Utdatert: Denne teksten kan inneholde feil på grunn av informasjon som er utdatert. siden Du kan hjelpe med å oppdatere artikkelen. Artikkelens diskusjonsside kan inneholde mer informasjon. (november 2017)

Kjønnsinkongruens (tidligere omtalt som transkjønnethet og transseksualisme) handler om at et individs kjønnsidentitet er annerledes enn individets fødselskjønn. Dette kan for eksempel si at en person med kvinnelig anatomi har en mannlig kjønnsidentitet (transmann), eller en person med mannlig anatomi kjønn har en kvinnelig kjønnsidentitet (transkvinne). Det finnes også transkjønnede personer som føler seg som både kvinne og mann, mens andre ikke føler seg som noen av delene. Andre igjen føler seg som et tredje kjønn.^[1] Personer med transkjønnethet kan få hormonell og/eller kirurgisk behandling for å gjøre kroppen mest mulig i samsvar med sin kjønnsidentitet.^[2]

En person med kjønnsinkongruens kalles for en transperson. Inntil 1. januar 2020 brukte det norske helsevesenet begrepet transsekualisme.^[3][4]

Siden 2010 regnes ikke kjønnsinkongruens som en psykisk lidelse i Norge.^[5] I mai 2019 ble det ikke lengre regnet som en psykisk lidelse internasjonalt.^[6][7][8] Personer med kjønnsinkongruens har blitt behandlet av det offentlige helsevesenet siden 1960-årene. Moderne behandling består av å gjøre kroppen mest mulig i samsvar med det mentale kjønn. Den internasjonalt anerkjente behandlingsstandarden, Standards of Care, er utarbeidet av World Professional Association for Transgender Health (WPATH). I Norge foregår behandling på Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet i Oslo. Tilbudet til transkjønnede i Norge har fått sterk kritikk av blant annet LLH, Skeiv Ungdom og Amnesty International for ikke å følge internasjonale retningslinjer.^[9][10][11] Enkelte leger gir behandling (ikke genitalkirurgi) utenom Rikshospitalets tilbud, men disse legene er ofte vanskelige å finne da få leger har kunnskap om denne tematikken.

De fleste personer med kjønnsinkongruens lider så tungt at de før eller senere må søke hjelp^{[trenger referanse]}. I Norge har Rikshospitalet landsfunksjonen for behandlingen av personer med kjønnsinkongruens. Det betyr at det kun er ved Rikshospitalet man utfører en trippelbehandling (psykiatrisk evaluering, hormonbehandling og kirurgi) av personer med kjønnsinkongruens.

Rikshospitalet krever at man oppsøker lege, psykiater eller psykolog i nærheten av der man bor for så å bli henvist til Rikshospitalet.

Ifølge LHBT-organisasjonen FRI følger behandlingen av personer med kjønnsinkongruens i Norge ikke den internasjonale behandlingsmodellen «Standards of Care», versjon 7.^[12] Denne behandlingsmodellen er anerkjent i de fleste vestlige land.^[13] Standards of Care har sin opprinnelse fra Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association. Harry Benjamin var en tyskamerikansk lege som gjorde mye for å forbedre behandlingen av personer med kjønnsinkongruens; internasjonalt går organisasjonen under navnet World Professional Association for Transgender Health.

Når pasientens lege og/eller psykolog skriftlig har henvendt seg til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet, vil man bli innkalt til konsultasjonstime hos psykiater for diagnostisk vurdering. Den dreier seg blant annet om å bekrefte diagnosen kjønnsinkongruens, og at pasienten ikke har noen sosiale eller psykiske problemer. Pasienten vil deretter ha jevnlig kontakt med psykiaterne i en evalueringsperiode som vanligvis varer i ett år.

Når pasienten har fått diagnosen – kjønnsinkongruens – og arbeidsgruppen ved Rikshospitalet anbefaler kjønnskorrigerende kirurgi, vil man bli undersøkt hos endokrinolog (hormonspesialist). Dersom det ikke er noen medisinske hindringer for videre behandling, vil man begynne den hormonelle behandlingen. I løpet av hormonbehandlingsperioden på normalt ett til to år, forventes det at pasienten starter å leve ut kjønnet sitt. Dette kalles virkelighetserfaring («Real Life Test»). Etter denne perioden tilbys pasienten kirurgisk behandling, dersom psykiateren mener det er forsvarlig.

