Abbasidene er det dynastiske navnet som vanligvis gis kalifen i Bagdad, det andre av de to store muslimske kalifatene i det arabiske riket som fortrengte Umayyaddynastiet, bortsett fra al-Andalus. I populærvitenskap beskrives gjerne deres tid som den islamske gullalderen.

Dynastiet ble etablert av etterkommere av Muhammeds yngste onkel, Abbas ibn Abd al-Muttalib og dets hovedstad var Harran fra år 750, og flyttet hovedstaden i år 762 fra Damaskus til Bagdad, etter at byen var blitt grunnlagt samme år av kalif Abu Jafar al-Mansur.

Den kanskje mest kjente av dynastiets herskere var Harun al-Rashid, som ofte nevnes i det kjente litterære verket Tusen og en natt. Dynastiet blomstret i om lag 200 år, men kom etter hvert i skyggen av den tyrkiske hæren som det hadde etablert, mamelukkene. 150 år etter at kalifatet hadde fått kontroll over Persia ble det gradvis tvunget til å avgi kontroll til lokale emirer, som bare formelt anerkjente kalifatets overherredømme og Al-Andalus til en etterkommer av Umayyaddynastiet. Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad, og lot slå ihjel kalifen Al-Musta'sim. Selv om de fortsatte å påberope seg autoritet i religiøse spørsmål fra Egypt, så hadde dynastiets sekulære maktbase forsvunnet. Etterkommere etter abbasidene er blant annet stammen al-Abbassi som lever nordøst i dagens Irak, i byen Tikrit.

Abbasidene fortsatte fra 1261 å besitte kalifverdigheten helt til osmanene fengslet den siste kalifen Al-Mutawakkil III i år 1517. Da tilfalt tittelen kalif den tyrkiske sultanen i Konstantinopel.

Abbasidene hadde ved maktovertakelsen sterk støtte både fra arabere og fra de såkalte mawali, ikke-muslimer. Før abbasidenes maktovertakelse hadde gruppen mawali blitt ansett som annenklasses borgere og blitt utelukket fra det arabiske samfunnsliv. Da uttrykket mawali kom til, siktet det som oftest til «bokens folk», kristne og jøder, men med tiden kom også andre religiøse grupper til å bli omfattet av begrepet. Disse og andre grupper, som for eksempel persere, ble styrket under abbasidene.

Det forelå ikke noen stor interesse for å få dem til å konvertere til islam, ettersom man også kunne innkreve en spesiell skatt fra ikke-muslimer (dhimmisystemet). Imidlertid oppstod en konflikt med visse arabiske grupperinger og også med sjiamuslimer. Disse hadde støttet abbasidene i revolusjonene, men da abbasidene vel hadde grepet makten, tillempet de en strikt sunni-islam og forkastet sjiittene. Dette førte til en rekke konflikter som kulminerte i et blodig opprør i Mekka i 786. Mange sjiitter flyktet og en selvstendig berbersk stat ble grunnlagt i Nord-Afrika i 801.

Under 740-årene begynte misnøyen med umayyadene å vokse i kalifatet. Dette ble utnyttet av abbasidene som spilte på at de var ætlinger til Muhammed. Etter at en abbasidisk imam ble fengslet av umayyadene og døde i fengselet utbrøt militære strider. Det avgjørende slaget stod ved Øvre Zap, der abbasidene vant.

Rett etter maktovertakelsen sendte Abu al-'Abbas as-Saffah ut sine styrker til Nord-Afrika og Sentral-Asia, der de kjempet mot og beseiret kinesiske styrker i slaget ved Talas. I 756 sendte kalif Al-Mansur noe over 4,000 arabiske leiesoldater til Kina for å bistå Tangdynastiet under An Lushan-opprøret mot opprørerne. De arabiske leiesoldatene slo seg deretter ned i Kina.^[1][2] Dette førte senere til at kalif Harun al-Rashid kunne slutte en allianse med Tang-dynastiet i Kina.

På midten av 800-tallet forlot kalif al-Mu'tasim Bagdad og bygde en ny hovedstad, Samarra, på Tigris' høyre bredd. Samarra ble oppgitt etter bare noen tiår, men fikk stor kulturell betydning ved sin arkitektur, kunst og ornamentikk. I Samarra ble den islamske verdens største moské bygd; den utmerket seg ved sin spiralformede minaret.

Fra midten av 900-tallet minket de abbasidiske kalifenes innflytelse.

