Michael Francis Moore (født 1954) er en amerikansk filmskaper, forfatter, sosialkritiker og politisk aktivist.
Han er regissør og produsent av Fahrenheit 9/11, dokumentaren som har hatt størst inntjening gjennom alle tider, og som vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.[6] Hans filmer Bowling for Columbine (2002) og Sicko (2007) var også blant de ti mest innbringende dokumentarfilmer,[6] og den første av disse vant en Oscar for beste dokumentar. I september 2008 utga han sin første frie film på Internett, Slacker Uprising, som dokumenterte forsøket på å oppmuntre flere amerikanere til å stemme i presidentvalgene.[7] Han har også skrevet og spilt i de satiriske nyhetsshowene TV Nation ogThe Awful Truth (som også kalles for Michael Moores USA).
Moore er født i Flint, Michigan og vokste opp i Davison, en forstad til Flint. Hans er sønn av Veronica (pikenavn Wall) som er sekretær, og Frank som arbeider på en bilfabrikk.[9][10] Da Moore var liten hadde bilprodusenten General Motors flere fabrikker i Flint hvor både foreldrene og bestefaren jobbet. Onkelen LaVerne var en av grunnleggerne av fagforeningen United Auto Workers og var aksjonist under streiken i Flint i 1936–1937 (Flint Sit-Down Strike).[11]
Moore ble oppdratt som katolikk,[12] og er av irsk avstamming.[13] Han gikk på Davison High School, hvor han var aktiv både i teaterlaget og debattgruppene,[14] og ble uteksaminert i 1972. Som medlem av den amerikanske speiderbevegelsen steg han til graden «ørn» (Eagle Scout). Da han var 18 år ble han valgt inn i skolestyret på Davison.[9] Han var til da den yngste i en tilsvarende posisjon i USA.[15]
Som følge av Columbine-massakren har Moore søkt om medlemskap i National Rifle Association (NRA), en interesseorganisasjon for våpeneiere, og har uttalt at han i utgangspunktet ønsket å bli president i organisasjonen for så å oppløse den, men oppga planen fordi det ble for vanskelig.[19] Uansett hvor alvorlig ment denne grunnen var, har skikkelser som Dave Kopel slått fast at oddsene for at dette vil skje, er ikkeeksisterende.[20]
Magasinet Time utnevnte Moore i 2005 som en av de hundre mest innflytelsesrike mennesker i verden.[21] I 2005 opprettet Moore den årlige filmfestivalen i Traverse City i Michigan, og i 2009 var han med på å opprette en komediefestival i samme by. Han har også bidratt sterkt i oppussingen av det historiske delstatsteateret i byens sentrum.
Karriere
Michael Moore ved den internasjonale filmfestivalen i Venezia 2009.
Moore hoppet av undervisningen ved Universitetet i Michigan–Flint etter sitt første år (hvor han skrev for studentenes avis The Michigan Times). 22 år gammel grunnla han den alternative ukeavisen The Flint Voice, som snart skiftet navn til The Michigan Voice, da den nå også dekket hele delstaten. I 1986 ble han redaktør for Mother Jones, et liberalt politisk magasin, og flyttet til California. Og The Michigan Voice ble nedlagt.
