Nasjonalsosialistenes bokbrenning var en kampanje iverksatt av myndighetene i det nasjonalsosialistiske Tyskland for å brenne bøker som ikke var i samsvar med nasjonalsosialistisk ideologi. Aksjonen ble gjennomført av SA, partiets «stormtropper», og nasjonalsosialistiske ungdoms- og studentorganisasjoner i rituelle seremonier flere steder i Tyskland 10. mai 1933. Totalt ble det brent om lag 25 000 bøker fra 2 500 forfattere, hovedsakelig jødiske, blant andre Heinrich Mann, Heinrich Heine og Karl Marx. Også den norske nobelprisvinneren Sigrid Undset opplevde å få sine bøker brent.

I 1933 begynte propagandaminister Joseph Goebbels arbeidet med å ensrette kulturvirksomheten slik at den ble i samsvar med nasjonalsosialistiske mål. De nye myndighetene begynte utrenskingen av jødiske kulturorganisasjoner og andre som ble ansett som suspekte. De tyske studentene stod i første linje i denne nasjonalsosialistiske bevegelsen. Ultranasjonalismen og antisemittismen stod sterkt i middelklassen og særlig var motstanden mot Weimar-republikken (1919–1933) stor blant studentene.

Den 6. april 1933 proklamerte den tyske studentorganisasjonen Deutsche Studentenschafts hovedkontor for presse og propaganda en landsomfattende «aksjon mot anti-tyske holdninger». 8. april offentliggjorde organisasjonen sine tolv teser som innebar et «rent» språk og en «ren» kultur. De angrep «jødisk intellektualisme» og krevde at universitetene skulle være sentre for tysk nasjonalisme. Den 10. mai ble det gjennomført bokbrenninger av 25 000 såkalte «utyske» eller «anti-tyske» bøker. I de fleste universitetsbyene ble det gjennomført fakkeltog og på møteplassene ble det gjennomført ritualer med musikk, sanger og eder – mens nasjonalsosialistiske studenter kastet bøker de hadde samlet inn, på bålet. En del av bokbrenningen ble utsatt på grunn av regn. Andre ble lagt til sankthansaften. Til tross for dette ble det gjennomført 34 bokbrenningsseremonier og aksjonen ble regnet som en suksess med bred pressedekning og enkelte av arrangementene ble overført direkte på radio.

Richard Euringer, direktøren for biblioteket i Essen, har identifisert 18 000 verk av 2 500 forfattere som ble offentlig brent under kampanjen.

Blant dem var ledende tyske forfattere som Bertolt Brecht, Lion Feuchtwanger og Alfred Kerr. Ernest Hemingway og Helen Keller er blant amerikanske forfattere som fikk sine bøker brent. Ifølge United States Holocaust Memorial Museum var norske Sigrid Undsets verker blant bøkene som ble offentlig brent i mai 1933. «Undsets ukonvensjonelle romaner ble forbudt og brent på grunn av hennes kraftige offentlige kritikk av nazi-regimet»,^[1] heter det i omtalen av Undset.

Under seremoniene ble det grunngitt hvorfor enkeltforfatteres bøker ble brent. Joseph Goebbels holdt talen på Opernplatz i Berlin og ga følgende begrunnelse for utvalget av forfattere:

• Karl Marx og Karl Kautsky: «for klassekamp og materialisme.»
• Heinrich Mann, Ernst Glaeser og Erich Kästner: «for dekadanse og moralsk forfall.»
• Friedrich Wilhelm Foerster (pasifist): «for politisk uansvarlighet og politisk forræderi.»
• Sigmund Freud: «for overdrivelse av ubeviste impulser og destruktive analyser av det menneskelige sinn.»
• Emil Ludwig og Werner Hegemann: «for historieforfalskning og bakvaskelse av store personligheter.»
• Thodor Wolff og Georg Bernhard: «for anti-tysk og jødisk demokratisk journalistikk.»
• Erich Maria Remarque: «for litterært forræderi av soldatene under første verdenskrig.»
• Alfred Kerr: «for innbilsk degradering av vårt tyske språk.»
• Kurt Tucholsky og Carl von Ossietzky: «for frekkhet og arroganse.»

Under talen ved bokbrenningen i Berlin annonserte Goebbels at «sjelen til det tyske folk kan uttrykke seg igjen. Flammene opplyser ikke bare om enden på en gammel æra, de lyser også opp for en ny.» Goebbels flyttet kontrollen over litteraturen over til sitt eget departement. Departementet satte raskt opp standarder for hvordan forfattere skulle skrive. Litterære verk måtte skrives innen følgende fire kategorier: Fronterlebnis, om krigens kameratskap; Weltanschauung, for å gjenspeile det nasjonalsosialistiske verdenssyn; Heimatroman, om tysk nasjonalromantikk; og Rassenkunde om det nasjonalsosialistiske rasesyn.

I Berlin på Bebelplatz ved siden av statsoperaen er det bygget et monter i bakken med tomme bokhyller på stedet hvor bokbrenningen i Berlin ble foretatt 10. mai 1933. Ved siden av er en bronsetavle som minner om hendelsen. I denne finner man også et «profetisk» sitat fra den romantiske poeten Heinrich Heine: «Det var bare forspill. Der de har brent bøker, vil de ende med å brenne mennesker.» (Originalspråk: «Das war Vorspiel nur. Dort, wo man Bücher verbrennt, verbrennt man am Ende auch Menschen.» ) Heinrich Heine, Almansor (1821) I Göttingen er det plassert en minnetavle ved Albanikirchhof (på den tiden Adolf Hitlers platz). I Frankfurt am Main er det plassert en minnestavle mellom den gamle Nikolaikirken og justisbygningen. Tilsvarende minnesmerker finnes i en rekke tyske byer som Hamburg, Landau, Bremen, Düsseldorf, Erlangen og Köln. I flere andre tyske byer har det vært minnesarrangementer på de stedene hvor bokbrenningene fant sted.

• (en) Book burning in Nazi Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• USHMM online exhibition: Fighting the Fires of Hate: America and the Nazi Book Burnings link
• Gjengivelse av dekningen av 10. mai-arrangementene i den nasjonalsosialistiske avisen Völkischer Beobachter
• Tesene mot «utyske holdninger» fra den nasjonalsosialistiske studentorganisasjonen link Arkivert 17. mars 2008 hos Wayback Machine.