Det abbasidiske styret påbegynte en omfattende hadithinnsamling og påstod seg være sanne muslimer, til forskjell fra umayyadene som tidligere hadde regjert. De sistnevnte ble fremstilt som suputer og dårlige muslimer. Man gjennomførte også en sentralisering av riket. En ny gruppe oppstod i samfunnet, nemlig ulama (i entall alim). Ulama er religiøst lærde som tolker Koranen og andre kilder og gir rettslige råd.

En konflikt oppstod mellom to måter å basere retten på. Det tradisjonelle ahl al-ray (den egne åsikts folk) anså at den lokale sedvane og dommerens (qadi) egen oppfatning skulle råde. Dette stod imot Ahl al-hadith (hadithenes folk), til dem hørte 'ulama og andre som ville basere retten på Koranen og hadithene. En fremstående person ved denne tid var Al-Shafi'i (død 820) som tilskrives systematiseringen av den islamske religiøse rett.

Abbasidene påbegynte i begynnelsen av 800-tallet omfattende oversettelser av greske tekster under kalif al-Mamun i Bagdad.^[3] Man begynte nå å interessere seg for blant annet medisin, matematikk, teologi og filosofi.^[4]

Det kanskje mest kjente fiktive verk er Tusen og en natt. Den første oversettelse til vestlig språk ble foretatt av Antoine Galland og senere fulgte mange senere, og imitasjoner, særlig i Frankrike. Mange skikkelser fra verket er blitt velkjente, som Aladdin og Ali Baba.

Arabisk lyrikk og fiksjon nådde et av sine høydepunkter i denne perioden, med forfattere som Abu Tammam og Abu Nuwas som virket i kalifens hoff i Bagdad og Al-Mutanabbi som virket ved regionale hoff. Et berømt eksempel på persisk poesi er Layla og Majnun, som ligner det senere verket Romeo og Julie av William Shakespeare.

Stor vekt lå til å begynne med på astronomi og alkymi, men senere ble også andre vitenskapsområder utviklet. Under Harun al-Rashids styre (786-809) blomstret vitenskapen, noe som delvis skyldtes at det regjerende sjikt ikke lenger ignorerte ikke-muslimer og deres kunnskaper. Harun al-Rashids sønn Al-Mamun, hvis mor var perser, uttrykte det slik:

«Persernes rike bestod i tusen år og de trengte ikke oss arabere for en dag. Vi har styrt over dem i en eller to århundrer men klarer oss ikke en time uten dem.»

Algebra var et emne som vant store fremskritt i perioden ved den persiske matematikeren og astronomen Muhammad ibn Musa al-Khwarizmi. Faktum er at vesten har fått termen algebra fra en av hans bøker om emnet, Kitab al-Jabr wa-l-Muqabala. al-Khwarizmi anses således som algebraens far. Dette er imidlertid ikke helt slik, for det er dem som mener at den ære tilkommer den greske matematikeren Diofantos. Det var også al-Khwarizmi som innførte det hinduistiske regnesystem og de arabiske tall.

Medisin var et annet vitenskapelig område der store fremskritt ble gjort under abbasidenes styre. På 1000-tallet fantes det i Bagdad 800 leger. Man gjorde store fremskritt i forståelsen av den menneskelige anatomi og av sykdommer. Man kunne nå klinisk skjelne mellom meslinger og smittekopper. Den persiske vitenskapsmannen og legen Ibn Sina (mer kjent i Vesten som Avicenna) produserte flere avhandlinger og andre verk der han sammenfattet den store mengde kunnskap som arabiske vitenskapsmenn hadde samlet, og han ble innflytelsesrik gjennom flere av de oppslagsverk han skrev. Europeiske leger og vitenskapsmenn hentet i århundrer meget inspirasjon og kunnskap herfra.

Alkymien var et område der europeiske alkymister ble sterkt influert, blant annet av Abu Musa Jābir ibn Hayyān. Flere kjemiske prosesser, for eksempel destillering, ble utviklet for praktisk bruk og ble så spredt til Europa.

Astronomi ble videreutviklet av Al-Battani, som gjorde det mulig å foreta mer presise målinger av presesjon hos jordens aksehelling. Det ble også gjort en begynnende distinksjon mellom astrologi og astronomi, først ved Al-Biruni på 1000-tallet og senere også av Ibn al-Haytham, Ibn Sina og Averroës. Mange arabiske astronomiske uttrykk består på andre språk, som for eksempel asimut.

