Reconquista (spansk og portugisisk for «gjenerobring») er en betegnelse på den kristne gjenerobringen av Den iberiske halvøy fra maurerne mellom 718 og 1492.
I 711 invaderte maurerne Den iberiske halvøy og seiret i slaget ved Guadalete. I løpet av fem år hadde de underlagt seg det meste av halvøya, og knust de visigotiske kongedømmene. En større araberstyrke kom fra Nord-Afrika og erobrer land også nord for Pyreneene. De ble stoppet av Karl Martell i slaget ved Poitiers. Det som ofte beskrives som starten på la reconquista i Spania, er et mindre slag[1] der visigoteren Pelayo, konge over Asturias seier over en muslimsk hær ved Covadonga i 718 eller 722. Først i[2] 1085 inntar Alfonso den VI Toledo. Byen blir aldri mer ledet av muslimer.
Den portugisiske reconquista kulminerte i 1250 da Afonso III erobret Algarve. Han styrte dermed over et rike som i stor grad tilsvarer dagens Portugal.
I Spania kulminerte prosessen 2. januar 1492, da Ferdinand og Isabella fordrev den siste mauriske herskeren, Boabdil av Granada og forente det meste av dagens Spania under sitt styre (Navarra ble ikke innlemmet før i 1512).
Fordrivelsen av jødene
De katolske monarkene igangsatte en politikk for å oppnå religiøs og nasjonal enhet. Jødene hadde siden 1300-tallet havnet i økende grad av diskriminering og forfølgelse. Det kristne hatet, aktivt oppmuntret av flere paver, som Klemens VII og Benedikt XIII, førte til grusomheter som ble utført med den beste samvittighet. «Den ugjennomsiktige blandingen av pengegriskhet og religiøs ekstase sikret suksessen».[3] De anonyme anklagene under inkvisisjonen forvandlet Spania til en totalitær stat. De religiøse minoritetene ble forsvarsløse og rettsløse. I Sevilla alene ble 700 kjettere brent på bålet i løpet av sju år. Flere av de mest bestialske og sadistiske forfølgerne av jødene ble senere den katolske kirkens offisielle helgener, som Vincent Ferrer og Pedro de Arbues.[4]
Den 31. mars 1492 ble Alhambra-dekretet om forvisningen av jødene utstedt.[5] Jødene hadde fram til slutten av juli, tre måneder, å forlate landet. De hadde forbud mot å ta med seg verdisaker, som gull, sølv, penger, våpen eller hester.[5] Av en befolkning på kanskje 80 000 jøder var det rundt halvparten som forlot landet mens resten konverterte.[6] Mange av de gjenværende som conversos eller marranos (spansk for «skitne svin») ble fortsatt forfulgt av inkvisisjonen som skjulte jøder, hvilket fremmet ekstreme ideer om limpieza de sangre, «rent blod», og man kunne skaffe seg sertifikat på at man ikke hadde «blod» som var «forurenset».[7]
De fordrevne jødene ble tatt i mot av den osmanske sultanen. Mange slo seg ned i Thessaloniki hvor de dannet et betydelig sefardisk samfunn som besto til holocaust i Hellas under andre verdenskrig.[8]
Referanser
- ^ «Encyclopedia». JAMA. 17. 279: 1409. 6. mai 1998. ISSN 0098-7484. doi:10.1001/jama.279.17.1409-jbk0506-6-1. Besøkt 9. januar 2020.
- ^ Menocal, María Rosa (31. august 2000). «Visions of al-Andalus». The Literature of Al-Andalus. Cambridge University Press. s. 1–24. ISBN 978-0-521-47159-6. Besøkt 9. januar 2020. Norsk utgave 2012,
- ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 59
- ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 61-62
- ^ a b Liss, Peggy (1992): Isabel the Queen, Oxford University Press, s. 298
- ^ Henry Kamen (1997): The Spanish Inquisition: A Historical Revision, Yale University Press, s. 29-31.
- ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 64
- ^ Chandrinos, Iason; Droumpouki, Anna Maria (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003.
Eksterne lenker
