Rekonstruert posisjon av den kaledonske fjellkjeden i senere devon. Nåtidens kystkonturer i grått. Selve fjellkjeden i oransje. Omliggende hav i blått.Kart over Nordens geologi, med restene av den Kaledonske fjellkjede i skrå skravur og olivengrønn farge. De mørkeste grønne områdene langs østranden av sonen er de nederste og midterste, eldste dekkene fra kambrium. De lysere olivengrønne områdene er de yngre og øvre dekkene fra ordovicium og silur. Rosa-grønne områder med skrå skravur er foldet, men her er det kaledonske dekket erodert bort og grunnfjellet stikker opp.
Det startet i perioden silur, men den var på sitt mest imponerende de første 10–20 millioner årene av perioden devon. Da var den 6 000 km lang, over 100 km bred og trolig på høyde med dagens Himalaya, dette på grunn av at fjellet som er synlig i dag har vært på stort dyp. Bare 50 millioner år etter kollisjonen var fjellkjeden nedslitt av erosjon.
Den kaledonske fjellkjedefolding (orogenese) omfatter hendelser som skjedde fra ordovicium til tidlig devon, omtrent 490-390 millioner år siden, ved at platen bestående av «Grønland og Nord-Amerika» (Laurentia) beveget seg mot «Vest-Europa og Skandinavia» (Baltika). Det mellomliggende Iapetushavet lukket seg helt som ledd i en wilsonsyklus, platene ble skjøvet sammen og dannet en fjellkjede som er en av de største som har eksistert i jordas historie. Fjellkjedefoldingen presset det gamle grunnfjellet nedover og brakte eldre havbunnskorpe østover og la dette på toppen som skyvedekker.
Kaledonske dekker i Norge
Da litosfæreplatene støtte sammen ble de lette landskorpene på hver side av havet forskjøvet og foldet når man kommer utover fra sentralsonen. Dekker og skyveflak opptrer langs hele den kaledonske foldesonen fra Jæren i sørvest til Tana i nordøst. Bergarter av ulik men avgrenset alder (kambrium-devon) er skjøvet stedvis noen hundre kilometer, og siden slitt ned. I Norge gir dette soner av ulikt skyvedekke hvor de nedre dekker øst i Hemsedal, Valdres, Oppland, Hedmark, Jämtland og Härjedalen er eldst, med mye hard sandstein. Midt i fjellkjeden har noen steder havbunnsskorpe blitt foldet opp, andre steder er opprinnelig grunnfjell skjøvet oppover – som i Jotunheimen. Dekkene vestover blir gradvis yngre til øverste dekkserie som er fra ordovicium og silur i Trøndelag, Nordland og Troms. Helt i vest har noen små deler av fjellkjeden vært oversvømmet i devon og er dekket av sedimentære bassenglag, først og fremst i et stort felt i Nordfjord.
Øst for foldesonen ligger mer eller mindre upåvirket, opprinnelig (stedegent) grunnfjell som er 2 700 – 900 millioner år gammelt. Norske områder som ikke har kaledonske dekker omfatter sørlige Dalane, Ryfylke, Agder, Telemark og sørvestre Buskerud, og øst for Oslofeltet videre Østfold, Akershus, mesteparten av Sverige og Finland. Også vest for de kaledonske skyvemassene finner vi opprinnelig grunnfjell, som er sterkt foldet og som har kommet opp i dagen fordi de kaledonske dekkene over har blitt slitt ned av erosjon. Disse vestlige grunnfjellsområdene omfatter nordøstlige Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og ytre Sør-Trøndelag med Agdenes og ytre Fosenhalvøya. Dessuten består Vesterålen, Lofoten og Ofoten av mye eldre grunnfjellsmasser.
