Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers (devanāgarī: शतसाहस्रिकाप्रज्ञापारमिता, sanskrit: śatasāhasrikāprajñāpāramitāsūtra, tibetansk: ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྟོང་ཕྲག་བརྒྱ་པ, wylie: shes rab kyi pha rol tu phyin pa stong phrag brgya pa, kinesisk: 初會, pinyin: chū hùi) er en mahāyānasūtra, en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Den er den største av alle mahāyānatekstene, og er en del av den omfattende litteraturen som kalles prajñāpāramitā. Noen ganger brukes den upresise benevnelsen «den store prajñāpāramitāsūtraen».
Utgaven på 100 000 vers er bevart på sanskrit, og i oversettelser til tibetansk, kinesisk og mongolsk, hvorav den eldste er fra år 663 e.Kr. I tillegg finnes en eksegetisk tradisjon som omfatter kommentarer av indiske, tibetanske, sentralasiatiske og kinesiske forfattere.
Prajñāpāramitā er sanskrit og oversettes gjerne med «visdommens perfeksjon». En mer ordrett oversettelse er «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcendert (pāramitā) verdens lidelse». Dette er et teknisk begrep som står sentralt i buddhismens ontologiske lære om «tomheten» (śūnyatā). Det er også den sjette av de seks pāramitās i mahāyānabuddhismen.
Prajñāpāramitā er også navnet på en bodhisattva eller «kommende Buddha», som personifiserer denne visdommen. I Kina er hun kjent som Guānyīn. Som en kvinnelig frelseskikkelse eller symbol på moderlighet, spiller hun en sentral rolle i retningen Det rene land.
Benevnelsen «den store prajñāpāramitāsūtraen» har hatt varierende meningsinnhold gjennom historien. Den har blant annet blitt brukt som navn på den samlede prajñāpāramitālitteraturen. Fra 660 til 663 e.Kr. oversatte Xuánzàng et bibliotek med 16 prajñāpāramitātekster fra sanskrit til kinesisk. Den kinesiske tittelen på hele tekstsamlingen var bōrě bōluómì duō jīng (般若波羅蜜多經), som var en gjengivelse av sanskrit mahāprajñāpāramitāsūtra.[1]
Det er vanlig å skille mellom seks store og 24 mindre tekster. Av de mindre tekstene kan nevnes diamantsūtraen og hjertesūtraen. Skiller man ut de mindre tekstene som en egen kategori, kan man kalle de resterende store tekstene for «den store prajñāpāramitāsūtraen». Dette har vært gjort både av østlige buddhister og vestlige orientalister.[a]
Dette er ikke entydig, men en samlebetegnelse på fem adskilte tekster på henholdsvis 100 000, 25 000, 18 000, 10 000 og 8 000 vers, samt en sjette tekst som bare er bevart på kinesisk. Noen ganger blir hver enkelt av disse seks tekstene, hver for seg, betegnet som «den store prajñāparamitāsūtraen», slik at man sitter igjen med syv forskjellige meningsinnhold.
Det eldste kjente manuskript som tilhører «den store prajñāpāramitāsūtraen» ble funnet i Gilgit i 1931. Det er på sanskrit og kan dateres til det 6. eller 7. århundre. Edward Conze betraktet det som en hybrid mellom prajñāpāramitā i25 000 og 18 000 vers. Idag betraktes det som en av mange sameksisterende versjoner av «den store prajñāpāramitāsūtraen». Et annet sanskritmanuskript av en generisk «lang» versjon ble funnet i Dunhuang.[3]
En av de fremste ekspertene på denne litteraturen var orientalisten Edward Conze. I 1961 publiserte han en oversettelse av «den store prajñāpāramitāsūtraen»,[2] som hovedsakelig baseres på utgaven med 25 000 vers.[4] Men samtidig hentet han materiale fra andre store tekster,[5] og presenterte dette som en tekst. Han skånet leseren for kompleksiteten blant «filologiske purister»,[6] men har samtidig oversatt en konstruert og fiktiv tekst.
Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers
Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers er ikke bare den lengste av prajñāpāramitātekstene. Den er også den lengste av alle buddhistiske tekster. Den er også det lengste enkeltarbeid i noe språk eller noen litteratur. I Degé Kangyur fyller den 12 bind og 9 420 sider, og utgjør omkring 14% av hele samlingen i antall sider.[7]
Dens struktur, rekkefølge og innhold ligner på prajñāpāramitāsūtraene i 25 000 og 18 000 vers. Den utgjør den mest detaljerte bevarte nedtegnelse av hva som sies å ha vært en enkelt lære om prajñāpāramitā som Buddha Śākyamuni ga på gribbenes fjelltopp i Rājagṛha.[8]
Tradisjonell tibetansk historie, slik den gjengis av Butön Rinchen Drup (1290–1364), inkluderer seks «moder-versjoner» (ཡུམ་དྲུག, yum drug) av prajñāpāramitāsūtraene. Noen historier forteller om enda lengre versjoner som ikke finnes på menneskelige plan: En sūtra for gudene i 10 millioner vers, og en for gandharva'ene i en milliard vers. Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers sies i seg selv å være hentet ned fra Nāgá-riket av Nāgārjuna.[9]
Tekstens enorme lengde, og dens mange utvidede sekvenser av gjentatte formuleringer modulert av endringer i et enkelt begrep alene, gjør den vanskelig å studere som en lærebok. Den æres likevel som det mest fullstendige uttrykket for Buddhas definitive lære om fenomenenes natur, veien og den oppvåkenede tilstanden. Å lese den, resitere den høyt eller å bare være i fysisk nærhet av dens bind, anses å ha en mektig kraft og velsignelse.[10]
Selv om de kortere prajñāpāramitāteksene er lettere å studere, forblir denne monumentale teksten det skriftstedet som mest fullstendig legemliggjør prajñāpāramitā, og de kompromissløse detaljene i uttalelsene gjør deres mening umiskjennelig klar.[11] Sūtraen eksisterer på sanskrit, kinesisk og tibetansk. Utgavene på sanskrit og tibetansk ligner mest på hverandre.[12] Den kinesiske versjonen skiller seg ut fra begge i en rekke henseender.[13]
Kontakt med Dharmaguptaka
Det finnes bevis for at utgavene i 100 000, 25 000 og 18 000 vers har en forbindelse med skolen Dharmaguptaka i Sentral-Asia.[14] Det mangler slike doktrinære spor i utgavene på 10 000 og 8 000 vers.[14][b]
Tekstens struktur blir forklart i avhandlingen Abhisamayālañkāra, som er skrevet enten av Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) eller Asaṅga (4. århundre e.Kr.), som begge tilhørte skolen yogācāra.[c] En innflytelsesrik kommentar ble skrevet på 700-tallet av den indiske filosofen Haribhadra. Boken omhandler åtte erkjennelser (alañkāras) og 70 emner som finnes i alle de store sūtraene, uavhengig av antall vers:
1) Erkjennelse av alle aspekter (sarvākārajñatā), 10 emner:
Kapitler
Abhisamayālaṃkāra
1
1.1
2
1.1
3
1.2
4
5
6
1.2
7
1.2–1.3
8
1.3
9
1.3
10
1.3
11
1.4–1.6
12
1.6–1.7
13
1.7–1.10
2) Erkjennelse av veiene (mārgākārajñatā): 11 emner (kap 14-27)
3) Erkjennelse av det altomfattende (sarvajñatā): 9 emner
4) Full praktisering av alle aspekter (sarvākārābhisambodha): 11 emner
5) Kulminerende klar forståelse (murdhābhisamaya): 8 emner
6) Seriell klar forståelse (anupurvābhisamaya): 13 emner
7) Klar forståelse i et enkelt øyeblikk (ekaksanābhisamaya): 4 emner
8) Dharmakāya: 4 emner
Inndelingen er blitt brukt av vestlige forskere, deriblant av Edward Conze i sin oversettelse.[4]
Manuskripter på sanskrit
Teksten finnes på sanskrit i form av flere manuskripter som stammer fra buddhistiske klostere i Nepal. Noen av disse tekstene kan være kopier av det gamle sanskrit-manuskriptet i tempelet Phamthing, i nærheten av Yangleshö i Pharpin, som ifølge tibetanske historikere ble oppsøkt av Ngok Loden Sherab i det 11. århundre.[16]
Nepalesiske manuskripter er bevart ikke bare i Nepal, men også i Kolkata, Cambridge, New Delhi, Paris og Tokyo.[17]
Manuskripter i Cambridge University
Et av eksemplarene på sanskrit (Śatasahasrikā prajñāparamitā) er oppbevart i universitetsbiblioteket hos Cambridge University. Det består av 72 kapitler (परिवर्त, parivartas), fordelt på seks ulike manuskripter,[18] og er inndelt i fire deler eller seksjoner (khaņḑas):
Første khaņḑa: Kapitlene 1–12
Andre khaņḑa: Kapitlene 13–25
Tredje khaņḑa: Kapitlene 26–37
Fjerde khaņḑa: Kapitlene 38–72
Alle manuskriptene stammer fra Nepal; et av dem er skrevet på palmeblader, mens de øvrige er av papir. Skriften er ikke devanagari, men newariskrift (rañjanā). Dette er en av mange former for nepalsk skrift (nepālākşarā) som primært brukes til å skrive det tibetoburmanske språketnewari. Buddhister i store deler av Asia betrakter skriften som hellig, og den er brukt i tallrike buddhistiske tekster på sanskrit fra Nepal.
