Deltakerantallet steg fra syv til ti land, siden Danmark, Storbritannia og Østerrike gjorde sin debut. Dette året ble det innført en rekke nye regler fra den første utgaven: hvert land deltok kun med ett bidrag, og bidraget kunne fremføres av en solist eller duo. Også avstemningssystemet ble lagt helt om ved at hvert deltakerland hadde en jury på ti personer som hver ga ett poeng til sin favorittmelodi. Jurymedlemmene kunne heller ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Poenggivningen var dette året offentlig, og poengene ble lest opp under sendingen, land for land over telefon. Underveis i avstemningen ble poengene ført opp på en poengtavle, slik at seerne og lytterne kunne følge med.
Den store radiokonsertsalen der konkurransen ble avholdt 3. mars 1957. Foto: Emaker
Konkurransen ble holdt i Vest-Tyskland mens Sveits vant året før.[1] Sedvanen med at fjorårets vinner påtar seg arrangementet, var ikke etablert på dette tidspunktet. I stedet var det meningen at arrangementet skulle gå på rundgang mellom landene, men ettersom stadig flere land meldte seg på konkurransen, ble en slik ordning upraktisk. Vinnerlandet Sveits ble tilbudt arrangementet, men takket nei etter å ha arrangert i 1956.[1][2] I stedet påtok tyske Hessischer Rundfunk (HR) seg arrangørjobben og la sendingen til Hessischer Rundfunks radiokonsertsal i Frankfurt am Main. Finalen ble avholdt søndag 3. mars, den tidligste datoen i konkurransens historie.
Dette året ble det innført flere regler og ordninger som fortsatt er gjeldende den dag i dag. Hvert land fikk fra nå av bare delta med ett bidrag hver – i 1956 hadde hvert av de syv deltakerlandene stilt med to sanger.
Inspirert av den britiske sangkonkurransen Festival of British Popular Songs innførte EBU nå en offentlig og transparent avstemning.[2] Hvert land hadde en jury bestående av ti medlemmer, der det enkelte jurymedlem ga ett poeng til sangen vedkommende likte best. I motsetning til året før kunne ikke jurymedlemmene stemme på bidraget fra sitt eget land.[2] Denne praksisen gjelder fortsatt i konkurrasen.
Resultatet fra stemmegivningen ble offentliggjort ved at programlederen kalte opp juryene i tur og orden over telefon. En juryleder leste deretter opp sitt lands stemmer på direkten, og poengene ble fortløpende ført opp på en manuell poengtavle.[2]
Reglene antydet at hvert lands bidragene ikke burde overskride tre minutter.[2] Til tross for dette var det stort sprik i lengden på de forskjellige landenes bidrag. Ytterpunktene var det italienske og britiske bidraget: Det italienske bidraget varte 5 minutter og 9 sekunder, Storbritannias i 1 minutt og 52 sekunder. Italia ble ikke diskvalifisert, til tross for sterke protester.[1][2]
Ti land deltok i konkurransen: I tillegg til de syv landene som deltok i 1956, sluttet Danmark, Storbritannia og Østerrike seg til konkurransen for første gang.
Norden debuterer
Danmark var det første av de nordiske landene til å delta i konkurransen. Og Birthe Wilke og Gustav Winckler sang Danmark inn til en tredjeplass med «Skibet skal sejle i nat». Sangen er en kjærlighetsballade, hvor sangerne skilles før én av dem foretar en sjøreise på skipet som nevnes i teksten.[2] Sangen ble særlig kjent for kysset som duoen utveksler på slutten av fremførelsen – det lengste scenekysset i konkurransens historie.[1][3] Kysset ble ekstra langt fordi en scenearbeider glemte å signalisere til duoen at de skulle slutte.[4]
Deltakere
Oversikt over bidrag, artist, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[5][6]
Sang «Voorgoed voorbij», den ene av Nederlands to deltakerlåter.
