Rex Perpetuus Norvegiae (latin for Norges Evige Konge) er en på 1100-tallet belagt betegnelse for Olav den hellige.
Varianter
I verket Historia Norvegiæ benyttes varianten Perpetuus rex Norvegiæ. Rex Perpetuus Norvegiae, også stavet Norvegiæ, er den vanlige variant av denne betegnelsen.
Opphav
I skriftlige kilder fremgår betegnelsen Perpetuus rex Norvegiæ kun i Historia Norvegiæ fra den annen halvdel av 1100-tallet.
Forestillingen om at den hellige Olav er den evige konge av Norge kommer frem i et privilegiebrev fra kong Magnus Erlingsson av Norge, hvis dato ikke er kjent, til erkebiskop Øystein av Trondheim, de andre biskopene i riket og til folket, uten at selve uttrykket er brukt som tittel. Det står i innledningen at han har fått herredømmet og kronen av Gud ved erkebiskopens hånd, og han innvier nå riket til den hellige Olav ved siden av Herren selv Han vil beskytte riket som dets odel og forsvare loven og rettferdigheten, etter Olavs eksempel, som administrerer riket som dets representant og vasall. Som et bevis på dette, etter hans og senere kongers død, skulle hans krone ofres til katedralkirken, som allerede hadde den i varetekt.[1]
Det heter i Tronfølgeloven - angivelig av 1163 - at «Der skal ofrast krona etter den kongen som då er fallen frå, for sjela hans, og den skal æveleg hengja der, Gud og den heilage kong Olav til ære, slik det vart lova av kong Magnus, den fyrste kronte kongen i Norge.»[2] Dette ville si at enhver konge som ble kronet etter Norges første kronte konge, Magnus den gode, ville styre kongeriket som Olav den helliges vasall.[3]
I Regesta Norvegica er det bemerket at det er tvilsomt at den fortsatt mindreårige kongen kunne ha skrevet et så vidtgående privilegiebrev. Det er en indikasjon på at kongen ble kronet igjen etter å ha blitt myndig påsken 1170[4] og at han skrev brevet i anledning denne kroningen. Privilegiet kan i alle fall ikke ha blitt utstedt etter 1172, siden erkebiskopen da ikke lenger het erkebiskop i Trondheim, men erkebiskop av Nidaros. Følgende muligheter vises: Det kan være en senere innsetting i teksten, eller kong Magnus ga dette løftet ved sin kroning i 1163/1164, eller dateringen av tronfølgeloven er feil. Hvis arveloven var feil datert, kunne en ny kroning ha funnet sted i 1170. Denne arveloven ble erstattet av en ny arvelov i 1260 av kong Håkon Håkonsson. Passasjen om ofringen av kronen forekommer ikke lenger i den.
Ideologi
I privilegiebrevet beskriver en norsk konge seg selv for første gang som en «konge ved Guds nåde».[5] Erkebiskop Øystein, den andre erkebiskopen i Norge, fremmet energisk den olavske ideologi, som det fremgår av dette privilegiebrevet, som åpenbart var skrevet i hans ånd. Etter det var det den hellige Olav som ga nordmennene «den gode gamle loven». Lovendringene under kong Magnus regjeringstid ble også tolket som utdyping og utskriving av den idealiserte kong Olavs prinsipper. Slik bidro Øystein til at kong Olav ble stilisert som en stor, mystisk lovgiver.
Tanken om riket som St. Olavs odelsrett og kongen som hans lensherre styrket kirken i Nidaros' prestisjen og erkebiskopens autoritet. På den annen side ga dette føydale forholdet til den hellige kong Magnus og hans rike en spesiell religiøs innvielse, som var egnet til å styrke hans posisjon i forsvaret mot sine motstandere. Dette var helt nødvendig, siden sentralisering under en konge fortsatt ble motarbeidet, og fremfor alt Sverre bestred ham kongemakten. Til syvende og sist hjalp det ham imidlertid ikke, idet han ble nedkjempet og drept av Sverre.
Kong Magnus tilpasset konsekvent sin herskende ideologi til kontinentale modeller. Målet hans var å etablere et samlet rike personifisert i ham. Til nå hadde alle sønner av en konge lik arverett og var derfor konger. En norsk keiserkirke skulle øve sin innflytelse over dette riket under ledelse av erkebiskopen i Nidaros. Mens konge og kongelige i begynnelsen av borgerkrigen stort sett var identiske, ble en generasjon senere kongelige en ideologisk og organisatorisk institusjon i seg selv, som den respektive kongen måtte underordne seg og tjene. Denne nytolkningen lar seg tilbakeføre til erkebiskop Øystein.[6]
Resepsjon
Selv om begrepet «Perpetuus rex Norvegiae» ikke brukes noe sted i de skriftlige kilder annet enn Historia Norvegiæ, forble denne ideen kraftfullt i bakgrunnen. I 1280 valgte kong Magnus lagabætir den gyldne løve på rød bakgrunn, med en øks i potene, som sitt riksvåpen. Denne øksen er den hellige Olavs helliges attributt og tar dermed opp i seg ideologien rundt «Perpetuus rex Norvegiae». Da man søkte å utvikle et nytt flagg for Norge i 1814, medtok mange av forslagene løven med øks. Den ble også medtatt i det norske flagget på den tiden, i samsvar med dekretet av 27. februar 1814. Den 21. august 1847 ble Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, eller bare Olavsordenen, opprettet av kong Oscar I av Sverige og Norge. I 1889 hadde «Nordmøre Landværnsbataljon» tatt i bruk løven med øks i flagget, og i 1913 fulgte «Infanteri-Regiment Nord-Trøndelag» etter.
