Sommer-OL 1908 ble avholdt i perioden 27. april – 31. oktober 1908 i London i Storbritannia. 22 nasjoner deltok og det ble konkurrert i 24 ulike idrettsgrener.[2] Utøvere fra vertsnasjonen Storbritannia vant 56 gullmedaljer og fra USA 23. Norske utøvere fikk to gullmedaljer, begge i skyting. Albert Helgerud tok gull både i lagskyting og individuelt i frigevær. Ole Sæther tok gullmedalje i lag, frigevær, og bronse individuelt 300 m frigevær.
Lekene var opprinnelig lagt til Roma, men etter vulkanutbruddet til Vesuv i 1906, som la Napoli i ruiner, måtte italienerne bruke alle ressurser på gjenoppbygging. OL ble flyttet til London, og White City Stadium ble bygd på rekordtid. Lekene i 1908 var de første som inneholdt vintergrener, med fire kunstløpsøvelser. Disse øvelsene kunne selvsagt ikke arrangeres om sommeren, men ble avholdt noen måneder før de andre øvelsene[2].
Svenske Arvid Spangberg boikottet innmarsjen, men deltok senere i stup.
Dette var de første offisielle lekene der alle deltakerne var inndelt i nasjonslag, noe som først ble gjort under jubileumslekene i Hellas i 1906. Under åpningsseremonien skulle de også marsjere bak flaggene til sine respektive nasjoner. Dette skapte en del problemer. Siden Finland var underlagt Russland, var det ventet at finnene ville gå bak det russiske flagget i stedet for sitt eget. De valgte i stedet å gå uten flagg. Deltakere fra Irland ble en del av det britiske laget, og mange av dem valgte derfor å ikke delta i lekene[3].
Det svenske flagget ble ikke heist over stadion,og svenskene nektet derfor å delta i åpningsseremonien. USAs flagg ble også utelatt, og på grunn av dette nektet flaggbæreren å senke det for den britiske kongefamilien. Etterpå forklarte en lagkamerat denne hendelsen med at «flagget bøyer seg ikke for noen konge på jorda», noe som førte til at det senere ble forventet at den amerikanske flaggbæreren skulle fornærme statsoverhoder ved ikke å senke flagget for dem[3].
Dorando Pietri passerer målstrekenKunstløp var med i OL for første gang
Maratonløpets lengde ble fastsatt for første gang til 42,195 km. Startlinjen ble flyttet slik at kongefamilien skulle få bedre oversikt. I dette løpet kom italieneren Dorando Pietri først inn på stadion, men han kollapset flere ganger og løp deretter feil vei. Ikke langt fra mållinjen grep to funksjonærer ham i armene og hjalp ham over. På grunn av dette ble Pietri diskvalifisert, og amerikaneren Johnny Hayes ble tildelt gullmedaljen. Pietri ble likevel av britene oppfattet som den moralske vinneren, og ble dagen etter overrakt en gullpokal[2].
I britisk media og opinion var det et sentralt poeng at Pietri ikke var amerikaner. Britene oppfattet nemlig det amerikanske OL-laget som for profesjonalisert og at de dermed opptrådte i strid med ideen og reglene om at de olympiske lekene skulle være for amatører[2].
Olympiaden førte også til innføring av en del standardregler, og at man begynte å bruke dommere fra forskjellige land, ikke bare fra vertslandet. En grunn til dette var 400-meteren, der den amerikanske vinneren ble beskyldt for å ha hindret den britiske deltakeren, Wyndham Halswelle. Løpet ble avviklet på nytt, men de tre amerikanske deltakerne nektet å stille til start, og Halswelle vant ved å løpe rundt banen i ensom majestet[2].
Under IOKs 8. sesjon i Athen i Hellas 23.–25. april 1906, trakk Roma seg som arrangør på grunn av manglende finansiering fra den italienske stat. Italia hadde brått måttet omdirigere store økonomiske ressurser blant annet til gjenoppbygging av Napoli etter Vesuvsvulkanutbrudd 5. april 1906. IOKs president, Pierre de Coubertin henvendte seg til Storbritannia med en forespørsel om London kunne ta på seg oppgaven på kort varsel. 19. november 1906 bekreftet Storbritannias nasjonale olympiske komité via brev til IOK at London kunne overta som arrangør av sommerlekene i 1908.[4]
