Artikkelen inngår i serien om Spanias historie
Epoker
Steinalderen Indoeuropeisk innvandring Romersk provins Det vestgotiske kongerike Al-Andalus Reconquista Spania under Habsburgene Opplysningstiden Napoleonskrigene Nasjonalisme og revolusjon Den første republikk Reetablering av monarkiet Den andre republikk Borgerkrigen Francos diktatur Overgang til demokrati Det moderne Spania

Spania under Franco var perioden fra nasjonalistene startet sitt opprør mot Den andre spanske republikk og fram til Francisco Francos død i 1975.

Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrigen

Da det som startet som et statskupp ikke ble vellykket, men utviklet seg til en langvarig borgerkrig, ble det nødvendig for opprørsgeneralene å utvikle en alternativ politisk plattform. Dette var vanskelig, da opprørerne omfattet svært så ulike politiske referanser.

Samtidig som nasjonalistene kontrollerte rundt halvparten av landets territorium og befolkning, måtte dette styres og økonomien måtte komme igang, særlig eksporten som kunne sikre internasjonal valuta som var nødvendig for å finansiere krigføringen. Særlig eksporten av sherry, oliven og sitrusfrukter var viktige internasjonale inntektskilder. Særlig var handelsavtalene med Portugal av stor betydning. De militære myndighetene førte streng kontroll med alle eksportinntekter.

Nasjonalistene var en uensartet gruppe, med de tradisjonalistiske og monarkistiske karlistene, som ønsket don Alfonso Carlos på tronen, andre monarkister som ønsket Alfonso XIII tilbake og den fascistiske og republikanske falangen. Mellom de sentrale høyere offiserene var det også stor politisk avstand i synet på monarki og republikk, forholdet til frimurere, kirken m.m.

Løsningen ble å opprette et monarki uten konge, da det var ingen tronpretendent som var aktuell og som kunne samle hele nasjonalistsiden. Videre sto tanken om politisk sentralisme og motstand mot regionalt selvstyre sterkt. Rivaliseringer blant de høye offiserene gjorde maktstrukturen i begynnelsen noe uklar, men utviklingen gjorde at Franco etter hvert framsto som den sterkeste og mest pragmatiske aktøren gjennom to vel planlagte trekk.

Falangen hadde en underordnet rolle og ble tidlig svekket av at den karismatiske lederen José Antonio Primo de Rivera ble arrestert og henrettet av republikanerne 20. november 1936 i Alicante. Dette passet Franco godt, og han holdt nyheten om henrettelsen hemmelig for å opprettholde et maktvakuum innen falangen. Videre ble Francos posisjon internt blant kuppmakerne styrket av at Adolf Hitler hadde størst tro på ham og hadde bestemt at all tysk militær støtte bare skulle gå til styrker direkte under Francos kommando.

Etter at de nasjonalistiske opprørerne fikk en tidlig triumf med stor symbolverdi gjennom erobringen av Toledo 27. september 1936 som brøt den republikanske beleiringen av de nasjonalistiske styrkene i militærakademiet i byens gamle festning, Alcázar.

29. september 1936, to dager etter triumfen i Toledo, proklamerte Franco seg selv som generalissimo og caudillo. Dette ble radiosendt og til de andres store irritasjon stilte Franco de andre opprørslederne overfor et fait accompli med hensyn til lederskapet.^[1]

19. april 1937 sikret Franco seg også den faktiske fulle politiske kontrollen over det nasjonalistiske Spania ved å sende ut en forordning som bestemte at den politisk svekkede, men militært styrkede falangen skulle slåes sammen med karlistene, den alfons-monarkistiske Renovacion Española og restene av den politiske høyrefløy til ett parti, direkte underlagt ham selv, under navnet Falange Española Tradicionalista y de las JONS. Fascistisk hilsen ble innført, slagordet var Por el imperio hacia Dios («For imperiet fram mot Gud»), og det ble utarbeidet ens uniformer for den nasjonalistiske siden. Det raske trekket fra Francos side gjorde det vanskelig å protestere tidsnok uten å bli framstilt som forræder, og med sine to vel planlagte aksjoner, i september 1936 og april 1937 sikret han seg diktatorisk kontroll som skulle vare livet ut.^[2] Maktkonsentrasjonen ble videreført gjennom utnevnelsen av en formell regjering 30. januar 1938 og ny lov for statens sentraladministrasjon, hvor den nye regjeringen ikke sverget lojalitet til konge eller republikk, men til Franco.^[3] Franco fikk her den øverste utøvende, lovgivende og dømmende makt.^[4] Dette ble fulgt opp umiddelbart med en rekke dekreter, om alt fra avskaffelse av republikkens helligdager, nye mynter og frimerker, avskaffelse av selvstyret for Catalonia, presselov, innføring av kastiljansk som eneste språk og en rekke andre forordninger.^[5]

Spania var nedkjørt etter tre år med ødeleggende borgerkrig. I tillegg hadde både landbruket og industrien svært lav produksjon, og landets infrastruktur var knust. Anslagsvis en halv million bygninger var enten ødelagt eller sterkt skadet.^[6] I tillegg manglet landet både utenlandsk valuta og gullreserven hadde gått tapt, slik at pengesystemet var kaotisk. Utenlandsgjelden til nasjonalistenes allierte måtte også betales.

Denne situasjonen la også mulighetene åpne for Franco å gjennomføre omfattende politiske reformer; de tidligere jordreformene ble opphevet og eiendommene tilbakeført til sine tidligere eiere. Lønninger ble fastsatt sentralt, og næringslivet underlagt strenge statlige rammebetingelser, med hensyn til råvarer og salget av de ferdige produktene. Videre gikk den anti-kommunistiske staten i gang med å nasjonalisere blant annet jernbanen. Både førerdyrkelsen, nasjonalismen, men også den statlige styring og kontroll over arbeidslivets organer og andre fellesskapsløsninger, gjorde at den spanske staten framsto med sterke fascistiske trekk.

