Albumet er et konseptalbum inspirert av romanen Seventh Son av Orson Scott Card og inkorporerer elementer av progressiv rock,[2] noe som blant annet gjenspeiles i lengden og den komplekse strukturen til tittelsporet. Det var også det første Iron Maiden-albumet som inkluderte keyboards, etter at bandet hadde introdusert gitarsynth-effekter på sitt forrige album, Somewhere in Time (1986).
Bruce Dickinsons forsøk på bidrag til det foregående albumet ble avvist, men Seventh Son of a Seventh Son inneholder flere sanger skrevet i samarbeid med vokalisten. Han uttalte at entusiasmen hans for bandet ble fornyet under produksjonen av albumet. Det var også Iron Maidens siste studioalbum med besetningen fra 1982–1990, da gitarist Adrian Smith forlot bandet i januar 1990 fordi han ikke var enig i retningen de planla for deres neste album, No Prayer for the Dying.
Etter albumutgivelsen la bandet ut på turneen Seventh Tour of a Seventh Tour, hvor Derek Riggs' omslagskunst ble gjenskapt på scenen. Bandet spilte over 100 konserter, inkludert Monsters of Rock-festivalen i Donington Park, og spilte inn Maiden England-videoen på arenaen NEC i Birmingham. Fra 2012 til 2014 gjenskapte bandet Seventh Son perioden på sin Maiden England World Tour.
Bakgrunn, skriving og konsept
Ideen om å basere albumet på folketro-konseptet om den syvende sønnen av en syvende sønn kom til bassisten Steve Harris etter at han leste Orson Scott CardsSeventh Son.[3] Harris uttalte: «Det var vårt syvende studioalbum, og jeg hadde ikke en tittel for det eller noen ideer i det hele tatt. Så leste jeg historien om den syvende sønnen, denne mystiske figuren som skulle ha alle disse paranormale gavene, som andre syn og hva det måtte være, og det var mer, i begynnelsen, at det bare var en god tittel for det syvende albumet, ikke sant? Men så ringte jeg Bruce Dickinson og begynte å snakke om det, og ideen vokste bare».[4]
Etter at hans låtskriverbidrag ble avvist fra bandets forrige album, Somewhere in Time (1986), følte Dickinson at hans rolle i bandet hadde minket, ettersom han «bare ble vokalist»,[5] men han følte en fornyet entusiasme da Harris forklarte konseptet for ham; «Jeg tenkte, 'Hvilken flott idé! Strålende!' Og selvfølgelig var jeg veldig glad også, fordi han faktisk ringte meg for å snakke om det og spørre om jeg hadde noen sanger som kunne passe med et slikt tema. Jeg sa, 'Vel, nei, men gi meg et minutt, så skal jeg se hva jeg kan gjøre'».[6] I senere år, når han snakket om albumet, bemerket Dickinson imidlertid at «vi var nesten der [med noe stort]», og forklarte at «det var bare halvveis et konseptalbum. Det var ingen forsøk på å gjennomføre det helt, som vi egentlig burde ha gjort. 'Seventh Son'... har ingen sammenhengende historie. Det handler om godt og ondt, himmel og helvete, men gjør ikke alle Iron Maiden-album det?»[5]
I tillegg til Dickinsons retur som låtskriver var albumet også bemerkelsesverdig for sitt antall samskrevne låter, i kontrast til forgjengeren, med fem av de åtte sporene som samarbeidsprosjekter. Ifølge Harris var dette sannsynligvis fordi de «brukte mer tid på å sjekke hva alle andre holdt på med, bare for å sørge for at historien passet ordentlig og gikk et sted».[7] For å sørge for at hver sang passet med albumets konsept, laget bandet en grunnleggende skisse for historien, som Harris sier «ikke gjorde selve skrivingen noe lettere... Jeg brukte nok lengre tid på skrivingen på dette albumet enn på noe jeg har gjort før. Men tingene vi begynte å komme opp med, etter at vi hadde blitt enige om at vi definitivt skulle lage et fullt utviklet 'konsept'-album, rystet meg virkelig. Det var så mye bedre enn noe vi hadde gjort på lenge.»[7]
