Aseksualitet i betydning av seksuell identitet, er når en person opplever liten eller ingen seksuell tiltrekning[4][5] og, i noen tilfeller, mangelen på interesse for seksuell aktivitet.[6] En ofte sitert studie har plassert forekomsten av aseksualitet til 1% av befolkningen[7]. En person kan også oppleve liten eller ingen seksuell tiltrekning uten at de identifiserer seg som aseksuell, da en seksuell identitet kan være mer nyansert og innebære mer enn opplevelser av seksuell tiltrekning[8].
Aseksualitet er forskjellig fra seksuell avholdenhet og fra sølibat, som er atferdsmessig og kan for eksempel være religiøst motivert[9]. En aseksuell person kan uavhengig av seksualitet oppleve romantisk tiltrekning, og ønske å etablere et romantisk forhold med partner(e). Aseksuelle kan også velge å delta i seksuell aktivitet, selv om de ikke opplever seksuell tiltrekning eller sexlyst, grunnet en rekke årsaker, for eksempel et ønske om å behage partner.[10] Aseksuelle kan oppleve alt fra å være sex-favorable, likegyldig eller frastøtt.
Seksuell tiltrekning er i seg selv et spektrum som går fra aseksuell(opplever ikke seksuell tiltrekning) til allo-seksuell(opplever seksuell tiltrekning). Aseksualitet er også et spektrum hvor man kan oppleve ingen seksuell tiltrekning, til å oppleve det i varierende grad, flytende eller under enkelte omstendigheter. Dette er kjent som micro-merkelapper hvor man er ansett som en del av det aseksuelle spektrum og samfunn, men også individuelle og distinkte identiteter. Blant annet er demiseksualitet et eksempel på en slik micro-merkelapp. Demiseksuelle kan føle seksuell tiltrekning ved et sterkt emosjonelt bånd. De regnes for å være en del av det aseksuelle spektrumet, men kan også sees på som en selvstendig identitet.[11]
Forekomst
I midten av det tjuende århundret rangerte Alfred Kinsey individer på en skala fra 0–6 i henhold til deres seksuelle identitet, fra heterofil til homofil, kjent som Kinsey-skalaen. Han inkluderte også en kategori som han kalte X for personer med «ingen sosio-seksuelle kontakter eller reaksjoner». Han merket 1,5% av den voksne mannlige befolkningen som X.[12][13] I Kinseys andre bok, Sexual Behavior in the Human Female (seksuell adferd i det kvinnelige mennesket), rapporterte han denne oppdelingen av individer merket X slik: ugifte kvinner = 14–19%, gifte kvinner = 1–3%, tidligere gifte kvinner = 5–8%, ugifte menn = 3–4%, gifte menn = 0%, og tidligere gifte menn = 1–2%.[13] Dette funnet indikerer at slik Kinsey-skalaen er definert, så fanger den ikke opp de som ikke opplever seksuell tiltrekning, eller de som opplever seksuell tiltrekning uavhengig av kjønn.
