Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Det skilles mellom «spontanabort» («naturlig abort»), hvor organismen støter ut fosteret, og «fremprovosert abort», hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep. Fremprovosert abort, også kalt abortus provocatus, «fremkalt abort», «svangerskapsavbrudd» og «tilsiktet abort», kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren.

I det norske helsevesenet regnes grensen for skillet mellom abort og fødsel å gå ved den 22. svangerskapsuken. Moderne legevitenskap kan redde for tidlig fødte barn ned mot denne grensen.^[1]

Det eldste beviset på abort er et kinesisk dokument som omhandler aborter utført på kongelige elskerinner i Kina 500 år f.Kr.^[2] I antikkens Europa var Soranos fra Efesos ca 100-150 e.Kr. den mest kjente gynekologen.^[3][4] Soranos skilte mellom svangerskapsforebyggende (prevensjon) og svangerskapsavbrytelse (abort). Til disse formål ble det anbefalt urteekstrakter. At kunnskapen holdt seg, fremgår av det tyske Lorsch-håndskriftet fra rundt år 800 som inneholder datidens farmasøytiske viten,^[5] medregnet oppskriften på en kur mot magesmerter som også fremkalte forsinket menstruasjon (dvs. fremkalte abort). Oppskriften inneholder pepper, ingefær, persille og selleri som bevislig har slik effekt som var kjent fra antikken. Den tyske abbedissen Hildegard av Bingen fra 1100-tallet kjente en oppskrift med hasselurt^[6] til kvinner når menstruasjon uteble. Hildegards kilder var ikke fra antikken, men samtidige kvinner. At slik kunnskap fantes, underbygges ved undersøkelser av voksne middelalderkvinners skjeletter som har vist nedsatt frekvens av fullbårne svangerskaper, og at befolkningsveksten i middelalderen tidvis ser ut til å ha stagnert eller avtatt også i perioder uten krig, pest eller uår.^[7]

En forsinket menstruasjon kunne angivelig hjelpes i gang (dvs. en tidlig abort), om kvinnen fikk morsmelk å drikke, eller drakk urin fra en hunngeit. I folkevandringstiden foretok fire helgener i Irland fosterfordrivelser. I St. Ciaráns^[8] tid ble en kysk kvinne angivelig bortført og voldtatt av høvdingen. Hun var gravid da Ciarán hentet henne tilbake til klosteret. «Den hellige mannen, ledet av rettferden selv, ønsket ikke at slangens frø skulle få liv i kvinnen, og presset på livmoren hennes med korsets tegn, og tvang slik livmoren til å tømme seg.» Brigid av Kildare «helbredet» på 600-tallet en ungjente som hadde avlagt kyskhetsløfte, men blitt gravid likevel. Pikens «sunnhet ble gjenopprettet», dvs. barnet ble fjernet, for barnet var det som kilte seg inn mellom kvinnen og Gud. En islandsk saga beretter at biskop Gudmund Arasson på 1200-tallet hjalp en gravid kvinne som ble gående et halvt år over termin. I søvne så kvinnen angivelig at en jomfru med Arassons hjelp fjernet fosteret. Denne beretningen ble nedskrevet i seks ulike versjoner rundt om på Island.^[9]

En måte som lett kunne føre til livstruende infeksjon, var å stikke spisse redskaper som strikkepinner opp i skjeden for å punktere livmoren^[10] - hvorav 1970-tallets kjente parole «aldri mer strikkepinner» som måtte gjenopptas i 2022.^[11]

Umoden papaya og papayafrø har vært brukt for å framprovosere abort,^[12] blant annet i India og Sørøst-Asia.^[13]

