Som fyrstehusets grunnlegger regnes jarlGodwin av Wessex (død 1053), sønn av Wulfnoth Cild (død ca. 1014), en tegn fra Sussex. Slekten Godwin kan ha vært en gren av det eldre kongehuset Wessex, som lar seg føre bakover til Cerdic av Wessex (død cirka 534), men en slik forbindelse anses som utilstrekkelig bevist.
Både i samtiden og våre dager er huset Godwin fremhevet som særlig betydningsfullt i England. Moderne historikere har betegnet Godwin og hans slekt som «blant de mest berømte i engelsk historie» (David Bates) og «en av de største adelsslektene i England» i første halvdel av 1000-tallet (Frank Barlow).
Som fyrstehuset Godwins stamfar regnes Wulfnoth Cild, en tegn med opprinnelse i Sussex, som antakelig var født i 970-årene.[1] Tilnavnet Cild, som i dag også staves Child, kan tolkes som «den yngre», og antyder en arv av noe slag. Den første eksplisitte referansen til Wulfnoth finnes i to versjoner av Den angelsaksiske krønike fra 1009, hvor han omtales som «Prince Wulfnoth».[2] Key (2022) beskriver Wulfnoth som en «fremtredende adelsmann fra Wessex» under kong Æthelred II (hersket 978–1013, 1014–1016).[3] Mason (2004) mener at Wulfnoth var en forholdsvis ubetydelig skikkelse i kongens krets og at han bare sporadisk var til stede ved hoffet.[4]
Wulfnoth var kommandør i kongens flåte. Da flåten i 1008 var mønstret i Sandwich, Kent i påvente av et forestående angrep fra Danmark satte Beorhtric (Brihtric), en bror av ealdormanEadric Streona av Mercia, frem anklager mot Wulfnoth overfor kongen – uberettigede anklager, ifølge John av Worcester. Wulfnoth tok da med seg tjue skip og plyndret Englands sørkyst, forfulgt av Beohtric med åtti skip. Det sies at Beohtrics skip strandet under en storm og ble satt i brann av Wulfnoth. Følgen ble at England, som dermed hadde mistet en tredjedel av sin flåte, lå åpent for Torkjell Høges invasjon samme år. Etter dette fikk Wulfnoth trolig all sin jord inndratt av kongen. Det må antas at Wulfnoth fra 1008 gikk i landflyktighet. Key spekulerer i at Wulfnoth deretter bedrev sjørøveri eller gikk i dansk tjeneste. Wulfnoth døde før eller i 1014.[5]
Om Wulfnoth Cilds opprinnelse finnes det to sentrale teorier. Den ene går ut på at Wulfnoth var sønn av kong Æthelreds seneskalkÆthelmær Cild, Ealdorman of the Western Provinces, sønnesønn av historikeren Æthelweard og dermed etterkommer av kong Æthelred av Wessex.[6] Æthelmær Cild hadde sønnene Æthelweard og Æthelnoth, hvorav den sistnevnte ble kapellan hos kong Knut den mektige (hersket 1016–1035) og deretter erkebiskop av Canterbury. Antakelsen om at Æthelnoth var Godwins farbror vil kunne forklare Godwins raske vei til makt etter Knuts tronbestigelse, argumenterer Key, men legger til at denne antatte forbindelsen svekkes av at Æthelweard og Æthelnoth har kjent bakgrunn i Wessex, mens Wulfnoth beviselig kom fra Sussex.[7]
Ifølge den andre teorien var Wulfnoths far en Æthelmær som var i slekt med Eadric Streona. Dette er likevel en «mindre sannsynlig kandidat som Godwins bestefar,» mener Key, som dessuten trekker frem rivaliseringen mellom Wulfnoth Cilds ætt og Eadric Streonas ætt.[8] Sist, men ikke minst anfører Key at Wulfnoth var «like gammel som, hvis ikke eldre enn denne andre Æthelmær.» Utover dette er en tredje mulighet at Wulfnoths mor hørte til kongehuset Wessex og at godset Compton var arv fra henne. Compton hadde opprinnelig tilhørt kong Æthelreds bror Alfred den store.
Vita Ædwardi Regis (heretter Vita) ble påbegynt i 1065 på oppdrag fra enkedronning Edith av England, avdøde Godwins datter. Et forbilde var antakelig forgjengeren dronning Emmas Encomium Emmae Reginae fra 1041. Vita skulle være en hyllest til huset Godwin, men er ordknapp om slektens opphav, noe som Barlow (2002) har betegnet som en «massiv unnvikelse» (a massive evasion).[9] I Vita heter det kun at Godwin var «velsignet i sine forfedres stamme» (blessed in his ancestral stock).
Dynastiet etableres
De engelske jarledømmene rundt 1025. Godwin hersket over Wessex og Kent.
Som huset Godwins grunnlegger regnes Godwin, sønn av Wulfnoth Cild. Godwin ble antakelig født i 990-årene. I 1010-årene trer Godwin frem som medlem av kong Edmunds følge. Gjennom prins Æthelstan Æthelings testament datert 25. juni 1014 fikk Godwin land som hadde tilhørt faren Wulfnoth, herunder godset Compton i dagens Chichester, West Sussex.
