På slutten av krigen hadde Milorg flere enn 40 000 medlemmer.[1] Av disse var rundt 5000 kvinner, hovedsakelig fra Oslo og de arbeidet særlig med sanitet og kontorarbeid. Eva Kløvstad var leder for Milorg D25 (Hamar). Noen arbeidet i Milorg blant anndet som kurerer og var bevæpnet.[2]
Opprettelse
Etter det militære nederlaget i 1940 hadde mange soldater og offiserer gjemt unna våpen og holdt kontakten seg i mellom i mindre enheter. Andre grupper ble dannet med utgangspunkt i blant annet idrettslagene. Etter hvert begynte disse gruppene å samarbeide lokalt og allerede høsten 1940 begynte arbeidet med å bygge opp en landsomfattende organisasjon.
Organisasjon oppstod høsten 1940 under navnet «Organisasjonen», også kalt R-gruppen, og ble senere organisert som fem «kamporganisasjoner» våren 1941. Det var uklarheter om kommandolinjene fra alliert hold, og etter en avklaring i spørsmål om sabotasje, bevæpning og lignende, og ikke minst om status i trekantforholdet mellom milorg, regjering og britiske SOE, sendte regjeringen Nygaardsvold et telegram 20. november 1941 til Rådet: «Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet...». Milorg var dermed en del av det norske forsvar og de som er omtalt som «De enkelte tiltaks periode» var slutt og de var å anse som del av Hjemmefronten som senere ble til Hjemmestyrkene (HS).
Den første gruppen som prøvde å samle motstandsarbeidet ble revet opp av arrestasjoner, ut fra denne gruppens arbeide fortsatte majorOlaf Helset sammen med bla professor Johan Holst, kapteinJakob Schive og oberstløytnantOle Berg arbeidet med å danne en fast sentralledelse i Oslo – Den sentrale ledelse (SL). Olaf Helset ble arrestert i februar 1941
Knut Møyen organiserte motstandsarbeid blant studenter ved Universitetet i Oslo. Han gjenoppbygget og organiserte motstandsgruppene på Østlandet. Han ble sjef for Milorg og etablerte kontakt med regjeringen i London og norske agenter i Storbritannia. Sommeren 1942 ble Milorg i Drammen rullet opp av Gestapo. Knut Møyen og hans «ordonnans», Erling Lorentzen ble nesten tatt, men Møyen klarte å flykte til Sverige og derfra videre til London. Da han gikk i dekning var det vel 20 000 mann i Milorg. Hans «skygge» og stedfortreder Jens Christian Hauge overtok da som leder.
Rådet
Milorg/Hjemmefronten hadde møter hos Elsa Endresen i 3. etasje i Gabels gate 39 i Oslo i en årrekke. Minneplakett på husveggen.
Foto: Jan-Tore Egge, 2015
Milorgs øverste organ ble kalt «Rådet» og hadde fire medlemmer. Det var flere utskiftinger ettersom medlemmer ble arrestert eller måtte rømme landet. Sommeren 1942 ble juristen Jens Chr. Hauge medlem og han ble den sentrale skikkelsen i organisasjonens ledelse og holdt det gående fram til frigjøringen. I november 1944 ble Hjemmefronten samlet under en felles ledelse.
Rådet meldte seg til tjeneste i et brev stilet til Kong Haakon den 10. juni1941, og det var tydelig at de ikke var særlig imponert over London-regjeringens innsats:
Hensikten med vår organisasjon er å stille et maktapparat til rådighet for et innenlandsk styre, hemmelig eller offisielt som er godkjent av Kongen og som handler under direkte ansvar overfor Kongen. Dette innenlandske styre skal avgjøre om og når maktapparatet skal tre i funksjon. Det er av vesentlig betydning for oss å få godkjent dette grunnsyn.
Det er uklart om kongen fikk dette brevet, men svaret kom fra britene i form av et direktiv hvor det går klart fram at det ikke er aktuelt å anerkjenne andre enn den «grunnlovsmessige norske regjering». Forholdet mellom London og Oslo løste seg etter hvert, regjeringen godkjente Rådet som leder for militærorganisasjonen 20. november1941 da følgende ble vedtatt i Forsvarsrådet:
Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen.
Milorg ble lagt under Forsvarets Overkommando som en egen avdeling – FO 4, men direkte underlagt hærens øverstkommanderende. Denne avdelingen ble senere delt i to. En avdeling skulle ta seg av Milorg, den andre skulle ta seg av sabotasjeaksjoner (Kompani Linge), og trene instruktører.
