Michael Moore mottar Gullpalmen for filmenPresident George W. Bush informerer det amerikanske folk om at angrepet mot Irak er i gangKrigen i Irak. En omstridt krig som hadde en sentral plass i filmenHalliburton, et entreprenør- og oljeselskap som fikk mye kritisk omtale i filmen
Fahrenheit 9/11 er en amerikansk dokumentarfilm fra 2004, regissert, skrevet og produsert av Michael Moore. Filmen handler om amerikansk politikk under de første tre årene til president George W. Bush, der Krigen mot terror og USAs invasjon av Irak har en meget sentral rolle. Filmen er gjennomgående kritisk til Bush-regjeringens politikk og i særdeleshet deres beslutningen om å invadere Irak.[1] Filmens tittel refererer til terrorangrepene 11. september (9/11) og den dystopiske fremtidsromanen Fahrenheit 451. Moore bruker ironi som virkemiddel for å få frem mange av poengene sine i filmen.[2] Til tross for den alvorlige tematikken får derfor filmen et komisk preg.
Filmen ble godt mottatt av anmelderne og ble en meget stor publikumssuksess. Den innbrakte over $222 millioner på verdensbasis, noe som til dags dato gjør den til tidenes mest innbringende dokumentarfilm.[3]
Filmen mottok forholdsvis krass kritikk fra høyresiden i USA. Flere av disse mente den inneholdt flere faktafeil og beskrev den videre som «venstrevridd antiamerikansk propaganda». Anmelderen Matt Labash i det neokonservative The Weekly Standard beskrev den som «Et motbydelig stykke søppel».[4][5][6][7][8] Moore tok til motmæle overfor kritikerne og la frem en liste som han mente skulle tilbakevise påstandene om faktafeil.[9] Enkelte av Moores kritikere lagde «motfilmer», blant dem Mike Wilson som lagde dokumentaren Michael Moore Hates America.[4]
I april 2004 ble filmen vist under Cannes filmfestival 2004, hvor den vant Gullpalmen. Publikum i Cannes var så begeistret for filmen at de gav den over 15 minutter stående ovasjon.[10] Den ble i alt belønnet med 26 priser, inkludert Hollywood Movie of the Year, International Documentary Association Award, Freedom of Expression Award og People's Choice Award.[11]
Handling
Filmen baserer seg på arkivopptak fra amerikanske nyhetssendinger, et kamera smuglet inn i Irak blant amerikanske soldater, dokumenter fra Det hvite hus og fra 9/11-kommisjonen og en stor dose av Moores egne kommentarer. Dette utgjør filmens kritiske undersøkelse av USAs utenrikspolitikk. Moore retter sitt skeptiske blikk mot Bush-regjeringen, som viser seg å ha oversett faresignaler og advarsler om terrorangrep sommeren 2001. Det fremgår også, på bakgrunn av beregninger fra Washington Post, at Bush i sine første åtte måneder i Det hvite hus var på ferie 42 prosent av tiden. Den militære operasjonen i Afghanistan beskrives som en meget slapp affære, de sendte kun inn 11 000 soldater, og de gikk ikke inn i området der Bin Lades var antatt å være før etter to måneder. Videre skildres de mange forretningsforbindelsene mellom Saudi-Arabia og USA, der mange er i president Bush sin nære familie. More beskriver også en omfattende strøm av propaganda som pøser ut nyheter om at hele USA er i fare for å blir offer for nye terrorangrep. Ifølge Moore kommer denne propagandaen fra Bush, og hensikten med den er å bygge opp nok frykt i folket slik at invasjonen av Irak kunne ta til. Bak Bush står hans venner i våpenindustrien.