Ytterligere empiriske data om aseksuell demografi dukket opp i 1994, da en forskningsgruppe i Storbritannia gjennomførte en omfattende undersøkelse av 18 876 britiske innbyggere, stimulert av behovet for seksualopplysning i kjølvannet av AIDS-epidemien. Undersøkelsen inkluderte et spørsmål om seksuell tiltrekning. 1,05% av respondentene svarte at de hadde «aldri følt seg seksuelt tiltrukket av noen i det hele tatt».[14] Studien av dette fenomenet ble videreført av den kanadiske sex-forskeren Dr. Anthony Bogaert i 2004, som undersøkte aseksuell demografi i en rekke studier. Bogaert mente at den ene prosenten ikke var en nøyaktig gjenspeiling av den sannsynligvis mye større andelen av befolkningen som kunne identifiseres som aseksuelle, og bemerker at i den innledende undersøkelsen valgte 30% av kontaktede personer ikke å delta i undersøkelsen. Siden mindre seksuelt erfarne mennesker i større grad unngår å delta i studier om seksualitet, og aseksuelle har en tendens til å bli mindre seksuelt erfarne enn seksuelle, er det sannsynlig at aseksuelle var overrepresentert i de 30% som ikke deltok, sammenlignet med de 70 % som gjorde det. Den samme studien fant at antallet homofile og bifile kombinert utgjorde ca. 1,1% av befolkningen, som er mye mindre enn andre studier tyder på.[4][15] Imidlertid har Bogaerts seksualitetsforskning vært gransket i den siste tiden, ettersom han var involvert i studier som knyttet rase til seksuell atferd, som om det var en evolusjonær basis. Denne studien, som potensielt utgjør et tilfelle av vitenskapelig rasisme, ble sterkt debattert av det vitenskapelige samfunn.[16]
I en amerikansk studie fra 1994 som ikke inkluderte aseksualitet som en seksuell legning, rapporterte en del mennesker at de ikke hadde hatt sex eller en partner det siste året: 11,9% av alle spurte voksne, 9,8% av spurte menn og 13,6% av spurte kvinner.[17] Tallet på partnere var null de siste fem årene for 8% av voksne: 7,1% av mennene og 8,7% av kvinnene.[18] I hele deres voksne liv fram til kartleggingen (gitt at de spurte var av forskjellig alder), var antall partnere null for 2,9% av de voksne: 3,4% av mennene og 2,5% av de spurte kvinnene.[19]
Romantiske forhold
Aseksuelle kan engasjere seg i rent følelsesmessige, romantiske forhold.[20][21][22] Vilkår vedrørende dette:
Aromantisk: mangel på romantisk tiltrekning til noen.
Biromantisk: romantisk tiltrekning til to eller flere kjønn.
Heteroromantisk: romantisk tiltrekning til menneske(r) av det motsatte kjønn.
Homoromantisk: romantisk tiltrekning til menneske(r) av det samme kjønn.
Panromantisk: romantisk tiltrekning uavhengig av kjønn.
Polyromantisk: romantisk tiltrekning mot flere, men ikke alle kjønn, kan minne om biromantisk.
Demi-romantisk: romantisk tiltrekning etter å ha utviklet følelsesmessige bånd på forhånd.
Forskning
Kinsey-instituttet sponset en annen liten undersøkelse om temaet i 2007, som fant ut at selv-identifiserte aseksuelle rapporterte om et mye mindre ønske om sex med en partner, lavere seksuell opphisselse, og lavere seksuell begeistring, men skilte seg ikke ut fra seksuelle i antall poeng under seksuelle hemninger eller deres ønske om å onanere.[10]
I 1977 ble en rapport med tittelen Aseksuelle og auto-erotiske kvinner: to usynlige grupper av Myra T. Johnson, utgitt. Den er kanskje den første rapporten som kun tok for seg det aseksuelle i mennesket. Johnson definerer aseksuelle som de menn og kvinner «som, uavhengig av fysisk og følelsesmessig tilstand, faktisk seksuelle historie, og siviltilstand eller ideologisk legning, ser ut til å foretrekke å ikke engasjere seg i seksuell aktivitet». Hun skiller mellom aseksuelle kvinner og auto-erotiske kvinner: «Den aseksuelle kvinnen […] har ingen seksuelle lyster, mens den auto-erotiske kvinnen […] kjenner igjen slike lyster men foretrekker å tilfredsstille dem alene.» Johnsons bevis er hovedsakelig brev til redaktørene i dameblader, skrevet av aseksuelle og auto-erotiske kvinner. Johnson fremstiller dem som «usynlige», «undertrykt av en felles enighet om at de er ikke-eksisterende», og «etterlatt både av den seksuelle revolusjonen og den feministiske bevegelsen». Hun mente samfunnet enten ignorerer, eller nekter for deres eksistens og insisterer på at de må være asketiske av religiøse grunner, nevrotiske, eller aseksuelle av politiske grunner.[23]
