Sognefjorden
Land		Norge
Sognefjorden 61°06′00″N 5°10′00″Ø
Sognefjorden på Commons

Sognefjorden er Norges lengste og dypeste fjord med sine 205 km og 1303 m på det dypeste^[1] (SNL oppgir 1308^[2]), inklusive Sognesjøen som er ytterst mot Nordsjøen.^[3] Sognefjorden har det dypeste punktet på Norges kyst. Fjorden er 176–180 km fra innerst i Lusterfjorden (Skjolden) til Sognefest, og 206 km til det ytterste skjær (da regnes også Sognesjøen med). Bredden varierer fra omkring 1 til 2 km i Lusterfjorden til 4–5 km fra Leikanger og utover.^[4][5] Målt fra terskelen til Skjolden er fjorden 174 km.^[6] Midtre del av fjorden er omgitt av fjell på rundt 1000 meter og innerst er høydeforskjellen mellom fjordbunn og fjelltopper 3500 meter. Den høyeste toppen rett ved fjorden er Bleia på 1721 meter, noe som gir 2850 meter høydeforskjell. Rundt indre delen av fjorden er landskapet alpint med spisse fjelltopper, bratte fjellsider og isbreer. I forlengelse av fjordarmene strekker det seg til dels lange og dype dalfører i alle retninger, blant annet Jostedalen, Lærdalen og Årdal med Utladalen.^[7][8] Sognefjorden er verdens lengste åpne (isfrie) fjord. Sognefjorden er verdens tredje lengste fjord.^[9]

Den ligger midt i Vestland fylke (tidligere Sogn og Fjordane fylke som den var med på å gi navn til) og strekker seg fra Solund ved kysten i vest til Skjolden ved foten av Jotunheimen i øst (nordøst), der fjordarmen heter Lustrafjorden. Fjorden og landet rundt ut utgjør regionen Sogn, ofte fordelt på Ytre, Midtre og Indre Sogn. Lengden fra Rutletangen inn til Skjolden er 186 km^[10]. Sogn utgjør knapt 60 % av areal i Sogn ogFjordane eller omkring 11.000 km².^[11] De tolv kommunene i Sogn har et samlet areal på 10 671,55 km²^[12] og 37 063 innbyggere (1. januar 2014).^[13] Landet rundt indre del av fjorden kalles Indre Sogn og omfatter de lange fjordarmene. Fra Leikanger og utover kalles landet Ytre Sogn.^[7] Den ytre delen av fjorden har få og små fjordarmer. Fjordarmene er som hengende daler under vann ved at bunnen i sidefjordene ofte er mye grunnere enn hovedfjorden med til dels over 1000 meter høydeforskjell. Hovedfjorden har terskel ved munning til havet, mens flere av sidefjordene har terskler ved munning til hovedfjorden.^[8]

Sognefjorden skjærer seg så dypt inn i landet at det bare er 15 km fra innerste arm ved Skjolden til fjelltopper som Store Skagastølstind i Jotunheimen. Vannstrømmen går som regel ut fjorden. Elvene legger opp sandbanker der de løper ut i fjorden for eksempel ved Gudvangen, i Lærdal, og i Gaupne. Disse sandbankene utvider seg stadig og endrer form.^[4]

Sognefjorden, særlig den indre delen, er omgitt av fjellmassiv som i den indre delen er alpine og i den ytre delen er mer avrundet. De innerste fjordarmene fortsetter som dype og til dels lange dalfører blant annet Lærdal, Årdal med Utladalen, Nærøydalen, Sogndalsdalen, Fjærland, Fortunsdalen, Aurlandsdalen og Jostedalen. Overgangen mellom fjorden og disse dalene er bestemt av havnivået, og grensen har flyttet seg utover ved landhevingen. Noen av sidedalene, som Vik og Fresvik, ville vært hengende daler på samme måte som Feigedalen om Sognefjorden ble tappet tom.^[7]

Amund Helland skriver «Sognefjordens egentlige navn er Sogn, medens Sogn nu alene bruges om det omgivende landskab, og brugtes saaledes allerede i middelalderen. Navnet er som landskapsnavn hankjønsord og har udentvil været det ogsaa som fjordnavn.»^[4] Navnet henger sammen med ordet «sug» som trolig viser til suget eller de vanskelig strømforholdene som skapes når vannet strømmer gjennom fjordmunningen og over terskelen.^[14][15]

