Hamas

Hamas
Hamas' flagg
LandGazastripen
Offisielt navnحركة المقاومة الإسلامية (حماس, Hamas, ХАМАС, HƏMAS, 哈马斯, 哈馬斯)
Leder(e)Khaled Mashaal (16. oktober 2024–)[1]
Grunnlegger(e)Ahmed Yassin[2]
Grunnlagt10. desember 1987[3]
ForgjengerDen palestinske fløy av Det muslimske brorskapet
HovedkvarterGaza by, Gazastripen, Palestina
Antall medlemmer 20 000[4]
IdeologiPalestinsk nasjonalisme Israel jihadisme islamsk nasjonalisme antisionisme antiimperialisme antiamerikanisme antisemittisme
ReligionSunniislam
Farge     grønn
Nettstedhamasinfo.info (ar)
hamasinfo.info
Flagg
Hamas på Commons

Hamas, akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah (arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), er en palestinsk, islamistisk/nasjonalistisk, paramilitær og politisk organisasjon.[5] Siste leder var Yahya Sinwar, drept 16. oktober 2024, som overtok etter Ismail Haniyeh etter at han ble drept i Iran 31. juli 2024. Hamas har sterkest oppslutning på Gazastripen, men har også tilhengere på Vestbredden og i palestinske flyktningleirer utenfor det palestinske selvstyrte området. Organisasjonen ble grunnlagt i 1987, som en reaksjon på den israelske okkupasjonen. Den består av de paramilitære Qassambrigadene, en hjelpeorganisasjon og et politisk parti.

Hamas er en omstridt organisasjon og enkelte stater regner den som en terrororganisasjon. Blant disse er Israel, EU, Tyskland,[6][trenger bedre kilde] USA,[7] Canada[8] og Japan[9]. I tillegg er organisasjonen forbudt i Jordan, til tross for at den ikke regnes som en terrororganisasjon. Organisasjonen er også i praksis forbudt i Saudi-Arabia, som regner den som en del av Det muslimske brorskapet (som de anser som en terrororganisasjon).[10] Storbritannia[11] og Australia[12] regner dens militære fløy, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, som en terrororganisasjon uten å regne hele Hamas som terrorister. Verken FN[13], eller land som Russland[14], Kina[15], Brasil[16], Sveits[17], Tyrkia[18] og Qatar[19] regner den som en terrororganisasjon. Egypts myndigheter svartelistet organisasjonen som en terrororganisasjon i 2014, men Hamas-forbudet ble fjernet noen måneder senere.[20] Norge regner ikke offisielt Hamas som en terrororganisasjon, til tross for at enkelte politikere har tatt til orde for å svarteliste organisasjonen.[21] Den 11. oktober kalte Norges statsminister Jonas Gahr Støre Hamas for en terrororganisasjon etter angrepet på Israel 7. oktober 2023.[22]

Hamas har angrepet både israelske militær- og sikkerhetsstyrker og sivile, og står bak flere selvmordsaksjoner mot Israel i kampen mot okkupasjonen av de palestinske territoriene.

Hamas har tradisjonelt vært avvisende overfor Israel og har nektet å anerkjenne landets eksistens. Men i de senere år har deres holdning til dette vært mindre bastant. Den 27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere.[23] Den samme påstanden kom da Palestina ble oppgradert til å være observatørstat.[24][25] I 2010 uttalte Aziz Dwaik, leder for Det palestinske lovgivende råd og Hamas' viktigste representant på Vestbredden at «Hamas har akseptert Israels rett til å eksistere og er forberedt på å fjerne programpunktet om å knuse den jødiske staten».[26] Flere motstridende uttalelser har falt i ettertid.[27]

Ideologi og mål

Hamas ble grunnlagt i 1987 i Hebron[28] av sjeik Ahmed Yassin, Muhammad Jamal al-Netshen fra Hebron, Jamal Mansour fra Nablus, sjeik Hassan Yousef, Mahmud Muslih fra Ramallah, Jamil Hamami fra Jerusalem og Ayman Abu Taha fra Gaza som en gren av Det muslimske brorskap og har som målsetting å erstatte de okkuperte områdene med en islamsk stat.