Stilmessig utviklet Seventh Son of a Seventh Son lydbildet som først ble hørt på Somewhere in Time, selv om syntheffektene denne gangen ble laget med keyboards i stedet for bass- eller gitarsynthesizere. Ifølge Dickinson bestemte bandet seg for å ikke ansette en keyboardspiller, og delene ble «for det meste laget med en finger fra Adrian [Smith, gitarist], Steve, ingeniøren eller hvem som hadde en ledig finger på det tidspunktet».[8] Harris var glad for utviklingen, til tross for at albumet ikke solgte like godt som forgjengeren i USA;[9] «Jeg syntes det var det beste albumet vi hadde laget siden Piece of Mind. Jeg elsket det fordi det var mer progressivt—jeg syntes keyboardene passet perfekt—fordi det var de påvirkningene jeg vokste opp med, og jeg var så forbanna på amerikanerne, for de så ut til å ikke akseptere det. Alle sa etterpå at det var et europeisk album. Jeg er ikke så sikker på det. Hva er et europeisk album? For meg er det bare et Maiden-album.»[4]
Seventh Son of a Seventh Son markerte slutten på gitarist Adrian Smiths første periode i bandet og den påfølgende turnéen markerte den siste opptredenen til Adrian Smith før han kom tilbake til bandet i 1999. Gitaristen forlot bandet under pre-produksjonsfasen av bandets neste album, No Prayer for the Dying (1990), da han var misfornøyd med den mer direkte retningen bandet var på vei mot. Han sa at han «syntes vi var på rett vei med de siste to albumene» og at han «følte at vi måtte fortsette å utvikle oss, og det føltes bare ikke sånn for meg».[10]
Sanger
«The Clairvoyant» var den første låten som ble skrevet for albumet. Ifølge Steve Harris ble sangens tekst inspirert av dødsfallet til spiritualisten Doris Stokes, etter at han begynte å undre seg over om «hun kunne forutsi sin egen død».[11][12] Harris begynte deretter å skrive sangen «Seventh Son of a Seventh Son», som gav ham ideen om å gjøre hele albumet til et konseptalbum, ettersom hovedpersonen også ville ha evnen til å være klarsynt.[13]
Ifølge Smith startet sangen «Can I Play with Madness» «egentlig som en ballade jeg hadde jobbet med som het ’On the Wings of Eagles’. Så kom Bruce med et vers til den, men ville endre tittelen til ’Can I Play with Madness’. Jeg må innrømme, det hørtes bedre ut på den måten. Så vi tok den, og Steve likte den også. Det var Steve som sto for temposkiftet i midten og den instrumentale delen, som igjen gav den det løftet den trengte».[14] Ifølge Dickinson resulterte imidlertid Harris’ bidrag i «mye bråk… Adrian hatet det absolutt».[15]
Når det gjelder de resterende sangene på albumet, skriver Metal Hammer at «Moonchild» er løst basert på Aleister Crowleys roman med samme navn, mens «Infinite Dreams» handler om en karakter som «ber en spiritualist om å avsløre meningen bak sine plagede drømmer»,[16] selv om Sputnikmusic skriver at sangen også utforsker «temaer som virkelighet, livet etter døden, og meningen med livet».[17] Den siste låten, «Only the Good Die Young», avslutter historien[17] og låten ble senere spilt i en episode av TV-serien Miami Vice.[18] Albumet åpner og avslutter med et identisk kort akustisk stykke akkompagnert av to vers med tekst,[7] skrevet av Dickinson,[12] som ifølge Sputnikmusic «forutser skjebne og nederlag for protagonisten» og «avslutter albumet».[17]
«The Evil That Men Do», «The Clairvoyant» og «Can I Play with Madness» har blitt spilt live oftest etter Seventh Tour of a Seventh Tour.
