Slaget på Stiklestad
Konflikt: Striden mellom ladejarlene og Olav Haraldsson
Illustrasjon av Halfdan Egedius (1877–1899)
Dato 29. juli 1030 Sted Stiklestad, Trøndelag 63°47'48"N 11°34'0"Ø Resultat Bondehæren vant
Stridende parter
En sammensatt bondehær	En sammensatt kongshær
Kommandanter og ledere
Hårek fra Tjøtta Tore Hund Kalv Arnesson	Olav Haraldsson
Styrker
7 000 (ifølge Snorre)	3 500 (ifølge Snorre)
Tap
ukjent	ukjent

Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie. I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget er regnet som en milepæl for innføringen av kristendommen i Norge.

Beretningene om det store slaget dukker ikke opp i sagaene før på 1200-tallet. Eldre historienedtegnelser forteller at kongen ble drept i et langt mindre oppgjør enn det sagaene gir inntrykk av.

Om lag 1028 måtte kong Olav Haraldsson, etter 13 år i Norge, gå i eksil etter at Knut den mektige og Ladejarlen hadde inngått en allianse. Han flyktet til Gardarike, og oppholdt seg der et års tid.

Da Håkon Eiriksson ladejarl druknet i 1029 øynet Olav igjen muligheten til å komme til makten i Norge. Han vendte tilbake gjennom Sverige og kom fram til Verdal, nord for Nidaros.

Olav hadde på dette tidspunktet ingen vesentlige støttespillere i Norge. Han hadde gjort seg upopulær hos stormennene gjennom sin tyranniske opptreden hos bøndene og ved å utrydde konkurrenter til tronen.

Lite tyder på at slaget hadde noen nevneverdig betydning for kristningen av Norge, men like fullt regnes dette som en sentral begivenhet i kristendommens historie i Norge.^[1] Kristendommen kan imidlertid ha blitt innført i lovene på Vestlandet på Mostratinget i 1024.^[2]

Kildene er samstemte om at Olav døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028^[3], Theodoricus Monachus^[4] og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029^[4], Snorre Sturlason^[4] Annales Regii^[5] og Den angelsaksiske krønike^[4] mente det var i 1030, Annales Reseniana^[6] mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok^[4] mente det var i 1034.

Hva som skjedde på Stiklestad er de eldste kildene noenlunde samstemte om:^[7]

• Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne,
• Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold,
• Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall.

Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135, som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på 1200-tallet, og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen.

Snorre Sturlason har en oppdiktet fortelling som kort fortalt består av at om morgenen, før slaget begynte, sov Olav en stund. Han skal ha fortalt etterpå at han hadde drømt at han klatret opp en stige inn i himmelen. Dette ble en viktig del av Olavslegenden, da det ble sett som et tegn på at Olav hadde fått vite at han skulle lide martyrdøden. Snorre Sturlason skrev at han ble møtt av en hær ledet av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson Han skrev også at hæren besto av mer enn 7 000 mann, omkring dobbelt så mange som det Olav hadde. Tallet er tvilsomme, både de absolutte tall og forholdstallet. Kongshæren besto hovedsakelig av deler av hirden, utenlandske soldater og tilfeldige eventyrere han hadde rekruttert på veien gjennom Sverige. Den såkalte bondehæren var en bred allianse der de fleste norske høvdinger inngikk, sammen med frie bønder, både kristne og hedninger.

Bondehæren viste seg å være den sterkeste, og Olav ble omringet av sine fiender. Det blir som regel oppgitt at Kalv Arnesson var den som hogg kongen på venstre side av halsen, men Snorre Sturlasson oppgir selv tvil om dette. Ved Kalv Arnessons side var det en annen ung mann som også het Kalv, sønn av Arnfinn Armodsson. Snorre sier kun at kongen fikk et hogg av en Kalv, og legger til «Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret.» Snorre hevder at Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, Tore Hund stakk et spyd i magen og Torstein Knarresmed hogg Olav i låret. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen.^[8] Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad således først og fremst er å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt legende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.

