Eurovision Song Contest 2002
Eurovision Song Contest 2002 var den 47. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen besto av en finale som ble arrangert lørdag 25. mai 2002 i Saku Suurhall i Tallinn i Estland. Arrangør var Eesti Televisioon, og programledere var Annely Peebo og Marko Matvere. Dette var første gang konkurransen ble arrangert av et av landene som kom inn i konkurransen etter murens fall. EBU satte deltakerantallet til 24 land, og vinneren ble Latvia med «I Wanna», fremført av Marie N. Dette var Latvias første seier i Eurovision Song Contest. Norge deltok ikke på grunn av den dårlige plasseringen i København året før. Dette var første gang siden 1970 at Norge ikke deltok, og hittil eneste gang landet ufrivillig måtte stå over en utgave av konkurransen. Malta kom på andreplass, mens Storbritannia og vertslandet Estland endte på delt tredjeplass. Danmark kom sist, og dette er Danmarks eneste sisteplass i konkurransen til nå. Bakgrunn![]() Etter seieren med sangen «Everybody» i 2001, var Estland og kringkasteren ETV verter for første gang. Sett bort fra Jugoslavia i 1990, var Estland det første av de tidligere østblokklandene til å arrangere Eurovision Song Contest.[1] Lenge var det usikkert om Estland ville ha råd til å arrangere konkurransen, men den estiske kringkasteren fikk til slutt sikret økonomien i arrangementet gjennom en ekstrabevilgning fra regjeringen.[1][2] ETV la konkurransen til hovedstaden Tallinn og arenaen Saku Suurhall med plass til rundt 10 000 tilskuere. Til å håndtere sendingen hentet ETV inn fagfolk og ekspertise fra utlandet. Blant dem var to nordmenn: tv-regissør Marius Bratten og regiassistent Reidunn Nørstelien.[3][4] Bratten jobbet på denne tiden for svenske SVT og hadde også hatt regien for konkurransen i 2000. Programledere var mezzosopranen Annely Peebo og skuespilleren Marko Matvere. Opprinnelig skulle 22 land delta i konkurransen: De 15 beste fra foregående år, pluss de syv landene som hadde blitt ekskludert fra 2001-utgaven på grunn av dårlige plasseringer året før. Den europeiske kringkastingsunion økte imidlertid deltakertallet til 24 og ga dermed Israel og Portugal muligheten til å delta. Portugal avslo, og plassen ble i stedet tilbudt Latvia, som senere gikk hen og vant konkurransen.[1][5] De fem dårligst plasserte landene fra 2001 måtte stå over konkurransen dette året: Island, Irland, Nederland, Polen – og Norge, som mistet sin første finale på 32 år. SendingenFor første gang hadde konkurransen sitt eget tema – «A Modern Fairytale» (et moderne eventyr). Siden da har alle konkurranser hatt et eget slagord. Eventyrtemaet gikk igjen gjennom hele konkurransen, blant annet i postkortfilmene som ble vist mellom sangene. Sendingen åpnet med en kortfilm fra Tallinn, der fjorårsvinnerne Tanel Padar og Dave Benton dukket opp. Etter filmen fortsatte sendingen fra Saku Suurhall, og Padar og Benton kom på scenen og sang fjorårsvinneren «Everybody». Deretter kom programlederne Annely Peebo og Marko Matvere på scenen og ønsket velkommen på engelsk og fransk. Under introduksjonen ble det også vist direktebilder fra Eurovision-fester på torget i Tallinn, i London, på Reperbahn i Hamburg og Granada i Spania. Deretter startet konkurransen, og rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Kypros startet, mens Litauen avsluttet. Blant deltakerne var det flere minneverdige opptredener. Hellas' deltakere stilte i romdrakter, Slovenia sendte tre dragartister utkledd som flyvertinner, mens Belgias Sergio leverte en meget energifull fremføring. Tysklands deltaker Corinna May var blind, og skulle egentlig ha deltatt for Tyskland i 1999. Hun ble imidlertid diskvalifisert fordi sangen hadde vært offentliggjort tidligere.[6] Dette året var hun tilbake som favoritt med sangen «I Can't Live Without Music».[7] Det tyske bidraget ble imidlertid bare nummer 21 av 24. Etter at sangene var fremført, ble det som vanlig vist en kortreprise av deltakerne idet telefonavstemningen startet. Årene i forveien hadde sanger med sent startnummer generelt fått flere telefonstemmer enn sanger med tidlige startnumre. For å motvirke fordelen av å opptre mot slutten, «snudde» arrangørene dette året kortreprisen. Man begynte reprisen med sang 24 og avsluttet med sang 1. Dette for at også sangene med tidlig startnummer skulle være friskt i minnet til seerne. ![]() På forhånd var Tyskland, Storbritannia, Sverige og Frankrike de største favorittene til å vinne. I Spania var det også enorm oppmerksomhet rundt landets deltaker, Rosa López. Hun hadde vunnet talentkonkurransen Operación Triunfo, et Idol-lignende tv-konsept. Programmet og Rosa hadde blitt svært populære i Spania, og forventningene til bidraget «Europe's Living a Celebration» var skyhøye foran Eurovision Song Contest. Spania endte til slutt på en syvendeplass, men finalen ble sett av hele 14 millioner spanske tv-seere – det høyeste tallet noen gang.