Utfyllende artikkel: Den blå divisjon

Den utmattende virkningen borgerkrigen hadde hatt på Spania, benyttet også Franco som unnskyldning for å formelt stå utenfor andre verdenskrig, til tross for et visst press fra Hitler og Mussolini for en tydeligere spansk deltakelse. Imidlertid fikk den tyske Kriegsmarine tilgang til spanske havner og allierte soldater som ble arrestert i Spania, samt flyktninger fra Frankrike og andre okkuperte land ble returnert til tyskerne.

I tillegg krevde Franco så store gjenytelser for spansk deltakelse, blant annet territorier i Nord-Afrika, at Hitler ikke tok det helt alvorlig. Men Franco sendte sommeren 1941 den militære enheten Den blå divisjon – rundt 18 000 mann – for å bistå under Operasjon Barbarossa og på Østfronten. Tilsammen tjenestegjorde rundt 47 000 spaniere ved Østfronten.

Etter at Hitlers krigslykke snudde gikk imidlertid Spania fra 1943 over fra status som «ikke-stridende» til «nøytral» og gjennomførte en streng nøytralitetspolitikk. 10. oktober samme år ble Den blå divisjon trukket tilbake og oppløst.

Etter krigen ble Spania internasjonalt isolert og fikk ikke bli med i De forente nasjoner. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen gjorde imidlertid at USA la bort prinsippene for å få flere europeiske allierte, og gav Spania økonomisk hjelp i bytte mot amerikanske baser. Utover på femtitallet fikk også flere andre vesteuropeiske land et mer normalisert forhold til Franco og Spania.

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

De elementene som Franco innførte under og umiddelbart etter borgerkrigen ble videreført under hele hans styre. Dette kom fram på en rekke områder.

Sentralt i dette er blant annet hele den politiske maktstrukturen med ham selv som den ubestridte fører og leder, hvor all makt var samlet. Slik gikk han inn i rollen også etter de tidligere spanske eneveldige monarkene, symbolsk ble dette understreket på en rekke måter, blant annet lot han seg utnevnt til generalkaptein, en grad som tidligere hadde vært forbeholdt kongene.

Videre ble nasjonalismen understreket som et forsvar for fedrelandet, og utenlandsk innflytelse og tankegods ble undertrykket, ikke bare kommunismen, men også eksempelvis frimureriet.

Francoregimet fjernet den regionale autonomien fra den andre republikk, og ønsket å gjøre Spania til en monolittisk nasjonalstat. Dette gikk spesielt ut over Catalonia og Baskerland, hvor Den andre spanske republikks lover for regionalt selvstyre øyeblikkelig ble opphevet. Kastiljansk ble eneste tillatte språk. Det katalanske språket ble forbudt, samtidig som katalansk kultur ble undertrykt. Lignende kampanjer mot baskisk språk og kultur satte fart i baskernes kamp for selvstendighet. Den baskiske terrororganisasjonen ETA ble stiftet i 1959, med et uavhengig Baskerland som mål. Samlet framsto Francos politikk på dette området som sterkt kastiljansk-nasjonalistisk.

Spania etter borgerkrigen var et fattig jordbruksland og i flere år økonomisk isolert. Diktaturets modell for økonomisk styring var statlig dirigisme, der staten styrer gjennom dekret. Målet var å være selvforsynt. Det ble etablert et stort, statlig holdingselskap som investerte i vannkraft, skipsbygging osv. Jernbanen ble nasjonalisert (1941), det kom programmer for bygging av veger og demninger og for boligbygging. Staten hadde kontroll over priser og lønninger. Etter 1953-1959 ble Spania på grunn av den kalde krigen likevel etterhvert tilknyttet vesten. I 1959 gir Franco opp isolasjonismen, og en stabiliseringsplan blir vedtatt samme år. Både IMF og OECD er involvert, og USA bidrar økonomisk. Det samme gjør amerikanske banker. Staten gir opp dirigismen og tilpasser seg den neo-liberale vestlige økonomien og en vestlig blandingsøkonomi etter fransk mønster kommer på plass. 1960-årene omtales ofte som et økonomisk mirakel i Spania. I 1950 var 49% sysselsatt i jordbruket, i 1973 hadde jordbruket 10% av arbeidsstokken mens hele 53% arbeidet i servicenæringen Turismen øker i betydning, fra 4 millioner i 1959 til 35 millioner dollar i 1973. Spania fikk i 1970 en svært fordelaktig handelsavtale med EU, og frihandel blir en del av spansk økonomisk politikk.

En allmektig stat som dominerte alle livets områder var selve hjertet i Francos diktatur. Staten tok ansvar for folkets liv og landets økonomi, til gjengjeld måtte folk og næringsliv tjene nasjonale interesser. Hæren var selve ryggraden i denne staten. Også byråkratiet ble militarisert og mange av lederne i statsapparatet rekruttert fra hæren. Ulike former for sosial uro ble betegnet som opprør mot militæret. For å opprettholde ro og orden var det likevel tilstrekkelig med politi og sivilgarden, - Guardia Civil. Begge styrker var tallrike, og Spania forvandlet seg til Europas politistat. ^[8]

Sekstitallet var en sammenhengende økonomisk oppgangstid for Spania, etter flere liberalistiske økonomiske reformer. På tross av veksten var likevel Spania et fattig land etter europeisk standard, og oljekrisen i 1973 gjorde slutt på oppgangen. Året etter ble Franco alvorlig syk, og Juan Carlos tok over styringen av landet og innledet en demokratiseringsprosess.