Etter fire måneder ved Mother Jones, ble Moore oppsagt. Matt Labash ved The Weekly Standard sa at årsaken var at han nektet å trykke en artikkel av Paul Berman som var kritisk til Den sandinistiske frigjøringsfront og deres forhold til menneskerettigheter i Nicaragua. «Artikkelen var direkte feilaktig og den verste formen for nedlatende drittprat. Du kunne ikke engang lese ut av den at USA hadde vært i krig med Nicaragua i de siste fem årene.»[22] Moore var overbevist om at Mother Jones ga ham sparken fordi utgiveren nektet ham å skrive en artikkel om at General Motors la ned fabrikker i hans hjemby Flint. Han svarte ved å plassere den permitterte arbeideren Ben Hamper (som også skrev for magasinet på denne tiden) på omslaget av Mother Jones, noe som førte til at han ble oppsagt. Moore saksøkte arbeidsgiveren sin for ulovlig oppsigelse, og saken ble løst ved et utenomrettslig forlik på 58 000 dollar. Dette ga ham startpenger til sin første film Roger og jeg.[23]
Regissør og filmprodusent
Roger og jeg
Moore ble først kjent for sin film fra 1989, Roger og jeg, som vant Emmy-prisen. Filmen er en dokumentar om hva som skjedde i Flint etter at General Motors stengte sine fabrikker og åpnet en ny i Mexico hvor arbeiderne ble betalt langt mindre.[24] Etter denne filmen har Moore blitt kjent som kritiker av det nyliberale synet på globalisering. Roger er Roger B. Smith, tidligere administrerende direktør og president i General Motors. Harlan Jacobson, redaktør i bladet Film Comment uttalte at Moore jukset med kronologien i filmen. Han mente at Moore fikk det til å se ut som om en rekke hendelser skjedde som konsekvens av at General Motors sa opp sine ansatte. Filmkritikeren Roger Ebert forsvarte Moore og sa at tidslinja var å regne som et kunstnerisk og stilistisk trekk. Det handlet ifølge Ebert om satire, og hadde derfor ingen påvirkning på Moores troverdighet som filmmaker.[25]
Pets or Meat
The Return to Flint: Den neste filmen kom i 1992 og er en 23 minutter lang dokumentar som ble vist på TV-kanalen PBS. Den er basert på Roger og jeg, og tittelen Pets og Meat: The Return to Flint viser til Rhonda Britton fra Flint, som er med i begge filmene. Hun solgte kaniner som kjæledyr og mat.[26]
Canadian Bacon
I 1995 utga Moore en satirisk spillefilm, Canadian Bacon, som handler om en fiktiv president spilt av Alan Alda. Presidenten starter en uekte krig med Canada for å få opp sin egen popularitet. Filmen er kjent for en rekke kanadiske og amerikanske stereotypier og for å være Moores eneste spillefilm. Det er også en av de siste filmene med kanadiskfødte skuespilleren John Candy, og har en rekke cameoer med andre kanadiske skuespillere. I filmen ble flere mulige motstandere i USAs neste store krig diskutert av presidenten og hans stab. Presidenten kommenterte at å erklære krig mot Canada var like tåpelig som å erklære krig mot internasjonal terrorisme. Hans militære rådgiver, spilt Rip Torn, avviste raskt ideen ved å si at ingen ville bry seg om «en gjeng fyrer som fyker rundt og sprenger leiebiler».
The Big One
Moore ved den 66. internasjonale filmfestivalen i Venezia i 2008
I 1997 regisserte Moore filmen The Big One som dokumenterer en rundreise hvor han promoterer boka Downsize This! Random Threats from an Unarmed American. Her kritiserer han masseoppsigelser som skjer til tross for at de store selskapene går med overskudd. Blant annet angrep han Nike, Inc., et stort selskap som produserer sportsutstyr og som flagget ut skoproduksjonen til Indonesia.
Bowling for Columbine
I 2002 kom Bowling for Columbine som tar opp vold og våpenkulturen i USA. Utgangspunktet er skolemassakren i Columbine i 1999. Filmen er en besk kritikk av hvordan amerikanere omfavner våpen og hvor lett tilgjengelig våpen er i landet. Filmen vant en jubileumspris ved Filmfestivalen i Cannes,[27] og FrankrikesCésar-prisen for beste utenlandske film. I USA vant den Oscar for beste dokumentarfilm samme år. Den fikk også mye omtale, omfattende visning og stort publikumsbesøk. Filmen satte også inntjeningsrekord for dokumentarfilmer, en rekord som senere ble slått av Moores egen film Fahrenheit 9/11.[6] Filmen ble rost for å belyse et emne som ellers blir forbigått av annen media.