I en studie utgitt i 1979 i Advances in the Study of Affect (Fremskrittene i studiet om påvirkelse), vol. 5, og i en annen artikkel som brukte samme informasjon, utgitt i 1980 i Journal of Personality and Social Psychology (Tidsskrift om personlighet og sosial psykologi), skisserte Michael D. Storms fra University of Kansas en oppdatert versjon av Kinsey-skalaen. Mens Kinsley målte seksuell tiltrekning gjennom en kombinasjon av seksuell atferd, samt fantasier og erotikk, brukte Storms kun fantasier og erotikk. Storms plasserte hetero-erotikk og homo-erotikk på to separate akser snarere enn to ender på samme skala; dette ga mulighet for et skille mellom biseksualitet (viser både hetero- og homo-erotikk i sammenlignbare nivåer for henholdsvis hetero- og homoseksuelle) og aseksualitet (viser et nivå av homo-erotikk sammenlignbart med en heteroseksuell og et nivå av hetero-erotikk sammenlignbart med en homoseksuell, det vil si, lite til ingenting). Storms antok at mange forskere som fulgte Kinseys modell kunne feil-kategorisere aseksuelle subjekter som biseksuelle, fordi de simpelthen delte opp etter mangel på kjønns-preferanse i seksuelle partnere.[24][25]
Den første studien som ga empiriske data om aseksuelle ble publisert i 1983 av Paula Nurius, og tok for seg forholdene mellom seksuell legning og psykisk helse. Ulikt tidligere studier om temaet, brukte hun den tidligere nevnte to-dimensjonale modellen for seksuell identitet. 689 subjekter, der flesteparten var studenter fra ulike universiteter i USA som studerte psykologi eller sosiologi, ble gitt flere undersøkelser, inkludert fire kliniske trivsels-skalaer og en undersøkelse som spurte hvor ofte de engasjerte seg i ulike seksuelle aktiviteter og hvor ofte de ønsket å engasjere seg i disse aktivitetene. Basert på resultatene, ble respondentene gitt en poengsum mellom 0 og 100 for hetero-erotikk og 0-100 for homo-erotikk. Spurte som fikk mindre enn 10 på begge ble merket «aseksuelle». Dette besto av 5% av de spurte mennene og 10% av kvinnene. Resultatene viste at aseksuelle mer sannsynlig ville ha lav selvtillit og hadde større sjanse for å være deprimerte enn andre; 25.88% av heteroseksuelle, 26.54% biseksuelle, kalt «ambiseksuelle», 29.88% av homoseksuelle, og 33.57% av aseksuelle rapporterte om lav selvtillit. En lignende trend eksisterte også for depresjon. Nurius trodde ikke at bastante konklusjoner kunne trekkes ut fra dette, av en rekke årsaker. Aseksuelle rapporterte også om en mye lavere frekvens og ønsket frekvens av en rekke seksuelle aktiviteter, inkludert å ha flere partnere, anal-sex, det å ha sex på forskjellige steder, og auto-erotiske aktiviteter.[26] En kritikk av studien er at medlemmene av universitet ikke er representative for befolkningen.
En annen studie med både kvantitative og kvalitative seksjoner er gjort nylig. Resultatene er enda ikke publisert, selv om noen av resultatene kan bli funnet på nettet.[27]
Selv om sammenligninger med dyrs seksualitet er problematisk, har en serie med studier blitt gjort på sauers parings-preferanser på United States Sheep Experiment Station i Dubois, Idaho. Etter å ha startet opp i 2001 har de kommet frem til at omtrent 2-3% av de studerte dyrene hadde ingen interesse i samleie med noen av kjønnene; forskerne klassifiserte disse dyrene som aseksuelle, men fant at de ellers var helt friske, og hadde ingen registrerte forskjeller i hormonnivåer.[28][29]
Årsaker
De fleste egenskaper i en gjennomsnittlig befolkning kan beskrives i form av en klokkekurve. Mens mesteparten av menneskene representerer den gjennomsnittlige verdien for en gitt egenskap, ligger et mindre antall på de to ytterpunktene. Når man beskriver sex-lyst, med en slik kurve vil mesteparten av befolkningen falle i midten. Motsatt vil en liten andel naturlig representere et av ytterpunktene – noen, som vist lengst til høyre, er hyperseksuelle, mens andre, lengst til venstre på kurven, er aseksuelle.