[8] Men i likhet med fjoråret, innfridde ikke favorittene. I stedet utviklet avstemningen seg overraskende til en duell mellom Malta og Latvia. Konkurransen ble til slutt vunnet av Marie N fra Latvia med sangen «I Wanna». I likhet med «Everybody» som vant konkurransen året før, ble «I Wanna» fort glemt etter konkurransen. Faktisk dukket den ikke opp på noen av singellistene i Vest-Europa – unntaket var belgiske Flandern, der den dukket opp på utfordrerlisten til den offisielle topp 50-listen.[9] «I Wanna» er dermed trolig en av de minst suksessfulle vinnerlåtene i Eurovision-historien.[10][11] Marie N fikk imidlertid en relativt suksessrik karriere i Latvia, og året etter var hun programleder for Eurovision Song Contest i Riga.[10] Storbritannia fikk sitt beste resultat på fire år, takket være Jessica Garlick og sangen «Come Back», som endte på delt tredjeplass sammen med vertslandet Estland. Det skulle gå 20 år før Storbritannia slo denne plasseringen, da Sam Ryder ble nummer to med «Space Man» i Torino i 2022.[12] Norge måtte stå overFor første gang siden 1970 deltok ikke Norge i Eurovision Song Contest. Årsaken var sisteplassen året før med «On My Own» og Haldor Lærgreid. Kun de 17 beste landene fra 2001 fikk delta, og Norge måtte derfor stå utenfor konkurransen i 2002. Dette var første gang siden debuten at Norge ufrivillig sto utenfor konkurransen. Heller ikke i 1970 deltok Norge, men da boikottet NRK finalen i protest mot konkurransens form.[13] Selv om Norge ikke deltok, ble finalen likevel sendt på NRK1 med Jostein Pedersen som kommentator.[4] Sendingen på NRK1 ble fulgt av 970 000 seere, noe som var en nedgang på rundt en halv million seere fra året før.[14] De norske seerne fikk heller ikke stemme i finalen, siden det kun var deltakerlandene som hadde stemmerett. Norge var tilbake i konkurransen igjen i 2003. AvstemningenHvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Ifølge konkurransereglene måtte alle land bruke telefonavstemning eller en kombinasjon av jury og telefonavstemning, om et land ønsket det. Det var kun lov å stemme tre ganger fra hver telefon.[15] I særskilte tilfeller der telefonavstemning ikke var teknisk gjennomførbart, kunne en jury brukes i stedet. Dette gjorde Nord-Makedonia, Romania, Russland, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina. I tillegg brukte Kypros, Hellas, Spania, Koatia, Finland, Malta, Slovenia og Litauen en 50/50-blanding av telefonstemmer og jurystemmer. Landene som brukte telefonavstemning, hadde i tillegg en reservejury på åtte personer som skulle brukes om telefonavstemningen sviktet, eller plutselig ikke kunne gjennomføres. Seerne fikk ti minutter på seg til å stemme. Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU. HendelserPåstander om bytte av stemmerIfølge konkurransereglene dette året kunne landene bruke telefonavstemning eller en 50/50-kombinasjon av telefonstemmer og jurystemmer.[15] Kypros, Hellas, Spania, Kroatia, Finland, Malta, Slovenia og Litauen valgte å bruke en 50/50-kombinasjon. I tillegg hadde Nord-Makedonia, Romania, Russland, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina kun jury, siden landenes tekniske infrastruktur ikke kunne håndtere en så omfattende telefonavstemning som dette. Regelverket sa at bare de 15 beste landene dette året ville få plass i konkurransen i 2003. Dermed hadde landene en ekstramotivasjon for å sikre seg nok poeng til å kvalifisere seg til neste års konkurranse. I kjølvannet av avstemningen dette året kom en rekke beskyldninger om jury-juks. Flere delegasjoner hevdet at de hadde blitt kontaktet av andre land med tilbud om å bytte jurystemmer. Blant annet skal Frankrike ha blitt kontaktet av Kypros som ønsket å bytte stemmer. Det til tross for at Frankrike brukte telefonavstemning og var kvalifisert til neste års finale uansett hvor mange poeng landet fikk. Frankrike er nemlig ett av de «fem store» landene som alltid er kvalifisert til finalen. Da Frankrike avviste tilbudet fra den kypriotiske delegasjonen, skal Kypros ha blitt så sinte at de ikke ga Frankrike én eneste stemme.