I 1016 beseiret Knut den mektige kong Edmund i slaget ved Assandun, tok over som engelsk konge, og utryddet store deler av Englands aristokratiske elite, herunder Eadric Streonas ætt. Et unntak var Godwin, som ble Knut den mektiges favoritt. Encomium Emmae Reginae forklarer dette med at Knut den mektige verdsatte Godwins lojalitet, med henvisning til at Godwin hadde kjempet på kong Edmunds side til det siste, mens andre hadde forlatt Edmund eller gått over til Knut.[10]
I 1018 eller 1019 gjorde Knut den mektige Godwin til jarl av Wessex, først østlige Wessex, deretter hele, og i 1020 fikk han også Kent. Godwin hersket dermed over store deler av sørlige England, herunder de viktige havnene Cinque Ports. Knut den mektiges tillit til Godwin økte betraktelig etter at Godwin vellykket hadde slått ned et opprør i Danmark, og som belønning fikk Godwin ekte Knut den mektiges frende Gyda Torkelsdatter, søster til Ulf jarl, regent av Danmark. I 1026 og 1027 var Godwin regent av England.[11]
Godwins vei til makten vises også gjennom hans rang i kong Knuts chartre.[12] Frem til 1019 figurerte Godwin blant annet som nummer åtte blant de verdslige vitnene. Samme år rykket Godwin opp til nummer tre og to, og fra 1023 til Knuts død i 1035 signerte Godwin alltid som den første. Godwin kom også til å beholde sin ledende posisjon fra kong Edvards tronbestigelse i 1043 til jarlens død i 1053.[13]
Godwins nære forbindelse til Knut den mektige, men også behov for å vise sin vedvarende lojalitet, kommer også til uttrykk i at Godwin gav sine barn danske navn. Godwins første sønn ble døpt Svein etter Knuts far Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark og England. Deretter fulgte Harald, oppkalt etter Knuts farfar Harald Blåtann, konge av Danmark. Den tredje i rekken fikk navnet Tostig, en variant av Torstein. Tostig ble den første kjente mann som bar dette navnet i England.
Ketil Krok giftet seg med en datter av Einar Fluga av Tjøtta, sønn av høvding Hårek av Tjøtta. Blant Ketils etterkommere finnes Viljalm I av Torgar (drept 1138/1139 av Sigurd Slembe), Viljalm II av Torgar (drept i slaget ved Fimreite 1184), Viljalm III av Torgar, medlem av hertug Skules hird, og Hr. Viljalm IV av Torgar, ridder og norsk ambassadør til Skottland.
Armorial
Nest og tredje øverst til høyre ses våpenskjold tillagt jarl Godwin av Wessex og kong Harold av England. Fra Great Hall i Winchester slott.Flere våpenskjold på Godwin jarls skip i 1052. Illustrasjon fra Vita Ædwardi Regis (1100-tallet). Symbolene er trolig av generisk og dekorativ art.
Til og med 1000-tallet, da fyrstehuset Godwin levde i England, hadde heraldikken ennå ikke etablert seg. Individuelle personer i slekten førte sannsynligvis faner med symbol på, men ikke våpenskjold forstått som et fastsatt, felles og arvelig kjennetegn for hele slekten. På scene nr. 57 Bayeux-teppet (ca. 1070) er kong Harold Godwinson avbildet sammen med en standart som viser Wyvern, Wessex' drage. Dessuten skal kong Harold ha hatt en egen krigsstandart som i ettertid er gitt navnet Fighting Man. Det skal ikke finnes bevarte avbildninger av standarten, som derimot er beskrevet av William av Poitiers.
Wyvern på Bayeux-teppet
Wyvern – nærbilde
Wyvern – moderne tegning
Fighting Man – moderne tegning
Fighting Man – moderne tegning
I påfølgende århundrer ble medlemmer av slekten tillagt våpenskjold med tilbakevirkende kraft. Det dreier seg særlig om to våpenskjold som inngår i glassmaleriene i Great Hall i Winchester slott, Englands daværende regjeringssete. De er tillagt jarl Godwin av Wessex (på rød bunn 7 romber i gråverk) og kong Harold Godwinson av England (på rød bunn 6 gull løvehoder fordelt 3+2+1 mellom 2 gull bjelker og bestrødd med 10 sølv korsarmkors).
På 1200-tallet førte et medlem av slekten, Skule Bårdsson, i sitt våpenskjold en opprett løve – som ble forløperen til Norges riksvåpen.
(en) Barlow, Frank 2002. The Godwins : The Rise and Fall of a Noble Dynasty Harlow: Pearson Education. ISBN 0-582-42381-3
(en) Key, Michael John 2022. The House of Godwin : The Rise and Fall of an Anglo-Saxon Dynasty Gloucestershire: Amberley Publishing. ISBN 978-1-4456-9406-1
(en) Mason, Emma 2004. The House of Godwine : The History of a Dynasty London: Hambledon and London. ISBN 1-85285-389-1
_obverse.jpg)
.jpg)
