Nord-Kypros, eller Den tyrkiske republikken Nord-Kypros,^[a] omfatter den nordlige del av øya Kypros.

Foranlediget av forsøket på statskupp i Republikken Kypros i 1974, ble området nord på øya intervenert av Tyrkia. Den selvbestaltede staten Nord-Kypros ble i 1983 proklamert som republikk. Republikken anerkjennes av Tyrkia, men forøvrig ikke av andre stater.

Gjennom Republikken Kypros' medlemskap i EU, har borgerne i Nord-Kypros unionborgerskap.

Nord-Kypros utgjør 37 % av øyas areal og har 18,8 % av den samlede befolkning.^[2]

Kypros er blitt erobret av flere forskjellige riker. Fra 395–1191 var Kypros en del av Det bysantinske riket. Senere kom Kypros under korsfarernes kontroll og for en liten periode også under mamelukkene. I 1489 annekterte Venezia Kypros og beholdt kontrollen til 1570, da tyrkerne overtok. Fram til første verdenskrig var hele Kypros en del av Det osmanske riket.

Britene leide øya fra 1878 og hadde uformelt tatt kontrollen på Kypros. I 1914 annekterte de øya.

Allerede før den første verdenskrig vokste kravet om selvstendighet, både fra tyrkernes og fra grekernes side. Men mange grekere ønsket også union med Hellas (enosis).

Grekerne på øya dannet en illegal geriljaorganisasjon, EOKA (Ethnik Organosis Kyprion Agoniston), som under ledelse av oberst George Grivas startet en militær kampanje mot Storbritannia og mot den tyrkiske minoriteten.

Som forsvar mot EOKA dannet tyrkerne geriljaorganisasjon TMT i 1957. TMTs målsetting ble etterhvert deling av øya (taksim). Unntakstilstand ble erklært av britene, og varte til 1959.

I 1960 fikk Kypros selvstendighet etter forhandlinger mellom Storbritannia, Hellas og Tyrkia. Det ble bestemt at de tre landene skulle være garantister for øyas selvstendighet, og at Kypros ikke kunne gå i union med en annen stat (ref: grunnloven 1960). Kypros skulle ha en gresk president og en tyrkisk visepresident, og parlamentet skulle bestå av 70 % grekere og 30 % tyrkere. Hellas skulle stasjonere en styrke på 950 mann, Tyrkia 650 mann.

Men det tok ikke lang tid før grekerne og tyrkerne på øya havnet i konflikt med hverandre. Både i den tyrkiske og i den greske delen vokste det opp nasjonalistiske undergrunnsbevegelser som fryktet motparten. Uroligheter brøt først ut i 1963, da FN måtte sende en representant til øya. President Makarios sikret seg i 1966 kontroll over nasjonalgarden og ca. ti tusen greske soldater ble plassert på øya. Den spente situasjonen førte til massakrer fra begge sider. Den tyrkiske minoriteten var hardest rammet, og ca. 20 000 tyrkiske landsbyboere flyktet til kummerlige teltleire, hovedsakelig rundt Nikosia^[3]. I 1967 varslet Tyrkia at landet ville gå til invasjon av Kypros hvis forfølgelsen av tyrkisk-kypriotene fortsatte.^[4]

Den spente situasjonen førte til at tyrkerne på øya krevde mer indre selvstyre, men dette kravet ble avvist av grekerne som var redd for at øya kunne bli varig delt. I 1971 vendte general Grivas tilbake til Kypros, etter at den nasjonale fronten året før var blitt dannet for å kjempe for enosis. Fronten brukte terror for å fremme sin målsetting, og ble antatt å stå bak et mordforsøk på Makarios i 1970 og en rekke angrep på tyrkisk-kyprioter. Grivas startet et samarbeid med Den nasjonale garde og dannet EOKA-B og rettet angrep på tyrkiske landsbyer og på den sittende kypriotiske regjeringen.

I 1974 gjennomførte nasjonalgarden et statskupp på Kypros, støttet av greske offiserer. Nikos Sampson fra EOKA ble utnevnt til president.