Store deler av fjorden er omgitt av bratte fjell. Kvamsøy ved Balestrand er en liten øy skilt fra fastlandet med kort, grunt sund. Utenfor Balestrand er det små fjordarmer og ved Veganes (Dragsvik ferjekai) er det en betydelig forgrening med Fjærlandsfjorden.^[14]

Kommuner med strandlinje til fjorden, regnet fra vest mot øst:^[14]

• Solund
• Hyllestad (nordside)
• Gulen (sørside)
• Høyanger (på begge sider av hovedfjorden)
• Vik (sørside)
• Sogndal (nordside)
• Aurland (sørside, omkring Aurlandsfjorden)
• Lærdal (sørside)
• Luster (nordside, omkringe Lustrafjorden)
• Årdal (omkring Årdalsfjorden)

Sognefjorden har bare en terskel som er ved munningen og terskelen er omkring 165 meter dyp. Området utenfor terskelen kalles Sognesjøen som er skjermet av øyer mot nord og sør; det er ingen terskel utenfor Sognesjøen som har fri sirkulasjon mot storhavet.^[6]

Fra de indre delene ved Årdal eller Skjolden blir fjorden gradvis dypere utover (vestover). Mellom Fodnes-Mannheller og Rutledal-Rysjedalsvika er bunnen minst 800 meter.^[14] Den dypeste delen er omtrent ved Åkrestrand og Vadheim. Den ytre delen av fjorden (ved Losna og Sula) har en markert terskel med dybder på 100 til 200 meter, der stiger fjordbunnen brått fra 1200 meters dyp til omkring 100 meter over en strekning på 5 km ved Rutledal. I Sognesjøen er det flere små trau (med dyp ned til 400-500 meter) med terskler mellom. På tvers av fjorden er det bunnen til dels helt flat med mindre enn 1 meter variasjon i dybde på 2 km tverrsnitt. Bunnen er dekket av fint materiale (leir) som ved Vangsnes er opp til 300 meter tykt.^{[7][11][14][16]} Seismikk viser at det største djupet til grunnfjellet er om lag 1600 m, men løsmasser med 200–400 m tykkelse gjør at fjordbunnen likevel er flat. Seismiske undersøkelser ved Vangsnes har påvist 300 meter tykt lag leire på bunnen.^[7][17]

Mellom 50 og 180 km fra munningen er fjordbunnen relativt flat. Nesten alle sidefjorden danner hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp, her er det største dypet på over 1300 m. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste.^[18] I store deler av fjorden er det «brådypt» ved at de bratte fjellsidene fortsetter like bratt under vann.^[19]

^aI havet utenfor munningen.

I motsetning til en del andre fjorder har ikke hver enkelt del av Sognefjorden egne navn. Kun den ytterste delen har egennavn - Sognesjøen. Fjordarmer er det derimot mange av. Fra vest mot øst er disse:

• Innløp
  • Sognesjøen
    • Straumsfjorden
    • Bjørnefjorden
    • Nessefjorden
• Sognefjorden
  • Lifjorden
  • Bøfjorden
  • Risnefjorden
  • Ikjefjorden
  • Vadheimsfjorden
  • Fuglsetfjorden
  • Høyangsfjorden
  • Lånefjorden
  • Finnafjorden
  • Arnafjorden
    • Indrefjorden
    • Framfjorden
  • Vikbukti
  • Esefjorden
  • Fjærlandsfjorden
    • Vetlefjorden
      • Sværefjorden
  • Norafjorden
    • Sogndalsfjorden
      • Barsnesfjorden
    • Eidsfjorden
  • Aurlandsfjorden
    • Nærøyfjorden
  • Amlabukt
• Lærdalsfjorden
• Årdalsfjorden
• Lustrafjorden
  • Gaupnefjorden

Terrengformasjoner og avstand til havet fører til store variasjoner i klima langs fjorden. Den ytre delen har mildt og fuktig kystklima, mens den innerste delen har innlandsklima med kalde og tørre vintre.^[6]