Hamas-charteret fra august 1988[29] erklærer at hele Palestinaområdet er muslimsk land som aldri kan overgis til ikke-muslimer.

Sionismen

I innledningen til Hamas-charteret slås det fast at «Vår kamp mot jødene er svært omfattende og alvorlig». Charteret refererer eksplisitt Sions vises protokoller og forholder seg til dem som om de var autentiske.[trenger referanse]

Artikkel 32 i Hamas-charteret slår fast:

Sionistenes plan har ingen grenser. Etter Palestina aspirerer sionistene til en utvidelse fra Nilen til Eufrat. Når de så har fordøyd regionen de har overtatt, vil de aspirere til videre ekspansjon, og så videre. Deres plan er beskrevet i 'Sions vises protokoller', og deres nåværende framferd er det beste bevis på det vi sier.

Hamas-charteret kommer også med en rekke referanser til frimurerne, Rotary og Lions som noen av de «hemmelige brorskapene» som «sionistene» kontrollerer.[30] «Sionistene» blir også anklaget for å ha stått bak såvel den franske revolusjon som den russiske revolusjon. Jødene sto dessuten, ifølge programmet, bak første verdenskrig[31], da de klarte å ødelegge det islamske kalifatet, og også andre verdenskrig.

I charteret slås det fast at det overordnede målet til Hamas er å gå foran i kampen mot jødene til islam har utslettet Israel, og Allahs seier er realisert i hele verden:

Hamas utfordrer de arabiske og islamske folk til å handle oppriktig og utrettelig for å forpurre disse djevelsk uttenkte planer, og til å gjøre massene klar over farene ved å trekke seg ut av motstandskampen mot sionismen. I dag er det Palestina og i morgen kan det være et annet land.[32]

Endring og reform

I januar 2006 publiserte Hamas-lista «Change and Reform» en offisiell plattform for det palestinske valget som ifølge avisa Haaretz var beviselig mer moderat enn charteret fra 1988.[33]

Forsoningen mellom Hamas og Fatah-bevegelsen som fant sted våren 2011 innebærer at Hamas anerkjenner Israels folkerettslige grenser fra 1967.[34]

Hamas-ledelsen selv synes å mene at organisasjonens ideologi, siktemål og aktiviteter er tydelig forvrengt i vestlige media.[35]

Humanitær virksomhet

Ved siden av sin politiske virksomhet har Hamas et utstrakt nett av sykehus, eldrehjem, barnehager, skoler og andre utdannelsesinstitusjoner i Palestina, i all hovedsak på Gazastripen. Disse institusjonene opererer tildels på siden, tildels parallelt med myndighetenes tiltak. Organisasjonen bidrar i tillegg med økonomisk og annen støtte til nødlidende. Ifølge den israelske forskeren Reuven Paz[36] består «omtrent nitti prosent av organisasjonens totale virksomhet av sosiale, kulturelle, utdannelses- og velferdsorienterte tiltak.»[37]

Historie

Hamas ble stiftet av Ahmed Yassin i 1987 før den første intifadaen (opptøyene) i 1987, som en militær gren av det egyptiske Muslimske brorskap. Hamas' militære gren ble fra 1991 oppkalt etter Az Adin Al-Qassam, den militante, arabiske forkynneren som ble drept av britene den 20. november 1935 i en grotte i Jenin. Hamas' første selvmordsterroraksjon rettet mot jødiske sivile fant sted den 16. april 1993.[38]

Før intifadaen brøt ut på 1980-tallet, var den religiøse, sosiale bevegelsen Al-Majama Al-Islami en viktig kilde til rekrutteringen av Hamas-aktivister. Mange av seniormedlemmene i Al-Majama stod i samband med intifadaen fram som hovedledere i Hamas. Det kunne være alt fra undergrunnsvirksomhet til åpne folkemøter. Terrorangrep på sivile jøder og drap på arabiske «kollaboratører» gav dem stadig flere tilhengere blant palestinerne.[trenger referanse]

Grunnlaget for det militære apparatet ble lagt i 1982 av sheik Ahmed Yassin og et flertall av aktivister fra Al-Majama. De la også grunnlaget for den kampen Hamas fører mot rivaliserende palestinske grupper. Da virksomheten ble avslørt i 1984, ble Yassin dømt til 13 års fengsel, men slapp ut etter kort tid som ledd i den såkalte «Jibril-utvekslingen» (mai 1985).[trenger referanse] Etter å ha sluppet fri fra israelsk fangenskap, fortsatte Yassin sitt arbeid.

Selve navnet «Hamas» dukket første gang opp på en løpeseddel i januar 1988.[39] Sommeren 1988 offentliggjorde Hamas' stiftelsesdokument.[40]

Fra begynnelsen av het det at man skulle kjempe mot kjettere og kollaboratører, i tråd med programerklæringen til Det muslimske brorskap. Etter at den første intifadaen brøt ut, stod Hamas bak en rekke angrep på israelske mål, de fleste nord i Gaza. Klimaks i disse handlingene ble nådd da den israelske soldaten Avi Sasportas kidnappet og myrdet i februar 1989. I mai samme år ble en annen soldat, Ilan Sagde'adon, tatt til fange og henrettet.[trenger referanse]

Jehaz Aman-fylkingen ble stiftet tidlig i 1986 av sheik Jassin sammen med to av medarbeiderne hans, som var aktive i Al-Majama. Mot slutten av 1986 og i begynnelsen av 1987 begynte Jassin arbeidet med å sette sammen tropper under tittelen MAJD, en gruppe som hadde til formål å drepe «vantro» og «kollaboratører». Slik fortsatte det inntil intifadaen brøt ut, og MAJD-gruppene ble en del av Al-Majahadoun-nettverket.[trenger referanse]

Valgseier 2006

Ved valget til Palestinas lovgivende forsamling (PLC) 26. januar 2006 fikk Hamas som deltok i valget under navnet Forandring og reformer, 74 av i alt 132 representanter i forsamlingen. Fatah-bevegelsen oppnådde 45 mandater mens fire småpartier og uavhengige kandidater tilsammen fikk 13 plasser i henhold til de endelige valgresultatene som ble offentliggjort 29. januar 2006.[41]

Valget foregikk på en demokratisk måte, og det var 185 valgobservatører fra 23 EU-land til stede.[42]

Etter valget i 2006 har ingen valg blitt holdt i Gaza eller Vestbredden. Hamas har tatt makten i Gaza, mens Fatah styrer Vestbredden.

Fangedokumentet fra 2006

27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere.[23] Hamas har imidlertid slått fast at egen stat på Vestbredden og Gaza bare er en begynnelse. De tror at fremtidens palestinske generasjon vil ta tilbake alt det som de anser som deres historiske hjemland.[43]

Kilder i Hamas har sagt til det britiske kringkastingsselskapet BBC at hele Israel er bygget på palestinsk land. De tror at opprettelsen av en palestinsk stat på Gaza og Vestbredden kun er første skritt i prosessen, og ikke siste skritt.[44]

Støtte fra Israel

I et intervju med den amerikanske avisen New York Times hevdet pensjonert generalløytnant og forhenværende statsminister, Ehud Barak, at Israel under Benjamin Netanyahus regjering hadde støttet Hamas, ved å la Qatar overføre rundt én milliard dollar til Gaza, hvorav noe av midlene tilfalt Hamas militære del. Statsminister Benjamin Netanyahus mål, var ifølge Barak og andre, å undergrave Den palestinske selvstyremyndigheten så en to-stats løsning ble vanskeliggjort.[45]