• Abbas, Tahir (2011). Islamic Radicalism and Multicultural Politics: The British Experience. London, UK: Routledge. ISBN 978-0-4155-7225-5. LCCN 2009050163. 
• Al-Abbasi, A. M. M. (1986). Nader al-Bayan fi Dhikr Ansab Baniabbassian (på persisk). Doha. 
• al-Hassan, Ahmad Y. (2002). «Gunpowder Composition for Rockets and Cannon in Arabic Military Treatises in Thirteenth and Fourteenth Centuries: A Gap in the History of Gunpowder and Cannon». History of Science and Technology in Islam. Arkivert fra originalen 20. september 2015. Besøkt 3. mai 2015. 
• al-Hassan, Ahmad Y. (2002a). «Transfer of Islamic Technology to the West: Part II: Transmission of Islamic Engineering». History of Science and Technology in Islam. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 3. mai 2015. 
• al-Hassan, Ahmad Y. (2002b). «Transfer of Islamic Technology to the West: Part I: Avenues of Technology Transfer». History of Science and Technology in Islam. Arkivert fra originalen 7. mai 2014. Besøkt 3. mai 2015. 
• Abbott, Nabia (1946). Two queens of Baghdad: mother and wife of Hārūn al Rashīd. University of Chicago Press. 
• Al-Khalili, Jim (4. januar 2009). «The "First True Scientist"». BBC.co.uk. Besøkt 3. mai 2015. 
• «The Islamic World to 1600». Applied History Research Group, University of Calgary. 2008. Arkivert fra originalen 5. oktober 2008. Besøkt 30. oktober 2008.  Arkivert 5. oktober 2008 hos Wayback Machine.
• Anon (1928). «Deutsche Literaturzeitung für Kritik der Internationalen Wissenschaft». 49 (27–52). Weidmannsche Buchhandlung. 
• Baker, Hugh D. R. (1990). Hong Kong Images: People and Animals. Hong Kong University Press. ISBN 962-209-255-1. 
• Baniabbassian, M. (1960). Tarikh-e Jahangiriyeh va Baniabbassian-e Bastak (på persisk). Tehran. 
• Bloodworth, Ching Ping; Bloodworth, Dennis (2004). The Chinese Machiavelli: 3,000 Years of Chinese Statecraft. Transaction Publishers. ISBN 0-7658-0568-5. LCCN 2003059346. 
• Bonner, Michael (2010). «The Waning of Empire: 861–945». The New Cambridge History of Islam. I: The Formation of the Islamic World: Sixth to Eleventh Centuries. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 305–359. ISBN 978-0-521-83823-8. 
• Poverty and Charity in Middle Eastern Contexts. Albany, NY: State University of New York Press. 2003. ISBN 978-0-7914-5737-5. LCCN 2002042629. 
• Bosworth, C.; Van Donzel, E.; Lewis, B.; Pellat, Ch. (1983). Encyclopedie de l'Islam (på fransk). V (New utg.). Leiden, Netherlands: E.J. Brill. 
• Brague, Rémi (2009). The Legend of the Middle Ages: Philosophical Explorations of Medieval Christianity, Judaism, and Islam. Chicago, IL: University of Chicago Press. ISBN 978-0-2260-7080-3. LCCN 2008028720. 
• Brauer, Ralph W. (1995). Boundaries and Frontiers in Medieval Muslim Geography. Philadelphia, PA: American Philosophical Society. s. 7–10. ISBN 0-87169-856-0. LCCN 94078513. 
• Brinkley, Frank (1902). China: Its History, Arts and Literature. Oriental. X. Boston, MA: J. B. Millet Company. 
• Broomhall, Marshall (1910). «II: China and the Arabs From the Rise of the Abbaside Caliphate». Islam in China: A Neglected Problem. Philadelphia, PA: London, Morgan & Scott Ltd. LCCN 11003281. 
• Carné, Louis de (1872). Travels in Indo-China and the Chinese Empire. London, UK: Chapman and Hall. s. 295. 
• Chapuis, Oscar (1995). A History of Vietnam: From Hong Bang to Tu Duc. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0-313-29622-7. LCCN 94048169. 
• Clinton, Jerome W. (2000). The Poetry of Nizami Ganjavi: Knowledge, Love, and Rhetoric. Houndmills, UK: Palgrave Macmillan. ISBN 0-3122-2810-4. LCCN 99056710. 