Nedbørsmengden avtar sterkt innover i fjorden. Lærdal ligger i regnskyggen og har svært lite nedbør, mens vestvendte skråninger lenger ute har mye nedbør og der øker ofte nedbøren med høyden. Brekke og Takle i Ytre Sogn er blant de stedene i Norge med mest nedbør. Nord for Sognefjorden ligger Jostedalsbreen, Norges største isbre, og deler av smeltevannet har avløp til Sognefjorden. Vindforholdene er sterk påvirket av terrengformasjoner. Om vinteren er den dominerende vindretningen ut fjorden eller ut sidedalene i form av såkalte fallvinder. Fallvindene kan bli svært sterke og har stor betydning for avkjøling og islegging.^[20][21] Skråningene og dalene langs de indre deler fjorden har et til dels mildt klima og fruktbar som gjør området egnet til dyrking av blant annet frukt og bær. Liene langs fjorden har til dels stor barskog blant annet i det veiløse området Frønningen.^[19][22]

Fjorden får ferskvann tilført i hovedsak fra elvene og svært lite med nedbør direkte på fjordens vannspeil. I indre del av Sognefjorden tilsvarer den samlede tilførselen av ferskvann i løpet av ett år 33 meter dybde om det ble fordelt på hele fjordens areal. Om våren og til dels om høsten er de øverste 2-3 meter av fjorden brakkvann særlig i sidefjordene. Saltinnholdet i overflaten er minst sommer og høst. I juni 1954 ble det for eksempel målt 5 ‰ salt i Lustrafjordens øverste meter, mens det på store dyp var 34,5 ‰. Regulering av vassdragene til kraftproduksjon har ført til at en større del av ferskvann strømmer til fjorden i vinterhalvåret.^[20] Mest omfattende regulering er det i Aurland, Lærdal, Årdal og Jostedal. Reguleringer påvirker temperatur i overflatelag og islegging. I den indre delen av fjorden har elvene preg av tilførsel fra høyfjell og isbreer.^[23]

Vassdragene Lærdalselvi, Aurlandselvi, Flåmselvi, Mørkridselvi, Henjaelvi, Grindselvi, Hamreelvi, Njøsaelvi, Kvinnafossen, Sogndalselvi og Jostedøla munner ut i Sognefjorden og har normalt vårflom i juni.^[3] Størst nedbørsfelt har Lærdalselva, dernest Jostedøla og Aurlandselva, og disse tre har omtrent like stor vannføring (omkring 40 m³/sekund).^[23] Årdalsvatnet drenerer til Sognefjorden gjennom den korte Åreidselva eller Hæreidselvi gjennom Årdalstangen. Eidsvatnet i Luster drenerer til Sognefjorden like ved Mørkridselvi i Skjolden. Regulering av vassdragene til vannkraft har gitt mer jevn tilførsel av ferskvann over året. Uten regulering ville 92 % av ferskvannet ha blitt tilført i sommerhalvåret fra mai til oktober. Flere av de store elvene munner ut i fjordarmene.^[6]

Berggrunnen langs den ytre og midtre delen av fjorden består for det meste av prekambrisk gneiss med orientering øst-vest og nordøst-sørvest. Øyene i Solund består for det meste av devon sandstein og konglomerater, mens den indre (østlige delen) består for det meste av kaledonsk gabbro, anortositt, granitt og fyllitt.^[8]

Jostedølas materialtransport (i form av slam) innebærer en sedimentasjon i Gaupnefjorden på 10 til 20 cm/år nær elveosen, og 1 cm/år 2 km fra elveosen. Elven transporterer 50 000 til 100 000 tonn slam årlig.^[24] Slamkonsentrasjonen fra Jostedøla er på det meste 1 g/liter.^[25] Det er særlig ved Gaupne at smeltevannet fra breene merkes på vannfargen.^[7]

Ifølge Helland var det vanlig at isen la seg på flere av fjordarmene hver vinter, blant annet på Aurlandsfjorden, Nærøyfjorden og Årdalsfjorden. Vinteren 1888–1889 var Lusterfjorden islagt seks måneder i strekk. I de dypeste delene av Sognefjorden er det året rundt en temperatur på omkring 6,5 °C ifølge Helland.^[4] Ytre deler blir nesten aldri islagt, heller ikke sidefjordene. Den indre delene kan være islagt flere uker i strekk. Blant annet fryser indre deler av Aurlandsfjorden og Nærøyfjorden lett til. Lærdalsfjorden er som regel isfri bortsett den aller innerste delen, mens det har forekommet at Årdalsfjorden har vært islagt ut til Ofredal og vært til hinder for skipstrafikken. Lustrafjorden har historiske ofte vært islagt helt ut til Urnes. Barsnesfjorden har ofte vært islagt.^[19] I Nærøyfjorden forekom (blant annet på 1920-tallet og i 1962) at rutebåten ikke klarte å gå inn fjorden på grunn av is og måtte ekspedere ved iskanten.^[26]