Manuskriptene ble kjøpt av Dr. Daniel Wright, en operasjonslege ved den britiske residens i Kathmandu, mellom februar 1873 og april 1876[19] og gitt til biblioteket den 26. april 1876. I sin liste over manuskripter omtaler han en femte seksjon eller khaņḑa, som er fraværende i samlingen[20] og som må ha vært en oppsummering av hele teksten. Den engelske etnologenBrian Houghton Hodgson skrev i 1828 at «Satā Sáhasrìka er det samlede navnet på de første fire Khands, hvor den femte ikke nødvendigvis er fraværende; den er i virkeligheten en av flere oppsummeringer av Sāhasrika».[21]
Ms. Add.1626. Dette er et manuskript på papir fra det 19. århundre. Det inneholder kapitlene 1-12 (første khaṇḍa), og består av 477 blader, hvert blad med mellom 9 og 13 linjer.[22]
Ms. Add.1633. Dette er et manuskript på palmeblader, som er datert 1806. Det inneholder kapitlene 1–12 (første khaņḑa), og består av 494 blader, hvert med 11 linjers tekst.[23]
Ms. Add.1630. Dette er et manuskript på papir som ble nedskrevet i regjeringstiden til Gīrvāṇayuddha, dvs. i perioden fra 1799 til 1816.[20] Ifølge kolofonen ble manuskriptet skrevet i klosteret Ratnakīrti Mahāvihāra i Kathmandu, Nepal. Det inneholder kapitlene 13-25 (andre khaṇḍa), og består av 479 blader, hvert med 9 linjers tekst.[18][24]
Ms. Add.1627. Dette er et manuskript på papir fra det 19. århundre. Det inneholder kapitlene 26-37 (tredje khaṇḍa), og består av 409 blader og 1 718 linjer.[25]
Ms. Add.1631. Dette er et manuskript på papir, som er datert 1863. Det inneholder også kapitlene 26-37 (tredje khaṇḍa), og består av 490 blader, hvert med 10 linjer.[26]
Ms. Add.1632. Dette er et manuskript på papir, som er datert 1803. Det inneholder kapitlene 38-72 (fjerde khaṇḍa), og består av 607 blader og 1 011 linjer.[27]
Manuskript i nasjonalbiblioteket i Paris
Çatasāhasrikāprajńāpāramitā er et manuskript på papir fra det 19. århundre, skrevet i nāgarīskrift. Det består av omkring 4 430 sider som måler 460 × 160 mm, fordelt på 16 bind. Manuskriptet er oppbevart i nasjonalbiblioteket i Frankrike i Paris.[28]
Manuskripter i Japan
Det finnes fire sanskrit-manuskripter i Japan:[29]
«Q»: Manuskript ved Universitetet i Kyūshū på palmeblader som inneholder kapitlene 13-25 (Dvitīya-khanda). Dette er det eldste av alle manuskripter som er bevart på sanskrit. Dette manuskriptet er mest nøyaktig og ligner mest på den kinesiske og tibetanske versjonen
«K»: Manuskript ved Universitetet i Kyoto på papir som inneholder kapitlene 1-72 (alle fire khandas)
«T1»: Manuskript ved Universitetet i Tokyo på papir som inneholder kapitlene 1-72 (alle fire khandas)
«T2»: Manuskript ved Universitetet i Tokyo på papir som inneholder kapitlene 1-72 (alle fire khandas)
De 14 første kapitlene ble oversatt av Pratap Chandra Ghosa og publisert i 1902.[30] En oversettelse av det første og eldste manuskriptet (kapitlene 13-25) ble publisert av Takayasu Kimura i fire bind i 2009 (i), 2010 (ii og iii) og 2014 (iv).[31]
I likhet med manuskriptene på sanskrit, har den tibetanske versjonen 72 kapitler.[32] Det har eksistert syv oversettelser til tibetansk,[33] hvorav den fjerde i rekken er bevart i den tibetanske buddhistiske kanon (Kangyur).[33]
Den tibetanske versjonen bærer tittelen sherab kyi parol tu chinpa tongtrak gyapa (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྟོང་ཕྲག་བརྒྱ་པ།, wylie: shes rab kyi pha rol tu phyin pa stong phrag brgya’ pa), som ordrett betyr «prajñāpāramitāsūtra i 100 000 vers».[32][34] En alternativ tittel er «gudinnen prajñāpāramitā i 100,000 vers» (ཤེར་ཕྱིན་སྟོང་ཕྲག་བརྒྱ་པ, sher phyin stong phrag brgya pa).[35][36] Forkortede titler er «de hundre tusen» eller 'bum (འབུམ), «den ypperste 100,000» eller Labum (བླ་འབུམ, bla ’bum) og «den ypperste oversettelse» eller Lagyur (བླ་འགྱུར, bla ’gyur).[37]
Teksten ble oversatt til tibetansk fra «det indiske språk» (རྒྱ་གར་སྐད།, rgya gar skad) eller sanskrit. Tittelen på den indiske originalen er angitt som sha ta sA ha sri ka pra da nyA pA ra mi tA (ཤ་ཏ་སཱ་ཧ་སྲི་ཀ་པྲ་ད་ཉཱ་པཱ་ར་མི་ཏཱ།) som er en gjengivelse av śatasāhasrikāprajñāpāramitā (अतस्हस्रिक्प्रज्प्रमित्)[32] eller «prajñāpāramitā i 100 000 vers».
