Æresborger av Berlin (1949) Den gylne spores orden (1957) De tyske bokhandlernes fredspris (1959) (taler: Benno Reifenberg)[12] Æresborger av Frankfurt am Main (1959) Harnack-medaljen (1959) Æresdoktor ved Freie Universität Berlin (1949) Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1952) Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1953) Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden (1955) Æresdoktor ved université Laval (1958)[13] Honorary citizen of Düsseldorf (1960) Æresborger av Köln (1959) Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1956) Æresborger av Bonn (1954)[14] Æresdoktor ved Eberhard Karls Universitet ved Tübingen (1951) (deles ut av: Tübingen University Faculty of Protestant Theology) Justus-Möser-Medaille (1956)
Theodor Heuss (født 31. januar1884 i Brackenheim, død 12. desember1963 i Stuttgart) var en tysk samfunnsøkonom og statsviter, journalist og politiker (FDP). Han ble i 1948 valgt som sitt partis første leder. I 1949 ble han valgt som Forbundsrepublikken Tysklands (Vest-Tysklands) første president og gjenvalgt i 1954, siste gang uten motkandidat. Heuss avslo et tilbud om å bli valgt for en tredje periode fra 1959. Et slikt gjenvalg ville krevd en endring av den tyske grunnloven (Grundgesetz).
Senere i 1930-årene livnærte Heuss seg med å skriver biografier. Under andre verdenskrig skrev han for blant annet Frankfurter Zeitung, helt til nasjonalsosialistene i 1942 ga ham publikasjonsforbud.
Som president holdt han i 1952 en kjent tale i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Heuss ga uttrykk for at de fleste tyskere hadde hatt en viss kjennskap til nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser (Holocaust), men det kunne ikke føre til et kollektiv ansvar. Heuss mente imidlertid at tyskerne burde føle en «kollektiv skam», for de ugjerninger som var begått.
Liv og virke
Bakgrunn
Theodor Heuss var sønn av veiplansjef (Regierungsbaumeister) Ludwig Heuss (1853–1903), og Elisabeth Aug. Frieder (1853–1927) datter av forstmester Herm. Heinr. Gümbel (1814–83) og Margarete Obermaier.[15] Theodors far hadde en venstreliberal politisk innstilling, i tradisjonen til revolusjonen i Tyskland i 1848-49. Barndomshjemmet var åpent for de liberale politiske strømninger i tiden, og dette skulle prege Theodor Heuss for resten av livet.[16]
Theodor hadde to eldre brødre, Ludwig og Hermann (1882–1959). Broren Ludwig Heuss ble by- og skolelege i Heilbronn, mens Hermann Heuss utdannet seg til arkitekt og tilbrakte det meste av sitt yrkesaktive liv i Chemnitz. Da Theodor Heuss ble president, forlot Hermann Heuss Chemnitz nærmest som på flukt, og etablerte deretter et arkitektkontor i Stuttgart (Degerloch).[17][18]
Familien Heuss flyttet 1890 til Heilbronn, der Theodor gikk på Karlsschule og fullførte abitur (videregående). Fra Theodor Heuss var 16 til han ble 21 år gammel, førte han den litteraturen han leste inn i en oktavobok. De tilsammen mer enn 800 titlene utgjør et slags register over europeisk litteraturhistorie mot slutten av 1800-tallet.[16]
Allerede som skolegutt ble han begeistret for Friedrich Naumanns sosiale og politiske ideer. Han ble medlem av Nationalsozialer Verein, som var et parti Naumann hadde stiftet. Den første artikkel Heuss skrev, var for Naumanns uketidsskrift Die Hilfe.[19]
Studier i München og Berlin
Etter abitur gjorde han reiser, blant annet til Hannover der han møtte og ble personlig kjent med Friedrich Naumann. Han overveide å studere i Thübingen, men valgte til slutt München, der han oppholdt seg fra 1902 til 1903. Fra 1903 til 1905 studerte han i Berlin. Studiene gikk i flere retninger, og han var like interessert i nasjonaløkonomi og historie som i filosofi og kunsthistorie.[15] Hans interesse for kunst og litteratur medførte en forsiktig «bohemaktig» opptreden fra hans side. Den senere journalisten Heuss prøvde seg dessuten med enkelte dikt, forsøkte å skrive romaner og han førte dessuten en utstrakt korrespondanse.[15]
I 1905 tok han doktorgraden i samfunnsøkonomi under Lujo Brentano, med den landbrukshistoriske avhandlingen Weinbau und Weingärtnerstand in Heilbronn (Vindyrking og vinbondestanden i Heilbronn).[20]
Fra 1905 til 1912 arbeidet han i tidsskriftet Die Hilfe, utgitt av Friedrich Naumann i Berlin. Fra 1912 til 1918 var han sjefredaktør for Neckar-Zeitung i Heilbronn, og i tillegg skrev han for München-tidsskriftet Der Kunstwart.
