Olympiske leker
Idrettsgren		Olympisk idrett
Arrangør		Den internasjonale olympiske komité
Arena(er)		OL-arena
Nettsted		Offisielt nettsted (en)

De olympiske leker^[a] er en multisportkonkurranse som arrangeres hvert fjerde år. Opprinnelig ble de holdt i det gamle Hellas, men ble blåst til liv igjen av franskmannen baron Pierre de Coubertin på slutten av det 19. århundre. Tidligere ble vinter- og sommerlekene avholdt samme år, men siden 1994 har det gått to år mellom hver gang det ble arrangert olympiske leker, da henholdsvis som vinter- og sommerleker. Olympiske sommerleker har blitt arrangert siden den første moderne olympiaden i Athen i 1896, med unntak av tre avlyste leker på grunn av verdenskrigene. To olympiske vinterleker har blitt avlyst på grunn av krig siden de første gang ble arrangert i 1924 i Chamonix.

Utviklingen av den olympiske bevegelse har resultert i flere endringer i de olympiske leker (OL). Noen av disse justeringene er opprettelsen av vinterlekene for vintersport, paralympiske leker for utøvere med en funksjonshemming, og et ungdoms-OL for idrettsutøvere i tenårene. IOK har måttet tilpasse seg varierende økonomiske, politiske og teknologiske realiteter i det 20. århundre. Derfor har lekene i stor grad beveget seg bort fra å være en konkurranse kun for amatører, som var Coubertin store visjon, til å tillate profesjonelle idrettsutøvere. Den økende betydningen av massemedia reiste spørsmålet om sponsing og kommersialisering av lekene.

Den olympiske bevegelse består av internasjonale idrettsforbund (IFS), nasjonale olympiske komiteer (NOK) og organisasjonskomiteer for hvert enkelt OL. Som besluttende organ er Den internasjonale olympiske komité (IOK) ansvarlig for valg av vertsby for hvert OL. Vertsbyen er ansvarlig for organisering og finansiering av lekene i samsvar med det olympiske charter. Det olympiske programmet, altså hvilke idretter det skal konkurreres i under lekene, blir også bestemt av IOK. Feiringen av lekene omfatter mange ritualer og symboler, som for eksempel det olympiske flagget og den olympiske ild, samt åpnings- og avslutningsseremoniene. Over 13 000 utøvere konkurrerer i sommer- og vinter-OL i 33 ulike idretter og nesten 400 øvelser. Vinnerne av første-, andre- og tredjeplass i hver øvelse får medaljer i valørene gull, sølv og bronse, og vinneren blir tildelt tittelen «olympisk mester».

Arrangementet har vokst til å omfatte nesten alle verdens nasjoner. I tillegg har en del territorier egne nasjonale komiteer, så det er flere deltagernasjoner enn medlemsland i FN. En slik vekst har skapt mange utfordringer, blant annet boikott, doping, bestikkelser og terrorisme. Mediaeksponeringen gir ukjente utøvere mulighet til å oppnå nasjonal, og noen ganger internasjonal berømmelse. Lekene utgjør også en stor mulighet for vertsbyen og -landet til å vise seg for verden. En vanlig begrunnelse for å søke arrangementet er at det er positivt for folkehelsen, men forskning viser at det å arrangere olympiske leker ikke har noen varig effekt på folkehelsen. I de siste 50 år (2012) har alle budsjetter for olympiske leker blitt massivt overskredet for vertsbyene, gjennomsnittlig overskridelse i perioden har vært 179 %.

Oldtidens idrettsleker ble holdt i Olympia, i landskapet Elis ved Alfeioselven på nordvestkysten av Peloponnes i Hellas.

En liste over olympiske seierherrer går tilbake til 776 f.Kr., men mye tyder på at lekene er enda eldre. De olympiske lekene var opprinnelig en religiøs fest til ære for de greske gudene, spesielt Zevs. Første dag av lekene var det derfor en stor fest til ære for Zevs og kona hans Hera. Man tente ild på et alter, og deltakerne ofret til gudene. I starten var det kun frie greske borgere (menn) som kunne delta, men senere ble det åpnet for at også grekere som bodde i koloniene kunne delta, samt romere. Utøverne stilte nakne. Homer beskriver premiene som blant annet bronsegjenstander, rustninger, hester, kveg og kvinner.

Kvinner i antikkens olympiske leker

Gifte kvinner fikk hverken delta i konkurransene eller være tilskuere ved de antikke olympiske lekene. Det finnes riktignok historier som forteller om kvinner som har kledd seg ut som menn for å kunne se konkurransene. For eksempel sies det at en av deltagernes mor en gang snek seg inn utkledd som mann, men da hennes sønn vant brytekonkurransen kunne hun ikke holde tilbake følelsene. Hun ble avslørt og senere dømt til døden, men ble benådet ettersom hun var mor til en olympisk mester. Ugifte kvinner kunne delta som utøvere: Cynisca fra Sparta ble den første navngitte kvinnelige vinneren i de olympiske leker da hun vant i hestekappløp i år 396 f.kr. og 392 f.kr, og hun ble etterfulgt av flere kvinner.

Lekene ble arrangert hvert fjerde år, og regelmessigheten førte til at man på 200-tallet f.Kr. begynte å betegne intervallene mellom lekene som «olympiader». I starten konkurrerte man i kappløp, over én stadionlengde, som var 192 meter. Senere ble distansen også utvidet til to lengder, med vending midtveis, og etter hvert opptil 24 lengder («stadioner»). Deres femkamp bestod av sprintløp (en lengde), diskos, spydkast, lengdehopp og bryting. Den tids bryting ble avgjort på fallseier, men man hadde også en variant som het pankration, der alt var lov unntatt å bite, knekke fingrene til motstanderen eller å dra ut øynene. I likhet med boksing fortsatte man til en av utøverne ikke kunne fortsette. Det var mange som ble hardt skadd, og noen døde også av skadene. Lengdehopp ble utført med spesielt formede steiner som lodd i hendene, fra stillestående. Spydet ble kastet med en slynge, ikke slik som i dag.

Andre øvelser i antikkens olympiske leker var boksing, langdistanseløp (4800 m), ridning, og kappkjøring med hest og vogn. Det ble også konkurrert i roping, musikk og løping med fullt krigsutstyr.

I de antikke lekene var det slett ikke viktigst å delta. Det eneste som talte var seier. Dersom du ikke vant, tapte du, og de som tapte ble utsatt for spott og spe. Tjuvstarter og ulovligheter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Fra det fjerde århundre f.Kr. ble juksemakere også bøtelagt, og pengene ble brukt til å reise statuer av Zevs.

Den femte og siste dagen av lekene var det premieutdeling og avslutningsfest.

Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. etterhvert som kristendommen vant grunn i Romerriket. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius (kom til makten i år 381) på grunn av deres hedenske karakter. Grekerne protesterte på forbudet, men måtte gi seg.

Initiativet til gjenopptagelsen av de olympiske leker stammer fra midten av det 19. århundre, men flere steder var det allerede flere hundre år tidligere blitt avholdt forskjellige sportskonkurranser som hadde varianter av «olympisk» knyttet til seg. Den engelske advokaten og forfatteren Robert Dover tok initiativ til Cotswold Olimpick Games, som har blitt avholdt årlig i Cotswolds siden et sted mellom 1604 og 1612; det sistnevnte året regnes som den offisielle starten.

Den nasjonale L'Olympiade de la République ble arrangert årlig i Frankrike fra 1796 til 1798 og omfattet en rekke konkurranser som var kjent fra antikkens leker. Interessen for de olympiske leker vokste også som følge av tyske arkeologers utgravninger av Olympia på midten av det 19. århundre. I Hellas hadde man etter løsrivelsen fra Det osmanske rike i 1829 behov for å styrke sin nasjonalfølelse, og den antikke olympiske tradisjon var et velegnet middel til dette. De første «moderne» internasjonale olympiske leker ble dermed avholdt i Athen i 1859, hvor der ut over grekere også deltok idrettsutøvere fra Det osmanske rike. Disse regionale lekene ble gjentatt i 1870 og 1875.

I 1870-årene funderte den franske baron Pierre de Coubertin over årsaken til det franske nederlaget i den fransk-prøyssiske krig (1870–71), og han kom frem til at det skyldtes de franske soldatenes dårlige fysiske form og manglende idrettslige oppdragelse. Han overvar i 1890 engelske olympiske leker i Much Wenlock, som hadde blitt avholdt siden 1866 som en nasjonal begivenhet. Dette overbeviste ham om at det måtte være mulig å etablere olympiske leker på et overnasjonalt nivå, selv om tidligere forsøk på dette var strandet på grunn av motstand fra forskjellige lokale parter.

Han fikk opprettet Den internasjonale olympiske komité på den første olympiske kongress, som ble avholdt på Sorbonne-universitet i Paris 16.–23. juni 1894. På kongressens siste dag ble det besluttet at de første egentlige internasjonale olympiske leker skulle avholdes i Athen i 1896. IOK skulle være eneansvarlig for organiseringen av lekene og valgte den greske forfatteren Demetrius Vikelas som sin første president.

De første moderne olympiske leker fant sted 6.–14. april 1896 i Athen med utgangspunkt i Panathinaiko stadion, som hadde røtter tilbake til oldtiden. Der deltok 241 idrettsutøvere fra 14 nasjoner,^[1] hvorav omkring 190 var fra Hellas. Det internasjonale bidraget var derfor relativt begrenset, men Tyskland, Frankrike og Storbritannia hadde hver 10–20 deltagere. Norge deltok ikke i de første lekene, men stilte med sju deltagere i Sommer-OL 1900 i Paris.

I de første lekene ble det konkurrert i til sammen 43 konkurranser fordelt på ni idrettsgrener: friidrett, bryting, sykling, fekting, turn, skyting, svømming, tennis og vektløfting. Roing var planlagt, men måtte avlyses på grunn av dårlig vær.

Lekene ble en stor nasjonal suksess i Hellas med overveldende publikumsinteresse, og denne suksessen smittet av på noen av utøverne, som foreslo at man fremover skulle avholde lekene fast i Hellas. IOK hadde imidlertid allerede besluttet at vertskapet skulle skifte for å sikre en internasjonal oppbakking og hadde utpekt Paris som vertsby fire år senere.