Etter Olavs død ble liket balsamert. Per Holck mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen Svein Tjugeskjegg ble balsamert i 1014.^[9]

I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske Edmund martyren og sankt Oswald.^[10] Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.

Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet Glælognskvida av Torarinn Lovtunge.^[11] Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk helgenvitaen Passio Olavi fra ca. 1170. Den ble en del av Gammelnorsk homiliebok og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet Geisli («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.^[12]

I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.^[13]

I Snorre Sturlasons oppdiktede beretning snudde stemningen i bondehæren etter at han døde, først hos høvdingene og siden hos bøndene. Olav ble gravlagt ved elvekanten i Nidaros,^[14] og rykter begynte å gå om at han var en helgen. Etter et år ble hans lik gravet opp, og man fant ut at det var like friskt som da han døde.^[14] Dette ble sett som et sikkert tegn på hans hellighet, og liket (fra da av sett som et viktig relikvie) ble flyttet til Nidaros og oppbevart i St. Olavs skrin, den viktigste og mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen.

Ifølge tradisjonen er Stiklestad kirke satt opp på det stedet der Olav den hellige falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han ifølge sagaen skal ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret.

Den katolske kirke kjøpte i 1875 en tomt rett ved slagstedet for å bygge kapell der. Dette sto ferdig akkurat i tide til feiringen av 900-årsdagen for slaget, 29. juli 1930. Kapellet, som naturlig nok heter St. Olavs kapell, er fortsatt i bruk, og i jubelåret 2000 velsignet pave Johannes Paul II de som deltok i liturgiske feiringer der i forbindelse med olsokfeiringen.

29. juli 1954 hadde teaterstykket Føre slaget urpremiere på friluftsscenen på Stiklestad. Spelet om Heilag Olav ble fra 1960 et årvisst fenomen, og er det største utendørsdrama i Skandinavia, sett av mer enn 800 000 besøkere.

Dyre Vaas rytterstatue Olav den Heilage løfter korset mot soleglad står bakerst i spelamfiet, og ble avduket i 1973.^[15]

Datoen 29. juli 1030 er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 4. august 1030. Slaget fant altså sted noe senere på sommeren enn datoen 29. juli gir inntrykk av.

I Heimskringla til Sigvat Skald fortelles det om en solformørkelse under slaget. Den fant sted 31. august i 1030, og dette har gitt opphav til spekulasjonar om hvorvidt ikke slaget stod sist i august.^[16] Christopher Hansteen regnet i 1830 ut at det var total solformørkelse over Verdalen 31. august 1030. Historikere har etter Hansteens beregning diskutert to hypoteser: Enten fant solformørkelsen sted under slaget som dermed skjedde 31. august eller så er 29. juli riktig dato og solformørkelsen ble diktet til senere. Beskrivelse av solformørkelser ved viktige hendelser er kjente fra andre sammenhenger. Årstallet 1030 regnes ifølge Sverre Steen som sikkert. Sigvats kvad er en nesten samtidig kilde, mens Snorres kongesagaer, som bygger på Sigvat, ble skrevet 200 år senere. Sigvat var ikke selv på Stiklestad under slaget. Sigvat var i Roma og reiste nordover i august 1030 og ble trolig fortalt om slaget og Olavs død på reisen. Snorre bygger dateringen på kirkelig tradisjon og Olav ble feiret som helgen 29. juli få år etter slaget.^[17] I moderne litteratur- og sagaforskning vanlig å betrakte referansen til solformørkelsen som ett av flere imitatio Christi-motiv i Sagaen om Olav den hellige. Referansen til solformørkelsen er ikke en gjengivelse av et historisk faktum, men snarere som et litterært grep som gjør at fortellingen om Olav den hellige i Heimskringla etterlikner Kristi liv. Motivet en har etterliknet er mørket som falt over Golgata ved den niende time da Jesus døde på korset.^[18]

• Andersen, Per Thomas. Norsk litteraturhistorie. 2.utg. Universitetsforlaget, 2012.
• Langslet, Lars Roar (1995). Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205230390. 
• Steen, Sverre (1972). Langsomt ble landet vårt eget. Cappelen. ISBN 8202027039. 

• Velkommen til Stiklestad!