I Sognefjorden er inngående strøm lite merkbar og merkes mest ved sterk vestlig vind. Utgående strøm dominerer og er særlig sterk vår og sommer.^[20] Ved kraftig tidevann kan tidvannsstrømmen komme opp i over 1 m/s (2 knop) rundt pynter og nes.^[19] Sognefjorden er dekket av et lag eller strøm brakkvann på opp til 10 meter (varierende med årstidene og tilførsel fra elvene). Under brakkvannet går en strøm eller mellomsjikt på 150 meters dybde inn og ut av fjorden og under denne ligger hovedbassenget som har noe forbindelse med storhavet utenfor terskelen. Disse tre strømmene bidrar sammen til at vannet i fjorden i gjennomsnitt skiftes ut i løpet av 8-10 år slik at fjorden har liv helt ned til bunnen. Brakkvannslaget har mindre tetthet og blander seg derfor ikke lett med de dypere lagene. Brakkvannet som strømmer ut fjorden blander seg sakte med laget under slik at saltinnholdet øker samtidig som brakkvannslaget øker opp til 10 ganger mengden tilført ferskvann. Brakkvannet som strømmer mot munningen må erstattes og setter opp en inngående strøm i et litt dypere sjikt.^[6][14]

Sognefjorden har sild og godt brislingfiske. I ytre deler av fjorden har det tradisjonelt vært fisket laks med kilenot.^[19][27] Laksevarp eller «sitjenot» er et tradisjonell metode for laksefiske og dyktige utøvere kunne ta mye fisk med denne metoden. Krokgarn og drivgarn har dominert i moderne tid og krever ikke samme aktive fiske som varp. Laksens vandring i fjorden er styrt av strømmer i overflaten og varpene er plassert der det er gunstige strømforhold der laksen på grunn av strømmen blir drevet nær land på tur inn fjorden. I Leikanger og Balestrand er det mange gode steder for sitejnot med Suppham som det klart beste. Gode lakseelver som Lærdalselva, Aurlandselva og Årøyelva munner ut i Sognefjorden.^[28]

I ytre del av fjorden (Gulen og Solund) er det en del fiskeoppdrett. Flere av vassdragene er kjent for godt fiske av laks og sjøørret, og fem av elvene er utpekt som nasjonale lakseelver. Lærdalselva har lakseførende strekning og har hatt klart største bestand. Aurlandselva har historisk hatt god fangst av sjøørret. Sognefjorden er blant de viktigste i Norge for anadrome fiskeslag. I fjorden fiskes det særlig norsk vårgytende sild, særlig i de ytre delene, samt en del kystbrisling.^[23]

I Sognefjorden er det planktonalger som i andre norske farvann og forekomsten følger årstidene. Generelt er det lite forekomst vinteren på grunn av lite lys, kiselalger blomstrer opp i mars-april og er betinget av tilførsel av næringssalter, i mai-juni blomstrer kiselalger og flagellater opp i forbindelse med vårflommen, om sommeren er det varierende bestand, ny oppblomstring om høsten i forbindelse med blant annet flom, og gifte arter kan forekomme hele året.^[23]

Nærøyfjorden ble sammen med Geirangerfjorden i 2005 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som Vestnorsk fjordlandskap. Nærøyfjorden fikk i 2002 status som landskapsvernområde.^[29]

Tre riksveger krysser fjorden med bilferje:

• E39 mellom Lavik og Oppedal
• Riksvei 13 mellom Vangsnes og Dragsvik
• Riksvei 5 krysser fjorden med bilferge mellom Mannheller og Fodnes

E16 tangerer Sognefjordens sidefjorder ved Gudvangen, og mellom Flåm og Aurland.

Det er seks ferjesamband som krysser fjorden:

• Mannheller–Fodnes
• Hella–Dragsvik–Vangsnes
• Lavik–Oppedal (E39)
• Rysjedalsvika–Rutledal–Krakhella
• Solvorn–Ornes
• Ortnevik–Måren–Nordeide

Med unntak av den private Tindevegen er det ikke veiforbindelse mellom nordsiden og sørsiden av fjorden, kjøretøyene fraktes med ferje. Statens vegvesen har på oppdrag fra regjeringen satt i gang utredninger om en fast veikryssing av fjorden.^[30] På grunn av fjordens store dybde er det ikke teknisk mulig med en undersjøisk tunnel. I stedet vurderer etaten to alternativer: flytebru og en rørtunnel noen titalls meter under havoverflaten.^[31] Den foreslåtte fjordkryssingen vil inngå i Ferjefri E39 mellom Kristiansand og Trondheim.