• Cooper, William Wager; Yue, Piyu (2008). Challenges of the Muslim World: Present, Future and Past. International Symposia in Economic Theory and Econometrics. Emerald Group Publishing Limited. ISBN 978-0-4445-3243-5. 
• Cotter, Holland (29. desember 2001). «The Story of Islam's Gift of Paper to the West». The New York Times. Arkivert fra originalen Bruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 9. august 2020.  Arkivert 20150503080859 hos WebCite
• de Camp, L. Sprague (1976). Literary Swordsmen and Sorcerers: The Makers of Heroic Fantasy. Sauk City, WI: Arkham House. ISBN 0-87054-076-9. LCCN 76017991. 
• Derewenda, Zygmunt S. (2007). «On Wine, Chirality and Crystallography». Acta Crystallographica A. 64 (Pt 1): 246–258. Bibcode:2008AcCrA..64..246D. PMID 18156689. doi:10.1107/S0108767307054293. 
• Dimand, Maurice S. (1969). «Islamic Glass and Crystal». I Myers, Bernard S.; Myers, Shirley D. McGraw-Hill Dictionary of Art. 3: Greece to Master F. V. B. New York, NY: McGraw-Hill Book Company. LCCN 68026314. 
• Dimand, Maurice S. (1969a). «Islamic Painting». I Myers, Bernard S.; Myers, Shirley D. McGraw-Hill Dictionary of Art. 3: Greece to Master F. V. B. New York, NY: McGraw-Hill Book Company. s. 205–211. LCCN 68026314. 
• Dimand, Maurice S. (1969b). «Islamic Pottery and Tiles». I Myers, Bernard S.; Myers, Shirley D. McGraw-Hill Dictionary of Art. 3: Greece to Master F. V. B. New York, NY: McGraw-Hill Book Company. s. 211–216. LCCN 68026314. 
• Dimand, Maurice S. (1969c). «Islamic Textiles». I Myers, Bernard S.; Myers, Shirley D. McGraw-Hill Dictionary of Art. 3: Greece to Master F. V. B. New York, NY: McGraw-Hill Book Company. s. 216–220. LCCN 68026314. 
• Dunn, Kevin M. (2003). Caveman Chemistry: 28 Projects, from the Creation of Fire to the Production of Plastics. Universal Publishers. ISBN 978-1-5811-2566-5. 
• Dupuy, R. Ernest; Dupuy, Trevor N. (1986). The Encyclopedia of Military History from 3500 B.C. to the Present (2nd utg.). New York, NY: Harper & Row Publishers. ISBN 0-06-181235-8. 
• Eglash, Ron (1999). African Fractals: Modern Computing and Indigenous Design. New Brunswick, NJ: Rutgers University Press. ISBN 978-0-8135-2614-0. LCCN 98026043. 
• El-Hibri, Tayeb (2011). «The empire in Iraq: 763–861». The New Cambridge History of Islam. 1: The Formation of the Islamic World: Sixth to Eleventh Centuries. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 269–304. ISBN 978-0-521-83823-8. 
• Fitzgerald, Charles Patrick (1961). China: A Short Cultural History. Praeger. 
• Floor, W. (2011). The Persian Gulf: Bandar Abbas: The Natural Trade Gateway of Southeast Iran. ISBN 978-1-9338-2343-0. 
• Floor, W. (2010). The Persian Gulf: The Rise and Fall of Bandar-e Lengeh: The Distribution Center for the Arabian Coast: 1750-1930. ISBN 978-1-9338-2339-3. 
• Frazier, Ian (25. april 2005). «Invaders: Destroying Baghdad». The New Yorker. 81 (10): 48–55. 
• Ghosh, Stanley (1961). Embers in Cathay. Garden City, NY: Doubleday. LCCN 61010347. 
• Gibb, Hamilton Alexander Rosskeen (1982). Studies on the Civilization of Islam. Princeton University Press. ISBN 0-691-05354-5. 
• Giles, Herbert Allen (1915). Confucianism and its Rivals. New York, NY: C. Scribner's Sons. LCCN 15017669. 
• Giles, Herbert Allen (1886). A glossary of Reference on Subjects Connected with the Far East (2nd utg.). Hong Kong: Messrs. Lane, Craswford and Co. s. 141. LCCN 16016428. 
• Glassé, Cyril; Smith, Huston (2002). The New Encyclopedia of Islam. Walnut Creek, CA: AltaMira Press. ISBN 0-7591-0190-6. 
• Grant, John; Clute, John (1999). «The Encyclopedia of Fantasy». Arabian fantasy. New York, NY: St. Martin's Press. ISBN 0-312-19869-8. LCCN 96037472. 