Med bakgrunn i suksessen fra Athen var det forventninger om ytterligere interesse ved de påfølgende lekene. Men både i Paris i 1900 og i St. Louis i 1904 ble oppmerksomheten omkring lekene skuffende lav. Årsaken var sannsynligvis de respektive verdensutstillingene i de to byene, som tiltrakk seg mye av oppmerksomheten.

Til tross for dette var det en økning i deltagerantallet i Paris. Nesten tusen idrettsutøvere stilte opp, og nytt i forhold til Athen var deltagelsen av kvinner. Andre nye tiltak var tilføyelsen av en rekke konkurranser, hvorav noen var med for første og eneste gang i OL-historien, blant annet høyde- og lengdehopp med hest samt svømming med hinder.

Lekene i St. Louis var opprinnelig tildelt Chicago, men i St. Louis var man bekymret for konkurransen om oppmerksomheten i forhold til verdensutstillingen, og det lyktes arrangørene av utstillingen å få OL flyttet til byen som en del av verdensutstillingen i stedet. På den måten kom de tredje olympiske lekene til å strekke seg over nesten fem måneder, da man bestrebet seg for å få avholdt én OL-konkurranse hver dag i perioden. Til tross for disse tiltakene druknet OL i forhold til verdensutstillingen. Noe av dette skyldtes kanskje også at deltagerantallet falt markant i forhold til Paris-lekene med 651 deltagere fra bare tolv nasjoner, og av disse var omkring 580 fra Nord-Amerika. Mange deltakere fra andre verdensdeler holdt seg borte av økonomiske og praktiske årsaker; blant annet var ingen av de nordiske landene representert i disse lekene. Dessuten var de politiske spenningene i Europa etter den russisk-japanske krig en medvirkende faktor.

Etter disse to litt skuffende OL-ene ble det besluttet at det skulle avholdes jubileumsleker for å feire starten på de moderne lekene ti år etter at de første ble arrangert. Det ble de olympiske mellomlekene i 1906, som ikke regnes som offisielle da de ble holdt midt i olympiaden, det vil si midt mellom to normale leker. Lekene ble avholdt i Athen, og som ved de første lekene ble disse også en stor suksess på både deltager- og tilskuersiden. I så henseende hadde lekene sin plass i den olympiske historien, idet det siden stort sett bare har vært stadig økende interesse for OL.

Fra 1912 til 1948 var kunstkonkurranser en del av lekene. De fem kunstartene arkitektur, skulptur, musikk, malerkunst og litteratur var en del av det olympiske programmet, og hvert kunstverk skulle ha en forbindelse til sport og godkjennes av det land kunstneren representerte.

Ild og fakkelstafett I likhet med i dag tente de olympisk ild også i det antikke Hellas. Ilden representerte kontakt med gudene. Ifølge gresk mytologi fikk menneskene først ild da Promethevs stjal ilden fra gudene for å gi den til menneskene, for at de skulle greie å utvikle et kulturliv. Zevs ble sint da han fant ut dette, og straffet Promethevs ved å lenke ham til en klippe, der en ørn hakket i leveren hans, og han sendte også Pandora til menneskene. OL-ilden ble første gang innført i de moderne lekene i 1928 (Amsterdam). Første vinter-OL som hadde ild, var i 1936 (Garmisch-Partenkirchen). Fakkelstafetten ble innført i sommer-OL i Berlin i 1936. Ilden ble da tent i Olympia, og en stafett med over 3 000 løpere bragte den til Berlin. Første vinter-OL med fakkelstafett var i Oslo i 1952, da ble ilden tent i Morgedal, skisportens vugge. Når ilden tennes i Olympia, tennes den av solen ved at en fakkel blir plassert i et parabolspeil som samler og forsterker solstrålene.

Med utbruddet av første verdenskrig ble det satt en midlertidig stopper for OL. De planlagte lekene i 1916 måtte avlyses – man kunne ikke som i antikken stoppe krigen for å avholde lekene. Til disse lekene var det også planlagt en uke med vintersportskonkurranser, noe man i begrenset omfang forsøkte å inkludere også i noen av de påfølgende lekene. Men denne strategien hadde en rekke naturlige praktiske vanskeligheter, og under den olympiske kongressen i Lausanne i 1921 besluttet IOK å etablere et eget vinter-OL, og de første vinterlekene ble arrangert i Chamonix i Frankrike i 1924. Her deltok 258 atleter fra 16 land i 16 konkurranser innenfor 9 idrettsgrener.

Vinter-OL ble fra begynnelsen avholdt i de samme år som sommer-OL, men på en annen tid av året og i andre byer, og det ble dermed en selvstendig begivenhet fra begynnelsen av. Vinter-OL i Albertville i 1992 ble den siste vinterolympiaden som ble holdt samme år som sommer-OL. I 1986 bestemte IOK at vinter-OL skulle avholdes i en separat fireårssyklus i partallsår som ikke var skuddår. Begynnelsen på den nye syklusen fant sted i 1994 ved Lillehammerlekene.

I 1948 hadde Ludwig Guttmann et ønske om å fremme rehabilitering av soldater etter andre verdenskrig, og han organiserte samtidig med London-OL en konkurranse mellom flere sykehus hvor det ble konkurrert i flere grener. Guttmanns arrangement, da kjent da som Stoke Mandeville Games, ble en årlig sportsfestival. I løpet av de neste tolv årene fortsatte Guttmann og andre sine anstrengelser for å bruke idrett som en vei til helbredelse. Til sommer-OL i 1960 i Roma brakte Guttmann 400 idrettsutøvere for å konkurrere i «Parallell-OL», som ble i ettertiden har blitt kjent som de første paralympiske leker. Siden da har paralympiske leker blitt holdt i alle olympiske år. Siden Sommer-OL 1988 i Seoul har vertsbyen for OL også vært vertskap for de paralympiske lekene.

Etter de storslåtte, men også politisk problematiske olympiske lekene i Berlin i 1936 ble OL igjen rammet av en verdenskrig, og de planlagte lekene i 1940 og 1944 måtte avlyses. Siden har lekene funnet sted regelmessig og har for alvor utviklet seg til en verdensbegivenhet. Fra 241 deltakere og 14 nasjoner i 1896 har lekene vokst til i underkant av 11 000 deltagere fra 204 land i Sommer-OL 2008.^[2] Vinter-OL er mindre i omfang. For eksempel var Torino vert for 2 508 utøvere fra 80 land som konkurrerte i 84 øvelser i Vinter-OL 2006.^[3]

Etter de to store krigene ble det relativ ro på jordkloden, og det ga grobunn for vekst samt større internasjonalt samarbeid på mange fronter. Selv om den kalde krigen ga spenninger i mange år, var sportens verden i lang tid ikke rammet av politisering. De forbedrede transportmulighetene gjorde det mulig å komme omkring store deler av jorden med OL, og Sommer-OL 1956 ble tildelt Melbourne i Australia. Åtte år senere kom lekene for første gang til Asia da de ble arrangert i Tokyo i Japan. Det har etter hvert blitt en større og større økonomisk satsing å bli OL-vert, og det har i praksis betydd at vertskapet ennå ikke har gått til land i noen av de fattigste områdene i verden som Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia, og Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro er de første lekene som arrangeres i Syd-Amerika.

IOK tillot tidligere dannelsen av nasjonale olympiske komiteer som representerer land som ikke oppfyller de strenge kravene til politisk suverenitet som internasjonale organisasjoner krever. Dermed kan kolonier og territorier stille med egne delegasjoner til OL. Eksempler er Puerto Rico, Bermuda og Hongkong, som alle konkurrerer med separate lag til tross for at de er underlagt en annen stat.^[4] Den gjeldende versjonen av charteret åpner kun for etablering av nye nasjonale olympiske komiteer for å representere «en uavhengig stat anerkjent av det internasjonale samfunnet».^[5] Dermed kunne det ikke dannes nasjonale olympiske komiteer for Sint Maarten og Curaçao da de fikk samme konstitusjonelle status som Aruba i 2010, selv om IOK hadde anerkjent Arubas olympiske komité i 1986.^[6][7]

Den olympiske bevegelse omfatter et stort antall nasjonale og internasjonale idrettsorganisasjoner og forbund, anerkjente mediepartnere, samt utøvere, funksjonærer, dommere og andre personer og institusjoner som godtar å overholde reglene nedfelt i det olympiske charter.^[8]

Norske medlemmer av IOK Henrik Angell (1905–1907) Thomas Heftye (1907–1908) Johan Sverre (1908–1927) Thomas Fearnley (1927–1950) Olav Ditlev-Simonsen (1948–1966) Jan Staubo (1966–2000) Olaf Poulsen (1992–1994) Gerhard Heiberg (1994–2017) Kristin Kloster Aasen (2017–) Norske utøverrepresentanter i IOK Johann Olav Koss (1998–2002) Ådne Søndrål (2002–2006) Ole Einar Bjørndalen (2014–2016) Astrid Uhrenholdt Jacobsen (2021–)

Den olympiske bevegelse er sammensatt av tre hovedelementer:

• Internasjonale idrettsforbund er de styrende organer som fører tilsyn med en idrett på internasjonalt nivå. For eksempel er Fédération Internationale de Football Association (FIFA) forbundet for fotball, og Fédération Internationale de Volleyball det internasjonale styrende organ for volleyball. Det er for tiden 35 idrettsforbund i den olympiske bevegelsen, som hver representerer en av de olympiske idrettene.^[9]
• Nasjonale olympiske komiteer (NOK) representerer og regulerer den olympiske bevegelse innenfor de enkelte land. For eksempel er Norges olympiske komité (NOK) Norges nasjonale komité. Per 2016 er 206 nasjonale olympiske komitéer anerkjent av IOC.^[10]
• Organisasjonskomiteer for OL (OCOG) har ansvar for organisering av de enkelte OL-arrangementer. De oppløses etter hver olympiade, og sluttrapporten blir levert til IOK.^[11]

Som paraplyorganisasjon for den olympiske bevegelse er Den internasjonale olympiske komité (IOK) ansvarlig for valg av vertsby, føring av tilsyn med planleggingen av OL, oppdatering og godkjenning av det sportslige programmet, og forhandling om sponsing og kringkastingsrettigheter.^[12] IOK har hovedkontor i Lausanne i Sveits. Komiteen ledes av et arbeidsutvalg på 15 personer, som står for den daglige driften, med IOK-presidenten i spissen. Den nåværende presidenten er Thomas Bach fra Tyskland. Den høyeste myndigheten er den årlige IOK-kongressen, hvor IOK-medlemmene (maksimalt 115), som er valgt for åtte år av gangen, tar de store beslutningene – først og fremst om valg av vertsbyer til kommende leker.

IOK-medlemmene tilhører en av fire kategorier:

• Generelle medlemmer – høyst én fra hvert land og maksimalt 70 i alt
• Aktive atleter, som velges av sine kolleger – høyst 15
• Ledere av internasjonale organisasjoner for enkeltidretter – høyst 15
• Ledere av nasjonale olympiske komiteer – høyst 15

Fransk og engelsk er de offisielle språkene i den olympiske bevegelse. De andre språkene som brukes under de enkelte OL, er språket i vertslandet (eller språkene dersom et land har mer enn ett offisielt språk bortsett fra fransk eller engelsk). Hver proklamasjon (som kunngjøringen av hvert land under paraden av nasjoner i åpningsseremonien) uttales på disse tre (eller flere) språk, eller to hvis vertslandet er engelsk- eller fransktalende.

IOK har eneretten til de olympiske begivenheter og symboler.

IOK har ofte blitt kritisert for å være en umedgjørlig og lite gjennomsiktig organisasjon, med flere medlemmer i komiteen valgt på livstid. Avery Brundage var president i litt over 20 år, og i løpet av hans tid beskyttet han OL fra politisk engasjement. Han ble anklaget for rasisme, for sin håndtering av apartheidproblematikken med den sørafrikanske delegasjonen og antisemittisme. Under formannskapet til Juan Antonio Samaranch ble komiteen anklaget for nepotisme og korrupsjon.^[13] Hans bånd til Franco-regimet i Spania var også en kilde til kritikk.^[14]

I 1998 ble det avdekket at flere IOK-medlemmer hadde tatt imot bestikkelser fra medlemmer av Salt Lake Citys budkomité for vertskap til Vinter-OL 2002 for å sikre at deres stemmer ble avgitt til det amerikanske budet. IOK igangsatte en etterforskning som førte til at fire medlemmer trakk seg og seks andre ble utvist. Skandalen satte igang ytterligere reformer som endret måten vertsbyene blir valgt, for å unngå lignende saker i fremtiden.^[15]

Dokumentaren Panorama: Buying the Games, som ble sendt på BBC i august 2004, undersøkte mottak av bestikkelser i anbudsprosessen for Sommer-OL 2012.^[16] Den hevdet at det var mulig å bestikke IOK-medlemmer til å stemme på en bestemt kandidatby. Etter å ha blitt slått med knapp margin i budrunden for Sommer-OL 2012 anklaget Paris' ordfører Bertrand Delanoë spesifikt den britiske statsministeren Tony Blair og Londons budkomité (ledet av tidligere OL-mester Sebastian Coe) for å bryte budreglene. Påstanden ble aldri etterforsket fullt ut.

Budrunden til vinter-OL i 2006 ble også omgitt av kontrovers. Et fremtredende IOK-medlem, Marc Hodler, sterkt forbundet med det rivaliserende budet til den sveitsiske byen Sion, kom med beskyldninger om bestikkelser av IOK-tjenestemenn fra medlemmer i Torinos organisasjonskomité. Disse beskyldningene førte til en omfattende etterforskning. Beskyldningene kom også til å vende mange IOK-medlemmer bort fra Sions bud og de hjalp potensielt Torino til å sikre vertskapet.^[17]

Vertskapsbyen for et OL velges vanligvis sju år før lekene avholdes.^[18] Utvelgelsesprosessen gjennomføres i flere faser som spenner over en toårsperiode. Den potensielle vertsbyen søker sitt lands nasjonale olympiske komité. Hvis mer enn én by fra samme land sender inn søknad, holder den nasjonale komiteen typisk et internt valg, siden bare én by per NOK kan legges fram for Den internasjonale olympiske komité for behandling.

Når fristen for innsending av forslag fra NOK er nådd, begynner den første fasen med at søkerbyene blir bedt om å besvare et spørreskjema med flere viktige kriterier knyttet til organiseringen av de olympiske leker. I dette skjemaet må søkerne gi forsikringer om at de vil overholde det olympiske charter og eventuelle andre forskrifter fastsatt av IOK.^[18] En undergruppe står for evalueringen av spørreskjemaene og gir IOK en oversikt over hver søkers prosjekt og deres potensial til å arrangere lekene. På bakgrunn av denne tekniske evalueringen velger IOKs hovedstyre søkerne som vil gå videre til kandidaturstadiet.

Når kandidatbyene er valgt, må de sende en større og mer detaljert presentasjon av sitt prosjekt til IOK som en del av en kandidaturmappe. Hver by blir grundig analysert av en evalueringskommisjon. Denne kommisjonen vil også besøke kandidatbyene, intervjue lokale tjenestemenn og inspisere potensielle sportsarenaer og sende en rapport om sine funn en måned før IOKs endelige avgjørelse. I intervjuprosessen må kandidatbyen også garantere at den vil være i stand til å finansiere lekene.^[18] Etter at arbeidet i evalueringskommisjonen er ferdig, blir en liste over kandidater fremlagt for generalforsamlingen i IOK, som må samles i et land som ikke har en kandidatsøknad inne. IOK-medlemmer samlet i kongressen utfører den endelige avstemningen over vertsby. Når valget er gjort, undertegner vertsbyens budkomité (sammen med NOK i de respektive land) en vertskapsbykontrakt med IOK og blir offisielt en olympisk vertsnasjon og vertsby.^[18]

I 2019 vedtok IOK en ny strategi for valg av søkere og arrangørsteder. Nytt var blant annet at flere regioner og land kunne søke sammen, og at valget av søkere skulle bli mer fleksibelt. «Stakeholders» er IOKs nye betegnelse på søkere som via sine nasjonale olympiske komiteer har uttrykt interesse for å arrangere olympiske leker. Dessuten vil IOK invitere utvalgte «stakeholders» til første dialogfase (kontinuerlig dialog), før de mest aktuelle blir invitert til dialogfase nummer to (målrettet dialogfase). En oppnevnt kommisjon vurderer de gjenverende «stakeholders» og rapporterer sin anbefaling til IOKs Excecutive Board, som så vil gi sin anbefaling til IOK-kongressen. Så vil valg av arrangørsted blir foretatt av IOK-kongressen.^[19][20]

Per 2024 har olympiske leker har blitt arrangert i 44 byer i 22 land, men kun elleve ganger i byer utenfor Europa og Nord-Amerika. Siden Sommer-OL i Seoul har OL blitt arrangert i Asia eller Oseania sju ganger, en kraftig økning sammenlignet med de foregående 92 årene i moderne olympiske historie. Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro var de første olympiske leker i et sør-amerikansk land. Ingen søknader fra land i Afrika har så langt lyktes.

USA har arrangert åtte OL, derav fire sommer- og fire vinterleker, hvilket er mer enn noen annen nasjon. London og Paris har hatt æren av å være vertskap for tre OL, alle sommerleker, og er med det de eneste byene som har avholdt flere enn to leker. Los Angeles ble tildelt lekene for 2028 og vil dermed bli den tredje byen som har arrangert sommerlekene mere enn to ganger.

Andre nasjoner som har arrangert sommerlekene to ganger er Tyskland, Australia, Japan og Hellas. Byer som har holdt sommerlekene to ganger er Athen og Tokyo.

I tillegg til USA har følgende land arrangert vinter-OL mer enn én gang: Frankrike med tre, Sveits, Østerrike, Norge, Japan, Canada og Italia to ganger. Av vertsbyer har Lake Placid, Innsbruck og St. Moritz vært vertskap for vinter-OL mer enn en gang, alle to ganger. Vinterlekene i Sotsji i 2014 var Russlands første vinter-OL og andre OL totalt. Beijing ble den første byen til å arrangere både sommer-OL (2008) og vinter-OL (2022).

Olympiske leker
Organisering
Den internasjonale olympiske komité Nasjonal olympisk komité Idrettsforbund Vinteridrettsforbund Sommeridrettsforbund Det olympiske charter Olympismen Olympiade Den olympiske ild Pierre de Coubertin-medaljen Den olympiske orden Olympiske leker og politikk
Nasjoner og arrangement
Landskoder Nasjoner som har deltatt i sommer-OL Nasjoner som har deltatt i vinter-OL Nasjoner under OL Individuelle utøvere Flyktninglaget Vertssteder Arenaer
Idretter, medaljer og utøvere
Olympiske idretter Medaljefordeling Olympiske mestere Gullklubben Norske olympiske mestere
Lekene
Sommerlekene Vinterlekene Ungdoms-OL E-sport
Regionale leker
Afrikalekene Asialekene Europalekene Middelhavslekene Stillehavslekene Panamerikanske leker
Historiske leker
Antikkens olympiske leker Jubileumslekene Kunstkonkurranser (1912–1948)
v d r

Vertsbyer for de olympiske leker^[21]

År	Olympiske sommerleker		Olympiske vinterleker		Ungdoms-OL
	Nr.	Vertsby	Nr.	Vertsby	Nr.	Vertsby
1896	I	Athen, Hellas
1900	II	Paris, Frankrike
1904	III	St. Louis, USA[b]
1906	--[c]	Athen, Hellas
1908	IV	London, Storbritannia[d]
1912	V	Stockholm, Sverige
1916	VI	Berlin, Tyskland[e]
1920	VII	Antwerpen, Belgia
1924	VIII	Paris, Frankrike	I	Chamonix, Frankrike
1928	IX	Amsterdam, Nederland	II	St. Moritz, Sveits
1932	X	Los Angeles, USA	III	Lake Placid, USA
1936	XI	Berlin, Tyskland	IV	Garmisch-Partenkirchen, Tyskland
1940	XII	Tokyo, Japan [f]	V	Sapporo, Japan [g]
1944	XIII	London, Storbritannia[h]	V	Cortina d'Ampezzo, Italia[i]
1948	XIV	London, Storbritannia	V	St. Moritz, Sveits
1952	XV	Helsingfors, Finland	VI	Oslo, Norge
1956	XVI	Melbourne, Australia[j][22]	VII	Cortina d'Ampezzo, Italia
1960	XVII	Roma, Italia	VIII	Squaw Valley, USA
1964	XVIII	Tokyo, Japan	IX	Innsbruck, Østerrike
1968	XIX	Mexico by, Mexico	X	Grenoble, Frankrike
1972	XX	München, Vest-Tyskland	XI	Sapporo, Japan
1976	XXI	Montréal, Canada	XII	Innsbruck, Østerrike[k]
1980	XXII	Moskva, Sovjetunionen	XIII	Lake Placid, USA
1984	XXIII	Los Angeles, USA	XIV	Sarajevo, Jugoslavia
1988	XXIV	Seoul, Sør-Korea	XV	Calgary, Canada
1992	XXV	Barcelona, Spania	XVI	Albertville, Frankrike
1994			XVII	Lillehammer, Norge
1996	XXVI	Atlanta, USA
1998			XVIII	Nagano, Japan
2000	XXVII	Sydney, Australia
2002			XIX	Salt Lake City, USA
2004	XXVIII	Athen, Hellas
2006			XX	Torino, Italia
2008	XXIX	Beijing, Kina[l][23]
2010			XXI	Vancouver, Canada	I (Sommer)	Singapore
2012	XXX	London, Storbritannia			I (Vinter)	Innsbruck, Østerrike
2014			XXII	Sotsji, Russland	II (Sommer)	Nanjing, Kina
2016	XXXI	Rio de Janeiro, Brasil			II (Vinter)	Lillehammer, Norge
2018			XXIII	Pyeongchang, Sør-Korea	III (Sommer)	Buenos Aires, Argentina
2020	XXXII	Tokyo, Japan			III (Vinter)	Lausanne, Sveits
2022			XXIV	Beijing, Kina		Avlyst på grunn av koronaviruspandemien
2024	XXXIII	Paris, Frankrike			IV (Vinter)	Gangwon, Sør-Korea
2026			XXV	Milano-Cortina, Italia	IV (Sommer)	Dakar, Senegal[m]
2028	XXXIV	Los Angeles, USA			V (Vinter)	TBD
2030			XXVI	De franske Alpene, Frankrike	V (Sommer)	TBD
2032	XXXV	Brisbane, Australia			VI (Vinter)	TBD
2034			XXVII	Salt Lake City, USA	VI (Sommer)	TBD

Hovedtyngden av kostnadene bæres av arrangørbyen og vertslandet. Driften av Den internasjonale olympiske komité går på et separat budsjett, og utgiftene har økt kraftig de siste 40 årene. I perioden 2001–2004 var dette budsjettet på 4,5 milliarder amerikanske dollar.^[24] IOK var opprinnelig motstander av finansiering gjennom sponsorer. Da IOK-president Avery Brundage gikk av i 1972, begynte IOK å utforske potensialet i TV-mediet og det lukrative annonsemarkedet som kunne utnyttes. Under ledelse av Juan Antonio Samaranch begynte lekene å skifte mot internasjonale sponsorer som søkte å knytte sine produkter til den olympiske merkevaren.^[25]

I første halvdel av det 20. århundre drev IOK på et lite budsjett.^[25] Som president for IOK 1952–1972 avviste Avery Brundage alle forsøk på å knytte OL opp mot kommersielle interesser. Brundage trodde lobbyvirksomhet av kommersielle krefter ville påvirke IOKs beslutningsprosesser. Hans motstand mot denne inntektsstrømmen betydde at IOK kun hadde 2 millioner USD i aktiva da han pensjonerte seg. Åtte år senere hadde pengereservene svulmet til 45 millioner USD. Dette skyldtes hovedsakelig en vridning i ideologi mot utvidelse av lekene gjennom bedriftssponsing og salg av TV-rettigheter. Da Juan Antonio Samaranch ble valgt til president for IOK i 1980, var hans ønske å gjøre IOK økonomisk uavhengig.

Sommer-OL 1984 ble et vannskille i olympisk historie. Den Los Angeles-baserte organisasjonskomiteen, ledet av Peter Ueberroth, genererte et overskudd på 225 millioner USD, som var et enestående beløp på den tiden. Overskuddet skyldtes delvis salg av eksklusive sponsorrettigheter til utvalgte selskaper. IOK forsøkte å få kontroll over disse sponsorrettighetene, og Samaranch bidro i 1985 til å etablere The Olympic Program (TOP) for å skape en olympisk merkevare.^[25] Medlemskap i toppen var, og er, svært eksklusivt og dyrt. Det koster i utgangspunktet 50 millioner USD for et fire års medlemskap, og medlemmer av TOP får eksklusive globale reklamerettigheter for sin produktkategori og tillatelse til å bruke det olympiske symbol, de olympiske ringer, i sine publikasjoner og annonser.

Berlinlekene i 1936 var de første lekene som ble kringkastet på TV, men bare til et lokalt publikum.^[26] De første internasjonale TV-sendingene kom med Vinter-OL 1956, og de påfølgende vinterlekene var de første der kringkastingsrettighetene ble solgt til spesifikke TV-nettverk – CBS betalte 394 000 USD for de amerikanske rettighetene, og European Broadcasting Union (EBU) betalte 660 000 USD.^[25] I de påfølgende tiårene ble OL en av de ideologiske frontene i den kalde krigen. Supermaktene kjempet om politisk overlegenhet, og IOK ønsket å dra nytte av denne økte interessen via fjernsynsmediet.

Salget av kringkastingsrettigheter gjorde IOK i stand til å øke eksponeringen av de olympiske lekene, og dermed generere mer interesse, som igjen skapte mer appell til annonsører på fjernsyn. Denne syklusen tillot IOK til å kreve stadig økende avgifter for disse rettighetene. For eksempel betalte CBS 375 millioner USD for rettighetene til Naganolekene i 1988, mens NBC brukte 3,5 milliarder USD for å sikre seg kringkastingsrettighetene til alle OL i perioden 2000 til 2012.^[25]

Seertallene økte eksponentielt fra 1960-tallet til slutten av århundret. Dette skyldtes både at det ble tatt i bruk satellitter for å kringkaste direkte TV over hele verden i 1964 og innføringen av farge-TV i 1968.^[27] Overslag over det global publikum for lekene i Mexico by i 1968 lå på 600 millioner, mens de til Los Angeles-lekene i 1984 hadde økt til 900 millioner. Tallet vokste til 3,5 milliarder for Sommer-OL 1992 i Barcelona.

Nedgangen kom under sommerlekene i 2000 i Sydney, da NBC hadde de laveste seertallene for noe sommer- eller vinter-OL siden 1968.^[28] Dette ble tilskrevet to forhold: Det ene var økt konkurranse fra kabelkanaler, det andre var internett, som var i stand til å vise resultater og video i sanntid. TV-selskapene brukte fortsatt opptaksforsinket innhold, noe som var blitt utdatert i den nye informasjonsæraen.^[29] Et fall i seertall betydde at TV-selskaper måtte gi gratis reklametid.^[30] Med de høye kostnadene kringkastingsrettigheter utgjorde, kombinert med konkurransen fra internett og kabel, krevde TV-industrien gjenytelser fra IOK for å øke seertallene. IOK svarte med en rekke endringer i det olympiske programmet. I sommer-OL ble turnkonkurransen utvidet fra sju til ni dager, og en mestergalla ble lagt til for å øke interessen. IOK utvidet også svømme- og stupeprogrammet, begge populære idretter med en bred base av fjernsynsseere. Den amerikanske TV-bransjen var også i stand til å diktere når visse øvelser skulle bli avholdt slik at de kunne bli kringkastet direkte i beste sendetid i USA. Resultatet av dette arbeidet var blandet; seertallene for vinterlekene i 2006 i Torino, Italia, var vesentlig lavere enn de for lekene i 2002, mens det var en kraftig økning i seere for sommer-OL i 2008 i Beijing.^[30]

Salget av det olympiske merket har vært kontroversielt. Argumentet er at lekene har blitt for likt andre kommersialiserte idrettsarrangement. Spesifikk kritikk ble reist mot IOK for markedets metning under Atlanta-OL i 1996 og OL i Sydney i 2000. Byene var fulle av bedrifter og selgere som forsøkte å selge OL-relaterte varer. IOK indikerte at de ville ta opp dette for å hindre overmarkedsføring på fremtidige leker. En annen kritikk er at lekene er finansiert av vertsbyene og nasjonale myndigheter. IOK påtar seg ingen av kostnadene, men kontrollerer alle rettighetene og fortjenesten fra de olympiske symbolene. IOK tar også en prosentandel av alle sponsor- og kringkastingsinntekter. Vertsbyene fortsetter likevel å konkurrere om retten til å arrangere lekene, selv om det ikke er sikkert at de vil tjene inn igjen investeringene sine.

Kostnadene for OL, både sommer og vinter, har blitt studert av de to samfunnsforskerne Bent Flyvbjerg og Allison Stewart ved University of Oxford.^[31] De fant at de mest kostbare lekene over de siste 50 årene har vært i London 2012 (14,8 milliarder USD), Barcelona 1992 (11,4 milliarder USD) og Montreal 1976 (6 milliarder USD). Kinesiske myndigheter har ikke kunngjort alle kostnadene for Beijing 2008. De sportsrelaterte kostnadene er kjent, men ikke offentlige utgifter til veier, jernbane, flyplasser og annen infrastruktur. Heller ikke private kostnader, for eksempel på oppgraderinger eller andre investeringer pådratt i forberedelsene til lekene, er tatt med. Sistnevnte er typisk betydelige beløp, men disse varierer mye fra by til by og er vanskelige å sammenligne konsekvent.^[31]

Flyvbjerg og Stewart har også påpekt vedvarende kostnadsoverskridelser:

• Lekene har gått over budsjett i 100 % av tilfellene. Ingen annen type megaprosjekt er like forutsigbart når det gjelder kostnadsoverskridelser. Megaprosjekter innen bygg og anlegg, infrastruktur, demninger og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), er innenfor budsjettet fra tid til annen, men ikke OL.^[31]
• Med en gjennomsnittlig kostnadsoverskridelse justert for inflasjon på 179 % – og 324 % nominelt – har overskridelsene vært betydelig større enn for andre typer megaprosjekter.^[31]
• De største kostnadsoverskridelser ble påført Montreal 1976 (796 %), Barcelona 1992 (417 %), og Lake Placid 1980 (321 %), alle tall justert for inflasjon.^[31]
• Å arrangere OL er et av de mest økonomisk risikable megaprosjektene, noe som mange byer og nasjoner bittert har erfart. Kostnadsoverskridelsene og gjelden fra Sommer-OL 2004 i Athen førte til en betydelig forverring av de finansielle og økonomiske krisene i Hellas fra 2008 til 2012. For Montreal tok det 30 år å nedbetale gjelden fra lekene i 1976.^[31]

Til slutt fant Flyvbjerg og Stewart at i det siste tiåret har kostnadsoverskridelsene for olympiske leker kommet ned til mer vanlige nivåer for megaprosjekter. For perioden 2000–2010 var den gjennomsnittlige kostnadsoverskridelsen på 47 %, mens det før dette var gjennomsnittlige overskridelser på 258 %. Imidlertid har London 2012 reversert denne trenden med en inflasjonsjustert kostnadsoverskridelse på 101 %. Fremover vil utfordringen for planleggere og ledere av lekene være å få kostnadsoverskridelse og utgifter tilbake under kontroll, og å redusere dem ytterligere, konkluderer Flyvbjerg og Stewart.^[31]

En vanlig begrunnelse når byer og land søker arrangementet, er at det vil være positivt for folkehelsen, bidra til økonomisk vekst, og virke samlende. Dette kan ikke underbygges med data fra forskning.^[32][33]

Den olympiske definisjonen av idrett er noe annerledes enn den generelle definisjonen. IOK definerer en idrett ut fra det idrettsforbundet som organiserer idretten internasjonalt. For eksempel organiserer Det internasjonale skiforbundet (FIS) både alpine øvelser og langrenn, så disse regnes som to disipliner av én idrett. En disiplin kan videre bestå av flere øvelser, for eksempel super-G og utfor i alpint. Likeledes vil to nært beslektede øvelser som aking og bobsleigh regnes som to separate idretter fordi de organiseres av to forskjellige forbund (FIL og FIBT).

OL-programmet består dermed av 35 idretter, hvorav 14 er delt inn med forskjellige disipliner. Dette blir nesten 400 øvelser til sammen i sommer- og vinter-OL. Programmet for sommerlekene omfatter 28 idretter, mens programmet for vinter-OL har 7 idretter.^[34] Friidrett, svømming, fekting og turn er de eneste sommeridretter som har stått på programmet i alle olympiadene. Langrenn, kunstløp, ishockey, kombinert, skihopping og skøyter har vært med i alle vinter-OL siden starten i 1924.

Andre nåværende olympiske idretter, som badminton, basketball og volleyball, var først med på programmet som prøvegrener, og ble senere forfremmet til fullverdige olympiske idretter. Enkelte idretter som ble representert i tidligere leker, har senere blitt fjernet fra programmet.^[35]

Prøvegrener i 1900 Selv om demonstrasjonsidretter ikke ble offisielt introdusert før i 1912, ble det allerede fra OL i Paris i 1900 arrangert konkurranser parallelt med de olympiske leker i håp om at disse skulle bli tatt opp i programmet. Noen av konkurransene i 1900 var fluekasting, luftballongløp, kanonskyting, boule og drageflyging. Mer spesielt er det kanskje at det ble konkurrert i livredning og brannslukning. Sistnevnte hadde en øvelse for frivillige, som ble vunnet av Portugal, og en for profesjonelle, vunnet av USA. Man har dessverre ikke funnet resultatlistene for duekappløpet.

Olympiske idretter er underlagt internasjonale idrettsforbund anerkjent av IOK som de globale styrende organer for disse idrettene. Det er 35 forbund representert i IOK. Det er idretter som er anerkjent av IOK, men som ikke finnes på det olympiske programmet, og disse regnes ikke som olympiske idretter. De kan bli forfremmet til en slik status under en programrevisjon som finner sted på den første IOK-kongressen etter et OL.^[36] Under slike revisjoner kan idretter bli ekskludert eller inkludert i programmet på grunnlag av et to-tredjedels flertall av medlemmene i IOK.^[37] Noen anerkjente idretter har aldri vært på programmet, blant andre sjakk og surfing.^[38] Det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) har arrangert et eget sjakk-OL siden 1927; fra 1931 hvert annet år med unntak av perioden 1939–1949.

I oktober og november 2004 etablerte IOK en OL-programkommisjon som fikk i oppgave å gjennomgå idrettene på det olympiske programmet, og alle ikke-olympiske anerkjente idretter. Målet var å bruke en systematisk tilnærming til å etablere det olympiske programmet for hver feiring av lekene.^[39] Utvalget formulerte syv kriterier for å bedømme om en idrett skal tas med på det olympiske programmet.^[39] Disse kriteriene er historie og tradisjon for idretten, universalitet, popularitet, omdømme, utøvernes helse, utvikling av internasjonale organer som styrer sporten, og kostnadene ved å arrangere øvelser i idretten.^[39]

Med bakgrunn i denne studien dukket fem anerkjente idretter opp som kandidater for inkludering til sommer-OL 2012: golf, karate, rugby union, roller-sport og squash.^[39] Disse idrettene ble meldt inn til IOKs hovedstyre og deretter henvist til generalforsamlingen i Singapore i juli 2005. Av de fem idrettene anbefalt for inkludering ble kun to valgt som finalister, karate og squash.^[39] Ingen av disse oppnådde de nødvendige to tredeler av stemmene og ble dermed ikke forfremmet til det olympiske programmet.^[39] I oktober 2009 stemte IOK for å innføre golf og rugby union som olympiske idretter til lekene i 2016 og 2020.^[40]

Den 114. IOK-sesjonen i 2002 begrenset sommerprogrammet til maksimalt 28 idretter, 301 arrangementer og 10 500 idrettsutøvere.^[39] Tre år senere, på IOKs 117. sesjon, ble den første store programrevisjonen utført, noe som resulterte i utelukkelsen av baseball og softball fra det offisielle programmet fra og med Londonlekene i 2012. Siden det ikke ble enighet om lanseringen av to andre idretter, hadde programmet i 2012 bare 26 idretter.^[39] I 2016 og 2020 var programmet kommet tilbake til maksimumsgrensen på 28 idretter med tillegget av rugby og golf.^[40] Under IOKs 131. sesjon i september 2017 ble det bestemt at de olympiske sommerlekene skal bestå av 28 obligatoriske kjerneidretter, samt inntill seks idretter som hver enkelt organisasjonskomité selv kan velge å arrangere.^[41][42] De 28 idrettene som ble arrangert under Sommer-OL 2016 ble vedtatt som kjerneidrettene for 2024.^[43][44] De egenvalgte idrettene må rapporteres inn til IOK minst fem år før avvikling av lekene. IOK må først godkjenne idretten for inklusjon i programmet og blant annet e-sport er en av de egenvalgte idrettene som har blitt avvist. En av forutsetningene for inklusjon av egenvalgte idretter er at det totale antall utøvere i lekene ikke skal overstige 10 500.^[45][46][47]

Etoset til aristokratiet som ble eksemplifisert i de private skolene i England påvirket Pierre de Coubertin sterkt. I disse skolene var man av den tro at idretten utgjorde en viktig del av danningen, en holdning som oppsummeres i uttrykket Mens Sana i corpore Sano – «en sunn sjel i et sunt legeme». I dette etos var en gentleman den som ble en allrounder, ikke den beste på én bestemt ting. Det var også et rådende rettferdighetsbegrep hvor øving eller trening ble ansett jevngodt med juks. De som praktiserte en idrett profesjonelt, ble ansett å ha en urettferdig fordel over dem som praktiserte det bare som en hobby.

Utelukkelsen av profesjonelle utøvere har forårsaket flere kontroverser i den moderne olympiske historien. Etter Sommer-OL 1912 ble femkamp- og tikampmester Jim Thorpe fratatt medaljene da det ble oppdaget at han hadde spilt semiprofesjonell baseball før OL. Hans medaljer ble posthumt restaurert av IOK i 1983 av menneskelige hensyn.^[48] Sveitsiske og østerrikske skiløpere boikottet Vinter-OL 1936 til støtte for sine skiinstruktører som ikke fikk lov til å konkurrere fordi de tjente penger på idretten sin og dermed ble ansett som profesjonelle.^[49]

Etter hvert som klassestrukturen utviklet seg gjennom det 20. århundre, ble definisjonen av amatørutøveren som en aristokratisk gentleman utdatert. Da de østeuropeiske landene ga statsstøtte til «fulltids amatøridrettsutøvere», ble den rene amatørideologien ytterligere erodert, ettersom dette ga de selvfinansierte amatørene i de vestlige landene en ulempe. Likevel holdt IOK seg til de tradisjonelle reglene om amatørutøvere.^[50].

Fra begynnelsen av 1970-tallet ble amatørkravene gradvis faset ut av det olympiske charteret. Etter lekene i 1988 besluttet IOK å tillate alle profesjonelle idrettsutøvere kvalifisering til OL, med forbehold om godkjenning av IFS.^[51] I 2004 var de eneste idrettene uten profesjonelle deltagere boksing og bryting, selv om også dette krever en definisjon av amatørbegrepet basert på kampregler snarere enn på betaling, siden noen boksere og brytere mottar pengepremier fra sine nasjonale olympiske komiteer. I herrefotball kan bare tre profesjonelle spillere over 23 år delta per lag i OL-turneringen.

Den olympiske bevegelsen benytter flere ulike symboler som er nedfelt i det olympiske charteret og som er opphavsrettslig beskyttet. Det mest kjente av disse er det hvite olympiske flagget med dets fem ringer i fargene rødt, blått, grønt, gult og svart. Disse fargene ble valgt ut da alle lands flagg inneholder minst én av dem. Ringene symboliserer også de fem verdensdelene. Flagget ble designet i 1914 og har blitt heist ved alle leker siden Antwerpen i 1920.^[52]

En tradisjon er at arrangørene gir videre et olympisk flagg til neste vertsby. Denne tradisjonen begynte i Paris i 1924. Selv om flagget fra OL i Antwerpen forsvant og ikke ble returnert til IOK før i 2000,^[53] ble flagget fra Parislekene kalt «Antwerpen-flagget». Det ble levert videre til den neste vertsbyen for både sommer- og vinterlekene fram til Oslos ordfører Brynjulf Bull overrakte et nytt flagg til IOK etter OL i Oslo i 1952, og fra da av hadde sommer- og vinterlekene separate flagg. Til å begynne med var dette en relativt useremoniell begivenhet, men fra 1960 ble overrekkelsen en del av avslutningsseremonien.

Både Oslo-flagget og Antwerpen-flagget er nå erstattet, men originalene blir fortsatt oppbevart av IOK.

Den olympiske bevegelsens offisielle motto er citius, altius, fortius, som betyr «raskere, høyere, sterkere» på latin. Det stammer opprinnelig fra 1891, da dominikanermunken Henri Didon uttalte det i forbindelse med en prisutdeling i Paris. I OL-sammenheng ble det første gang brukt av Michel Bréal ved kongressen i 1894.^[54] De Coubertins ånd er også sterkt til stede i hans uttalelse som senere har blitt den olympiske bekjennelse:

«Det viktigste i de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta, akkurat som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det viktige her er ikke å ha erobret, men å ha kjempet godt.»

Noen måneder før lekene begynner, foregår det også en seremoni i Olympia i Hellas med røtter i ritualer fra antikken når den olympiske fakkelen tennes. Når fakkelen er tent, gis den til den første løperen i en stafett som avsluttes i den aktuelle arrangørbyen der den tenner den fakkelen som brenner lekene gjennom.^[55] Tradisjonen med en olympisk ild begynte ved lekene i Amsterdam i 1928. At ilden føres fra Olympia til vertsbyen, begynte med lekene i Berlin i 1936 etter en idé av Carl Diem. Fakkelstafetten var tyskernes forøk på å fremme den nasjonalsosialistiske ideologi.^[52]

Åpningsseremonien omfatter en rekke tradisjoner som fastslås i det olympiske charter. Feiringen innledes med heising av arrangørlandets flagg og at nasjonalsangen spilles. Etter dette følger ulike kulturelle innslag (musikk, sang, dans, teater) som skal representere vertslandet. Denne delen har gjennom årene vokst i omfang. Ved lekene i Beijing ble kostnadene for åpningen anslått til 100 millioner dollar.^[56] Etter de kulturelle innslagene følger deltagernes innmarsj. En utøver fra hvert land går i teten som flaggbærer. Siden 1928 har Hellas i kraft av å være lekenes opprinnelsesland gått inn først. Så følger de andre deltagerlandene i alfabetisk rekkefølge ut fra landets navn på engelsk eller fransk. Ved lekene i Beijing i 2008 ble rekkefølge basert på kinesisk skrift.

Når alle utøverne har kommet inn på arenaen, holder lederen for organisasjonskomiteens en kort tale. Deretter følger en tale fra IOK-presidenten før han gir ordet til vertslandets statsoverhode som offisielt erklærer lekene for åpnet. Så spilles den olympiske hymnen samtidig som det olympiske flagget bæres inn og en atlet avsier den olympiske ed. Det siste som skjer er at den olympiske fakkelen kommer inn med den nest siste stafettløperen, som gir den til den siste løperen som tenner den olympiske ilden. Tidligere ble det også sluppet løs fredsduer, men denne tradisjonen ble fjernet etter lekene i Seoul da noen duer fløy inn i ilden.

Avslutningsseremonien finner sted når alle konkurransene er avsluttet. Også her er det rom for kulturelle innslag, men siden 1956 har avslutningsseremoniene vært betydelig mindre formelle enn åpningsseremoniene. Etter en prosesjon der alle deltagernasjonenes flagg bæres inn, kommer igjen deltagerne inn på hovedarenaen, men er nå blandet og ikke oppdelt i nasjoner. Dette symboliserer forbrødringen som har funnet sted gjennom idretten. Tre nasjonalflagg heises mens de korresponderende nasjonalsanger spilles, vertsnasjonens, Hellas' og den kommende vertsnasjonens. IOK-presidenten og en representant for organisasjonskomiteen holder sine avslutningstaler, lekene avsluttes offisielt og den olympiske flammen slukkes. Deretter gir ordføreren i vertsbyen det olympiske flagget til IOK-presidenten som så overrekker det til ordføreren i neste arrangørby. Seremonien avsluttes med en kort presentasjon av neste vertsby.

Og vinneren er... USA er det mestvinnende landet i olympisk historie. I løpet av de 53 lekene de har deltatt i, har de tatt med seg 3 094 medaljer, og 1 219 av disse har vært gull. Innenfor vinterlekene er likevel Norge beste nasjon. Hele 148 av i alt 405 medaljer har vært av edleste valør. Det er da også innen vinteridretten vi finner Norges mestvinnende atlet. Marit Bjørgen har vunnet åtte gullmedaljer og 15 medaljer totalt. Det er likevel 13 færre enn tidenes mestvinnende utøver Michael Phelps, som har tatt med seg 28 medaljer. Rekorden for medaljer i individuelle øvelser ble satt av den sovjetiske turneren Larisa Latynina, som har 14 slike medaljer.

En medaljeseremoni blir avholdt etter at hver OL-øvelse er avsluttet. Vinneren står øverst på en seierspall omgitt av deltagerne på andre og tredjeplass på lavere trinn på pallen. I lagkonkurranser står hele laget samlet. Her blir de ropt opp i omvendt rekkefølge og får utdelt sine medaljer av et IOK-medlem. Så blir nasjonalflaggene til de tre vinnerne heist mens nasjonalsangen til gullvinnerens hjemland blir spilt. For hver olympisk gren er det respektive medaljeseremonier som senest blir holdt en dag etter at øvelsen er avsluttet. For mennenes maraton blir konkurransen vanligvis holdt tidlig om morgenen den siste dagen av lekene, med medaljeseremonien om kvelden under avslutningsseremonien.

Utøverne eller lagene som vinner en første, andre eller tredjeplass i hver øvelse, får medaljer. Vinnerne mottar gullmedaljer, som inntil 1912 var av solid gull, deretter laget av forgylt sølv og nå gullbelagt sølv. Hver gullmedalje må imidlertid inneholde minst seks gram rent gull.^[57] Andrepremievinnerne mottar sølvmedalje, og tredjeplass tildeles bronsemedalje. I utslagningsøvelser (spesielt boksing) konkurreres det ikke nødvendigvis om tredjeplassen, og begge taperne av semifinalene mottar bronsemedaljer.

Under de første to olympiske leker fikk bare de to beste medalje: sølv for førsteplass og bronse for andre. Det nåværende tre-medaljeformatet ble introdusert til Sommer-OL 1904.^[58] Fra 1948 har idrettsutøvere på fjerde, femte, og sjetteplass har fått diplomer, som offisielt ble kjent som seiersdiplomer, og fra 1984 ble det lagt til diplomer for syvende og åttendeplass også. Under Sommer-OL 2004 i Athen fikk gull, sølv og bronsemedaljevinnerne også olivenkranser.^[59] IOK holder ikke statistikk over medaljer som er vunnet, men nasjonale olympiske komiteer og media registrerer medaljestatistikk som et mål på suksess.^[60]

Det olympiske charter krever at en idrettsutøver er borger av det landet de konkurrerer for. Utøvere med dobbelt statsborgerskap kan velge hvilket land de vil konkurrere for, men det må ha gått minimum tre år siden hen konkurrerte for et annet land. Dersom de nasjonale olympiske komiteene og idrettsforbundene som er involvert i slike spørsmål er enige, kan IOKs hovedstyre redusere eller kansellere denne perioden. Denne ventetiden er bare aktuell for de som tidligere har konkurrert for én nasjon og ønsker å konkurrere for en annen. Hvis en idrettsutøver får en ny eller endret nasjonalitet, men ikke tidligere har deltatt i et OL, trenger de ikke å vente før de deltar for det nye landet.

Noen ganger blir idrettsutøvere borgere av nye nasjoner utelukkende for å konkurrere i OL. Dette skjer vanligvis enten på grunn av sponsing eller bedre treningsfasiliteter i land som for eksempel USA eller fordi en idrettsutøver ikke kvalifiserer seg i sitt opprinnelige land. Det siste skjer vanligvis fordi det er for mange kvalifiserte utøvere i utøverens hjemland og de ønsker å være i stand til å delta og hjelpe sitt nye lands tropp. Mellom 1992 og 2008 var det omtrent femti utøvere som innvandret til USA for å konkurrere på det amerikanske OL-laget etter tidligere å ha konkurrert for en annen nasjon.^[61]

Et av de mest kjente tilfellene hvor endret statsborgerskap før OL skapte debatt, var da Zola Budd, en sørafrikansk løper, emigrerte til Storbritannia fordi Sør-Afrika under apartheidregimet var utestengt fra olympiske leker. Budd hadde rett til britisk statsborgerskap fordi hennes bestefar ble født i Storbritannia, men britiske borgere anklaget regjeringen for å framskynde statsborgerskapsprosessen for henne.^[62]

Andre kjente eksempler er den kenyanske løperen Bernard Lagat, som ble amerikansk statsborger i mai 2004. Den kenyanske grunnloven krever at man gir avkall på sitt kenyanske statsborgerskap når man blir borger av en annen nasjon. Lagat konkurrerte for Kenya i Athen-OL i 2004, selv om han allerede hadde blitt amerikansk statsborger. Ifølge kenyanske myndigheter var han ikke lenger kenyansk statsborger, noe som satte sølvmedaljen hans i fare. Lagat sa at han startet statsborgerskapsprosessen i slutten av 2003 og ikke forventet å bli amerikansk statsborger før etter Athenlekene.

I 2012 ble det reist spørsmål om statsborgerskapet til norsk-amerikanerne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen.^[63] De to bryterne konkurrerte for USA og vant hver sin gullmedalje i Sommer-OL 1904, men det har i ettertid kommet fram at de fortsatt var norske statsborgere da lekene pågikk. Det ble reist spørsmål om Gudbrand Skatteboe likevel ikke var Norges første olympiske mester, og Norges Idrettsforbund sendte en søknad til IOK der de ba om at medaljene skulle føres under Norge. Men selv om det ble dokumentert at de begge var norske statsborgere da de tok gull, konkluderte IOK med at de deltok for USA. ^[64]

Antikkens olympiske leker var ikke bare en arena for idrettslige prestasjoner, det var også en arena for politikk og kontroverser. På grunn av den store mediedekningen har dette også blitt en del av de moderne lekene. Men der de gamle grekerne holdt våpenhvile så lenge lekene pågikk, har ikke de moderne lekene vært noen garanti for fred. Fem planlagte leker har måttet avlyses på grunn av krig, og flere andre har vært rammet av både boikott og terrorisme.