Det er daglige ekspressbåtruter fra Sogndal til Bergen og Selje i Nordfjord.

Det er havner for cruiseskip i Flåm og i Skjolden.^[32][33]

Flåmsbana, den eneste jernbanelinjen i fylket, har endestasjon i Flåm ved Sognefjorden. Da Bergensbanen ble vedtatt var det planlagt sidespor til Sognefjorden for å knytte Sogn til jernbanenettet.^[7]

Sognefjorden ble etablert som turistmål på 1800-tallet blant annet med etablering av Fylkesbåtane. Et av målene var Gudvangen som i 1889 tok mot 79 store turistskip med til sammen over 10.000 passasjerer. I 1889 kom det 4500 reisende med Fylkesbåtane. Den tyske keiser Wilhelm besøkte Sognefjorden og Balestrand første gang i 1890. Keiseren besøkte deretter Sognefjorden 25 ganger.^[7]:347 Selve fjorden og omkringliggende område med Jotunheimen, Jostedalsbreen og flere stavkirker har gjort Sognefjorden til et av Norges mest utpregede turistmål. Balestrand, Vangsnes, Aurland og Fjærland var blant de tidlige reisemålene for engelske turister på 1800-tallet.^[34]

Den har været Dødens Gæst

Den har seilet paa en Torden
Den er døbt i Rædsler vorden
som har pløiet Sognefjorden
Forthun fra til Sognefæst.

Har du glemt dit Fadervor,
mindes du ei Bøn at bede:
lær den af en Guddoms Vrede!
tænk dig, Synder, da tilstede
i en Baad paa Sognefjord!

Henrik Wergeland^[35]

Sognefjorden har vært en viktig samferdselsåre fra gammelt av. Gulatinget ble trolig holdt nær munningen av Sognefjorden og trolig fordi det var praktisk å holde tinget der skipslei langs kysten møtte den store fjorden. Fra de innerste fjordarmene er det relativt kort avstand til de indre bygdene på Østlandet, særlig gjennom Lærdal til Valdres over den moderate fjellovergangen Filefjell. Lærdalsøyri var fra 1600-tallet av et viktig marked og møteplass. Der solgte bønder fra Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen slakt, tjære og andre produkter fra innlandet og kjøpte fisk, salt, hamp og jern fra fjordene og fra Bergen. Myndighetene etablerte omkring år 1300 en skysstasjon på Maristova ved inngangen til Filefjell. Den første kjørbare vegen mellom øst og vest ble i 1792 anlagt over Filefjell. Fra 1843 gikk hjuldampbåten «Constitutionen» i rute mellom Bergen og Lærdal, Fylkesbåtane tok over ruten i 1857. Ferdselsveien over Sognefjellet ble anlagt som kjørevei 1938. Flåmsbana knyttet i 1940 Sognefjorden til jernbanenettet. Stalheimskleivi, mellom Voss og Sogn, ble anlagt i 1850 og gjort til bilvei i 1937.^[7] Den har gjort det mulig å frakte landbruksprodukter, frukt, bær og fisk mellom bygdene i Sogn og Bergen.

Fra 1785 krysset Den trondhjemske postvei Sognefjorden med båt mellom Rutledal og Leirvik i Hyllestad.^[36] I 1647 ble det opprettet postrute mellom Bergen og Christiania. Posten brukte da 7-8 dager om Gudvangen, Lærdal og Valdres.^[7]:263

Det var krevende å ta seg frem i Sognefjorden med seilbåt og jektene kunne ligge i mange dager eller flere uker ved munningen å vente på gunstige vindforhold. Østavind var gunstig ut fjord, mens sørover til Bergen trengtes vind fra nord eller nordvest. For å gå inn fjorden var det nødvendig med vind fra vest. Damp- og motorbåtene revolusjonerte ferdsel på fjorden og disse hadde tatt helt over tidlig på 1900-tallet ^[14] Fylkesbåtane ble etablert i 1858 med båtruter på Sognefjorden og til Bergen som viktig aktivitet.^[7]:263

I 1934 ble det opprettet fergerute langs fjorden fra Vadheim til Lærdal. Fra 1939 til Lærdalstunnelen åpnet gikk det bilferge mellom Gudvangen og Lærdal - først gikk fergen til selve Lærdalsøyri, fra 1966 til Revsnes da det ble anlagt veg dit for å korte ned fergestrekningen. På 1990-tallet ble fergesambandet Revsnes-Kaupanger erstattet av Mannheller-Fodnes, og Kaupanger har etter dette bare blitt brukt av turistruten Gudvangen-Kaupanger-Lærdal.^[37] Veianlegget mellom Sogndal og Jølster på riksvei 5, inkludert Fjærlandstunnelen, skapte ferjefri veiforbindelse på nordsiden av fjorden.