Erkebiskop og eks-president Makarios flyktet til Storbritannia, men Storbritannia var ikke villig til å intervenere, og Hellas fortsatte å sende forsterkninger. Denktaş ønsket britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men britene var ikke villige til å intervenere. 20. juli annekterte Tyrkia området for å beskytte tyrkisk-kypriotene og deres interesser. En FN-støttet våpenhvile trådte i kraft 22. juli. FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon med krav om øyeblikkelig stans i den militære intervensjonen og tilbaketrekning av tropper som ikke var omfattet av eksisterende traktater,^[5] mens Tyrkia selv kalte invasjonen for Den første fredsoperasjon og mente at de i kraft av å være "garantistmakt" hadde rett til å intervenere. Men avtalen mellom Storbritannia, Hellas, og Tyrkia i 1960 gikk ut på at de tre landene skulle garantere for øya selvstendighet -- både enosis og taksim (deling av øya) var strengt forbudt.^[6] Hele den nordlige delen av øya kom under tyrkisk kontroll.

Etter at juntaen i Hellas falt 23. juli og sivile kom til makten i Hellas, samlet garantistmaktene seg til forhandlinger i Genève. Den 8. august kom representanter for de to gruppene på Kypros med i forhandlingene, men uten at det kom til noen løsning.^[7] Da den gresk-kypriotiske delegasjonen ba om tid til konsultasjoner etter å ha blitt presentert for et tyrkisk-kypriotisk forslag det ble bedt om øyeblikkelig svar på, ble invasjonen gjenopptatt.^[7] Tyrkerne rykket videre 14. august 1974 og tok til slutt 37% av øya, inkludert Famagusta. Den store greske bydelen Varosha ved Famagusta har stått som en spøkelsesby siden. FNs sikkerhetsråd tok i nye resolusjoner avstand fra fiendtlighetene og henstilte til partene om å respektere Kypros' suverenitet, territorielle integritet og uavhengighet.^[7]

Invasjonen ble medvirkende årsak til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli. Makarios fikk senere vende tilbake og fortsatte som president. 13. februar 1975 ble Den tyrkiske føderale staten Kypros utropt av tyrkisk-kypriotene, ikke som en selvstendig stat, men som en del av staten Kypros. Men grekerne ville ikke godta en slik ordning i frykt for at øya kunne bli delt. Rauf Denktaş ble valgt til president for dette selvstyrte området, og allerede i 1976 ble den lovgivende forsamling dannet. Samme år ble det nyvalg, og Spyro Kyprianous parti, Den demokratiske fronten, fikk flertall. Tyrkerne nektet å anerkjenne valgresultatet siden tyrkisk-kypriotene ikke hadde fått delta i valgprosessen. Kyprianou overtok etter Makarois' død i 1977. Mellom 1975 og 1977 ble det ført seks forhandlinger mellom partene, uten at det oppstod enighet. Kyprianou ble gjenvalgt i 1983, selv om partiet hans hadde fått noe mindre oppslutning enn sist. Samtidig ble det ført valg i den tyrkiske delen av øya, og der ble Rauf Denktaş gjenvalgt.

I mai 1983 fikk lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar de la Guerra, gjennom en FN-resolusjon som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte Tyrkisk-kypriotene svært dårlig og de truet med å erklære Nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet fredsplan i august 1983 som begge sider godtok. Denne planen innebar en føderal løsning, der den tyrkiske delen skulle utgjøre 29 % av arealet, mens regjeringen skulle ha 7:3-fordeling mellom grekere og tyrkere. Men i 15. november 1983 ble Den tyrkiske republikken Nord-Kypros proklamert med Rauf Denktaş som president. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderal.

Tyrkia anerkjente straks den selverklærte staten, men ble alene om det. EF (EU) vedtok å gå til handelssanksjoner mot den nye staten. Opprettelsen ble erklært ulovlig («legally invalid») av FNs sikkerhetsråd (i resolusjon 541 og igjen i resolusjon 544 samme år^[8], men tyrkerne på øya fortsatte med å danne et eget stat, og i 1985 fikk Nord-Kypros ny grunnlov, og Rauf Denktaş ble igjen valgt til president.