Sendingen
Finalen ble overført i svart-hvitt direkte fra Hessischer Rundfunks radiokonsertsal søndag 3. mars 1957 klokken 21.00–22.09 sentraleuropeisk tid.[7] Svært få europeere hadde fjernysn på denne tiden, og sendingen var i stor grad lagt opp som en radiosending uten mye staffasje og dekor. Det var rundt 400 publikummere i salen.[2]
Sendingen startet med bilder av orkesteret, Hessischer Rundfunks store danseorkester, under ledelse av Willy Berking.[8] Orkesteret var plassert på venstre scenekant, sett fra salen. Deretter panorerte kameraet til midten av scenen, der det for anledningen var bygget en stor trapp. Til høyre for trappen var det en liten scene der artistene opptrådte. Bak artistene var en lyreformet liten scenevegg som hadde ulike bakgrunnsbilder etter temaet til sangen som ble fremført. For eksempel var det et bilde av brostein under Belgias bidrag, «Straatdeuntje» (gatemelodi).[8]
Programleder Anaïd Iplicjian kom ned trappen og holdt deretter en kort introduksjon på tysk.[8] Deretter startet gjennomgangen av de ti bidragene. Rekkefølgen var blitt avgjort ved loddtrekning dagen før.[8] Belgia åpnet, mens fjorårsvinner Sveits og Lys Assia avsluttet.
Avstemningen
Corry Brokken sikret Nederland sin første seier. Her fotografert i 1961. Hun deltok også året etter og var programleder i 1976. Foto: Jack de Nijs, Anefo
Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, startet avstemningen umiddelbart. På den ene siden av scenen var det satt opp et stort europakart med de ti deltakerlandene markert. Hver hovedstad var merket med en lampe som blinket når det aktuelle landet ble kalt opp for å avgi stemmer.[8] Mens programleder Iplicjian forklarte hvordan avstemningen skulle gjennomføres, kunne seerne og lytterne se og høre scenearbeidere som febrilsk rigget til et telefonbord foran kartet. Deretter satte programlederen og assistenten, bare omtalt som «Fru Damm», seg ned og kalte opp juryene i motsatt rekkefølge av deltakerrekkefølgen.[8]
Avstemningen var preget av dårlig og svak lyd samt flere tekniske forstyrrelser. Flere av landene, blant andre Italia, Nederland og Sveits, avga stemmene sine på tysk. Andre land avga poeng på fransk eller engelsk. Fra 1958 måtte alle stemmer avleveres på enten engelsk eller fransk.
Nederland tok ledelsen fra starten av etter å ha fått 7 stemmer fra Sveits. Deretter fulgte flere høye stemmer fra de to neste juryene Danmark og Frankrike. Da tre av ti juryer hadde stemt, ledet Nederland med 14 stemmer, mot Tysklands 6. Nederland fikk stemmer fra alle land og avsluttet med 31 stemmer, nesten dobbelt så mange som andreplassen Frankrike med 17 stemmer.[9]
Deretter kom HRs direktør Eberhard Beckmann på scenen og overrakte medaljer til vinnerartisten Corry Brokken og låtskriverne Guus Jansen og Willy van Hemert. Deretter fremførte Brokken «Net als toen» om igjen, akkompagnert av Sem Nijveen på fiolin. Dolf van der Linden dirigerte orkesteret for Nederland.
Resultat
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[9] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Mens Willy Berking var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[11]
Land
Dirigent
Belgia
Willy Berking
Luxembourg
Willy Berking
Storbritannia
Eric Robinson
Italia
Armando Trovajoli
Østerrike
Carl de Groof
Nederland
Dolf van der Linden
Tyskland
Willy Berking
Frankrike
Paul Durand
Danmark
Kai Mortensen
Sveits
Willy Berking
Kommentatorer og poengopplesere
Poengopplesere
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Alle deltakerlandene overførte finalen direkte og de fleste hadde egne kommentatorer. Under er en oversikt over kjente kommentatorer under Eurovision Song Contest 1957.[14]
^Beckmann, Ederhard (3. mars 1957). «The Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union (EBU), Zweites Deutsches Fernsehen (ZDF). Besøkt 7. juli 2022.
^Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna: de svenska uttagningarna och internationella finalerna (på svensk). Stockholm: Premium Publishing. s. 10–11. ISBN91-89136-29-2.
.svg){kind=small}
