Max Born var sønn av professor Gustav Born, anatom og embryolog, og hans kone Margarete (født Kauffmann), som kom fra en schlesisk tekstilfabrikørfamilie. Han studerte ved König Wilhelm Gymnasium i Breslau, men oppviste ikke da noen større studiebegavelse.
Han tok doktorgraden i 1906 i Göttingen. Her beskjeftiget han seg blant annet med følgene av Albert Einsteinsrelativitetsteori innen fysikken for faste legemer og med teorien om atomære krystallgitre. Om dette publiserte han i 1915 boken Dynamik der Kristallgitter.
Han ble ekstraordinær professor i teoretisk fysikk i Berlin hvor han samarbeidet med Max Planck, Albert Einstein og Walther Nernst.
Max Born beskjeftiget seg også med teoretisk optikk som han sammen med Emil Wolf skrev en betydningsfull lærebok om.
I 1933 ble Max Born på grunn av sin og sin kones delvis jødiske herkomst fratatt professoratet. Han emigrerte til Edinburgh, hvor han arbeidet som dosent frem til 1954, samme år han fikk nobelprisen. Dette året vendte han tilbake til hjemlandet og arbeidet så der fram til sin død.
Ved siden av sitt vitenskapelige arbeid beskjeftiget han seg med filosofiske og politiske temaer og argumenterte blant annet mot atomopprustning.
To gymnasier er oppkalt etter ham, i Germering ved München og i Backnang ved Stuttgart. Det samme er Max-Born-Institut i Berlin.
^The End of the Certain World: The Life and Science of Max Born, the Nobel Scientist who Ignited the Quantum Revolution, www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]