. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Hvert land hadde en talsperson som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Unntaket var norske Ragnhild Sælthun Fjørtoft som leste de norske stemmene fra Oslo Spektrum. Konkurransesjef og overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.
Dette var siste året at resultatet ene og alene ble avgjort av nasjonale juryer. Året etter innførte EBU en prøveordning der seerne i fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) kunne stemme via telefon. I 1998 ble telefonavstemning obligatorisk for alle deltakerland med adekvat teknisk infrastruktur.
I begynnelsen av avstemningen var det ingen sanger som stakk seg ut, og flere land vekslet på å lede. Poengene fra de ulike nasjonale juryene fortsatte å sprike, men etter hvert stakk Irland fra og vant til slutt klart med 162 poeng – 48 poeng foran Norge på andreplass.
Norge lå lenge langt nede på resultatlisten, men etter flere høye poengsummer midtveis i avstemningen, gikk Norge opp på en andreplass. Til slutt fikk Norge 114 poeng og kom på andreplass. Sverige ble nummer tre, Kroatia nummer fire og Estland nummer fem. Portugal fikk sin beste plassering til da, en sjetteplass, med «O meu coração não tem cor» sunget av Lúcia Moniz. Hun skulle senere spille rollen som hushjelpen Aurélia i filmen Love Actually.
Finland kom på sisteplass med kun 9 poeng – 2 fra Norge og 7 fra Island.
Deltakere
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[10] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Landene under hadde sendt inn bidrag til kvalifiseringsrunden. 29 land skulle kuttes ned til 22, og hvert land hadde en jury som bedømte de andre landenes bidrag. Hver jury ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Låtene ble bedømt etter lydopptak, og kvalifiseringsrunden ble aldri kringkastet eller tatt opp. Selv om Nord-Makedonia deltok i kvalfiseringsrunden, ble denne sangen aldri klassifisert som et offisielt bidrag. Derfor debuterte Nord-Makedonia offisielt først i 1998. Landene i rosa kvalifiserte seg til finalen i Oslo. Siden Norge var vertsnasjon, deltok ikke «I evighet» i kvalifiseringen.[11][12]
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. På direkten skjedde det en feil under Spanias stemmegivning, da den spanske oppleseren sa «Holland» i stedet for «Netherlands». Ingvild Bryn trodde oppleseren sa «Poland» (Polen), og Polen fikk derfor seks poeng som egentlig skulle gått til Nederland. Feilen ble rettet etter finalen og gjorde at Nederland og Storbritannia byttet plass.[13]
Mens Frode Thingnæs var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[14]
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[15] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1996:[26]
For første og eneste gang ble hvert lands deltaker ønsket lykke til av en politiker fra sitt hjemland, og på sitt eget språk. Lykkeønskningene ble vist på tampen av hver postkort-film mellom sangene. Følgende personer ønsket sitt lands deltaker lykke til:[8]
^Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 254–255. ISBN91-89136-29-2.
^«Eurosong» (på nederlandsk). mediawatchers.be. Arkivert fra originalen 3. april 2012. Besøkt 24. juli 2012.«Arkivert kopi». Archived from the original on 3. april 2012. Besøkt 19. august 2017.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^«La télé aujourd'hui». Le Matin, Tamedia Publications. Lausanne, Sveits: 27. 18. mai 1996 – via Scriptorium Digital Library.
^abThorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 242–243. ISBN91-89136-29-2.