Han giftet seg 11. april 1908 med Elly Heuss-Knapp, og paret fikk en sønn. Ekteparet ble viet av Albert Schweitzer, som hadde hørt til Ellys bekjentskapskrets,. Schweizer ble også i fortsettelsen en venn av familien.[15]
Som følge av en lettere skulderskade ble han fritatt for militærtjeneste både under første og andre verdenskrig.[19]
Under Weimarrepublikken
I 1918 avsluttet Heuss sin virksomhet i Neckar-Zeitung og flyttet til Berlin. Der ble han redaktør av den to år gamle avisen Deutsche Politik.[16] Samme år deltok han ved grunnleggelsen av Deutsche Demokratische Partei (DDP),[15] og ble i 1919 innvalgt i bystyret i Berlin-Schöneberg.
Heuss satt fra 1918 til 1921 i forretningsledelsen av Deutscher Werkbund (DWB), et forum for tysk kunst, håndverk, industri og handel. Fra 1924 satt han også i styret i DWB, inntil den såkalte «Gleichschaltung», prosessen da nasjonalsosialistenes overtok kontroll over alle sider ved det tyske samfunnet. Deutscher Werkbund er fra denne Heuss' tid i organisasjonen, blant annet kjent for byggingen av Weissenhofsiedlung i Stuttgart.[16]
Han ble valgt som medlem av Riksdagen for perioden 1924–1928, men mistet plassen ved valget i 1928.[22]
Fra 1920 til 1933 var han studieleder og dosent ved Deutsche Hochschule für Politik i Berlin, og utga fra 1923 til 1926 tidsskriftet Die Deutsche Nation.[20] I 1930 ble valgt inn igjen i Riksdagen.[22]
Heuss skrev i 1932 boken Hitlers Weg (Hitlers vei), der han analyserte og kritiserte nasjonalsosialismen, historisk, politisk og sosiologisk. Boken ble en stor suksess og beskrevet som en «Baedeker til nasjonalsosialismen», etter reisehåndboken. Heuss pekte på store mangler ved programmet til NSDAP, og kritiserte den antidemokratiske og rasistiske innstilling i partiet. Sett i ettertid så han på dette tidspunktet ikke nasjonalsosialismens revolusjonære kraft, og kunne ikke på noen treffende måte forutse hvordan utviklingen skulle gå. Boken ble etter 1933 kastet på offentlige bokbål av nasjonalsosialistene.[20][23]
Etter den såkalte Machtergreifung i mars 1933, ble Heuss på ny valgt som medlem av Riksdagen for Staatspartei, slik Deutsche Demokratische Partei da het. Partiet hadde hatt listesamarbeid med SPD. Under gruppemøtet gikk Heuss sammen med Hermann Dietrich, inn for å stemme mot fullmaktslovene, men ble nedstemt. I plenum stemte han derfor 24. mars 1933, for vedtakelse av fullmaktslovene.[15] I 1933 ble han avskjediget av nasjonalsosialistene fra sin stilling som dosent ved Deutsche Hochschule für Politik, og mistet også sin plass i Riksdagen.[20]
Heuss tenkte etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse aldri på å emigrere, selv om han fikk råd i den retning.[15] Han fortsatte fra 1933 å utgi Die Hilfe, inntil han i 1936 fikk publikasjonsforbud.[20] I en ufrivillig tilbaketrukket tilværelse viet Heuss seg til å skrive biografier. I 1937 skrev han en biografi over Friedrich Naumann, i 1939 over arkitekten Hans Poelzig (1869-1936), i 1940 over zoologen Anton Dohrn (1840-1909) og i 1942 over kjemikeren Justus von Liebig.[20] I 1941 ble Heuss ansatt som journalist i den liberale Frankfurter Zeitung, hvor han særlig skrev historiske og kulturpolitiske artikler. I 1942 fikk avisen forbud mot å trykke noe av Heuss. Ikke alle aviser bøyde seg for forbudet, men lot ham skrive under pseudonymetThomas Brackheim og forkortelsen r.s..[20]
Politisk karrière etter andre verdenskrig