Bedriftsorganisasjonen (B-org)
Milorgs Bedriftsorganisasjonen (B-org) ble opprettet høsten 1942 for å samle og samkjøre sabotasjen som ble utført av norske arbeidere.[3] Bakgrunnen var at det rundt på arbeidsplassene i Norge allerede fra tidlig under okkupasjonen var blitt gjennomført aksjoner rettet mot okkupasjonsmakten; eksempler var melkestreiken i Oslo i september 1941, som ble initiert av norske jernbanearbeidere, utmeldelser fra Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL; fra 1957 LO) og underliggende fagforbund etter at fagforbundene hadde blitt nazifisert, og kontingentstreiken .[3] En viktig del av B-orgs ansvarsområde var å bygge opp et apparat og en strategi som ville gjøre det mulig å lamme strategiske norske arbedsplasser ved en alliert invasjon.[4] Det siste krigsåret ble B-orgs innsats også rettet mot å kunne forhindre at tyskerne iverksatte ødeleggelser i forbindelse med en alliert seier (jfr. «den brente jords taktikk»).[4]
B-org var underlagt Forsvarets Overkommando i London, med Milorgs Sentralledelse som mellomledd.[4] Ledelsen i B-org ble kalt Bedriftsledelsen (BL).[3] Den første sjefen for BL var Johs. Fougli.[3] Etter at han ble arrestert i Østfold i desember 1943, sammen med Ola Brandstorp som også hadde en sentral rolle i BL, ble Georg Kværne ny leder for BL frem til april 1944, da han fikk ordre fra Milorgs sentralledelse om å flykte til Sverige.[3]
Høsten 1942 opprettet Milorg den såkalte Jernbaneorganisasjonen (J-org) – omtrent samtidig med opprettelsen av Bedriftsorganisasjonen (B-org).[5] Det var Milorgs sentralledelse som tok initiativet til etableringen av J-org; Johs. Fougli og Georg Kværne sørget for rekrutteringen til J-org.[5] I tillegg til at en hovedoppgave var å forberede seg på en alliert invasjon i Norge, ledet J-org både arbeidssabotasjer og trafikksabotasjer. Eksempelvis sørget medlemmer av J-org ute i distriktene for at godsvogner med materiell som var strategisk viktig for tyskerne, ble ledet ut på feil spor og/eller feilmerket, slik at godset ble forsinket i opptil flere måneder.[5] J-orgs medlemmer sørget også for at det ble begått «feil» som forårsaket avsporinger og sammenstøt, slik at togmateriell og skinneganger ble satt ut av spill.[5] I april 1944 fikk sjefen for J-org, Georg Kværne, ordre fra Milorgs sentralledelse om å flykte ut av landet.[5] Etter Kværne overtok distriktsjefen i Oslo som leder for J-org.[5]
SOE og Milorg
Britene hadde en hemmelig organisasjon SOE som drev operasjoner i okkuperte land, og de hadde startet sitt arbeide i Norge i 1940. De var lenge skeptiske når det gjaldt Milorg, delvis fordi britene ønsket små selvstendige grupper styrt direkte fra Storbritannia, men også fordi en sentralstyrt organisasjon ledet fra et okkupert land var sårbar for infiltrasjon og opprulling.
Militærorganisasjonen i Norge var imidlertid et faktum og kunne ikke avvikles eller splittes opp uten videre. I den såkalte «Stockholmsprotokollen» fra mai 1943 ble det avklart at Den sentrale ledelse skulle stå for det organisasjonsmessige og administrative arbeidet med organisasjonen, men Forsvarets Overkommando skulle ha kommandomyndighet. Det ble også et eget milorgkontor i Stockholm, underlagt militærinspektøren der.
Hjemmestyrkene hadde lenge et anstrengt forhold til SOE fordi britene ønsket å binde store tyske styrker i Norge for å lette presset på kontinentet. For å oppnå dette organiserte SOE kommandoraid som medførte forholdsvis store sivile skader og represalier i Norge uten å samordne seg med Hjemmefronten. Forholdet mellom Milorg og SOE ble avklart ved forhandlinger i Köpmannebro[6] ved Vänern i Sverige 7.-9. mai 1943.
Oppgaver
Milorgs styrker var irregulære styrker som skulle operere bak fiendens linjer, noe som i utgangspunktet ikke var tillatt ifølge Folkeretten blant annet fordi det medførte stor fare for represalier mot lokalbefolkningen. Mot slutten av krigen tok den tyske overkommando i Norge opp spørsmålet med «Oberkommando der Wehrmacht» (OKW) som først svarte at medlemmer av den norske motstandsbevegelsen skulle behandles som stridende hvis de opptrådte i samlede enheter og bar armbind eller andre tydelige kjennetegn. Den tyske politimyndighet i Norge protesterte mot denne tolkningen og OKW bestemte at medlemmer av motstandsbevegelsen bare skulle anerkjennes som stridende når de opptrådte i enheter på en tropp eller mer og i den hensikt å kjempe. «Sabotasje- og terrorgrupper som opptrer som banditter ukontrollert og fra bakhold, kommer ikke inn under denne bestemmelsen.»