Promotering
For å promotere albumet, arrangerte bandet en kveld med TV-, radio- og presseintervjuer på slottet Schnellenberg i Attendorn i Tyskland, før albumet ble utgitt,[19] før de holdt et lite antall «hemmelige» klubbshow under navnet «Charlotte and the Harlots», på Empire i Köln og L'Amour i New York.[20] I mai la bandet ut på en turné som der de spilte for mer enn to millioner mennesker over hele verden på syv måneder.[19] I august headlinet bandet Monsters of Rock-festivalen på Donington Park for første gang foran et publikum på 107 000, det største i festivalens historie,[21] og spilte inn konsertvideoen Maiden England på NEC arena i Birmingham i november.[22][23] For å gjenskape albumets keyboardlyd på scenen, rekrutterte bandet Michael Kenney, Steve Harris' basstekniker. Han spilte keyboard gjennom hele turnéen, og fremførte låten «Seventh Son of a Seventh Son» under aliaset «The Count» kledt i en svart kappe og med maske på.[14][24][25] Iron Maiden ble visstnok inkludert i Guinness Book of World Records Museum i Las Vegas, Nevada. Ifølge Guinness rekordbok (1990 utgave, s. 155): «Største PA-system: Den 20. august 1988, på Castle Donington 'Monsters of Rock'-festivalen, besto lydanlegget totalt av 360 Turbosound-høyttalerkabinetter som tilbød potensielt 523 kW med programkraft, og utgjorde det største front-of-house PA-systemet. Gjennomsnittlig lydtrykk på miksetårnet var 118 dB, og toppet seg på maksimalt 124 dB under Iron Maidens sett. Det tok fem dager å sette opp systemet».[26]
Omslagsdesign
Ifølge Rod Smallwood, bandets manager, var briefen som ble gitt til Derek Riggs (bandets daværende faste designer), i motsetning til tidligere album, å lage «bare noe surrealistisk og blodig merkelig».[27] Riggs bekrefter at «de sa at de ville ha et av mine surrealistiske bilder. 'Det handler om profetier og å se inn i fremtiden, og vi vil ha et av de surrealistiske bildene dine.' Det var briefen ... Jeg hadde begrenset med tid til å lage bildet, og jeg syntes konseptet deres var ganske merkelig, så jeg gikk bare med det».[27]
Ifølge Dickinson ble hans fornyede entusiasme, som ble vekket av Harris' idé om å lage et konseptalbum, videreført i omslagskunsten. Han sier: «Jeg var nok ansvarlig i stor grad for omslaget, sammen med Derek».[28] Dickinson sier at idéen om å sette maleriet i et polarlanskap kan ha kommet fra da han viste Riggs et verk av Gustave Doré, som skildrer forrædere frosset i en islagt innsjø i den niende sirkelen av DantesInferno.[29] I motsetning til dette, sier Riggs at bakgrunnen var at han «kanskje bare hadde sett en dokumentar om Nordpolen eller noe ... Jeg ville ha noe som var et avvik fra alle bylandskapene og sånt. Det handlet om profetier og å se fremtiden, så jeg ville ha noe som var langt unna. Og så sa de, på baksiden, 'Kan du sette alle de andre Eddie-figurene i isen?' Så jeg gjorde det».[28]
Når det gjelder skildringen av bandets maskot, Eddie, sier Riggs at «jeg tenkte, du vet, jeg føler ikke for å male hele Eddie, så jeg blir kvitt ham. Jeg skjærer ham av, og får det til å se litt ubehagelig ut».[28] I tillegg til lobotomien og kyborg-forbedringene, som ble beholdt fra henholdsvis coverne til albumene Piece of Mind og Somewhere in Time, har denne inkarnasjonen også et foster i venstre hånd og et eple, inspirert av Edens hage, med et rødt og grønt yin og yang.[28] I tillegg er Eddies hode i brann, noe Riggs sier er «et symbol for inspirasjon», en idé som han «stjal» fra Arthur Brown.[28]
Mottakelse
Albumet har fått jevnlig ros av kritikere siden det ble utgitt, med AllMusic som ga det 4,5 av 5 og uttalte at tillegget av keyboard «gjenoppretter den tyngden som noen ganger manglet i den mer polerte produksjonen på forrige album» og at det «er blant deres beste arbeid».[30]Sputnikmusic ga albumet 4 av 5, og selv om de påpeker at «bandet har bedre utgivelser, som Powerslave og Somewhere in Time», mener de at det er «lyrisk sett... et av Maidens beste verker».[31] I 2005 ble albumet rangert som nummer 305 i Rock Hard magasins bok The 500 Greatest Rock & Metal Albums of All Time.[32] I sin biografi om bandet uttalte Paul Stenning at «denne besetningen av gruppen nådde sitt høydepunkt i 1988». Det ble også rangert som nummer 11 på Loudwires liste over «Top 25 Progressive Metal Albums of All Time».
Selv om Geoff Barton uttaler at samtidige anmeldelser inneholdt «en definitiv reaksjon mot at Maiden la vekt på sine progrock-ambisjoner», og at «en kritiker... kritiserte Maiden for Seventh Son... og anklaget dem for å ha regressert til Genesis-lignende progrockere fra 70-tallet»,[8] var Kerrang! positive ved albumets utgivelse, og ga det full poengscore og uttalte at «[med Seventh Son of a Seventh Son] har Iron Maiden gitt rockemusikken tilbake dens retning og stolthet» og at albumet «til slutt vil bli hyllet sammen med tidligere milepæler som Tommy, Tubular Bells og The Dark Side of the Moon».[33]