Etter krigen dro han fra Berlin til Stuttgart. Han fikk i 1945 lisens sammen med flere, til å drive avisen Rhein-Neckar-Zeitung i Heidelberg.[22]
De amerikanske okkupasjonsmyndighetene tok ham med i arbeidet for ledelsen av en regjering for Bezirk Mannheim/Heidelberg. Det var også etter forslag fra amerikanerne at han fra 1945 til 1946 var kultusminister i Württemberg-Badem.[20][25] I årene 1946 og 1947 underviste han som professor i historie ved den tekniske høyskolen i Stuttgart.[19]
Heuss var en av grunnleggerne av partiet Demokratische Volkspartei i den amerikanske sonen (DVP).[19] I juni 1946 ble han medlem av den forfatningsgivende delstatsforsamlingen i Württemberg-Baden, og etter valget i 1946 også medlem av Württemberg-Badens landdag.[20]
I den sovjetiske okkupasjonssonen oppsto etter andre verdenskrig Liberal-Demokratische Partei Deutschlands (LDPD) med Wilhelm Külz som leder. Den 17. mars 1947 ble DVP fra den amerikanske sonen og LDPD fra den sovjetiske sonen, slått sammen til Demokratische Partei Deutschlands (DPD). Heuss og Külz ble likeverdige ledere.[26] I februar 1948 gikk imidlertid Berlin-avdelingen av DPD ut, i protest mot Külz' samarbeid med sovjetrusserne. Berlin-partiet sluttet seg til liberale krefter i de vestlige sonene. Liberal-Demokratische Partei Deutschlands fortsatte i den sovjetiske okkupasjonssonen, og ble senere et av de såkalte blokkpartiene i DDR.[27]
Da Freie Demokratische Partei (FDP) 12. desember 1948 ble stiftet som et liberalt parti i de vestlige okkupasjonssonene, ble Theodor Heuss valgt som partiets første leder.[15]
Som president var Heuss opptatt av å bedre tyskernes forståelse av demokratiet. Han oppfattet sin stilling som president som grunnlovens forsvarer, ved siden av forfatningsdomstolen i Karlsruhe.[19]
Da Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) i 1949 vedtok sin nye grunnlov (Grundgesetz) fikk landet et flagg,men ingen nasjonalhymne. Deutschlandlied var som helhet ikke akseptabel og Theodor Heuss tok initiativet til å lage en helt ny nasjonalhymne. Det førte ingen steder. Forbundskansler Konrad Adenauer foreslo i 1952 i et brev til president Heuss å bruke Deutschlandlieds tredje strofe, noe Heuss aksepterte. Heuss innførte også Bundesverdienstkreuz.[19][28]
Heuss holdt i 1952 en tale i den tidligere konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, der han avviste påstanden om at man ikke hadde visst noe om tilintetgjørelsen av jødene (Holocaust). Han oppfordret i talen alle tyskere til å forholde seg til sannheten i dette spørsmålet.[19] Heuss avviste at tyskerne hadde en kollektiv skyld, men betonte det han kalte kollektiv skam, som han mente alle tyskere burde føle. Hans taler ble i samsvar med tidsånden holdt i en høy moralsk stil, med en skarp holdning til det nasjonalsosialistiske voldsherredømme i den nære fortid. Han mente at en liten maktelite hadde kunnet terrorisere sitt lands befolkning.[29]
Theodor Heuss ble meget populær som president. Han ble tilbudt å få grunnloven endret, slik at han kunne sitte en tredje periode. Det avviste han imidlertid, og gikk av i 1959.[19]
Da Heuss' hustru Elly Heuss-Knapp døde, tiltrådte presidentens svigerinne Hedwig Heuss, som selv var enke, som Tysklands førstedame. De to var aldri gift, og var heller aldri forbundet med hverandre som livsledsagere.[30]
^Burger, Reiner (1999). Theodor Heuss als Journalist (på tysk). LIT Verlag Münster. s. 159. ISBN9783825843328. «Natürlich schrieb Heuss auch über seine eigene Partei, die "Fortschrittliche Volkspartei".»