I utgangspunktet var Milorgs ledelse «Rådet» svært forsiktig med hvilke oppgaver Hjemmestyrkene skulle ha, de skulle opprettholde ro og orden ved et eventuelt tysk sammenbrudd og gripe støttende inn ved en eventuell invasjon. Styrkene skulle ikke være væpnet før invasjonen var begynt. Rådet endret etterhvert syn på dette og kom høsten 1942 fram til at det ikke var mulig å bøye unna for fiendtlige represalier. Denne beslutningen forverret forholdet til den sivile motstandsbevegelsen, og ledelsen i Kretsen skrev i februar 1943 det såkalte «Partisanbrevet» [1] til regjeringen hvor de advarte sterkt mot å øke den militære aktiviteten. For å løse opp i spenningen mellom de to delene av hjemmefronten møttes partene i Stockholm i mars/april 1943. Dette møtet var vellykket og var med på føre til delvis oppklaring i forviklingene mellom Milorg og Kretsen, og etterhvert det samarbeid som utviklet seg til Hjemmefrontens Ledelse.
Etter den allierte invasjonen i Normandie, sommeren 1944 kunne de allierte avse fly og utstyr for forsendelser til Norge, og væpningen av hjemmestyrkene kunne begynne. Shetlandsgjengen fraktet våpen på fiskeskøyter over Nordsjøen, senere ble også ubåtjagere tatt i bruk, og allierte fly gjorde over 700 vellykkede slipp over norsk jord.
På denne tiden var norske hjemmestyrker klare til å bli satt inn mot tyskerne, om ikke annet så i form av begrensete aksjoner mot jernbanen for å hindre frakt av tyske tropper og utstyr til kontinentet for å stoppe invasjonen. Også hjemmefrontledelsen, FO og SOE støttet aksjoner, men denne gangen var det den allierte overkommandoen (SHAEF) som holdt igjen. De forventet en seier innen utgangen av 1944, og ønsket å ta seg av de tyske styrkene på kontinentet heller enn å måtte angripe 400 000 tyske soldater i «Festung Norwegen». De allierte hadde heller ikke ressurser til å støtte en aktiv motstand i Norge som utviklet seg til full krig. Dette var en stor skuffelse for mange, og nærmest for å holde moralen oppe fikk SOE lov til å sette inn noen grupper.
Situasjonen endret seg utover høsten 1944, de allierte styrkene hadde kjørt seg fast i den tyske motstanden, Arnhem-operasjonen som var et desperat forsøk på å få et brohode over Rhinen hadde mislyktes, og SHAEF forstod at den nok ikke ville få soldatene heim til jul likevel. Den 26. oktober ble det gitt samtykke til begrensede operasjoner, og 5. desember kom et direktiv som ønsket utvidede aksjoner.
Milorgleder Jens Chr. Hauge fortalte i sin bok Rapport om mitt arbeide under okkupasjonstiden – at han var i London på den tiden og hadde møtt liten forståelse for norske aksjoner, men like før han skulle returnere til Norge hadde han fått nye direktiver. Disse ga ordre om å sette i verk «den maksimale sabotasje mot jernbaner og veier som lar seg forene med deres primære oppgave. Hensikten er å hindre og forsinke fienden i å nå Kontinentet ved å drive dem på sjøen hvor våre sjøstridskrefter kan senke dem, eller tvinge dem til å marsjere på veien. Særlig oppmerksomhet skal vies til sabotasje omkring Trondheim».
Aksjoner begynte omgående og fortsatte helt til krigens slutt. Det er registrert 42 større aksjoner og en hel del mindre som ikke er registrert. Blant de største var Operasjon Betongblanding der over 1000 mann deltok i aksjoner mot jernbanen i Sør-Norge. SHAEF beregnet at norsk og dansk sabotasje hadde redusert den tyske tilbaketrekningen fra fire til mindre enn en divisjon pr måned.
Gutta på skauen
Informasjonsskilt til minne om Milorgs aktiviteter ved Langlivannet i Nordmarka nord for Oslo.
Foto: 2011
Minneplakett for SIS / Milorg radiostasjonen «Gullfax» nord i Nordmarka, ledet av motstandsmannen Josef Monsrud fra Osvald/Milorg.
Uttrykket Gutta på skauen stammer fra sommeren 1944, da NS-regjeringen skrev ut tre årsklasser med ungdom for å delta i arbeidstjeneste. Hjemmefrontsledelsen fryktet at norsk ungdom skulle bli tvunget inn i tysk krigstjeneste, og oppfordret via løpesedler, oppslag og radio ungdommen til å boikotte registreringen:
Parolen er gitt. Ingen møter til registrering, selv ikke de som blir lokket med at de foreløpig skal slippe å bli innkalt til tjeneste. Snart kommer vår dag! […] Hvis du alt befinner deg i en tysk leir, har du ingen sjanser til å bli med på befrielsen. Vær tro mot ditt land, din konge og ditt folk. Nekt registreringen – koste hva det koste vil.