De olympiske leker har blitt brukt som en plattform for å fremme politiske ideologier nesten fra starten. Nazi-Tyskland ønsket å skildre sitt nasjonalsosialistiske parti som velvillig og fredselskende da de arrangerte lekene i Berlin i 1936. De brukte også lekene til å vise «den ariske rases» angivelige overlegenhet, og Tyskland ble den mestvinnende nasjonen under lekene. Merkbare seire fra afrikansk-amerikaneren Jesse Owens, som vant fire gullmedaljer, og den ungarske jøden Ibolya Csák, la en demper på budskapet. Sovjetunionen deltok ikke før Sommer-OL 1952 i Helsingfors. I stedet begynte de i 1928 å organisere en internasjonal sportsbegivenhet kalt Spartakiader. I 1920- og 1930-årene forsøkte kommunistiske og sosialistiske organisasjoner i flere land, deriblant USA, å motvirke såkalte «borgerlige» OL med egne Arbeiderolympiader.^[65] Det var ikke før i lekene i 1956 at sovjeterne dukket opp som en sportslig supermakt, og dermed kunne dra fordel av publisiteten som fulgte med å vinne i OL.^[66]

Individuelle utøvere har også brukt den olympiske scenen for å fremme sin egen politiske agenda. Under Sommer-OL 1968 i Mexico by gjorde to amerikanske friidrettsutøvere, Tommie Smith og John Carlos, en Black Power-hilsen på seierspallen. Som svar på protesten forlangte IOK-president Avery Brundage at USAs olympiske komité (USOC) enten måtte sende de to utøverne hjem eller trekke hele friidrettstroppen. USOC valgte det første.^[67]

Regjeringen i Iran har tatt skritt for å unngå konkurranse mellom sine utøvere og utøvere fra Israel. En iransk judoka, Arash Miresmaeili, lot være å konkurrere mot en israeler under Sommer-OL 2004. Selv om han offisielt ble diskvalifisert for å være overvektig, ble Miresmaeli tildelt 125 000 USD i premiepenger av den iranske regjeringen, det samme beløpet som ble utbetalt til iranske gullmedaljevinnere. Han ble offisielt renvasket for anklagene om bevisst å ha unngått kampen, men premiepengene reiste mistanker.^[68]

Australia, Storbritannia og Sveits er de eneste landene som har sendt en delegasjon til hvert eneste OL siden oppstarten i 1896. Noen land kan være fraværende fra et OL på grunn av mangel på kvalifiserte utøvere, mens andre har valgt å boikotte et OL av ulike årsaker. Den irske olympiske komité boikottet Berlinlekene i 1936 fordi IOK insisterte på at delegasjonen deres skulle være begrenset til Den irske fristaten i stedet for å representerer hele øya Irland. Det var tre boikotter av OL i Melbourne i 1956. Nederland, Spania og Sveits nektet å delta på grunn av den sovjetiske undertrykkelsen av den ungarske oppstanden, men sendte en rytterdelegasjon til konkurransene i Stockholm. Kambodsja, Egypt, Irak og Libanon boikottet lekene på grunn av Suezkrisen, og Kina boikottet lekene fordi Taiwan (Republikken Kina) fikk lov til å konkurrere i lekene.^[69]

Til lekene i 1972 og 1976 truet et stort antall afrikanske land med en boikott for å tvinge dem til å forby Sør-Afrika og Rhodesia, på grunn av deres raseskilleregimer. New Zealand var også et boikottmål fordi herrelandslaget i rugby hadde turnert i det apartheid-styrte Sør-Afrika. IOK ga etter for de første to tilfellene, men nektet å utestenge New Zealand fordi rugby ikke var en olympisk idrett.^[70] Tyve afrikanske land sammen med Guyana og Irak gjorde alvor av truslene og trakk sine delegasjoner fra Montreallekene, etter at noen av deres utøvere allerede hadde konkurrert.^[70][71] Taiwan, eller Republikken Kina, besluttet også å boikotte disse lekene fordi Folkerepublikken Kina utøvet press på Montreals arrangementskomité for å hindre delegasjonen fra Republikken Kina fra å konkurrere under det navnet. Republikken Kina nektet på et foreslått kompromiss som ville ha tillatt dem å bruke Republikken Kinas flagg og nasjonalsang så lenge navnet ble endret.^[72] Taiwan deltok ikke igjen før 1984, under navnet Kinesisk Taipei og med et spesielt flagg og nasjonalsang.^[73]

I 1980 og 1984 boikottet motstanderne i den kalde krigen hverandres leker. Sekstifem nasjoner nektet å konkurrere under Moskva-OL i 1980 på grunn av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan. Denne boikotten reduserte antallet nasjoner som deltok til 81, det laveste antallet siden 1956.^[74] Sovjetunionen og 14 av deres østblokkallierte (med unntak av Romania) svarte med å boikotte lekene i Los Angeles i 1984 med begrunnelsen at de ikke kunne garantere for sikkerheten til sine utøvere. Sovjetiske tjenestemenn forsvarte sin beslutning om å trekke seg fra lekene ved å si at «sjåvinistiske følelser og et antisovjetisk hysteri blir pisket opp i USA».^[75] De boikottende østblokklandene arrangerte sitt eget alternative arrangement, Vennskapslekene, i juli og august.

Mange talte for en boikott av kinesiske varer og de olympiske lekene i Beijing i protest mot Kinas brudd på menneskerettighetene, og som svar på opptøyene i Tibet og den pågående konflikten i Darfur. Til syvende og sist støttet ingen nasjon en boikott.^[76] I august 2008 oppfordret regjeringen i Georgia til en boikott av Vinter-OL 2014 i Sotsji, som svar på Russlands deltakelse i Krigen i Sør-Ossetia.^[77]

Studenter ønsket å utnytte den internasjonale oppmerksomheten rundt Mexico i forbindelse med de olympiske sommerlekene der, mens Mexicos president Gustavo Díaz Ordaz ønsket å unngå ubehageligheter under de prestisjefylte lekene. Den meksikanske regjeringen svarte med vold, og 2. oktober, ti dager før lekenes start, skjedde Tlatelolcomassakeren, der mer enn to hundre demonstrerende studenter ble skutt av regjeringsstyrker.

Terrorisme har også påvirket de olympiske leker. I 1972, da sommer-OL ble holdt i München, ble elleve medlemmer av den israelske OL-troppen tatt som gisler under München-massakren av den palestinske terroristgruppen Sort September. Terroristene drepte to utøvere like etter at de var tatt som gisler og drepte ni andre i et mislykket frigjøringsforsøk. En tysk politimann og 5 terrorister omkom også.^[78]

Terrorisme påvirket også de to siste OL holdt i USA. Under Sommer-OL 1996 i Atlanta ble en bombe detonert ved Centennial Olympic Park. Bomben som drepte to og skadet 111 andre ble plassert av Eric Robert Rudolph, en amerikansk statsborger som for tiden soner en livstidsdom for bombingen.^[79] Vinter-OL 2002 i Salt Lake City fant sted bare fem måneder etter terrorangrepet 11. september, noe som betydde et høyere sikkerhetsnivå enn noensinne igangsatt til et OL. Åpningsseremonien inneholdt elementer for å minnes 11. september, blant annet et flagg på World Trade Center-tomten, en politimann fra New York-politiet (NYPD) som sang «God Bless America», og æresvakter fra NYPD og New Yorks brannvesen. Hendelsene den dagen har gjort sikkerheten under OL til en økende bekymring og fokus for arrangørene av olympiske leker for å unngå et storstilt terrorangrep.^[80]

Kvinner fikk først delta under Sommer-OL 1900 i Paris, men under Sommer-OL 1992 sendte trettifem land fortsatt delegasjoner kun bestående av menn.^[81] Dette tallet har senere falt raskt, og i 1996 ble Lita Fariman første kvinne til å konkurrere for Iran.^[82] Hun deltok i 10 m luftrifle og endte på en 46.-plass.

I 2000 sendte Bahrain to kvinnelige utøvere for første gang: Fatema Hameed Gerashi deltok i 50 meter fristil svømming, mens Mariam Mohamed Hadi Al Hilli deltok i 100 meter sprintløp.^[83]

I 2004 ble Robina Muqimyar og Fariba Rezayee de første kvinnene til å konkurrere for Afghanistan i et OL.^[84] Robina deltok i 100 meter sprintløp, mens Fariba deltok i judo. I 2008 sendte landet kun én kvinnelig utøver: Robina Muqimyar på 100 meter sprintløp. I 2012 representerte Tahmina Kohistani Afghanistan på 100 meter sprintløp.

I 2008 sendte De forente arabiske emirater kvinnelige idrettsutøvere til de olympiske leker for første gang. Maitha Al Maktoum deltok i taekwondo og Sheika Latifa Al Maktoum i hestesport. Begge utøverne var fra familien Al Maktoum, den herskende kongefamilien i Dubai.^[85] Også i 2012 sendte emiratene to kvinnelige utøvere. Den etiopiskfødte Betlhem Desalegn deltok i 1500 meter mellomdistanseløp, mens Khadija Mohammed deltok i 75-kilosklassen i vektløfting.

Innen 2010 var det kun tre land som aldri hadde sendt kvinnelige idrettsutøvere til OL: Brunei, Saudi-Arabia og Qatar. Brunei hadde tatt del i bare tre feiringer av lekene og sendt kun én enkelt idrettsutøver ved hver anledning, men Saudi-Arabia og Qatar hadde konkurrert regelmessig med rene mannlige tropper. I 2010 kunngjorde Den internasjonale olympiske komité at den ville «legge press» på disse landene for å muliggjøre og forenkle deltakelse av kvinner til Sommer-OL 2012; Anita DeFrantz, leder av IOKs kommisjon for kvinner og sport, foreslo å utestenge land som forhindret kvinner fra å konkurrere. Kort etter kunngjorde Qatars olympiske komité at de «håpet å sende opptil fire kvinnelige idrettsutøvere» til Londonlekene.^[86]

I mai 2008 foreslo Ali Al-Ahmed, direktør for Institute for Gulf Affairs, å utestenge Saudi-Arabia fra OL. Han beskrev landets forbud mot kvinnelige idrettsutøvere som en krenkelse av Den internasjonale olympiske komités charter: «I de siste 15 årene har mange internasjonale frivillige organisasjoner over hele verden prøvd å drive lobbyvirksomhet mot IOK for bedre håndhevingen av deres egne lover som forbyr kjønnsdiskriminering [...] Mens deres innsats resulterte i et økende antall kvinnelige olympiere, har IOK vært motvillige til å ta en sterk posisjon og true de diskriminerende landene med suspensjon eller utvisning.»^[81] I juli 2010 rapporterte avisen The Independent: «Presset vokser på Den internasjonale olympiske komité for å sparke ut Saudi-Arabia, som sannsynligvis vil være den eneste store nasjonen som ikke inkluderer kvinner i OL-troppen i 2012. [...] skal Saudi Arabia [...] sende en ren herretropp til London, forstår vi de vil møte protester fra likestillings- og kvinnegrupper som truer med å forstyrre lekene.»^[87]

Sommer-OL 2012 i London var de første lekene i olympisk historie der alle land stilte med kvinnelige idrettsutøvere.^[88] Saudi-Arabia hadde to kvinnelige utøvere i delegasjonen sin, Qatar fire, og Brunei en (Maziah Mahusin, i 400 m hekk). Qatar gjorde en av sine første kvinnelige olympiere, Bahiya al-Hamad (skyting), til flaggbærer under åpningsseremonien.^[89] Løperen Maryam Yusuf Jamal fra Bahrain ble den første kvinnelige utøver fra Gulfområdene til å vinne en medalje da hun vant en bronse på 1500 m. Dette var forøvrig Bahrains første olympiske medalje noensinne.