I 1920 innførte Frankrike forbud mot abort, og dette ble begrunnet med at «i kjølvannet av krigen, hvor nesten halvannen million franskmenn ofret sine liv slik at Frankrike fikk rett til å leve uavhengig og ærefullt, kan det ikke godtas at andre franskmenn tjener sitt brød ved å utføre abort».^[14] Samtidig innførte man forbud mot salg av prevensjonsmidler. Dette førte til at det utover 1930-årene ble foretatt anslagsvis en halv million illegale aborter årlig i Frankrike. I Weimarrepublikkens Tyskland regnet man med omkring 800 000 illegale aborter årlig. I 1923 innførte Belgia forbud mot salg av prevensjon, fulgt av Italia i 1926. I 1929 vedtok Storbritannia Infant Life Preservation Act, som innførte fengsel i livstid for fremkalt abort. Pave Pius XI innskjerpet i 1930 ekteskapets hellighet. Dette medførte at italiensk lovverk skjerpet straffen for abort, og legene ble pålagt å innrapportere fremkalte aborter til myndighetene.^[15]

Den siste kvinnen som ble sendt til giljotinen i Frankrike, var dømt for å ha utført aborter under den andre verdenskrig. I 1943 ble det innført dødsstraff for den som fikk foretatt abort i Tyskland for å tvinge fødselstallene opp.^[16]

Kinas ettbarnspolitikk har ført til tvungen abort for dem som ikke kunne betale boten for brudd på ettbarnspolitikken. I juli 2012 ble en 23 år gammel mor tvunget til å abortere sitt 7 måneder gamle foster til tross for at slik praksis er ulovlig i Kina. Ofte blir jentebarn abortert vekk på grunn av kulturelle grunner.^[17][18] I Nord-Korea hevdes det at fengslede kvinner som er gravide, tvinges til å abortere.^[19]

Land som enten har selvbestemt abort eller liberale abortlover, finnes hovedsakelig i Europa, Nord-Amerika, det tidligere Sovjetunionen, Oseania og deler av Øst-Asia. Land som fører en restriktiv linje eller totalforbud, finnes oftest i Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og deler av Øst-Asia. Ytterst få land har et totalforbud mot fremprovosert abort. De aller fleste land der abort er forbudt, gir dispensasjon hvis morens liv står i fare. Chile, Nicaragua, Oman, Vatikanet, El Salvador og Malta er de eneste land i verden som ikke tillater abort under noen omstendigheter.

I Europa er det Irland, Nord-Irland, Liechtenstein, Malta, Færøyene og til dels Polen som har hatt de mest restriktive abortlovene. I Portugal ble selvbestemt abort før uke 10 lovlig i 2007 etter en folkeavstemning,^[20] og Irland stemte i mai 2018 ja til å fjerne grunnlovstillegget i den irske grunnloven som forbyr abort.^[21]

I Tyskland gjøres abort i prinsippet kun når det finnes medisinske eller kriminologiske grunner.^[22] Den tyske lovgivningen gjør et unntak for kvinner som etter en obligatorisk rådgivning likevel velger å ende et svangerskap i første trimester.^[23]

Mellom 1995 og 2003 falt forekomsten av fremkalt abort (antall aborter per 1 000 kvinner mellom 15 og 44 år) på verdensbasis fra 35 til 29. I 2008 var antallet sunket til 28. Mellom 2003 og 2012 falt antall utførte aborter med 600 000 i vestlige land, men økte med 2,8 millioner i utviklingsland. I 2008 ble det utført seks millioner aborter i vestlige land, mot 38 millioner i utviklingsland. Antall utrygge aborter øker på verdensbasis, fra 44 % av antall utførte aborter i 1995, til 49 % i 2008.^[24]

I USA innførte Ronald Reagan i 1984 sin Mexico City Policy, av kritikere kalt Global Gag Rule, som nedla forbud mot amerikansk bistandshjelp til organisasjoner som utfører, opplyser om eller henviser til abort.^[25] Dette rammet også vanlige helsestasjoner og organisasjoner som underviste om prevensjon. Bill Clinton opphevet regelen sin tredje dag som president den 22. januar 1993, på dagen for den årlige «March for Life» og dommen i saken «Roe v. Wade»^[26]. George W. Bush gjeninnførte den 22. januar i sin første periode som president, og Barack Obama opphevet den igjen i sin første periode den 23. januar.^[27] At vedtaket ikke kom 22. januar ble ansett som et forsøk på å roe ned debatten. Dr Gill Greer, administrerende direktør for den London-baserte International Planned Parenthood Federation, anslo at forbudet i de åtte årene Bush satt ved makten, hadde kostet organisasjonen hennes mer enn $100 millioner til familieplanlegging, hvilket hun anslo hadde ført til 36 millioner uønskede svangerskap og 15 millioner fremkalte aborter.^[28]

I India er abort tillatt inntil 20 uker dersom det er fare for mors liv, fosteret har misdannelser, etter voldtekt, eller dersom en prevensjonsmetode ikke har fungert og et par vil begrense antall barn.^[29] Nord i India fødes det ca. 120 gutter per 100 jenter.^[30] En egen lov fra 1996 har hatt som mål å forhindre abort basert på kjønn, men både i India og andre asiatiske land forekommer fortsatt abort basert på kjønn.

Verdens helseorganisasjon rapporterte i 2011 at noen steder i verden er forholdet opp til 130 gutter per 100 jenter, hovedsakelig som følge av kjønnsbestemt abort. Kjønnsbalansen blir skjevere for barn nummer to og tre, og i Nord-Korea var denne kjønnsbalansen på 80-tallet på over 200 gutter per 100 jenter. Myndighetene i flere land har gjort tiltak for å redusere ubalansen, blant annet ved å innføre restriksjoner på teknologi for å bestemme kjønn, men også ved å endre arvelover eller regler for subsidier til fordel for jentebarn.^[31]

En forordning fra 1714 om jordmødrenes virksomhet forbød jordmødre å gi «noget Medicament, Drik, Pulver,» som kunne virke abortfremkallende, under trussel om å miste bestilling, ære, gods eller liv. I 1866 ble Christian Vs danske lov avløst av en straffelov, som i § 193 sa at «et frugtsommeligt Fruentimmer, der forsætlig fordriver sit Foster eller dræber det i Moders Liv, ansees med Strafarbeide indtil 8 Aar. Samme Straf er anvendelig paa den, som med Moderens Samtykke i saadan Hensigt anvender Midler paa hende med den anførte Virkning. Skeer det uden hendes Vidende og Vilie, ansees Gjerningsmanden med Strafarbeide fra 4 indtil 16 Aar og under særdeles skjærpende Omstændigheder paa Livstid.» Her skilte man tydelig mellom rettsbeskyttelse for født og for ufødt liv, så barnemord ble behandlet lempeligere enn forsettlig drap ellers.

I 1930 ble strafferammen for fremkalt abort nedsatt til høyst 2 års fengsel, og man innførte «nødrettsregelen», hvorved en kvinne kunne søke om å få avbrutt et svangerskap som satte hennes liv eller helbred i overhengende fare. Det ble dessuten nedsatt en svangerskapskommisjon, hvis betenkning i 1937 førte til den første lov om svangerskapsavbrytelse, som tillot legal abort på medisinsk, etisk og arvemessig indikasjon. Eugenikk, det vil si arvehygiene, handlet om å ivareta befolkningens helse ved å begrense sykdom og arvelige tilstander. Loven medførte at psykisk og fysisk helbred, incest, voldtekt og arvelighet ble vurdert i saksbehandlingen. 13. juni 1973 vedtok Folketinget Lov om adgang til svangerskabsafbrydelse, som trådte i kraft 1. oktober samme år og lovfestet danske kvinners selvbestemte rett til abort innen utløpet av tolvte svangerskapsuke. Danmark var dermed et av de første vesteuropeiske land som gjennomførte adgang til fri abort.^[32] Loven ble kritisert flere steder i utlandet. Blant andre Edward Kennedy var motstander av loven, til tross for at sin begeistring for det danske velferdssamfunnet ellers.^[33] Edward Kennedy endret holdning etter Roe v. Wade-dommen, som det for eksempel fremgår av en tale i National Press Club i 2005.^[34]

Abort ble tillatt i Norge i 1964. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort. Lov om svangerskapsavbrott i visse høve ble vedtatt den 11. november 1960, men trådte ikke i verk før 1. februar 1964.^[35] Det ble i 1967 opplyst at omtrent 4700 kvinner på årlig basis søkte om abort. Av disse fikk ca. 3500 innvilget abort. Det er videre antatt at mellom 7000 og 10 000 norske kvinner fikk utført ulovlig abort hvert år på 1960-tallet.^[36]

En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort økte fra 73 % i 1965 til 85 % i 1971. Berthold Grünfeld mente at dette tydet på at det hadde vært en liberalisering av tolkningen av abortloven. Samme undersøkelse viste at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Antallet anker etter avslag varierte sterkt fra landsdel til landsdel. I Oslo anket så mye som 76 % av kvinnene i 1971, mens anken blant kvinner i Finnmark bare var på 2 %.^[37] Ulik tolkning av abortloven førte til at det oppstod en viss tilstrømning til Oslo av abortsøkende. Det var på 1960- og 1970-tallet vanskeligere å få innvilget abort i Utkant-Norge enn i Oslo. Det var også et mer restriktivt syn i Nord-Norge, på Vestlandet og Sørlandet. Østfold var også et sted der det var vanskelig å få innvilget abort på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til at mange søkte til Oslo for å få abort.^[38] En undersøkelse foretatt på midten av 1970-tallet viste at det var livssynet og den sosiale bakgrunnen hos medlemmene i abortnemndene som var utslagsgivende for søknadens utfall. Livssituasjonen til den kvinnen som hadde bedt om abort var av mindre betydning.^[39]

Den 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt.^[40] Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget^[41].

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd).^[42]

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

• det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse
• kvinnen har en vanskelig livssituasjon
• det er stor fare for sykdom hos barnet
• graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest
• mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ned til 22 uker^[1]), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.

I Norge brukes hovedsakelig to abortmetoder: kirurgisk og medisinsk.

Et kirurgisk abortinngrep gjøres i narkose. Først bruker man instrumenter for å utvide åpningen i livmorhalsen. Så setter man inn et sug og suger ut embryo og morkake, som havner i en glasskolbe. Inngrepet tar ca. fem minutter. Man ønsker vanligvis ikke å gjøre abortinngrepet før svangerskapsuke sju, fordi komplikasjonsrisikoen er noe høyere i tiden før dette.

Abort kan også framprovoseres med legemidler. Dette er en metode som kan brukes uavhengig av hvor langt kvinnen er kommet i svangerskapet. Kvinnen møter på sykehuset, tar noen tabletter av stoffet mifepriston (Mifegyne), og drar hjem. To døgn seinere kommer hun tilbake. Da settes det et stoff (prostaglandiner) i skjeden for å sette i gang rier. I løpet av 8 timer har 96 % av pasientene abortert. Kvinner kan kjenne kramper og få blødninger som minnes om menstruasjon når livmoren frastøter fosteret. De aller fleste kvinner blør mindre etter 2 - 3 uker. Infeksjonsfaren i Norge er ganske lav. ^[43]

Abortmotstandere som den amerikanske legen Anthony Levatino, Lila Rose og en rekke andre har lagd videoer og skrevet innlegg om hvordan de mener at abort utføres.^[44][45][46]

I videoene Anthonyo Levatino har lagd, hevdes at både pille- og kirugisk metode er grusomme. Levatino hevder at ved pillemetoden vil medikamentene blokkere fosterets nærings- og luftveier, noe han sammenligner med å sulte og kveles til døde. Ved kirugisk metode hevdes fosteret å bli delt opp i flere biter hvis det er for stort til å suges og skrapes ut av livmoren. Han mener at det ikke er uvanlig at lemmer og organer rives fra hverandre eller knuses. Hensikten hans er å skremme kvinner fra å ta abort. Han har tidligere vært abortlege, men sluttet etter sin egen overbevisning. Reklamevideoene og holdningskampanjene Levatino står bak, er publisert på YouTube-kanalen og nettsiden til den amerikanske anti-abort-organisasjonen Live Action som drives av Lila Rose.^{[45][47][48][46]}

Motstanden mot abort begrunnes oftest moralfilosofisk eller med religiøse argumenter.

Den norske kirke sier at «livet og menneskeverdet begynner ved unnfangelsen. Mennesket er skapt i Guds bilde. Som Guds skapning står mennesket i relasjon til Gud, uavhengig av stadium i livsprosessen, funksjonsevne og utrustning. Også det ufødte livet har derfor krav på vern og beskyttelse». Kirken oppgir likevel at «spørsmålet om hvorvidt det er riktig å sette likhetstegn mellom et få uker gammelt embryo og et foster på grensen til levedyktighet, [har vært] diskutert og nyansert i kirkens arbeid med disse spørsmålene».^[49]

I islam er abort harām, men spesielle omstendigheter kan gi unntak så lenge fosteret er yngre enn 120 dager.^[50]

Jødedommens syn på abort er at hvis en mann slår en kvinne så hun aborterer, skal han betale erstatning til fosterets far.^[51] Jødedommen mener et menneske blir skapt når knokler og arterier formes, og at de første 40 dagene er fosteret «bare væske».^[52] Talmud tillater abort hvis mors liv er i fare, men hvis barnets hode er synlig, skal det ikke skades.

Hinduismen har ikke et enhentlig syn på abort. Vedaene og Upanishadene kan språklig forstås dithen at hvis et foster drepes før kjønnet er kjent, kunne dette vokst opp og blitt en brahman. Å drepe et foster kan dermed være som å drepe en lærd brahman.^[53]

Buddhismen er, med noen unntak, imot abort av tre grunner.^[53] Først buddhismens syn på eksistens, karma og gjenfødelse. Så buddhismens etikk og respekt for alt liv, og i tillegg klosterregler som sier at livet begynner med unnfangelsen.

Den katolske kirke lærer at «livet skal vernes om fra unnfangelsen av med største omhu»^[54] og fordømmer enhver form for direkte, fremkalt svangerskapsavbrytelse. De mener at alle involverte i en abort gjør seg skyldig i en meget alvorlig handling. Ikke bare foreldrene, men alle de som utfører og tilrettelegger for aborten. De mener at livet er en gave fra Gud.^[55] Den katolske kirke mener at abort bare kan gjennomføres dersom det er fare for mors liv.^[56] Voldtekt, incest, sosiale, økonomiske eller andre årsaker kan i deres øyne aldri rettferdiggjøre en abort.

Vatikanet oppfordret til boikott av Amnesty International fordi organisasjonen mener voldtektsofre bør få ta abort.^[57] Flere paver har også sammenlignet abort med forskjellige ting som blant annet holocaust og leiemord.^[58][59][60]

Det finnes også politisk motstand mot abort uten en enhetlig religiøs eller moralfilosofisk forankring,^[61] og politiske organisasjoner som kjemper mot abort, såsom United States pro-life movement og Live Action i USA, Efrat i Israel og Menneskeverd i Norge.^[62]

Det finnes to hovedgrupper med argumenter i abortdebatten. Den ene er argumenter som omhandler fosterets moralske status, som om det har rett til liv, rett på beskyttelse og om det er galt å drepe det. Den andre gruppen argumenter er basert på om kvinnes rett til å bestemme over egen kropp rettferdiggjør abort selv om fosteret har rett til liv.

Filosofen Mary Anne Warren^[63] (1946-2010) er en av mange som hevder abortmotstand er basert på følgende argument:

• Det er galt å drepe uskyldige mennesker.
• Et embryo er et uskyldig menneske.
• Derfor er det galt å drepe et embryo.

Hvorvidt et embryo som biologisk er et menneske, også skal anses som en person med rett til liv, følger andre kriterier, som bevissthet, tanke, selvbevissthet, egen aktivitet og evnen til å kommunisere. Warren mener at om alle disse kriteriene er til stede er vedkommende en person, uavhengig av biologi. En person trenger ikke å ha alle disse, men Warren hevder at et embryo bare har én, bevissthet (evne til å føle smerte), og at et foster derfor ikke er en person.

Warren kritiseres med to typer argumenter. En person i koma vil ikke oppfylle Warrens kriterier, og blir ikke en person med rett til liv. Nyfødte vil heller ikke oppfylle kriteriene. Warren anser også spedbarn som «ikke-personer», men tillater ikke drap på spedbarn fordi et menneske som er født, ikke lenger er i konflikt med sin mors interesser fordi det kan gis bort til adopsjon.

Filosofen Don Marquis hevder at abort er galt fordi embryoet fratas sin fremtid. Å drepe et menneske er galt fordi det fratar offeret fremtiden, og å drepe et foster er like ille. Marquis spør hvorfor det skal være av moralsk betydning om man er et menneske eller en person, og mener at det som gjør det galt å drepe dem som er født, også gjør det galt å drepe foster.^[64] Marquis har fått forskjellige typer kritikk,^[65] som han tilbakeviser ved å si at «abort er umoralsk fordi vi var fostre en gang, og vi vet at de fostrene hadde en verdifull fremtid.»

Judith Jarvis Thomson støtter Warrens syn på at et embryo ikke er en person, men hevder at abort er akseptabelt selv om embryoet er en person.^[66] Hennes hovedargument er råderetten over egen kropp, og sentralt i hennes argumentasjon er et tankeeksperiment:

Tenk at du våkner opp i sengen ved siden av en berømt fiolinist. Han er bevisstløs og har en dødelig nyresvikt, men fordi du har rett blodtype, er du blitt kidnappet og koblet til ham slik at dine nyrer renser blodet hans. Dersom han kobles fra, vil han dø, men i løpet av ni måneder antas han å bli frisk og kunne frakobles. Thomson mener du når som helst kan koble deg fra, fordi retten til liv ikke innebærer retten til å bruke en annen persons kropp. Ved å koble fra, fratar du ikke fiolinisten retten til liv, men retten til å bruke en kropp han ikke har råderett over.

Thomsons kritikere sier at analogien med kidnapping kun kan sammenlignes med abort etter voldtekt, og at normalt har kvinnen gjennom handling samtykket til at embryoet kunne oppstå. Embryoet er i tillegg kvinnens eget, mens fiolinisten er en fremmed. Å koble fra fiolinisten dreper ikke fiolinisten, men fiolinisten dør av en utenforliggende årsak, mens en abort aktivt dreper fosteret, som om fiolinisten ble drept mens han var koblet sammen med deg. Thomson presiserer at dersom du kobler deg fra, og fiolinisten likevel overlever, så har du ingen rett til å drepe fiolinisten.

Professor Peter Singer ved Universitetet i Melbourne mener at det er umulig å unngå å anse et embryo som et uskyldig menneske,^[67] men at det at en skapning er et menneske, og i live, ikke i seg selv bestemmer om det er galt å ta vedkommendes liv. Singer mener at abort, og i spesielle situasjoner spedbarnsdrap, kan rettferdiggjøres dersom man setter fordeler og ulemper for moren og for fosteret opp mot hverandre. Kritikere mener at dersom Singers argument blir brukt til å rettferdiggjøre enhver type abort før fosteret kjenner smerte, for å gi minimal ulempe (smerte) for fosteret og en antatt fordel for moren, bør en slik etikk likevel fordømmes, fordi «det ville vært en slem og egoistisk handling» ut fra et dydsetisk perspektiv.^[68]

• Gianna Jessen
• Melissa Ohden
• Planned Parenthood

• Berit Austveg Abort - En etisk argumentasjon Humanist forlag 2017 ISBN 9788282821599

• (en) Abortion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Folkehelseinstituttet - artikkel med fakta og statistikk om abort i Norge^{[død lenke]}
• Statistisk sentralbyrå: Svangerskapsavbrudd
• Forskning.no: Angstreaksjoner etter abort
• Abortloven av 13. juni 1975
• Abort hos unge kvinner – betydningen av oppvekst og sosial klasse (Undersøkelse, Tidsskrift for Den norske lægeforening, 2006)