Det opphavlege namnet til forfattaren er Guǎn Móyè. Mo Yan er eit pseudonym som tyder om lag «ikkje snakk». Namnet valde han av di foreldra lærde han å halde munn for å unngå problem med styresmaktene.[2]
Mo Yan er medlem av Kinas kommunistiske parti med grunngjevinga at det ville gje opphav til unødige spørsmål om han melde seg ut.[3][4]
Litteratur
I 1987 fekk Mo det litterære gjennombrotet med novellesyklusen Rødt korn som kom på norsk i 1995. Romanen blei verdskjend då den i 1997 kom som film under det engelske namnet Red Sorghum (1997, «Raud durra»). Rødt korn blir rekna til den kinesiske litterære rørsla xungen. Mo Yan gjev usminka skildringar av livet i den kinesiske provinsen og meiner sjølv at stilen hans er mest påverka av William Faulkner, men òg andre sosialrealistar som John Steinbeck er vortne nemnde. Elles blir litteraturen hans ofte rekna til den magiske realismen, med trekk frå Franz Kafka.[2]
Kritikk
Etter nobelpristildelinga har nokre opposisjonelle kinesarar sett fram kritikk av Mo Yan, til dømes konseptkunstnaren Ai Weiwei som til den tyske avisa Die Welt uttala at «sanninga er at eg ikkje aksepterer den politiske haldninga til Mo. Han er kan hende ein god forfattar. Men han er ingen intellektuell som kan representere dagens Kina.»[5][6]
Dissidenten Liao Yiwu som lever i eksil i Tyskland blei sjokkert over at tildelinga gjekk til ein «statsdiktar» og meiner at Mo trekkjer seg attende i si eiga kunstverd og med det hevar seg over sanninga.[7]
↑„Ich akzeptiere das politische Verhalten von Mo in der Realität nicht. Er ist möglicherweise ein guter Schriftsteller. Aber er ist kein Intellektueller, der die heutige chinesische Zeit vertreten kann.“