Om filmen
Politisk kritikk og sensur
En rekke amerikanske skribenter fra den politiske høyresiden i USA gikk til harde angrep på både filmens innhold og Moore selv. Flere av dem beskrev den som «venstrevridd antiamerikansk propaganda», «upatriotisk» og mente at More hadde en lemfeldig omgang med fakta. En av dem som gikk lengst var anmelderen Matt Labash i det neokonservative The Weekly Standard, som beskrev den som «Et motbydelig stykke søppel».[4] Fremst i gruppen av kritiker stod den konservative nyhetskanalen Fox News.[12] Moore måtte også tåle kritikk fra enkelte fra samme politiske leir som ham selv. Blant annet reagerte flere på måten han fremstilte fakta og dro paralleller til Bush-regjeringens egen propaganda. Enkelte reagerte også på hans bruk av sentimentale virkemidler i filmen.[13] Det kom også reaksjoner fra Bush-familien, blant annet fra George Bush den eldre, som kalte Moore for en «løgner, slimål og kjempeidiot». Bush d.e. reagerte spesielt på at filmen forsøkte å trekke bånd mellom Bush-familien og Bin Laden-familien.[14] Moore svarte på deler av kritikken ved å legge ut dokumentasjon på nettet som han mente skulle tilbakevise påstandene om faktafeilene i filmen.[15]
Enkelte konservative grupperinger, blant dem «Move America Forward» og «Citizens United», forsøkte å få filmen bannlyst på amerikanske kinoer.[16] Filmen ble forøvrig forbudt i Kuwait av politiske årsaker. Grunngivelsene som myndighetene gav var at mente den var fornærmende overfor den Saudi-Arabiske kongefamilien og filmens kritiske syn på invasjonen av Irak.[17]
Michael Moore uttalte offentlig at han håpet filmen ville påvirke det kommende amerikanske presidentvalget i Bushs disfavør.[18]
Striden med Disney
Det Disney-eide filmselskapet Miramax skulle opprinnelig distribuere filmen, men lederen for Disney-selskapet satte en stopper for det. Avgjørelsen førte til en konflikt mellom sjefene i Disney og Mirmax. Det har blitt antatt at avslaget kom på grunn av at Disney kom under kraftig kritikk fra konservative i 2003 da Miramax ville finansiere filmen etter at Icon Productions, Mel Gibson's studio, trakk seg. Ifølge Moores agent var Michael Eisner redd for at Disney ville provosere Florida-guvernør Jeb Bush, bror av George W. Bush, og at Disney ville miste de gunstige skattebetingelsene som konsernet hadde i delstaten.[1]
Anmelderne i Dagbladet, Dagsavisen, CINERAMA og FilmMagasinet gav den terningkast seks, mens VG og Aftenposten gav den terningkast fem.[23] Dagbladets anmelder skrev følgende: «Michael Moores gullpalmevinner Fahrenheit 9/11 er ikke en dokumentarfilm. Den er en molotovcocktail, et nødvendig provokasjonsvåpen kastet inn i en amerikansk debatt som ennå ikke var kommet i gang blant vanlige folk».[24] VGs anmelder skrev: «Rasende filmkommentar av vekslende kvalitet, likevel filmhistorisk brennhet»,[25] mens nettstedet CINERAMA skrev: «Fahrenheit 9/11 er en politisk ytring, men også en underholdningsfilm. Man blir sint, rørt og oppgitt og lei på samme tid. Slik skal det også være».[26]
Publikum
Den innbrakte $222 millioner på verdensbasis, hvorav $119 millioner i USA alene. Videre innbrakte den $16 millioner i Frankrike, $15 millioner i Japan, $12 millioner i Storbritannia, $10 millioner i Italia, $7 millioner i Tyskland, $6 millioner i Australia og 9,6 millioner kroner i Norge.[27]
Den havnet på 18.-plass over de mest innbringende filmene på verdensbasis i 2004 og på 17.-plass i USA.[28] Den er (per 2012) den mest innbringende dokumentarfilmen i verden, med klar margin til suksesser som Pingvinenes marsj og Justin Bieber: Never Say Never.[3]
Produksjonskostnadene var på $6 millioner. Ytterligere $12 millioner ble brukt på annonsering og reklame.[29]
Det bør også nevnes at DVD-versjonen solgte 2 millioner eksemplarer allerede den første dagen den ble lagt ut for salg i USA.[30]
Kontrovers rundt valg av filmtittel
Forfatteren Ray Bradbury, mannen bak den kjente romanen Fahrenheit 451, uttrykte sterk irritasjon over Moores bruk av navnet Fahrenheit i filmtittelen. Han mente han hadde stjålet tittelen uten å be om tillatelse. Bradbury kalte Moore en «forskrudd drittsekk», men påpekte samtidig at det ikke var filmens politiske innhold han reagerte på.[31]