• Gregorian, Vartan (2003). Islam: A Mosaic, Not a Monolith. Washington, DC: Brookings Institution Press. s. 26–38. ISBN 0-8157-3282-1. LCCN 2003006189. 
• Hermann, Heinrich (1912). Chinesische Geschichte (på tysk). D. Gundert. 
• Hill, Donald Routledge (1993). Islamic Science and Engineering. Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-0455-3. LCCN 94139614. 
• Hoiberg, Dale H., red. (2010). «Abbasid Dynasty». Encyclopedia Britannica. I: A-Ak – Bayes (15th utg.). Chicago, IL. ISBN 978-1-59339-837-8. 
• Hoiberg, Dale H., red. (2010a). «Nestorian». Encyclopedia Britannica. VIII : Menage – Ottawa (15th utg.). Chicago, IL. ISBN 978-1-59339-837-8. 
• Holt, Peter M. (1984). «Some Observations on the 'Abbāsid Caliphate of Cairo». Bulletin of the School of Oriental and African Studies. University of London. 47 (3): 501–507. doi:10.1017/s0041977x00113710. 
• Huff, Toby E. (2003). The Rise of Early Modern Science: Islam, China, and the West (2nd utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-5218-2302-1. LCCN 2002035017. 
• Isichei, Elizabeth (1997). A History of African Societies to 1870. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 192. ISBN 978-0-5214-5599-2. LCCN 97159218. 
• Jenkins, Everett Allo (1999). The Muslim Diaspora: A Comprehensive Reference to the Spread of Islam in Asia, Africa, Europe, and the Americas. 1. Jefferson, NC: McFarland. ISBN 0-7864-0431-0. LCCN 98049332. 
• Kennedy, Hugh (1990). «The ʿAbbasid caliphate: a historical introduction». ʿAbbasid Belles Lettres. The Cambridge History of Arabic Literature. Cambridge: Cambridge University Press. s. 1–15. ISBN 0-521-24016-6. 
• Kennedy, Hugh N. (2004). The Prophet and the Age of the Caliphates: The Islamic Near East from the 6th to the 11th Century (2nd utg.). Harlow, UK: Pearson Education Ltd. ISBN 0-582-40525-4. LCCN 85016597. 
• Kitagawa, Joseph Mitsuo (1989). The Religious Traditions of Asia: Religion, History, and Culture. New York, NY: Macmillan Publishing Co. ISBN 0-0289-7211-2. LCCN 89008129. 
• Labib, Subhi Y. (1969). «Capitalism in Medieval Islam». The Journal of Economic History. 29 (1): 79–96. doi:10.1017/S0022050700097837. 
• Lapidus, Ira (2002). A History of Islamic Societies. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-77056-4. 
• Leaman, Oliver (1998). «Islamic Philosophy». Routledge Encyclopedia of Philosophy. Routledge. 
• Lewis, Bernard (1995). «The Middle East». The Cambridge History of Iran. 1A. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-5212-9135-4. 
• Lucas, Adam Robert (2005). «Industrial Milling in the Ancient and Medieval Worlds: A Survey of the Evidence for an Industrial Revolution in Medieval Europe». Technology and Culture. 46 (1): 1–30. doi:10.1353/tech.2005.0026. 
• «'Abbasids». Cambridge Biographical Dictionary. Cambridge, UK: Cambridge University Press. 1990. ISBN 0-521-39518-6. LCCN 90001542. 
• Meisami, Julie Scott (1999). Persian Historiography: To the End of the Twelfth Century. Edinburgh, UK: Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1276-5. LCCN 2012494440. 
• Mikaberidze, Alexander (2004). «The Georgian Mameluks in Egypt». The Napoleon Series. Arkivert fra originalen 29. desember 2014. Besøkt 3. mai 2015. 
• Mottahedeh, Roy (1975). «The ʿAbbāsid Caliphate in Iran». The Cambridge History of Iran. 4: From the Arab Invasion to the Saljuqs. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 57–90. ISBN 978-0-521-20093-6. 
• Ahmed, Leila (1992). Women and Gender in Islam: Historical Roots of a Modern Debate. Yale University Press. ISBN 978-0-300-05583-2. 
• Moule, Arthur Evans (1914). The Chinese People: A Handbook on China. New York, NY: London Society for Promoting Christian Knowledge. s. 317. LCCN 14001359. 