Relasjon til Saudi Arabia

Hamas' forhold til Saudi-Arabia var godt i mange år, og selv om de ikke selv finansierte gruppen, tillot de innsamlingsaksjoner på sitt territorium. Hamas bevegelse mot Iran tidlig på 2000-tallet svekket forholdet til Saudi-Arabia, og Riyadhs mislykkede forsøk på å forhandle fram en fredsavtale mellom Hamas og Fatah i 2007 svekket relasjonen videre. Det snudde under den Arabiske våren i 2011 da Hamas valgte å støtte opposisjonen i Syria, som utgjorde et brudd både med Iran og Hizbollah. I motsatt retning virket støtten til Det muslimske brorskap i Egypt mens Saudi Arabias støttet militærkuppet i 2013, og det ble slutt på Hamas-ledernes besøk i Riyadh. Økende press fra Egypt og konflikten med Fatah, gjorde at Hamas igjen vendte seg mot Iran i 2017. Relasjonen til Saudi Arabia nådde et bunnpunkt da de i 2019 startet å arrestere Hamastilhengere, inkludert Mohammed al-Khodary som i over 20 år hadde håndtert Hamas relasjon til Riyadh.[46]

Referanser

  1. ^ «Khaled Mashal reportedly becomes Hamas leader after Sinwar’s death». 
  2. ^ "Hamas, Hezbollah, Djihad islamique : qui sont ces mouvements ennemis d’Israël ?"; La Croix; besøksdato: 11. oktober 2023; verkets språk: fransk; utgivelsesdato: 10. oktober 2023; ISSN: 0242-6056.
  3. ^ Le Monde, «Israël-Gaza : le Hamas, meilleur ennemi d’Israël depuis 1987», verkets språk fransk, utgitt 9. oktober 2023, besøkt 11. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ https://www.economist.com/news/middle-east-and-africa/21599826-decline-hamas-may-result-new-wave-chaos-whos-charge; arkiveringsdato: 5. juli 2014; arkiv-URL: https://web.archive.org/web/20140705205238/http://www.economist.com/news/middle-east-and-africa/21599826-decline-hamas-may-result-new-wave-chaos-whos-charge.
  5. ^ (no) «Hamas» i Store norske leksikon, besøkt 26. juni 2024.
  6. ^ Israels utenriksdepartement om Hamas
  7. ^ USAs utenriksdepartement om Hamas
  8. ^ Public Safety om Hamas
  9. ^ Penn, Michael (11. juli 2014). Japan and the War on Terror: Military Force and Political Pressure in the US-Japanese Alliance (på engelsk). I.B.Tauris. ISBN 978-0-85773-615-4. 
  10. ^ Amer, Adnan Abu (19. mars 2014). «Hamas seeks to retain Saudi ties despite Brotherhood ban». Al-Monitor (på engelsk). 
  11. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 11. april 2015. Besøkt 26. november 2014. 
  12. ^ Attorney-General’s Department. «Hamas' Izz al-Din al-Qassam Brigades». www.nationalsecurity.gov.au (på engelsk). Arkivert fra originalen 21. mai 2019. Besøkt 11. januar 2021. 
  13. ^ Den «konsoliderte listen» (Excel-format)
  14. ^ Cohen, Ariel (27. juni 2007). «How to Confront Russia's Anti-American Foreign Policy». The Heritage Foundation (på engelsk). 
  15. ^ «China’s Palestine Policy». Jamestown (på engelsk). 4. mars 2009. 
  16. ^ [1]
  17. ^ «Swiss parliament welcomes Hamas spokesman». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). 23. februar 2012. 
  18. ^ https://web.archive.org/web/20120604051639/http://www.bbc.co.uk/news/10236884
  19. ^ «Hamas Still Has Some Friends Left». Time. 25. juli 2014. 
