Den største øya i Solund er Sula (116 kvadratkilometer). Andre større øyer er Ytre Sula, Losna, Nesøyna, Ospa, Rånøyna, Færøyna (to steder), Lågøyna og Hågøyna. Ytterst i vest ligger Utvær med Utvær fyr. Solund er knytta til riksvegnettet ved ferge mellom Rutledal i Gulen kommune og Krakhella på Sula. Herfra går riksveg 606.
Navnet Solund er kjent allerede i Egilssoga, som har handling fra 900-tallet, men først fikk sin skriftlige form på 1200-tallet. Vi har derfor ikke sikkert belegg for navneformen Solundir for lenger tilbake enn 1200-tallet. «Sol» har ikke noe med solen eller skosåle å gjøre, men kan stamme fra sólh, et gammelt ord for «fure, fordypning», beslektet med angelsaksisksulh, som betydde «plog, plogfure». Særlig landskapet på Indre Sula er sterkt gjennomskåret av furer. Samme ordet kan være opphav til navnet Sola på Jæren.
Hovedleddet -und har flertall i Egilssoga, men entall hos Snorre. Professor Oddvar Nes på Nordisk institutt i Bergen skal ha forklart und-leddet med at det er mange av det som førsteleddet beskriver (ifølge Hans S.Steinsund fra Solund). Navneforskeren Eivind Vågslid foreslo i 1974 at Solund kunne være et hund-navn, med hund i betydningen «god fiskeplass», fra det urgermanskeverbethintan som har gitt opphav til det engelske verbet hunt (= jakte) og vårt verb hitte (= finne). På en tid da en ennå ikke drev med havfiske, var trolig Solund en fiskeplass med rike fangstmuligheter.[4]
Fire begravelser har funnet sted i avfallsdyngen. Tre av skjelettene er morkne og innfiltret i hverandre. Det fjerde er derimot godt bevart. Det dreier seg om en gutt i syttenårsalderen, velnært og uten tegn til å ha utført hardt arbeid. Han fikk ingen gravgaver, men var lagt i sovestilling, liggende på høyre side med bøyde knær,[7] og siden dekket med søppel datert til yngre steinalder. Mens bondebefolkningen i Sør-Skandinavia gravla sine døde med gravgaver og markerte gravstedet, grov fangstfolket i Grønehelleren og andre heller-boplasser som Vistehola, rett og slett ned sine døde sammen med det andre avfallet. Men det var også store forskjeller på fangstfolk innbyrdes. Kvarts, som var av stor betydning for fangstfolket ved Straume på Radøy, brydde ikke Grønehellerfolket seg med i det hele tatt. Enda dette var samtidige folkegrupper, var kontrasten større enn kontakten.[8]