• Ochsenwald, William; Fisher, Sydney Nettleton (2004). The Middle East: A History (6th utg.). Boston, MA: McGraw Hill. ISBN 0-07-244233-6. LCCN 2003041213. 
• Pavlidis, T. (2010). «11: Turks and Byzantine Decline». A Concise History of the Middle East (9th utg.). Boulder, CO: Westview Press. ISBN 978-0-8133-4388-4. LCCN 2009005664. 
• Perry, J. (1979). Karim Khan Zand: A History of Iran: 1747-1779. ISBN 0-2266-6098-2. 
• Rabin, Sheila (15. august 2015). «Nicolaus Copernicus». Stanford Encyclopedia of Philosophy. Stanford. Arkivert fra originalen 9. november 2016. Besøkt 27. november 2016. 
• Ruano, Eloy Benito; Burgos, Manuel Espadas (1992). 17e Congrès international des sciences historiques: Madrid, du 26 août au 2 septembre 1990 (på fransk). 1. Comité international des sciences historiques [International Committee of Historical Sciences]. ISBN 978-84-600-8154-8. 
• Samir, Khalil Samir (1993). «Christian Arabic Apologetics during the Abbasid Period (750–1258)». Brill, Köln.  Manglende eller tom |url= (hjelp)
• Schwarz, George R. (2013). «History of the Caravel». Nautical Arcaheology. Texas A & M University. Arkivert fra originalen 6. mai 2015. Besøkt 3. mai 2015. 
• Smith, Bradley; Weng, Wango H. C. (1973). China: A History in Art. New York, NY: Harper & Row. ISBN 0-0601-3932-3. LCCN 72076978. 
• Sourdel, D. (1970). «The ʿAbbasid Caliphate». I Holt, P. M.; Lambton, Ann K. S.; Lewis, Bernard. The Cambridge History of Islam. 1A: The Central Islamic Lands from Pre-Islamic Times to the First World War. Cambridge: Cambridge University Press. s. 104–139. ISBN 978-0-521-21946-4. 
• Söylemez, Mehmet Mahfuz (2005). «The Jundishapur School: Its History, Structure, and Functions». The American Journal of Islamic Social Sciences. 22 (2): 1–27. 
• Spuler, Bertold (1960). The Muslim World: A Historical Survey. I: The Age of the Caliphs. Translated by Bagley, F. R. C. Leiden, Netherlands: E. J. Brill. ISBN 0-685-23328-6. LCCN 61001030. 
• Toomer, G. J. (Desember 1964). «Book Review: Ibn al-Haythams Weg zur Physik by Matthias Schramm». Isis. Chicago, IL: University of Chicago Press. 55 (4): 463–465. doi:10.1086/349914. 
• Vallely, Paul (11. mars 2006). «How Islamic Inventors Changed the World». The Independent. London, UK. Arkivert fra originalen Bruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 9. august 2020.  Arkivert 20150503060850 hos WebCite
• Vásáry, István (2005). Cumans and Tatars: Oriental Military in the Pre-Ottoman Balkans: 1185–1365. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-5218-3756-1. LCCN 2005296238. 
• Verma, R. L. (1969). Al-Hazen: Father of Modern Optics. PMID 11634474. Mal:Full citation needed
• Visser, Reidar (2005). Basra, the Failed Gulf State: Separatism and Nationalism in Southern Iraq. New Brunswick, NJ: Transaction Publisher. ISBN 3-8258-8799-5. 
• Wade, Geoffrey (2012). «Southeast Asian Islam and Southern China in the Fourteenth Century». I Wade, Geoff; Tana, Li. Anthony Reid and the Study of the Southeast Asian Past. Singapore: Institute of Southeast Asian Studies. 
• Warren, John (2005). «War and the Cultural Heritage of Iraq: A Sadly Mismanaged Affair». Third World Quarterly. 26 (4–5): 815–30. doi:10.1080/01436590500128048. 
• Wilber, Donald N. (1969). «Abbasid Architecture». I Myers, Bernard S.; Myers, Shirley D. McGraw-Hill Dictionary of Art. 1: Aa-Ceylon. New York, NY: McGraw-Hill Book Company. LCCN 68026314. 

 Denne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra Abbasiderna i Nordisk familjebok, utgitt mellom 1904 og 1926 – i dag offentlig eiendom.

•  (en) Abbasid Caliphate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons