Académie des sciences morales et politiques Romaklubben (æresmedlem)
Utmerkelser
51 oppføringer
Storkors av Æreslegionen Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1980) Den hvite ørns orden Kjede av Den hvite løves orden Ridder av Det gyldne skinns orden Karlsprisen (1982)[11] Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen (1994) Four Freedoms Award - Freedom Medal (1996) Nansenprisen (1987) Storkorskommandør med kjede av Trestjerneordenen Storkors av Ungarns fortjenstorden Kjede av Stjerneordenen Francisco Morazán-ordenen Det kongelige Victoriakjedet (1986) Den internasjonale Simón Bolívar-prisen (1983) Piusordenens kjede Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1984) Æresdoktor ved Universitetet i Bologna Æresdoktor ved Universitetet i Oxford Æresdoktor ved universitetet i Cambridge Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1977) Kjede av Krysantemumsordenen Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester Elefantordenen (1980)[12] Storkors av Kristusordenen[13] Storkors av Ordenen vår frues ubesmittede unnfangelse av Vila Viçosa Storkjede av Infante Dom Henriks orden[13] Storkjede av Tårn- og sverdordenen (1993)[13] Storkors av Avizordenen[13] Storkjede av Frihetsordenen[13] Storkjede av Santiago av sverdets orden[13] Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet Æresdoktorat ved Brasilias universitet Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1982) Nasjonalordenen Juan Mora Fernández Battle of Lepanto 4th Centenary Medal (1971)[14] Ordenen for fremragende virke (2009)[15] Frelserens orden Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1970)[16] 1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden (2002) (deles ut av: Rudolf Schuster, Slovakias president)[17] Algerian National Order of Merit, Atheer rank[18] 1. klasse av Jaroslav den vises orden Det spanske forskningsrådets gullmedalje (1993) European Medal of Tolerance Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1975)[19] Hosebåndsridder[20] Den gylne ørns orden Æresdoktor ved Université Paris-Sorbonne (1985)[21] Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1979)[22] Galicias gullmedalje (1985)
Annet navn
Juan Carlos I Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias
Juan Carlos I, eller Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias, norsk form Johan Karl I, (født 5. januar1938 i Roma i Italia) var Spanias regjerende konge fra 1975 til han i 2014 abdiserte til fordel for sin sønn. Han beholdt ved abdikasjonen tittelen konge og tiltaleformen majestet.
Francisco Franco utpekte i 1969 Juan Carlos til sin etterfølger. Ved Francos død i 1975 ble Juan Carlos konge og statssjef. Sammen med Adolfo Suárez som ble utnevnt til statsminister i 1976, startet han prosessen som gjorde Spania til et konstitusjonelt monarki. I 1981 satte Juan Carlos ved sin inngripen stopper for et antidemokratisk statskupp.
Den 2. juni 2014 gjorde kong Juan Carlos det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring. Etter at loven ble vedtatt i begge kamre, sanksjonerte Juan Carlos 18. juni 2014 loven om sin egen abdikasjon. Sønnen Felipe overtok tronen torsdag 19. juni 2014.[23]
Bakgrunn
Prins Juan Carlos i 1971
Kong Juan Carlos I ble født i eksil. Han er eldste sønn av Juan, greve av Barcelona, og barnebarn av kong Alfonso XIII, Spanias siste konge før avskaffelsen av monarkiet i 1931 og innføring av Den andre republikk.
Tronfølger
General Francisco Franco erklærte Spania som monarki i 1947. Dette ble omtalt som en gjeninnføring av monarkiet, og Franco inngikk en avtale med tronpretendenten, Juan, om at begge sønnene hans, Juan Carlos og den yngre Alfonso, skulle utdannes i Spania. I 1969 utnevnte Franco Juan Carlos til sin etterfølger for å sikre regimets framtid. Hans far, Juan, som var den de spanske monarkistene foretrakk, ble dermed forbigått, mens utnevnelsen ble vel mottatt blant konservative. Av opposisjonen på venstresiden ble prinsen derimot ansett som en marionett for Franco.[24]
Ved utnevnelsen til tronfølger erklærte Juan Carlos sin lojalitet til det fascistiske regjeringspartiet Movimiento Nacional. Under Francos styre hadde han en rekke representative oppgaver og fungerte også som statsoverhode i kortere perioder. Etterhvert hadde han også samtaler med opposisjonen med tanke på framtidige reformer, men Franco avviste at Juan Carlos på noen måte var illojal mot hans visjoner for landet.