For de som ikke registrerte seg hadde Milorg organisert leirer inne i skogen, fra disse leirene dro en del ungdom til Sverige, noen dro hjem, mens andre ble igjen i leirene og fikk militær opplæring. Disse «cellene» skulle være en del av Milorgs styrker som skulle settes inn i forbindelse med frigjøringen. Imidlertid lot frigjøringen vente på seg, og det kunne bli lange dager inne på skogen inntil maidagene 1945.
Base Orm og Base Hjort skulle forsynes via Sverige, men den svenske regjeringen nektet å gi tillatelse til å transportere materiell gjennom Sverige og de ble aldri fullt operative. Opprettelsen av Varg-basen ble vanskelig på grunn av intens tysk aktivitet. Det ble kurset en del mannskaper i denne basen og den mottok 25 flyslipp. Basen Bjørn East fikk problemer på grunn av problemer med radiosambandet med Home Station i England og dermed mangel på forsyninger.
Elg ble etter hvert svært omfattende, med et stort område for flyslipp med Eureka-stasjon inne i fjella ved Vassfaret. Basen fikk som oppgave å drive kursing av lagledere og seksjonsledere i Milorg. På slutten av krigen, under Haglebuslaget 24. april 1945, støtte tyske tropper sammen med norske heimefrontkarer på kurs i Eggedal, sørvest i området til Elg. De norske styrkene mistet 5 mann og hadde 3 sårede. De tyske styrkene mistet 7 mann og hadde omtrent like mange sårede. Milorgstyrken trakk seg nordover inn i kjerneområdet av basen og ble oppløst. Totalt mottok basen 38 flyslipp, og hadde på slutten av krigen et lager av materiell og våpen for 2500 mann.
Bjørn West ble opprettet som en ordinær militærforlegning og var direkte underlagt Forsvarets Overkommando i London. Her var målet å opprette en stor styrke som skulle være disponibel som innsetningsstyrke. Hvis den ble utsatt for angrep så skulle den enten trekke seg tilbake til fjellområdene langs Sognefjorden, eventuelt bli evakuert av marinen.
Etter et forsøk på å omringe de norske styrkene i BA 2 ved påsketider var det stille frem til 27. april da tyske styrker og Gestapo ble landsatt i Matre. Litt senere kom tyske krigsskip inn fjorden, og 28. april gikk tyske styrker til angrep på basen etter oppklaring inne på fjellet. De norske styrkene trakk seg ut 4. mai.
Marsjerende Milorg-menn ved Akershus festning i Oslo 11. mai 1945
Folkerettslig og forfatningsrettslig var Milorg en integrert del av de norske styrker og hadde vidtrekkende oppgaver i forbindelse med massearrestasjoner og vakthold i fangeleirer for NS-medlemmer. Milorg ble oppløst mot slutten av 1945.
D-20.2 – Bergen by samt nord for Bømlafjorden og Hardangerfjorden / Eidfjorden i nordlige del av Hordaland, samt sydlige del av Sogn og Fjordane (syd for Sognefjorden)
D-20.3 – Resten av Sogn og Fjordane fylke (nord for Sognefjorden) med Lærdal kommune.
^abcdefKjeldstadli, Sverre (1959). «Milorg bygger og vokser». Hjemmestyrkene : hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen. 1. Aschehoug. s. 248-249. «Bedriftsorganisasjonen hadde sin egentlige bakgrunn i motstandsarbeidet på arbeidsplassene. Denne ga seg utslag i mer åpne aksjoner som "melkestreiken" i Oslo i september 1941, aksjonen for utmelding av LO med tilsluttede forbund og den senere kontingentstreik. (---) Rekonstruksjonsarbeidet gikk fremover under den nye sjefen for Bedriftsledelsen, Georg Kværne, inntil april 1944. Etter ham kom Kai Knudsen, som var sjef ved frigjøringen.»
^abcdefKjeldstadli, Sverre (1959). «Milorg bygger og vokser». Hjemmestyrkene : hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen. 1. Aschehoug. s. 249–251. «Jernbaneorganisasjonen (J-org) ble også til i 1942 omtrent samtidig med reisningen av Bedriftsorganisasjonen. Initiativet utgikk fra Milorgs Sentralledelse og opptaket ble gjort av Johs. Fougli og Georg Kværne.»
^Ericson, Anders (28. januar 2003). «Krigshistorisk idyll». Opprinnelig utgiver Østfold Kulturnett. Ny plassering på archive.org etter at ØK er nedlagt. Arkivert fra originalen 16. februar 2003. Besøkt 28. oktober 2016.
_on_parade_in_1945.jpg)