Behandlingen er som oftest individuell, og behandlingstiden varierer derfor fra pasient til pasient. Den beskrevne saksgangen tar normalt to til tre år. Vanligvis kan en kjønnskorrigerende prosess ta mellom fem til åtte år totalt.^[14] Hensikten med den lange utredningstiden er blant annet for å unngå feildiagnostisering og påfølgende irreversibel behandling.

Helse Sør-Øst åpnet i oktober 2020 et regionalt behandlingssenter ved Sykehuset i Vestfold,^[15] etter oppfordring fra helsedirektoratet om å opprette regionale senter for kjønnsinkongruens.^[16] I Oslo har en kommunale helsestasjon for kjønn og seksualitet hatt en slik funksjon, i 2017 var det det eneste slike kommunale tilbudet i Norge.^[17][18] Helsedirektoratet har anført at tilbudet skal være desentralisert og differensiert, tilpasset individets behov for å uttrykke sitt kjønn.

Se kapittelet om rettslig status for og diskriminering av transpersoner

Norge er et av få land i verden som har et system med kjønnsbestemt personnummer. Det tredje siste sifferet er partall for kvinner og oddetall for menn. For å eksistere som juridisk individ må man ha enten mannlig eller kvinnelig kjønn.^[19] I Norge tildelte man før nye personnummer til personer med kjønnsinkongruens som gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling først etter at hovedoperasjonen var gjennomført. For å endre juridisk kjønn måtte vedkommende tidligere fjerne indre kjønnsorganer ifølge norsk lov. Blant annet Amnesty Internasjonal, LLH og Skeiv Ungdom kritiserte dette, og siden innføringen av ny lov om endring av juridisk kjønn den 1. juli 2016 kan alle norske statsborgere som har fylt 16 fritt søke om å endre kjønn uten krav om medisinsk behandling. Barn og unge mellom 6 og 16 år må søke sammen med sine foreldre.^[20][21]

• Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI)
• Harry Benjamin ressurssenter (HBRS)

• The Crying Game (1992), regissert av irske Neil Jordan, med Jaye Davidson i rollen som transkvinnen Dil.
• Just Like a Woman (1992) er en britisk film med Julie Walters og Adrian Pasdar basert på boken Gerald/ine av Monica Jay.
• The Adventures of Priscilla, Queen of the Desert (1994) er en australsk kultfilm med Hugo Weaving og Guy Pearce som dragqueens og Terence Stamp som en transkjønnet kvinne.
• Different for Girls (1996) er en britisk komedie med hovedrollefiguren Kim som er en transkjønnet kvinne.
• Ma Vie en Rose (1997) er en belgisk film om Ludovic som mener hun er født med gale deler og isteden skulle vært jente.
• Boys Don't Cry (1999) er en amerikansk film (drama) basert på en virkelig hendelse, opplevelsen til Brandon Teena, en transkjønnet mann som ble voldtatt og drept i 31. desember 1993 av sine mannlige venner etter at de hadde funnet ut at han hadde kvinnelige kjønnsorganer. Brandon Teena spilles av Hilary Swank, Chloë Sevigny spiller Brandons kjæreste, Lana Tisdel.
• The Iron Ladies (2000) er en thailandsk film om det mannlige volleyballaget som vant det nasjonale mesterskapet i Thailand i 1996. Det vakte oppsikt at laget for det meste bestod av homofile, transvestitter og transseksuelle (såkalte kathoeyer).
• Soldier's Girl (2003) om Calpernia Addams' forhold til en heterofil soldat.
• Breakfast on Pluto (2005), britisk film regissert av Neil Jordan, med Cillian Murphy i rollen som transkvinnen Patricia «Kitten» Braden.^[22]
• Gun Hill Road (2011) om en de har antatt er gutt som tar kjønnskorrigerende behandling for å se ut som jenta hun er.
• The Danish Girl (2015) om en dansk transkvinne og maler som levde på 1900-tallet. Hun var en av de første som gikk gjennom kjønnskorrigerende operasjon i verden.
• About Ray (2015) Filmens handling er lagt til 2000-årene. Hovedpersonen Ray er en transkjønnet gutt, og filmen handler om livet og utfordringene hans.
• Girl (2018) om Lara, en 15 år gammel belgisk jente, født i en gutts kropp, som drømmer om å bli en ballerina.

• Harry Benjamin Ressurssenter
• Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (voksne) Arkivert 29. oktober 2020 hos Wayback Machine. ved Rikshospitalet