Konge og demokratisering
Franco døde 20. november 1975 og Juan Carlos ble konge og statssjef. Den 22. november avla kongen ed og sverget å forsvare Movimiento Nacionals prinsipper. Samtidig la han vekt på at han ville arbeide for å bygge bro over splittelsen borgerkrigen hadde skapt og for sosial forsoning.[25] De første månedene av Juan Carlos' regjeringstid fant lite endring sted. Sammen med sine rådgivere gikk han imidlertid i gang med å planlegge reformer.[26]
Kong Juan Carlos med statsminister José Luis Rodríguez Zapatero fra sosialistpartiet i 2010. Kongen er øverstkommanderende for Spanias væpnede styrker. Det røde magebåndet han bærer til uniformen er tegn på hans rang som capitán general
Muligheten for kursendring oppsto i juli 1976, da den Franco-tro statsministeren Carlos Arias Navarro gikk av. Kong Juan Carlos utnevnte den reformvennlige og pragmatiske Adolfo Suárez til statsminister, også han fra El Movimiento Nacional. Med kongens støtte ble en liberaliserings- og demokratiseringsprosess satt i gang.[27] Kong Juan Carlos bidro i prosessen med både offentlig og privat støtte og arbeidet for å få landets militære til å støtte demokratiseringen.[28] Frie valg ble avholdt i 1977 og året etter fikk Spania en ny, demokratisk grunnlov som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki. Kongen sanksjonerte grunnloven 27. desember 1978.
I lys av demokratiseringsprosessen frasa kongens far seg i 1977 sin arverett til Spanias trone.[29]
Overgangen til demokrati var likevel ikke sikret. Spania opplevde økende politisk vold særlig fra baskiske separatister og Franco-tro motstandere av demokratiseringsprosessen, de siste støtte av en rekke personer som alle hadde beholdt sine viktige posisjoner og som ønsket seg tilbake til tidligere tiders tilstand. En avdeling av Sivilgarden under ledelse av Antonio Tejero forsøkte 23. januar 1981 å gjøre statskupp. Kong Juan Carlos grep inn og kuppet ble raskt slått ned. Som øverstkommanderende for landets væpnede styrker fordømte kongen kuppforsøket og ga ordre om at de væpnede styrker skulle holde seg i ro.[30] Etter å ha forsikret seg om støtte fra militære sjefer, holdt kongen en fjernsynstale der han stilte seg bak demokratiet og ga kuppmakerne ordre om å overgi seg.[31]
Juan Carlos' avgang kom etter skandaler som gjorde at han i løpet av få år tapte den politiske kapital han hadde opparbeidet i mellom 1975 og 1981.[34] I 2011 ble kongens svigersønn Iñaki Urdangarin anklaget blant annet for korrupsjon av offentlige midler, noe han senere også ble dømt for. I 2012, midt under finanskrisen, ble det kjent at kong Juan Carlos hadde vært på elefantjakt i Botswana med sin elskerinne, Corinna Larsen. Kongens popularitet sankt dramatisk.
Den 2. juni 2014 gjorde han det kjent at han ønsket å abdisere.[35] I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved organisk lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring i Boletín Oficial del Estado.[36]Deputertkongressen ga støtte til en lov som godkjenner abdikasjonen i en avstemning 11. juni 2014. Loven fikk støtte fra Partido Popular (PP) og Partido Socialista Obrero Español (PSOE). 299 deputerte (87,7 %) stemte for, mens 19 stemte mot (5,6 %) og 23 avholdt seg fra å stemme (6,7 %).[37]Senatet vedtok 17. juni 2014 lovforslaget med 233 stemmer for, fem mot og 20 avholdende.[38] Den 18. juni 2014 sanksjonerte kong Juan Carlos loven om sin egen abdikasjon.[39]
I forbindelse med abdikasjonen og Felipes overtakelse av tronen oppsto det debatt om statsformen. En meningsmåling utført for avisen El País viste at 62 % ønsket folkeavstemning om statsformen. Samtidig ga 49 % uttrykk for støtte til monarki, mens 36 % ønsket republikk.[37] En annen meningsmåling, utført for avisen El Mundo, viste at 55,7 % støttet monarkiet. Støtten til monarkiet var størst blant PPs velgere, der 80,3 % ville beholde statsformen. Også et flertall av PSOEs velgere, 52,7 %, støttet monarkiet.[40] 76,4 % av de spurte ga uttrykk for at kongen hadde fattet en riktig beslutning ved å abdisere.[40] 65 % ga samtidig uttrykk for at de hadde et positivt inntrykk av kong Juan Carlos, opp fra 41,3 % i januar 2014.[41]
Spanias regjering vedtok 13. juni 2014 at Juan Carlos har tittelen konge og tiltaleformen majestet også etter abdikasjonen.[42]
I 2019 fratok kong Felipe sin far apanasjen og frasa seg all arv fra farens fond i skatteparadiser. I 2020 forlot Juan Carlos Spania og gikk i frivillig eksil i De forente arabiske emirater.[43] Han var da under etterforskning av spanske og sveitsiske myndigheter for sin utenlandsformue.[44][45]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Juan Carlos, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Juan-Carlos, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Barton, s. 263: «That the coup was quickly snuffed out was thanks in large part to the timely intervention of King Juan Carlos who, as Commander-in-Chief of the armed forces, condemed the insurrection and ordered troops to remain in their barracks».
^Jf. paragraf 56.2 i Spanias grunnlov, engelskspråklig versjon offentliggjort av Deputertkongressen: «His title is that of King of Spain, and he may use the other titles appertaining to the Crown.»
.jpg)
