Et blankt ark av papirPapir brukes både som informasjonsbærer for bilder og tekster, til emballasje og som materiale for gjenstander og interiører. Bildet viser et tradisjonelt japansk soverom med vinduer dekket av tynt rispapir som slipper lyset gjennom, men er ugjennomsiktig.
Papir (fra greskpápyros, «papyrus») er et tynt, flatt materiale som består av plantefibre, særlig av bomull og cellulose, som er samlet til ark eller ruller. Papir brukes først og fremst til å skrive og tegne på, til trykksaker og bøker, og det er dermed en viktig informasjonsbærer i et moderne samfunn. Papir benyttes også til innpakking, som formingsmateriale, tørkepapir og tapeter. Det brukes dessuten til å lage papp og kartong, og inngår dermed som et lett og billig materiale i forskjellige gjenstander.
Å lage papir ble oppfunnet i Kina før år 100, men kom til Spania først rundt 1100. Det finnes i dag en mengde papirsorter med ulike kvaliteter og bruksegenskaper.
Man hadde kjennskap til skrivematerialer allerede 3000 år f.Kr fra Egypt i form av papyrus, men papirets historie i moderne forstand startet i Kina. Det eldste papiret man kjenner til, dog uten skrift er funnet i utgravinger i Kina datert 100-tallet f.Kr. Dette papiret ble anvendt til forpakningsformål. Det første papir med skrevet tekst daterer seg til ca. år 0. Den kinesiske papirfremstillingsprosessen ble forbedret og på 100-tallet e.Kr ble det gjort fremskritt som gjorde masseproduksjon av papir mulig. Dette papiret ble lagd av bark, tøy og fiskegarn. På 200-tallet e.Kr ble det vanlig å bruke papir til å skrive på. Først på 1000-tallet startet man med produksjon av papir i Europa, i første omgang i Spania og på Sicilia.
En forklaring på papirets gang fra Kina til den arabiske verden er slaget ved Talas i nærheten av Samarkand i 751, da en islamsk hær tok noen kinesere som viste seg å være papirmakere til fange. Det var deres kunnskap som brakte papiret til Europa. Dette er mest sannsynlig ikke historisk korrekt, for papir var allerede i produksjon i Samarkand i år 704.[1]De tidligste arabiske manuskripter på papir finnes fra midten av 800-tallet. Før papirets tid krevde en bok på to hundre små sider skinn fra tolv sauer og en enorm arbeidsinnsats. Islams erobringer gjorde det mulig å produsere Bibelen og andre ikke-islamske verker til en brøkdel av den tidligere prisen.[2]
Papir består av plantefibre som holdes sammen av elektrostatiske bindinger. Fibrene kan være av tre, bomull, lin (klutepapir), hamp, innerbarken fra ulike trær.
Papirmassen anvendes som råvare i papirfremstilling. Papirmassen fortynnes med vann og danner en suspensjon. Denne massesuspensjonen blir drenert gjennom en flat sil slik at en matte av sammenfiltrede fiber dannes. Denne fibermatten presses og tørkes og blir da til papir.
Nå blir papir fremstilt maskinelt og en moderne papirmaskin er et stort anlegg som kan være rundt ti meter bredt og flere hundre meter lang. Det finnes maskiner som produserer hundretalls tonn papir i året. De fleste papirmaskiner kjøres døgnkontinuerlig og styres av operatører som jobber på skift.
Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det finnes en mengde spesialpapirer med egenskaper som er tilpasset ulik bruk. De kan ha forskjellige varenavn og fagbetegnelser etter bruksområde, utseende og kvaliteter. I handelen har en ofte skilt mellom finpapir, det vil si finere papirsorter, og grovere pakkpapir.
Trykk- og tegnepapir deles ofte inn i to kategorier, ubestrøket og bestrøket. Ubestrøket papir er uten bestrykning, som gir en ruere flate. Bestrøket papir har en glatt overflate. Bestrøket papir er basispapir som er belagt med et lag bestrykning (hovedsakelig leire, kritt og bindemidler) for å forbedre papirflatens egenskaper. Papir kan ellers være matt eller blankt.
Papirformater
DIN-normens A-størrelser er vanlig standard for ferdig beskåret papirark i Europa. A0 tilsvarer 1 m².
Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det vanligste, standardiserte, firkanta papirformatet i Europa i dag er A-serien. Det beregnes ut fra grunnformatet A0 = 841 x 1189 mm, der arealet er 1 m² og forholdet mellom sidene er lik kvadratroten av 2. Dette medfører at størrelsesforholdet mellom bredde og høyde bevares når formatet blir delt i to like deler. Ved å dele grunnformatet A0 i to oppstår formatet A1, som halvert er A2, som halvert er A3 osv.
A-serien brukes særlig i kontorpapir.
A-serien ser slik ut (sidelengdene er oppgitt i millimeter) :
A0 : 841 x 1189
A1 : 594 x 841
A2 : 420 x 594
A3 : 297 x 420
A4 : 210 x 297
A5 : 148 x 210
A6 : 105 x 148
A7 : 74 x 105
Effekter på miljøet
Verdens papirforbruk har økt voldsomt med økt folketall og levestandard, særlig i den vestlige verden. I løpet av de siste 40 årene har forbruket økt med 400 %. For å dempe presset på råstoffressursene, har en derfor innført gjenvinning av papir og bruk av returfiber. Til tross for dette blir 35 % av alle felte trær brukt til papirproduksjon. Hogst av urskog står for mindre enn 10 % av tremassen,[3] men er et av de mest kontroversielle temaene.
Papiravfall står for opptil 40% av alt avfall som produseres i USA hvert år, i alt opp mot 71 600 000 tonn papiravfall per år bare i USA.[4]
Konvensjonell bleking av tremasse med klor produserer og frigjør inn i naturmiljøet store mengder klorerte organiske forbindelser, inkludert klorerte dioksiner.[5] Dioksiner er anerkjent som en vedvarende miljøgift, og reguleres internasjonalt av Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forurensninger. Dioksiner er svært giftige, og helseeffekter på mennesker inkluderer reproduktive, utviklingsmessige, immunsvekkende og hormonelle problemer. De er kjent for å være kreftfremkallende.
Dokumenter og verdipapirer
Papir er en viktig ressurs i samfunnet. Bildet viser en søppelkontainer i Haag for papir som skal gjenvinnes. Tidligere ble det arrangert tilfeldige papirinnsamlinger, mens det i dag mange steder er faste systemer for innsamling av returpapir.
«Papirløst ekteskap» er en betegnelse for samboerskap uten giftermål og ekteskapsdokumenter. Et papirløst kontor er kontorhold nesten uten bruk av papir, men der en isteden gjør bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester.
^Bosch, Gulnar (1981). Islamic Bindings & Bookmaking. Chicago: Chicago: The University of Chicago. s. 26.
^Cyril Aydon: Menneskets historie (s. 115-6), forlaget Gyldendal, Oslo 2009, ISBN 978-82-05-38434-7
^Martin, Sam (2004). «Paper Chase». Ecology Communications, Inc. Arkivert fra originalen 19. juni 2007. Besøkt 21. september 2007.«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juni 2007. Besøkt 28. november 2012.
