LHBT-personer i Norge har de samme rettighetene som resten av samfunnet. Offentlig mening angående LHBT-personer er for det meste positiv, og Norge blir rangert høyt på lister over land med mest aksept for skeive.^[1] Det er ulovlig å diskriminere på grunn av orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og likekjønnet ekteskap har vært lovlig siden 2009.

Fram til 1972 var seksuell omgang mellom menn ulovlig i Norge.^[2] I 1687 ble Christian Vs Norske Lov innført, og sex mellom menn ble straffbart med død på bålet: «Omgjængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand.» I 1842 ble en ny kriminallov innført, som beholdt forbudet, men endret straffen til 6-12 måneder med straffarbeid i stedet for dødsstraff. I perioden fra 1865 til 1875 ble 75 dommer felt for brudd på denne loven.^[3] I 1889 ble ordlyden endret til «Finder legemlig Omgjængelse Sted mellom Personer av Mandskjønn straffes de Skyldige med Straffarbeide i femte Grad eller Fængsel.» Det ble diskutert om loven også skulle forby seksuell aktivitet mellom kvinner.^[4] I 1902 ble en ny straffelov vedtatt, og ordlyden til § 213 endret seg til «Finder utugtig omjængelse Sted mellom personer af mandkjøn, straffes de, (…) med fængsel indtil 1 aar. (…) Paatale finder alene sted naar det paakræves af almene hensyn.» Det ble igjen diskutert om kvinner skulle bli inkludert i forbudet.^[5] Paragrafen gjaldt fra 1905. På 1950-tallet ble det foreslått at forbudet erstattes av høyere seksuell lavalder for homofile, men endringene ble ikke vedtatt da Stortinget behandlet forslaget i 1955. I 1970 fremmet Stortingsrepresentant Arne Kielland (Ap, senere SV) en interpellasjon for å fjerne § 213, og den 21. april 1972 ble § 213 opphevet.

En viktig bakgrunn for opphevelsen av § 213 er arbeidet til Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48).^[6] De kjempet lenge mot § 213, blant annet gjennom anonyme leserinnlegg i aviser. Da Kim Friele overtok rollen som leder i 1966, ble arbeidet mer åpent. I 1970 utga DNF-48 heftet «§ 213 – Onde eller nødvendighet», som argumenterte mot § 213 og for bedre forhold for homofile.

Likekjønnet ekteskap har vært lovlig i Norge siden 1. januar 2009.^[7] Fra 1993 til 2008 hadde Norge en partnerskapslov som tillot to partnere av samme kjønn å registrere partnerskap, og som ga samme rettsvirkninger som ekteskap angående arv, formuesforhold, skatt og forsikring.^[8] Fram til 2002 var adopsjonsrett ikke inkludert i dette. Den 27. mai 2008 ble ekteskapsloven endret til å inkludere likekjønnede forhold, og partnerskapsloven ble dermed opphevet. Det tok imidlertid lenger tid før homofilt ekteskap ble tillatt i kirken. Den norske kirke stemte i 2014 imot vigsel av homofile i kirken,^[9] men i kirkevalget 2015 vant Åpen Folkekirke med likekjønnet vigsel som hovedsak.^[10] Som et resultat vedtok kirkemøtet i 2016 at det skulle lages en liturgi for vigsel av likekjønnede, som gjorde det mulig for prester å vie homofile par.^[11] Vedtaket ble gjort med 88 stemmer av 115 delegater for likekjønnet ekteskap.

I 1981 ble det ulovlig å diskriminere mot homofile ved en endring i straffeloven, der §135 a ble endret til å inkludere krenkelser overfor «en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.»^[12]

I 2013 fremmet Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet et lovforslag om forbud mot diskriminering på grunn av orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Stortinget vedtok lovforslaget enstemmig, og loven tredde i kraft 1. januar 2014.^[13] I 2017 ble likestillings- og diskrimineringslovene fra 2013 erstattet med en ny, samlet lov. Endringen tredde i kraft 1. januar 2018.^[14]

§ 6 i likestillings- og diskrimineringsloven lyder slik:^[15]

Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.

I 2023 behandlet Stortinget et lovforslag om å forby konverteringsterapi. Loven ble vedtatt med 85 stemmer for og 15 stemmer mot, og trådte i kraft 1. januar 2024.

Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har negative holdninger til LHBTQ-personer avtatt siden 2008.^[16] Undersøkelser gjennomført mellom 2008 og 2022 viser at prosentandelen nordmenn som er uenige i at heterofile og homofile par bør ha like rettigheter har sunket. I 2014 var 14,8% av nordmenn uenige, der 19,2% av menn og 10,3% av kvinner mente at heterofile og homofile par ikke bør ha like rettigheter. I 2017 endret prosentandelene seg til 9,4 hos den generelle befolkningen, 12,7 hos menn og 6,0 hos kvinner.

I 2022 var 64,1% av nordmenn uenige i påstanden «Det ville vært ubehagelig å dele garderobe med en jeg visste var transperson». 19,2% var verken enige eller uenige og 16,7% var enige. 71,7% av kvinnene og 56,8% av mennene var uenige med påstanden.