Enrico Fermi-prisen (1963) (neste: Hyman G. Rickover, forrige: Edward Teller)[14][9] Ridder av Æreslegionen (1958) Medal for Merit (1946)[15] Prix des trois physiciens (1958)[16] Prix Nessim-Habif (1962)[17] Æresdoktor ved Princeton University Richtmyer Memorial Lecture Award (1947)[18] Fellow of the American Physical Society Utenlandsk medlem av Royal Society (1962)[19][20] Honorary doctor of the University of Calcutta Messenger Lectures (1945)
Julius Robert Oppenheimer (1904–1967) var en amerikansk teoretisk fysiker. Han ledet ManhattanprosjektetsLos Alamos-laboratorium under andre verdenskrig og har blitt omtalt som «atombombens far».
Fra 1943 til 1945 ledet han Manhattanprosjektet i New Mexico, som hadde som mål å utvikle atombomben. Han kalles gjerne «atombombens far». Etter å ha sett hvilke redsler bomben forårsaket i Hiroshima og Nagasaki ble han imidlertid en overbevist motstander av bruk av atomvåpen, og nektet å delta i utviklingen av hydrogenbomben. Han engasjerte seg i internasjonal lobbyvirksomhet for nedrustning og for internasjonal kontroll av alle atomvåpen. I 1950-årene ble han beskyldt for anti-amerikansk virksomhet og påståtte tidligere kommunistsympatier, og ble fratatt sin sikkerhetsklarering. Selv om han hadde mistet all innflytelse i USA, fortsatte han å undervise, skrive og arbeide med fysisk forskning. Han ble først rehabilitert i 1963.
Liv og virke
Bakgrunn
Oppenheimer kom fra en rik (ikke-praktiserende) jødisk familie som blant annet eide en imponerende kunstsamling med verker av Pablo Picasso, Édouard Vuillard og Vincent van Gogh. Hans far, Julius Seligmann Oppenheimer fra Hanau i provinsen Hessen-Nassau i kongedømmet Preussen i keiserdømmet Tyskland, var en tekstilimportør som var innvandret til USA i 1888, og medlem av den jødiske patrisierslekten Oppenheimer. Roberts mor Ella Friedman var kunstlærerinne. Hun hadde maleriutdannelse fra Paris og eide et atelier i New York. Robert hadde en bror, Frank Oppenheimer (1912–1985), som også ble fysiker.
Ifølge Oppenheimers fødselsattest var han gitt fornavnene Julius Robert.[21] Beslutningen om å forkorte navnet til J. Robert ble spontant fattet av foreldrene. Ifølge Oppenheimer betød denne J. ikke noe som helst.[22]
Oppenheimer gikk på skolen «New York Society for Ethical Culture» i New York City. Fra tredjeklasse fikk han privatundervisning i kjemi.
I 1922 begynte Oppenheimer sine M.Sc.-studier ved Harvard University, som han avsluttet i 1925 summa cum laude. Hans hovedfag var kjemi, men han hadde også studert gresk, arkitektur, kunst og litteratur. I tredje studieår gjorde professor Percy Bridgman ham begeistret for fysikken. Det ble til at han studerte videre ved Cavendish Laboratory på Cambridge University i England under ledelse av Ernest Rutherford, der han ble gitt eksperimentelle arbeider, noe som interesserte ham mindre. I den perioden hadde han en psykisk krise og fikk psykologisk behandling. Deretter gikk han inn i den teoretiske fysikk, som han viste seg å ha stort talent for.
«Fritz Houtermans og Robert Oppenheimer skilte seg ut fra andre studenter. […] Robert Oppenheimer var svært begavet; så mye at kollegene hans til slutt var glade for å se Oppenheimer reise til USA etter at han fikk sin doktorgrad under Max Born i 1927. Han begynte å stille spørsmål som James Franck ikke kunne svare på. Jeg ble overrasket over kunnskapen hans.» – Charlotte Houtermans[23]
Oppenheimer ble raskt en av de store forskerne innen kvantemekanikk. Fra 1926 til 1929 publiserte han seksten store bidrag til kvantefysikk. I 1927 mottok Oppenheimer sin doktorgrad 'med utmerkelse' fra Max Born om teoretiske undersøkelser av spektre. Deretter takket han ja til en stilling som adjunkt i Berkeley i California. I 1928 besøkte han Europa igjen på et forskningsstipend. Faren Julius døde i 1937, og etterlot ham og broren en betydelig formue. Oppenheimer dannet en aktiv skole for teoretiske fysikere i California. At det i datidens atmosfære, preget av den spanske borgerkrigen, var vanlig med kommunistiske tendenser blant intellektuelle, inkludert mange av Oppenheimers venner, ble senere tolket negativt i McCarthy-perioden.
Fra 1936 skal Oppenheimer ha hatt et romantisk forhold til Jean Tatlock (1914-1944), som var medlem av det amerikanske kommunistpartiet.