[16] Den norske Eurovision-eksperten Kato M. Hansen mente enkelte land hadde jukset i mange år, og at noen av dem hadde klart å få nok stemmer til å kvalifisere seg til konkurransen året etter: «Mange av jukselandene har åpenbart klart det. Du ser det tydelig når du studerer resultatene nøyere», sa Hansen til Dagbladet.[16] Ifølge Dagbladet laget EBU en rapport som viste hvor sannsynlig det var at Kypros, Hellas, Kroatia, Russland, Nord-Makedonia, Malta og Romania har inngått en avtale om å «bytte» poeng.[17] Påstandene ble aldri bekreftet eller bevist, men de fikk uansett følger for konkurransereglene årene fremover. Til konkurransen i 2003 fjernet EBU muligheten for å bruke en 50/50-kombinasjon av telefonstemmer og juryer – heretter måtte alle land bruke telefonavstemning alene. I tillegg skulle et uavhengig teleselskap overvåke telefonavstemningen i hvert land, og en notarius publicus eller politi skulle overvåke at avstemningen gikk riktig for seg. EBU varslet også egne uanmeldte kontroller for å stoppe muligheten for stemmebytting.[18] Dragartist-bråk i SloveniaDe slovenske deltakerne i gruppen Sestre skapte mye debatt i Slovenia etter å ha vunnet den nasjonale finalen i februar. Hovedårsaken var at de tre mennene i gruppen alle var dragartister og stilte på scenen utkledd som flyvertinner. Kostymene og fremføringen møtte motstand i Slovenia og sparket i gang en debatt om homofile i det katolske landet. En slovensk psykiater mente motstanden mot Sestre i stor grad skyldtes landets «utbredte homofobi».[19] Stridighetene nådde også EU og Europaparlamentet. Slovenia var på denne tiden på vei til å bli EU-medlem, men debatten omkring Sestre fikk EU-representater til å spørre om landet egentlig var klar for medlemskap i unionen. «Jeg ble veldig sjokkert da jeg fikk vite at det nok en gang er debatt i Slovenia omkring seksuelle minoriteter. At temaet homofiles rettigheter dukker opp bekrefter for oss at Slovenia kanskje ennå ikke er klar for EU-medlemskap», sa Lousewies van der Laan i Europaparlamentets komité for offentlige og sivile rettigheter til slovensk tv.[19] Tross all debatten på hjemmeplan valgte Sestre likevel å delta i Eurovision Song Contest, der de endte på en trettendeplass. To år senere ble også Slovenia medlem av EU. Kommentatorer ut mot IsraelEtter finalen hevdet israelske myndigheter at kommentatorene i Sverige og Belgia hadde oppfordret seerne til ikke å stemme på Israel. Årsaken skyldtes trolig at Israel nettopp hadde reokkupert deler av Vestbredden som følge av et økende antall palestinske angrep mot Israel.[20] Ifølge israelske medier skal de belgiske kommentatorene ha sagt: «vi får håpe Israel ikke vinner. Dette er ikke tiden for at Israel skal stå vertskap for Eurovision Song Contest». Den ene av de svenske kommentatorene skal videre ha sagt at han ville gitt Israel «null poeng».[21] DeltakereListe over deltakerne og det offisielle resultatet.[22] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Artister som hadde deltatt tidligere
PoengtavleTavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[23] Jury Jury og telefonavstemning Telefonavstemning
12 poengHvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.
Kommentatorer og poengoppleserePoengopplesereHvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over satellitt.[24] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Kommentatorer og sendingerDe fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 2002:[29]
Andre utmerkelserI tillegg til det offisielle vinnertrofeet, ble det delt ut flere priser og utmerkelser i forbindelse med konkurransen. Blant dem var den offisielle Marcel Bezençon Awards og den fan-baserte Barbara Dex Award. Marcel Bezençon AwardsUtdypende artikkel: Marcel Bezençon Awards Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under årets konkurranse, og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og fanprisen. Fanprisen ble stemt fram av medlemmer av OGAE-klubbene. Prisene ble offentliggjort like før finalen.[57]
Barbara Dex AwardUtdypende artikkel: Barbara Dex Award Barbara Dex Award var en uoffisiell og humoristisk fan-pris som ble delt ut årlig frem til 2021 av det belgiske nettstedet songfestival.be. Utmerkelsen ble tildelt den verst kledde artisten, ut fra stemmene til fans og besøkende på siden. Prisen var oppkalt etter den belgiske artisten Barbara Dex, som i et egensydd plagg kom på sisteplass i 1993.[58] Under er vinneren som ble stemt frem av fansen i 2002:
Referanser
Eksterne lenkerInformation related to Eurovision Song Contest 2002 |