  20. ^ «Egypt court annuls ruling that Hamas is terrorist group». www.aljazeera.com (på engelsk). 6. juni 2015. 
  21. ^ «Derfor er Gilbert svartelistet av Israel». www.vg.no. 21. november 2014. 
  22. ^ Strømmen, Kjersti (11. oktober 2023). «Støre: – Hamas er en terrororganisasjon». NRK. Besøkt 12. oktober 2023. 
  23. ^ a b Andersen, Ole-Thomas Steiro; Sand, Elisabeth Brinch; Akkouh, Zakia Ahmed (27. juni 2006). «Fovirring rundt palestinsk avtale». dagbladet.no (på norsk). 
  24. ^ «Hamas gleder seg over FN-vedtaket». www.vg.no. 30. november 2012. 
  25. ^ «Meshaal: – Hamas vil aldri anerkjenne Israel». TV 2 (på norsk). 
  26. ^ Knudsen, Sjur Øverås (21. januar 2010). «– Hamas anerkjenner Israel». NRK. 
  27. ^ «Hamas-leder: - Vi vil aldri anerkjenne Israel». www.aftenposten.no. 11. februar 2012. 
  28. ^ http://sonofhamas.com/
  29. ^ Engelsk oversettelse tilgjengelig fra Yale University Arkivert 20. juli 2015 hos Wayback Machine.
  30. ^ Se blant annet artikkel 22
  31. ^ Art. 22
  32. ^ Art. 32
  33. ^ Fransson, Line (12. januar 2006). «Hamas modererer seg». dagbladet.no (på norsk). 
  34. ^ «Revealed: the untold story of the deal that shocked the Middle East». The Independent (på engelsk). 21. september 2015. 
  35. ^ Chris McGreal (20. januar 2006). «New-look Hamas spends £100k on an image makeover» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 9. desember 2012. 
  36. ^ Reuven Paz (biografi): http://gloria.idc.ac.il/islam/paz_bio.html Arkivert 2. september 2006 hos Wayback Machine.
  37. ^ Council on Foreign Relations http://www.cfr.org/publication/8968/#6 Arkivert 2. juni 2010 hos Wayback Machine.
  38. ^ Selvmordsbomber i Israel 1993-2006. Leksikon for det 21. århundre.
  39. ^ Ziad Abu-Amr: 'Hamas: A historical and political Background', i Journal of Palestine Studies XXII, nr. 4 (Sommeren 1993), sider 5–19, her s. 10.
  40. ^ Den fullstendige teksten på engelsk: The Covenant of the Islamic Resistance Movement (Hamas)
  41. ^ (no) «Palestinas politiske system» i Store norske leksikon
  42. ^ Aftenposten, 30. januar 2006, side 17.
  43. ^ «Hamas: Vi anerkjenner ikke Israel». www.vg.no. 27. juni 2006. 
  44. ^ «Hamas resists Israel recognition» (på engelsk). BBC. 27. juni 2006. Besøkt 7. august 2011. 
  45. ^ Nicholas Kristof (28. oktober 2023). «‘We Are Overpaying the Price for a Sin We Didn’t Commit’». New York Times. Besøkt 29. oktober 2023. «But Barak also made another important point: Israel will now finally end Prime Minister Benjamin Netanyahu’s policy of bolstering Hamas. What? Israel supported Hamas? Yes, under Netanyahu, Israel approved the transfer of over $1 billion to Gaza from Qatar — intended to cover expenses such as salaries and energy costs — but some funds reached Hamas’ military wing, Ha’aretz reported. (Qatar has denied that the money was misused.) Netanyahu’s aim, according to Barak and others, was to buttress Hamas so as to weaken the rival Palestinian Authority and undermine any possibility of a two-state solution.» 
  46. ^ Amer, Adnan Abu (23. september 2019). «What is behind the Saudi campaign against Hamas?». al Jazeera. Besøkt 19. november 2024. 

Eksterne lenker