Rett før den greske delen av øya skulle bli EU-medlem ble det holdt en folkeavstemning over en gjenforeningsplan som FN hadde lagt fram. 65 % av tyrkerne stemte ja til gjenforeningsplanen. Blant den greske befolkningen svarte 76 % nei. En av hovedårsakene til grekernes nei var at gjenforeningsplanen ikke gav fordrevne gresk-kyprioter rett til å få tilbake sine konfiskerte eiendommer på Nord-Kypros; dette skulle avgjøres etter videre forhandlinger. Tyrkia skulle heller ikke betale kompensasjon for disse tapte eiendommer (hver delstat skulle kompensere sine egne innbyggere for eiendommer som de ikke kunne få tilbake i den andre delstaten), noe mange grekere mente var urettferdig fordi sine egne skattepenger skulle brukes til å betale kompensasjon til seg selv. Blant grekerne var det også stor misnøye over at Tyrkia skulle få beholde ca. 1000 soldater på øya. Selv om dette er et lite antall soldater hadde dette stor symbolsk betydning for mange grekere.

Mehmet Ali Talat ble valgt som president etter at Rauf Denktaş hadde vært president i mange år. Selv om han har hatt formelle samtaler med tidligere utenriksminister i USA C. Rice og andre lands ledere, har ikke Nord-Kypros blitt anerkjent som en selvstendig stat av andre land enn Tyrkia.

Ved valget 18. april 2010 ble statsminister Derviş Eroğlu valgt til ny president med 50,38 % mot Mehmet Ali Talats 42,85 %.

Nord-Kypros har fått status som observatør i Den Islamske konferanse etter avstemningen om Annan-planen.

I 2010 vedtok Den europeiske menneskerettsdomstolen at den tyrkiske kommisjonen som ble opprettet i Nord-Kypros for å ta hånd om tidligere gresk-kypriotiske eiendommer, er et juridisk legitimt organ. Grekerne som måtte forlate sine eiendommer kan kontakte denne kommisjonen for å få kompensasjon.

Nord-Kypros' politiske system er hevdet å likne det franske, nemlig et parlamentarisk system med presidentdominans.^[9]

Nord-Kypros er inndelt i fem distrikter: Gazimagusa, Girne, Guzelyurt, Iskele, Lefkosa.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Tyrkisk-kypriotene fryktet gresk overtakelse av øya og fordrivelse av den tyrkiske minoriteten. De mente de hadde rett til selvbestemmelse i en egen stat, og viste til FN-resolusjon 1514(XV) om nasjonenes rett til selvbestemmelse:

UN Resolution 1514(XV): All peoples have the right of self-determination. By virtue of the right they freely determine their political status and freely pursue their economic, social and cultural development.

Videre mente tyrkisk-kypriotene at de var nødt til å opprette en selvstendig stat siden grekerne hadde overtrådt den kypriotiske grunnloven på en rekke punkter. Tyrkerne var etter massakrene i desember 1963 og våren 1964 presset sammen i små enklaver av de greske militsgruppene. Tyrkisk militær assistanse var nødvendig for å beskytte de tyrkiske enklavene mot nye greske angrep. På den måten ville tyrkisk-kypriotene også hindre at den store greske drømmen om enosis ble til virkelighet.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Selv om FN har fastslått at alle folk har rett til selvbestemmelse, er det ikke dermed sagt at enhver minoritetsgruppe har rett til løsrivelse. Gresk-kypriotene mente at tyrkisk-kypriotene ikke kunne regnes som et eget folk, men var å regne som en nasjonal minoritet innenfor republikken Kypros. Ifølge gresk-kypriotene hadde tyrkerne allerede en egen stat i Tyrkia. De viser også til de ca. 100 000 innflytterne som kom fra Tyrkia etter invasjonen og mener at denne folkeforflytningen underminerer argumentasjonen om at de opphavlige tyrkisk-kypriotene representerte noen særskilt nasjonal egenart.

Grekerne mener også til at de litt over 100 000 tyrkisk-kypriotene som bodde i Kypros ikke ville ha utgjort en betydelig majoritet i nord uten de 100 000 innflytterne fra Tyrkia og den gjensidige etniske rensingen fra begge parter.

• Kypros' politiske systemer

• (en) Northern Cyprus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Turkish Republic of Northern Cyprus (Kuzey Kıbrıs Türk Cumhuriyeti) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Zypern Times
• Store norske leksikon