De palestinske territoriene (A-områdene i mørkt grønt)
De palestinske territoriene er et begrep som benyttes av blant andre en del vestlige journalister som samlebetegnelse på Vestbredden og Gazastripen – to omstridte områder i Palestina som ble okkupert av Israel i 1967. Israelske medier bruker ofte betegnelsen Territoriene, uten noen nasjonalitetsprefiks, om disse.
Territoriene er inndelt i ulike soner (A, B og C) der A-områdene styres av Den palestinske selvstyremyndigheten, med unntak av sikkerhet, vannressurser og grenser. I B-områdene har selvstyremyndigheten, med de samme unntakene som i A-områdene samt byggetillatelser, det sivile ansvaret mens Israel har det militære ansvaret. I C-området tar Israel seg av både sivil og militær administrasjon. Geografisk omfatter A-områdene palestinske bosetningsentra, B-områdene områder rundt og C-områdene resten av territoriene. I henhold til Sharm el-Sheikh-avtalen fra 1999 utgjorde A-områdene 17,2 % av de okkuperte områdene, B-områdene 23,8 % og C-områdene 59 %.
Historie
De palestinske områdene består av to adskilte områder: Vestbredden (inkludert det østlige Jerusalem) og Gazastripen. Den østlige grensen til Vestbredden, deler grense med Jordan. Fredsavtalen mellom Israel og Jordan definerte den grensen som den internasjonale grensen, og Jordan ga fra seg alle krav på territorium vest for grensen. Den sørlige grensen til Gazastripen, er grensen til Egypt. Egypt ga avkall på alle krav om å lande nord for den internasjonale grensen, inkludert Gazastripen, i fredsavtalen mellom Egypt og Israel. Men palestinerne var ikke parter i noen av disse avtalene. Gazastripen er avgrenset av Middelhavet. Den naturlige geografiske grensen til Vestbredden, som navnet tilsier, er Jordanelven. Til territoriene hører territorialfarvannet til Gazastripen og delen av Dødehavet mellom Vestbredden og Jordan-grensen, om også er fullstendig kontrollert av Israel. De palestinske områdene er en del av området som FN har tiltenkt skal bli territoriet til den fremtidige staten Palestina. Opprinnelig ble et større område tildelt den planlagte palestinske staten i FNs delingsplan for Palestina fra 29. november 1947, men araberne avviste planen. Men under Palestina-krigen i 1948 erobret den israelske hæren store deler av området.
Umiddelbart etter seksdagerskrigen i juni 1967 annekterte Israel hele Jerusalem, et område som omfattet den mye mindre tidligere jordanske kommunen øst-Jerusalem og et omliggende område på Vestbredden, så langt som til Kalandia i nord og Har Homa i sør. Israelsk lov, jurisdiksjon og administrasjon ble brukt på dette området, som også ble gjort til en del av den israelske Jerusalem-kommunen i sin helhet. I 1980 løftet Knesset spørsmålet om Jerusalems enhet til konstitusjonell status ved å vedta at Jerusalem var Israels hovedstad, en handling som ble fordømt av store deler av verdenssamfunnet. Israels annektering av Øst-Jerusalem mangler internasjonal anerkjennelse fra noe andre nasjoner. Men resolusjoner i FNs sikkerhetsråd erklærte dette som ugyldig og uttalte at Israels handlinger var et brudd på folkeretten. Palestinere ser på Øst-Jerusalem som hovedstaden i den fremtidige palestinske staten. Øst-Jerusalem er generelt anerkjent som en del av de palestinske områdene.
Den politiske statusen til territoriene har vært gjenstand for en rekke forhandlinger mellom Israel og PLO - og for en rekke uttalelser og resolusjoner fra FN. Helt siden 1994 har den autonome palestinske nasjonale myndigheten utøvd ulike grader av kontroll i store deler av territoriene. Hamas vant et flertall av setene til det palestinske parlamentet i 2006. De grunnla en regjering i Ramallah. Imidlertid fortsatte Fatah-bevegelsen å dominere sikkerhetsstyrkene på både Vestbredden og Gazastripen. Siden Slaget på Gazastripen i 2007 har administrasjonen av territoriene blitt bestridt av to rivaliserende fraksjoner av de palestinske nasjonale myndighetene: Hamas kontrollerer Gazastripen, og Fatah administrerer Vestbredden. Begge grupper hevder legitimitet over ledelse av begge de palestinske områdene.
