Plazas de soberanía (spansk: «suverenitetsområder») er et felles begrep for de nåværende spanske territoriene på fastlandet i Nord-Afrika.^[1] De er tidvis omtalt som África Septentrional Española, «Spansk Nord-Afrika,^[2] Områdene tilhører Spania, men Marokko gjør krav på dem.^[3][4] Plazas de soberanía utgjør et av få gjenværende europeiske områder på eller i tilknytning til det afrikanske fastlandet.

Disse områdene har vært underlagt Spania siden 1400-tallet, og er adskilte små landområder som grenser til Marokko og spredt langs kysten av Middelhavet. Navnet viser til det faktum at disse områdene har vært en del av Spania siden opprettelsen av den moderne spanske staten (1492–1556), og er adskilt fra de afrikanske områdene som ble ervervet av Spania i løpet av 1800- og 1900-tallet. I løpet av 1900-tallet har disse områdene gradvis mistet både sin militære nytte, og med unntak av Ceuta og Melilla, også deres opprinnelige befolkning. Den siste folketelling ble utført i 1970 og befolkningen besto da så godt som utelukkende av militært personell.^[4]

Plazas de soberanía deles i to områder, alle områdene klassifiseres som en del av Spania og inngår dermed i Den europeiske union. Plazas de soberanía inngår ikke i noen av Spanias selvstyrte regioner, men står i direkte forvaltning av Spanias regjering.^[4] Isla Perejil er beskrevet som et ingenmannsland.^[4] Geografisk, men ikke politisk, tilhører også Isla de Alborán til området. Det er en liten øy vest i Middelhavet, rundt 50 km fra kysten av Afrika og 90 km fra Europa, og tilhører kommunen Almería på det spanske fastlandet.

Historisk sett ble det gjort et skille mellom såkalte plazas mayores, «de større suverenitetsområdene», bestående av byene Ceuta og Melilla, og plazas menores, «de mindre suverenitetsområder», som gjaldt et antall mindre enklaver og øyer langs kysten.

Plazas mayores, «de større suverenitetsområdene», er betegnelsen på de to byene med autonom forvaltning (ciudade autonomas) innen området:

• Ceuta: areal: 19,5 km², befolkning: 82 376 innbyggere (2011)^[5]
• Melilla: areal: 12,3 km², befolkning: 78 476 innbyggere (2011)^[5]

Plazas menores, «de mindre suverenitetsområder», er betegnelsen småøyer utenfor Marokkos kyst. Øyene har i dag ingen fast befolkning, bortsett fra de militærstyrker som Spania har stasjonert der. Det kreves særskilt tillatelse for å besøke disse områdene.^[4] Peñón de Vélez de la Gomera er i dag en halvøy, men var en øy fram til en storm i 1934 som dannet sandbro (tombolo) til fastlandet.

• Isla Perejil: Persilleøya, areal: 0,15 km², cirka 6 km nordøst for Ceuta. Den politisk kontroversielle øya betraktes av Spania som en del av Ceuta, og ikke som et område i egen rett.^[6]
• Peñón de Vélez de la Gomera: La Gomeraklippen, areal: 0,19 km², cirka 120 km sørøst for Ceuta
• Peñón de Alhucemas: Alhucemasklippen, i øygruppen Islas Alhucemas (med småøyene Isla de Mar og Isla de Tierra, areal: 0,015 km², cirka 90 km vest for Melilla
• Islas Chafarinas: Chafarinaöarna (med småøyene Isla del Congreso, og Isla de Isabel II og Isla del Rey, areal: 0,52 km², cirka 45 km øst for Melilla. I 1982 ble Islas Chafarinas utsett som et Refugio Nacional de Caza (naturreservat), her finnes den nest største kolonien av middelhavsmåke (Larus audouinii) i verden.^[4]

I løpet av reconquista (gjenerobringen), og hovedsakelig som følge av erobringen av Granada i 1492, erobret militære styrker fra kongerikene Castilla og Portugal og opprettholdt tallrike lokaliseringer i Nord-Afrika for handel og som forsvar mot muslimske barbareskpirater.

I 1415 erobret portugiserne byen Ceuta. Den pavelig bulle i 1481, Æterni regis («Evige konger»), hadde gitt Portugal all rett til land sør for Kanariøyene. Kun denne øygruppen og besittelsene Santa Cruz de la Mar Pequeña (1476–1524), Melilla (erobret av Pedro de Estopiñán i 1497), Villa Cisneros (grunnlagt i 1502 i nåværende Vest-Sahara), Mazalquivir (1505), Peñón de Vélez de la Gomera (1508), Oran (1509–1790), Alger (1510–1529), Bugia (1510–1554), Tripoli (1511–1551) og Tunis (1535–1569) forble spanske områder i Afrika. Til sist, som følge av Portugals uavhengighet fra Spania, ble Ceuta avgitt av Portugal til Spania i 1668.^[7][8]

I 1848 erobret spanske tropper Islas Chafarinas. På slutten av 1800-tallet, etter den såkalte kappløpet om Afrika, hadde europeiske stater fordelt det meste av det afrikanske kontinentet om til kolonier. Fez-traktaten, som ble signert den 30. mars 1912, gjorde det meste av Marokko til et fransk protektorat, mens Spania tok rollen som beskyttende makt over den nordlige delen som ble kalt Spansk Marokko.^[9]

Da Spania oppga sitt protektorat og anerkjente Marokkos uavhengighet i 1956, ble disse mindre områdene ikke oppgitt. Spania hadde holdt disse lenge før etableringen av protektoratet.

Den 11. juli 2002 stasjonerte Marokko seks politisoldater på Isla Perejil, noe som Spania rettet formell klage på. Spania valgte da å sette i gang en militæroperasjon, Operasjon Romeo-Sierra. Angrepet ble utført i underkant av en uke senere av en spanske spesialstyrke, Grupo de Operaciones Especiales, og med støtte fra spansk marine og luftstyrker. De seks marokkanske politisoldatene gjorde ikke motstand, men ble tatt til fange og deretter forvist fra øya. Øya har siden vært bemannet av begge stater.^[3][4]

I mai 2012 ble øyene igjen en hodepine for den spanske regjeringen. Afrikanere forsøkte å komme seg til Europa ved å benytte de spanske områdene som springbrett. Fire båter nådde Islas Chafarinas. I august samme år nådde enda flere ulovlige innvandrere fram til Isla de Tierra. Spanske hovedstaden som forsøkte å stoppe afrikansk innvandring, men det kunne bare skje i samarbeid med marokkanske myndigheter.^[4]

(en) Plazas de soberanía – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Posesiones españolas en el norte de África, detaljert kart over områdene