Aseksualitet er ikke en sykdom eller en forstyrrelse.[30][31][32][33]. Forskning på årsaker til aseksualitet har et definisjonproblem, fordi seksualitet og seksuell identitet ikke er konsekvent definert[34]. Forventet seksualitet[35] (compulsory sexuality) betegner forestillingen og forventningen om at alle mennesker opplever seksuell tiltrekning og seksuell lyst på tilnærmet samme vis og i samme mengde[36]. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle, uavhengig av seksuell og romantisk identitet. Selv om den enkelte gjennom et liv kan oppleve variasjon og endring i egen identitet og seksualitet, så har seksuell identitet vist seg å være generelt ugjennomtrengelig for intervensjoner ment å endre den.[37] Det kan diskuteres hvorvidt økende kunnskap om og kjennskap til aseksualitet og aseksuelle opplevelser har bidratt til at det har blitt mer kjent og akseptert at aseksualitet er en seksuell identitet på lik linje med de mer etablerte som hetero- og homoseksualitet. Det er også grupper av mennesker som deseksualiseres mot sin vilje, som betyr at de blir vurdert som aseksuelle eller ikke-seksuelle, for eksempel eldre og personer med funksjonsvariasjon[36]. Det er derfor viktig å forstå seksualitet, forventninger om seksualitet og seksualitetsnormer i sammenheng med hvorfor aseksualitet både har blitt og fortsatt kan bli sett på som en sykdom eller lignende. Utfordringen her er ikke eventuelle årsaker til hvorfor noen er aseksuell, men hvorfor det kan anses som noe sykelig å ikke oppleve seksuell tiltrekning eller seksuell lyst, samt hvorfor noen seksuelle mennesker deseksualiseres mot sin vilje.
Ved fastsettelsen av årsaker, når aseksuelle er en så liten del av det store samfunnet, vil personer som er aseksuelle av en bestemt årsak utgjøre en enda mindre prosentandel, slik at etiologisk informasjon kun er tilgjengelig fra noen individer, og generelt sett ikke tilfeldig valgte.[38][39][40][41][42]
Det aseksuelle fellesskap
Et samfunn av selv-identifiserte aseksuelle samlet seg i begynnelsen av det 21. århundre, hjulpet fram av nettsamfunn.[5]
Dr. Elizabeth Abbot, forfatter av A History of Celibacy (Sølibatets historie), påpeker at det er forskjeller mellom aseksualitet og sølibat, og tar for gitt at det alltid har vært et aseksuelt element i befolkningen, men at aseksuelle mennesker har holdt en lav profil. Det er også viktig å påpeke at aseksuell identitet som vi kjenner det i dag rett og slett ikke var et begrep før i nyere tid. Det betyr ikke at det ikke eksisterte mennesker med aseksuelle opplevelser, eller som levde i aseksuelle forhold, men de kan ha omtalt seg på andre vis, eller forstått seg selv og sitt forhold ut fra sin tid, for eksempel Boston marriage[43]. I det 21. århundre har anonymiteten nettkommunikasjon gir, og den generelle populariteten til sosiale nettverk, lagt til rette for dannelsen av et samfunn bygget rundt aseksualitet.[44]The Asexual Visibility and Education Network,forkortelse AVEN, ble dannet i 2001 av David Jay med to hovedmål: å skape allmenn aksept og diskusjon om aseksualitet, og legge til rette for vekst av et aseksuelt fellesskap.[45] Siden den gang har det vokst til å bli vertskap for verdens største nettbaserte aseksuelle fellesskap, og tjener som en informativ ressurs og møteplass for personer som er aseksuelle, og spørrende, deres venner og familie, akademiske forskere og pressen. Nettverket har i tillegg 17 søster-sider på forskjellige språk. Medlemmer av AVEN har vært involvert i mediedekning på fjernsyn, i artikler, og på radio, og de har deltatt i forelesninger, konferanser og på Pride-hendelser rundt om i verden.[46]
^Rushton, Pillipe and Anthony Bogaert. 1989. Population Differences in Susceptibility to AIDS: An Evolutionary Analysis. Social Science and Medicine 28(2):1211-1220.