Under nasjonalromantikken hadde Sognefjorden alt som ble forventet av et nasjonalt og romantisk landskap. Stavkirker og historiske minnesmerker som Fimreite, Slindbirken og gravhaugene i Balestrand og på Vangsnes.^[7][38]

I den tidlige nasjonalromantikken spilte Gerhard Munthe med sin gård i Luster en rolle. Munthe samarbeidet blant annet med den danske maleren Johannes Flintoe og deres reise sommeren 1819 over fjellet fra Hol i Hallingdal via Aurlandsdalen til Sogn markerer begynnelsen på den kunstneriske oppdagelsen av det norske høyfjellet. Arkitekten Hans Ditlev Franciscus von Linstow reiste sammen med Munthe til Sogn. «Fra Nærøyfjorden» er en av de få kjente tegninger utført av Linstow.^[39] Thomas Fearnley besøkte Munthe på Kroken i 1826 der Fearnley møte J.C. Dahl. Fearnley reiste senere til Sogn sammen med Andreas Achenbach og Chr. Breslauer.^[40]

Hans Gude var på studietur til Sognefjorden i 1849,^[39] 1866 og 1889. Maleriet av vikingskip viser området mellom Lærdalsøyri og Fresvik med fjellet Bleia.^[41] Hans Dahl arbeidet i tradisjonen etter Anders Askevold og fortsatte å male i gammel romantisk stil etter at realismen og ekspresjonismen overtok. Han tilbragte somrene i Balestrand og keiser Wilhelm beundret Dahl og sørget for at han ble æresprofessor i Berlin.^[7]:371 Adelsteen Normann besøkte gjerne Sognefjorden og Romsdalen. Normann var en av keiserens favoritter.^[42]

Andreas Achenbach besøkte Norge i 1839 og malte da trolig Kunstnere i Sognefjorden. Sogn og Sognefjorden hadde det landskapet og minnesmerkene som de romantiske malerne søkte blant annet Fimreite, bjørken på Slinde, gravhaugene på Balestrand og på Vangsnes. I 1827 besøkte de svenske malerne Carl Johan Fahlcrantz og brødrene Anckarsvärd Sognefjorden og Fahlcrantz malte et stort, dramatisk bilde fra Balestrand etter denne turen. Fahlcrantz fremhevet fjorden som vill og utemmet natur. Francis Danby er en av få britisk kunstnere som besøkte Sognefjorden i den romantiske perioden og han malte etter besøket i 1840 eller 1841 Lifjorden i Sogn.^[15]:176-181

• 
  Thomas Fearnley: Slindebirken (1839)
• 
  Hans Gude: Likferd på Sognefjorden (1853)
• 
  Anders Askevold: Vetlefjord
• 
  Amaldus Nielsen: Parti fra Balestrand
• 
  Hans Gude: Vikingskip i Sognefjorden
• 
  J.C. Dahl: Vinter ved Sognefjorden (1827) viser Fimreite
• 
  Carl Johan Fahlcrantz: Sognefjorden (fra Balestrand/Vangsnes, olje på lerret, 60 x 97 cm)
• 
  Hans Dahl: Sognefjord, Balestrand
• 
  Adelsteen Normann: Sognefjord

I august 2004 ble Lewis Gordon Pugh den første som svømte hele Sognefjorden på langs.^[43]

Henrik Wergeland kom over Sognefjellet til Skjolden og reiste Sognefjorden på langs sommeren 1832. Han skrev diktet «Sognefjorden» om opplevelsen av ruskevær på fjorden. I Eivindvik var han gjest hos Nils Griis Alstrup Dahl, og skrev der diktet «Eivindvig».^[44]

• (en) Sognefjorden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sognefjorden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

(en) Sognefjorden hos Wikivoyage

• Turistportal for Sognefjorden