Fahrenheit 9/11
Den neste filmen gransker USA i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001, særlig hva Bush-administrasjonen gjorde eller ikke gjorde, samt de påståtte forbindelsene mellom familiene til George W. Bush og Osama bin Laden. Fahrenheit 9/11 ble belønnet med Gullpalmen,[28] den fremste prisen ved filmfestivalen i Cannes, og var den første dokumentaren som vant prisen siden 1956. Moore annonserte senere at filmen ikke ville bli innstilt for Oscar som dokumentar, men som beste film. Han hevdet at han ønsket at filmen skulle bli sett av noen millioner flere seere i en TV-sending før presidentvalget. Som han sa: «Akademiet har forbud mot visning av en dokumentar på TV innenfor ni måneder etter visning på kino,» og siden valget den 2. november var mindre enn ni måneder etter filmens utgivelse, ville det ha diskvalifisert den fra å vinne Oscar som dokumentarfilm.[29] Imidlertid fikk filmen ingen nominasjon for Oscar som beste spillefilm.
Tittelen på filmen er en hentydning til den kjente romanen Fahrenheit 451 av Ray Bradbury fra 1953, som fortalte om et framtidig, totalitært samfunn hvor alle bøker er forbudt, og i henhold til romanen begynner papir å brenne ved 451 °F (233 °C). Arbeidstittelen «Temperaturen hvor friheten brenner» bekrefter dette.
Per august 2012 er Fahrenheit 9/11 den dokumentarfilmen som har høyest inntjening noensinne, og spilte inn mer enn 200 millioner verden over.[6] I februar 2011 saksøkte Moore produsentene Bob og Harvey Weinstein for 2,7 millioner i ubetalt profitt fra filmen, og hevdet at de «benytter seg av Hollywood-triks i regnskapet» for å slippe å betale ham penger.[30] De kom til enighet i februar 2012.[31]
Moore regisserte filmen Sicko, som kritiserer det amerikanske helsesystemet og fokuserer særlig på håndtering av omsorg og farmasøytisk industri. Minst fire store farmasøytiske selskap; Pfizer, Eli Lilly, AstraZeneca, og GlaxoSmithKline beordret sine ansatte til ikke å la seg intervjue av Moore.[32][33] I henhold til Moore i et brev på hans nettsted, «veger som ofte overrasker oss og fører oss til nye ideer — og utfordrer oss til overveie de som vi begynte med har ført til mindre forsinkelser.» Filmen hadde premiere ved filmfestivalen i Cannes den 19. mai 2007 og fikk en langvarig stående applaus. Den ble vist i USA og Canada fra og med 29. juni 2007.[34] Filmen fikk en del kontrovers da det ble kjent at Moore dro til Cuba med kronisk syke redningsfolk fra 11. september-angrepet for å gjøre deler av filmen der ettersom Cuba har et anerkjent godt helsesystem. De amerikanske myndighetene gransket om det var i overtredelse av landets handelsboikott. Filmen er rangert som fjerde største inntjeningen til en dokumentarfilm noen gang.[6] og fikk en Oscarnominering for beste dokumentarfilm.[35]
Captain Mike Across America
Moore tok et innblikk studentpolitikken i filmen Captain Mike Across America i hva han kalte for «Bush-administrasjonens USA». Filmen ble filmatisert i løpet av månedene som ledet opp til valget i 2004.[36] Filmen ble senere redigert på nytt av Moore og lagt inn i filmen Slacker Uprising.