^Laumann, Edward O., John H. Gagnon, Robert T. Michael, and Stuart Michaels. The Social Organization of Sexuality: Sexual Practices in the United States (Chicago: Univ. of Chicago Press, cloth, [1st printing? printing of 1994?] 1994), pp. [88] & [177] (additional breakdowns available).
^Laumann, Edward O., et al. The Social Organization of Sexuality, op. cit., p. [178] (additional breakdowns available).
^Laumann, Edward O., et al., The Social Organization of Sexuality, op. cit., p. [179] (additional breakdowns available).
^"Asexual and Autoerotic Women: Two Invisible Groups" found in ed. Gochros, H.L.; J.S. Gochros (1977). The Sexually Oppressed. Associated Press.ISBN 9780809619153
^Storms, M. D. (1979). Sexual orientation and self-perception. ed. Pliner, Patricia et al. Advances in the Study of Communication and Affect. Volume 5: Perception of Emotion in Self and Others Plenum Press
^Understanding Asexuality, Lori Brotto, PhD, R Psych, Assistant Professor, Department of Obstetrics & Gynaecology, University of British Columbia, Vancouver, BC, Canada
^In Webster's Third (Merriam-Webster), etiology is defined both with and without reference to disease. The word is defined as "a science or doctrine of causation or of the demonstration of causes" and as "a branch of science dealing with the causes of particular phenomena", thus without implying disease or abnormality. However, it is also defined as "all the factors that contribute to the occurrence of a disease or abnormal condition". Webster's Third New International Dictionary of the English Language Unabridged ([prob. Springfield, Mass.:] G. & C. Merriam (Merriam-Webster), 1966), entry etiology.
^In the Shorter Oxford Eng. Dict. ([4th] ed.), etiology is defined both with and without reference to disease. The word is defined as "[t]he assignment of a cause", as "the cause assigned", and, as now rare or obsolete, as "[t]he philosophy of causation; the part of a science which treats of the causes of its phenomena." However, it is also defined in medicine as "[t]he causation of disease (usu., of a specified disease), esp. as a subject for investigation." The New Shorter Oxford English Dictionary: On Historical Principles (Oxford: Clarendon Press, [4th] ed. 1993 (ISBN 0-19-861271-0)), entry aetiology, via entry etiology.
^In the American Heritage Dict. (3d ed.), etiology is defined both with and without reference to disease. The word is defined as "[t]he study of causes or origins" and as "[a]ssignment of a cause, an origin, or a reason for something." However, it is also defined as "[t]he branch of medicine that deals with the causes or origins of disease" and as "[t]he cause or origin of a disease or disorder as determined by medical diagnosis." The American Heritage Dictionary of the English Language (Boston, Mass.: Houghton Mifflin, 3d ed. 1992 (ISBN 0-395-44895-6)), entry etiology.
^In a nursing dictionary, etiology is defined relative only to disease. The word is defined as "[t]he study of the causes of disease" and as "[t]he cause of a disease", with no other definitions, in Thomas, Clayton L., ed., Taber's Cyclopedic Medical Dictionary (Philadelphia: F. A. Davis, ed. 16 8th printing 1989 (ISBN 0-8036-8310-3)), entry etiology. The dictionary is intended for "those in the field of nursing" and others. Id., p. viii (Introduction to Edition 16, by Clayton Lay Thomas).
^E.g., one study on hormonal influences defines sexual orientation as "heterosexuality, homosexuality, or bisexuality" only. Garcia-Falgueras, Alicia, & Swaab, Dick F., Sexual Hormones and the Brain: An Essential Alliance for Sexual Identity and Sexual Orientation, in Endocrine Development, vol. 17, p. 24 (2010) (ISSN 1421-7082) (authors are of Netherlands Institute for Neuroscience, of Royal Netherlands Academy of Arts and Sciences) (author contact is 2d author) (vol. 17 is Sandro Loche, Marco Cappa, Lucia Ghizzoni, Mohamad Maghnie, & Martin O. Savage, eds., Pediatric Neuroendocrinology) ("sexual orientation (heterosexuality, homosexuality, or bisexuality)").
^«About AVEN». Asexual Visibility and Education Network. Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 17. september 2007.
^«AVEN Homepage». Asexual Visibility and Education Network. Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 17. september 2007.