I 1939 publiserte han arbeider om astrofysikk, blant annet en tidlig studie på nøytronstjerner[24] og en studie om gravitasjonskollaps av tunge stjerner (til sorte hull -- betegnelsen «sort hull» dukket ikke opp før på 1960-tallet).[25]
Han var administrativ/vitenskapelig leder for Manhattanprosjektet.[29] Prosjektets første prøvesprengning, Trinitytesten, fant sted i ørkenen ved Alamogordo i New Mexico i 1945. Oppenheimer, som bevitnet sprengningen, tenkte for seg selv på en passasje fra det hinduistiske diktverket Bhagavadgita, «Jeg er blitt Døden, tilintetgjører av verdener».[30] Oppenheimer fortalte dette i et filmet intervju under innspillingen av dokumentaren The Decision to Drop the Bomb fra 1965.[31] I litteraturen forekommer ofte sitatet som shatterer of worlds ettersom det var slik det var gjengitt i Time Magazine den 8. november 1948.[32] Denne versjon et også med i boken Thousand Suns: A Personal History of the Atomic Scientists skrevet av Robert Jungk i 1958,[33] som bygde på et intervju med Oppenheimer.[34]
Etterkrigstiden
Oppenheimers publikasjoner ble betraktet som vanskelige å forstå selv ut fra de faglige rammer som forskere innen hans abstrakte fagfelter var vant med. Han brukte gjerne elegante, om enn ekstremt komplekse, matematiske teknikker for å demonstrere fysiske prinsipper, og ble noen ganger kritisert for å begå matematiske feil, formodentlig av hastverk. «Hans fysikk var god», sa hans student Snyder, «men hans aritmetikk forskrekkelig».
Etter Andre verdenskrig publiserte Oppenheimer kun fem akademiske bidrag, hvor av ett var i biofysikk, og ingen av dem etter 1950. Murray Gell-Mann, en senere nobelprisvinner som i egenskap av besøkende forsker arbeidet med ham på Institute for Advanced Study i 1951, mente:
He didn't have Sitzfleisch, «sitting flesh,» when you sit on a chair. As far as I know, he never wrote a long paper or did a long calculation, anything of that kind. He didn't have patience for that; his own work consisted of little aperçus, but quite brilliant ones. But he inspired other people to do things, and his influence was fantastic.[35]
Etter krigen ble Robert Oppenheimer hovedrådgiver for den nydannede Atomic Energy Commission. Han benyttet vervet til å utøve påtrykk for en internasjonal kontroll over kjernevåpen og kjernekraft. Dette var for å motvirke spredning av kjernevåpen og kapprustning med Sovjetunionen. Etter å ha falt i unåde hos mange politikere etter å ha gitt frimodige uttalelser under McCarthytiden ble hans sikkerhetsklarering tilbakekalt i 1954. Selv om dette fratok ham hans direkte politiske innflytelse, fortsatte han å holde forelesninger, skrive og arbeide innen fysikken. Oppenheimer ble i 1963, som et uttrykk for hans politiske rehabilitering, tildelt Enrico Fermi-prisen av John F. Kennedy. På grunn av mordet på John F. Kennedy ble prisen istedet overrakt ham av den etterfølgende president, Lyndon B. Johnson.
Kai Bird and Martin J. Sherwin, American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer (New York: Knopf, 2005) ISBN0-375-41202-6
David C. Cassidy, J. Robert Oppenheimer and the American Century (New York: Pi Press, 2005). ISBN0-13-147996-2
Nuel Pharr Davis, Lawrence and Oppenheimer (New York: Simon and Schuster, 1968).
Gregg Herken, Brotherhood of the Bomb: The Tangled Lives and Loyalties of Robert Oppenheimer, Ernest Lawrence, and Edward Teller (New York: Henry Holt and Co., 2002). ISBN0-8050-6588-1
Priscilla J. McMillan, The Ruin of J. Robert Oppenheimer: And the Birth of the Modern Arms Race (New York: Viking, 2005) ISBN0-670-03422-3
Richard Polenberg, ed., In the Matter of J. Robert Oppenheimer: The Security Clearance Hearing (Ithaca: Cornell University Press, 2002). ISBN0-8014-3783-0
Jack Rummel, Robert Oppenheimer: Dark Prince (New York: Facts on File, 1992). ISBN0-8160-2598-3
S.S. Schweber, In the Shadow of the Bomb: Oppenheimer, Bethe, and the Moral Responsibility of the Scientist, (Princeton: Princeton University Press, 2000). ISBN0-691-04989-0
S.S. Schweber, "J. Robert Oppenheimer: Proteus Unbound", Science in Context 16 (1/2), 219–242, 2003 (abstract)
Peter Michelmore, The Swift Years: The Robert Oppenheimer Story (Dodd Mead, 1969) ISBN0-396-06024-2
Alice Kimball Smith and Charles Weiner, Robert Oppenheimer: Letters and Recollections, (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1980).
U.S. Atomic Energy Commission, In the Matter of J. Robert Oppenheimer (Washington, D.C.: 1954).
Herbert York, The Advisors: Oppenheimer, Teller, and the Superbomb (Stanford: Stanford University Press, 1976).
^David C. Cassidy. J. Robert Oppenheimer and the American Century. New York: Pi Press.
^abKai Bird / Martin J. Sherwin: American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer, Vintage Books, 2006, ISBN 978-0-375-72626-2, s. 26.
^abMisha Shifman: Standing Together In Troubled Times: Unpublished Letters Of Pauli, Einstein, Franck And Others. World Scientific, Hackensack, New Jersey, 2017, ISBN 978-981-3201-00-2, s. 34f.
^ Kai Bird, Martin J. Sherwin: American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer. New York: Alfred A. Knopf. 2005, ISBN 978-0-375-41202-8. OCLC 56753298.