Capitalism: A Love Story
Den 23. september 2009 utga Moore en ny filmen kalt Capitalism: A Love Story og som så på finanskrisen på slutten av 2000-tallet og den amerikanske økonomien i overgangen mellom påtroppende Obama-administrasjonen og den avgående Bush-administrasjonen. Ved en tale på en pressekonferanse ved dens premiere sa Moore at «demokratiet er ikke en tilskuersport, det er deltagerhendelse. Om vi ikke deltar i den, opphører det å være et demokrati. Så Obama vil stige eller falle basert ikke så mye på hva han gjør, men på hva vi kan gjøre for å støtte ham.»[37]
Where to Invade Next
Forfatterskap
Moore har skrevet eller vært med på å skrive åtte sakprosabøker, hovedsakelig på lignende emner som hans dokumentarfilmer. Dumme hvite menn (2001) er tilsynelatende en kritikk av amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk, men ved Moores egen bedømmelse er det også «en bok om politisk humor.»[38] En annen bok, Dude, Where's My Country? (2003), på norsk kalt for Hjelp, hvor er landet mitt? (2004) er en granskning av familien Bushs forhold til de kongelige i Saudi-Arabia, Osama bin Ladens innflytelsesrike familie, og energiindustrien. Boken er en gjennomgang av grunnlaget for krigen mot Irak og han angriper også internasjonale selskaper, toppsjefer som har svindlet seg til millioner av sparepengene til sine ansatte og utleverer lovgivere som har fratatt borgerne sine sivile rettigheter med landets sikkerhet som alibi. Flere av Moores bøker havnet på bestselgerlistene.
Skuespiller
Michael Moore under et valgmøte i Albuquerque, i forbindelse med presidentvalgkampen 2004.
Moore har hatt en liten andel som skuespiller. Han hadde en støtterolle i filmen Lucky Numbers (2000) som fetter av rollefiguren til Lisa Kudrow og som samtykker å bli en del av en plan utklekket av John Travoltas figur. Han hadde også en cameo (innhopp) i sin egen film Canadian Bacon som anti-kanadisk aktivist. I 2004 hadde han en liten rolle som nyhetsjournalist i The Fever som hadde Vanessa Redgrave i hovedrollen.
Fjernsyn
Mellom 1994 og 1995 regisserte han og var vert i BBCs TV-program TV Nation som fulgte formatet til et vanlig nyhetsprogram, men som dekket emner som slike nyhetsprogrammer gjerne unngår. Serien ble sendt på BBC2 i Storbritannia og ble vist på NBC i USA i 9 episoder og på nytt i 8 episoder på Fox i 1995.
Hans andre store serie var The Awful Truth («Den fryktelige sannhet») som viste satiriske aksjoner mot store multiselskaper og politikere. Det ble vist på Channel 4 i Storbritannia og på Bravo i USA i 1999 og 2000. Moore vant Hugh M. Hefners First Amendment-pris som produsent og vert for The Awful Truth og ble i pristildelingen beskrevet som «skandalejeger, forfatter og dokumentarfilmmaker».
Ytterligere en serie i 1999, Michael Moore Live, ble kun sendt i Storbritannia på Channel 4, selv om den ble sendt fra New York. Dette showet hadde tilsvarende format som The Awful Truth, men hadde også telefonsamtaler og direkte vågestykker hver uke.
Musikkvideoer
Moore har regissert flere musikkvideoer, inkludert to for Rage Against the Machine for sangene fra albumet The Battle of Los Angeles: «Sleep Now in the Fire» og «Testify». Han ble også truet med arrestasjon i løpet av filmingen av «Sleep Now in the Fire», da den ble tatt opp på Wall Street; byen New York City hadde nektet bandet å spille der, men både bandet og Moore hadde sikret seg føderal tillatelse til å opptre.[39]
Han har også regissert videoer for R.E.M.s single «All the Way to Reno (You're Gonna Be a Star)» i 2001 og sangen «Boom!» for gruppa System of a Down.