Den eneste olympiske idretten der menn og kvinner konkurrerer sammen er hestesportøvelsene. Det er ingen «Feltritt for kvinner», eller «dressur for menn». Per 2008 var det fortsatt flere medaljeøvelser for menn enn kvinner, men med tillegget av kvinners boksing til programmet i Sommer-OL 2012 kunne kvinnelige idrettsutøvere konkurrere i alle de samme idretter som menn.^[90] Det er for tiden to olympiske øvelser der mannlige idrettsutøvere ikke kan konkurrere: synkronsvømming og rytmisk gymnastikk.

I begynnelsen av det 20. århundre begynte mange OL-utøvere å bruke doping for å forbedre sine atletiske evner. For eksempel ble vinneren av maraton under Sommer-OL 1904, Thomas Hicks, gitt stryknin og brennevin av treneren sin.^[91] Den eneste olympiske død knyttet til doping skjedde i Romalekene i 1960. Under landeveissyklingen falt den danske syklisten Knud Enemark Jensen av sykkelen og døde senere. Obduksjonen viste at han var påvirket av amfetamin.^[92] Rundt midten av 1960-tallet begynte idrettsforbund å forby bruk av prestasjonsfremmende medikamenter, og i 1967 fulgte IOK etter.^[93]

Den første olympiske utøveren som testet positivt for bruk av prestasjonsfremmende medikamenter var Hans-Gunnar Liljenwall, en svensk femkamputøver under Sommer-OL 1968, som mistet sin bronsemedalje for alkoholbruk. Den mest omtalte dopingrelaterte diskvalifikasjonen i olympisk historie var da den kanadiske sprinteren Ben Johnson, som vant 100-meteren under Sommer-OL 1988 i Seoul, testet positivt for stanozolol. Hans gullmedalje ble deretter tatt fra ham og tildelt amerikaneren Carl Lewis, som selv hadde testet positivt for forbudte stoffer før OL.^[94]

På slutten av 1990-tallet tok IOK initiativet i en mer organisert kamp mot doping etter dannelsen av World Anti-Doping Agency (WADA) i 1999. Det var en kraftig økning i positive dopingtester under Sommer-OL 2000 og Vinter-OL 2002. Flere medaljevinnere i vektløfting og langrenn ble diskvalifisert på grunn av doping. Under Vinter-OL 2006 testet bare én utøver positivt og ble fratatt medaljen. De IOK-etablerte dopingtestrutinene (nå kjent som den olympiske standard) har satt den verdensomspennende standarden som andre sportslige forbund rundt om i verden forsøker å leve opp til.^[95] I løpet av Beijinglekene ble 3 667 utøvere testet av IOK i regi av World Anti-Doping Agency. Både urin- og blodprøver ble brukt til å oppdage forbudte stoffer. Flere utøvere ble utestengt fra konkurranse av sine nasjonale olympiske komiteer før lekene, og bare tre utøvere testet positivt under lekene.^[92][96]

Gjennom årene har det forekommet en rekke prestasjoner under lekene som har satt spor etter seg i historien. Her nevnes noen få.

• 161 nasjoner og lag har vunnet minst én medalje i OL. USA har vunnet flest medaljer med i alt 3 094 ved vinter- og sommer-OL til og med 2024, hvorav 1 219 av gull. Deretter følger Sovjetunionen med 1 204 medaljer i alt (473 gull) og Storbritannia med 1 015 (310 gull).
  • Disse tre landene er også øverst på listen over medaljevinnere i sommer-OL alene.
  • I vinter-OL alene toppes listen av Norge med 405 medaljer, hvorav 148 gull. Deretter følger USA og Tyskland med henholdsvis 330 og 267 medaljer.
• 64 av de nåværende IOK-medlemsland har aldri vunnet en OL-medalje. Monaco har deltatt ved 33 sommer- og vinterleker uten at noen utøvere fra nasjonen har besteget seierspallen.
• Tre idrettsutøvere har vunnet gullmedalje i samme individuelle disiplin ved fire OL på rad: Den danske seileren Paul Elvstrøm i finnjolle (1948–1960), amerikaneren Al Oerter i diskos (1956–1968) og Carl Lewis i lengdehopp (1984–1996).
  • Ved vinter-OL innehas den tilsvarende rekorden Sonja Henie fra Norge (1928-1936) og av tyskeren Georg Hackl med tre gullmedaljer i aking (1992–1998).^{[trenger referanse]}
• Den tyske roeren Birgit Fischer er den første kvinnelige idrettsutøver som har vunnet gull ved seks forskjellige OL samt den første idrettsutøver overhodet som har vunnet minst to medaljer ved fem forskjellige OL. Hun deltok i OL i perioden 1980-2004.
• Med sine mange disipliner er svømming en av de sportsgrenene som gir best mulighet for at en idrettsutøver kan vinne mange medaljer, og rekorden i antall gullmedaljer under ett OL stammer da også herfra. Ved OL i Beijing 2008 vant amerikaneren Michael Phelps åtte stykker og overgikk dermed sin landsmann Mark Spitz, som vant syv gull under OL i München 1972. Phelps er forøvrig også den idrettsutøveren som samlet har vunnet flest gullmedaljer med i alt 23.
  • Tidenes vinterolympier er Marit Bjørgen med 8 gull, 4 sølv og 3 bronse i perioden 2006–2018. Den mestvinnende utøveren i ett og samme vinter-OL er amerikanske Eric Heiden på skøyter med fem gull i Vinter-OL 1980.
• Idrettsutøveren med flest medaljer totalt er Michael Phelps i svømming med 28 medaljer, vunnet i perioden 2004–2016. Larisa Latynina fra Sovjetunionen har rekorden for individuelle øvelser med 18 medaljer i turn i perioden 1956–1964.
• Østtyskeren Christa Luding-Rothenburger er eneste medaljevinner ved både vinter- og sommer-OL i samme år, da hun etter gull på skøyter på vinteren i Calgary 1988 også vant sølv i sykling om sommeren i Seoul.
• Under OL i Stockholm 1912 forekom verdens hittil lengstvarende brytekamp, som varte 11 timer og 40 minutter. Den stod mellom Martin Klein og Alfred Asikainen, og da førstnevnte hadde vunnet var han for sliten til å kjempe i finalen, så mesterskapet gikk til Claes Johansson uten kamp.
• Ved OL i Antwerpen 1920 deltok den svenske skytteren Oscar Swahn for tredje gang ved et OL, og han satte der rekord som den eldste medaljevinner med sine 72 år. Han vant i alt tre gull-, en sølv- og to bronsemedaljer ved de tre lekene han deltok i.

• Medaljefordeling under OL (nasjonsvis)
• Olympiske vinterleker
• Olympiske sommerleker
• Paralympiske leker
• Ungdoms-OL
• Vinter-OL for ungdom
• Sommer-OL for ungdom
• Kunstkonkurranser under OL (1912–1948)
• Olympisk landsby

• Simson, Vyv (1992). Dishonored Games: Corruption, Money, and Greed at the Olympics. New York: S.P.I. Books. ISBN 978-1-56171-199-4. 
• Simson, Vyv (1992). Ringenes herrer. Oslo: Scanbok. ISBN 82-590-1024-0. 
• Kamper, Erich (1992). The Golden Book of the Olympic Games. Milan: Vallardi & Associati. ISBN 978-88-85202-35-1. 
• Buchanan, Ian (2001). Historical dictionary of the Olympic movement. Lanham: Scarecrow Presz. ISBN 978-0-8108-4054-6. 
• Wallechinsky, David (2004). The Complete Book of the Summer Olympics, Athens 2004 Edition. SportClassic Books. ISBN 978-1-894963-32-9. 
• Preuss, Holger (2005). The Economics of Staging the Olympics: A Comparison of the Games 1972–2008. Edward Elgar Publishing. ISBN 978-1-84376-893-7. 
• Wallechinsky, David (2005). The Complete Book of the Winter Olympics, Turin 2006 Edition. SportClassic Books. ISBN 978-1-894963-45-9. 
• Dalby, Åge (2006). Olympiske vinterleker 1924-2006. Oslo: Akilles. ISBN 82-7286-162-3. 

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Olympic Games – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Olympic Games – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) «Olympic Charter» (pdf).  hos Olympics.com
• (en) Olympiske sommeridretter hos olympics.com
• (en) Olympiske vinteridretter hos olympics.com
• (en) Offisielle olympiske dokumenter hos Olympics.com
• (en) Olympiske idretter hos Olympics.com
• (en) «Olympic Movement – Sport and Discipline Technology Codes» (pdf).  hos Olympitech.org
• (en) «Offisielle olympiske rapporter» (pdf).  hos La84.org
• (en) The Rebels of 1894 and a Visionary Activist – Journal of Olympic History hos la84.org
• (en) Civic Pacifism and Sports-Based Internationalism: Framework for the Founding of the International Olympic Committee hos la84.org
• (en) The Modern Olympic Games - A Work of 'Barbarians' hos la84.org
• (en) Interaktive kart over medaljer i de moderne olympiske leker hos NYTimes.com
• (no) Myter om OL - artikkel fra forskning.no