Selv om Moore har blitt kjent for sin politiske aktivisme, avviser han selv betegnelsen «politisk aktivist» ved å hevde at en slik beskrivelse er overflødig som borger i et demokrati: «Jeg og du og alle andre må være en politisk aktivist. Om vi ikke er politisk aktive, opphører det å være et demokrati.»[40] I henhold til John Flesher fra Associated Press er Moore kjent for sin «brennende, venstreorienterte populisme»,[41] og publikasjoner som Socialist Worker Online har hyllet ham som «den nye Tom Paine».[42]
Moore var en profilert gjest ved de nasjonale konventene i 2004 til både demokratene og til republikanerne, og han nedtegnet sine inntrykk i avisen USA Today. Han ble kritisert i en tale av den republikanske senatoren John McCain som «en upålitelig filmmaker». Moore lo og veivet med hånden mens republikanerne spottet ham, senere ropte fasttakt «fire flere år». Moore viftet med hånden med sin tommel og finger foran ansiktet, noen folkemengden oppfattet som at han gjorde en «L» med de to fingrene, det amerikanske symbolet for «loser», det vil si taper.[43]
I løpet av september og oktober 2004 talte Moore ved universiteter og høyskoler i vippestatene under hans turne «Slacker Uprising». Det ble delt ut suvenirer som blant annet undertøy til studentene som ga løfte om at de ville benytte sin valgstemme.[44][45] Et stoppested var Utah Valley State College og det brøt en kamp for hans rett til å tale, noe som igjen førte til debatt og mediaoppmerksomhet.[46] Hendelsene i Utah ble igjen benyttet i dokumentarfilmen This Divided State.[47]
Til tross for at han tidligere hadde støttet Ralph Nader i hans presidentkampanje i 2000, oppfordret Moore den tidligere presidentkandidaten Nader om ikke å stille i 2004 slik at venstresidens stemmer ble delt. På TV-programmet Real Time with Bill Maher knelte Moore og Bill Maher ned foran Nader og tryglet ham om å holde seg utenfor presidentkampanjen.[48]
14. januar2004 erklærte Moore sin støtte på sin nettside for pensjonerte general Wesley Clarks kampanje for å bli demokratenes presidentkandidat, skjønt Clark trakk seg fra kandidaturet og ga deretter sin støtte til John Kerry. Moore fikk oppmerksomhet ved denne anledningen da han benyttet begrepet «desertør» i omtale av George W. Bush da han introduserte Clark ved demokratenes presidentdebatt i New Hampshire. Da Clark hadde vært seirende debattant ved United States Military Academy, fortalte Moore det leende publikum at «Jeg vet hva dere tenker. Jeg vil se den debatten» mellom Clark og Bush, «generalen mot desertøren!» Moore forklarte at han refererte til utgitte rapporter i flere media, blant annet Boston Globe, som rapporterte at «det er sterke bevis på at Bush ikke tjenestegjorde noen militær tjeneste som var påkrevd da han flyttet fra Houston til Alabama for å arbeide for den amerikanske kampanjen for senatet fra mai til november 1972.»[49][50][51]
Den 21. april 2008 ga Moore sin støtte til kampanjen for Barack Obama som president, og hevdet samtidig at Hillary Clintons siste handlinger hadde vært «avskyelige».[52] Moore var en aktiv tilhenger av protesten «Okkuperer Wall Street» i New York City og holdt tale for demonstrantene den 26. september 2011.[53] Den 29. oktober 2011 talte han ved protestmøtet til Occupy Oakland for å uttrykke sin støtte.[54]
Moore lovpriste spillefilmen Django Unchained, og tweetet at filmen «er en av de beste filmsatirer noensinne. En sjelden amerikansk film om slaveriet og opprinnelsen til vår syke rasistiske historie.»[55]
^Lawrence, Ken (2004): The World According to Michael Moore: A Portrait in His Own Words. Andrews McMeel Publishing. s. 81. ISBN 1-4494-1332-3. Moore er sitert fra Entertainment Weekly, 25. oktober 2002.
^Kopel, Dave (4. april 2003): «Bowling Truths». National Review Online.
^«'I am the balance', says Moore»Arkivert 13. januar 2012 hos Wayback Machine.. Minneapolis Star Tribune. South Florida Sun-Sentinel. 4. juli 2007. Sitat: «Moore rejects the label "political activist"; as a citizen of a democracy, Moore insists, such a description is redundant.»
^Flesher, John (16. juni 2007): «Hollywood meets Bellaire as Moore gives sneak peek of Sicko». Associated Press. Sitat: «But the filmmaker, known for his fiery left-wing populism and polemical films such as Fahrenheit 9/11 and Oscar-winning Bowling for Columbine, told the audience Sicko would appeal across the political spectrum.»
_9.jpg)
_color.jpg)