I verket Buddhismens historie (1322) skriver Butön Rinchen Drup at: «det er velkjent at der var seks versjoner som ble tilegnet oversetterne Nyang Khampa Gocha, Vairotsana, Che Khyidruk, Zhang Yeshe Dé og andre.» Andre nedtegnelser nevner bare fire versjoner.[38]
Andre historikere gir mer utfyllende detaljer:[39]
Rongtönpa (1367–1449, རོང་སྟོན་ཤེས་བྱ་ཀུན་རིག, rong ston shes bya kun rig) skrev en kommentar til denne teksten[39]
Den syvende karmapaChödrak Gyatso (1454–1506) omtaler seks andre oversettelser i sitt verk «lampen i de tre verdener» (chos grags rgya mtsho), som er en kommentar til Abhisamayālaṃkāra.[33]
Minling Terchen Gyurmé Dorjé (1646–1714, སྨིན་གླིང་གཏེར་ཆེན་འགྱུར་མེད་རྡོ་རྗེ, smin gling gter chen ’gyur med rdo rje) skrev en linjenedtegnelse hvor han omtaler tidligere versjoner[39]
Alaksha Tendar (1758–1839, ཨ་ལག་ཤ་བསྟན་དར, a lag sha bstan dar) i en gjennomgang av prajñāpāramitālitteraturen i sin kommentar til hjertesutraen[39]
Kongtrül Lodrö Thayé (1813–1999) i sin encyklopediske redegjørelse i verket «kunnskapens skattkammer»[39]
Katalogen til Degé Kangyur (བཀའ་འགྱུར་དཀར་ཆག་, bka' 'gyur dkar chag) fra 1733, skrevet av Situ Panchen (1700–1774). Omtalen finnes i kapittel 3, «den tredje veltalende gren: En nøyaktig beretning om hvordan alle de seirende læresetningene som finnes i dag i Snøfjellenes land, ble trykt» (གསུམ་པ་རྒྱལ་བའི་གསུང་རབ་གངས་རིའི་ཁྲོད་དུ་དེང་སང་ཇི་ཙམ་སྣང་བ་པར་དུ་བསྒྲུབས་པའི་བྱུང་བ་དངོས་ལེགས་པར་བཤད་པའི་ཡལ་འདབ། · gsum pa rgyal ba’i gsung rab gangs ri’i khrod du deng sang ji tsam snang ba par du bsgrubs pa’i byung ba dngos legs par bshad pa’i yal ’dab). [39]
Lang Kamba Kocha (ཁམས་པ་གོ་ཆ།, rlangs khamspa gocha) reiste til India med gaver av gull som var gitt av kong Tri Songdetsen. Han lærte seg teksten utenat mens han var i India. Den tibetanske oversettelsen ble foretatt i Tibet, og oversettelsen i fire bind ble kalt «en oversettelse fra hukommelsen» (ཐུགས་འགྱུར, thugs ’gyur). Dronningen til Trisong Detsen hadde nettopp dødd, og kongen ønsket å gi et verdig offer til dronningen. Trisong Detsen blandet blod fra sin egen kropp med geitemelken fra en hvit geit. Han skapte blekk ut av dette, og beordret at sūtraen skulle skrives ned. Den ble oppbevart i en stupa nær Trulnang-tempelet i Lhasa, og var kjent som «de røde notater» (རེག་ཟིག་དམར་པོ, reg zig dmar po), «det røde geitemanuskriptet» (ར་གཟིགས་དམར་པོ, ra gzigs dmar po) og «den korte keiserlige oversettelse» (བླ་འགྱུར་ཆུང་ངུ, bla ’gyur chung ngu).[33][40] Rongtönpa hevdet (folio 3.a) at det i hans levetid var mange kopier av denne eldste oversettelsen i det sentrale Tibet. I 2012 rapporterte Martin at Kawa Sherab Sangpo hadde funnet et firebinds «rødt manuskript»-sett i Drepung.[41][42]
Kongen hadde ikke full tillit til den første oversettelsen. Han ga derfor Bé Mañjuśri (དབས་མཉྫུཤྲཱི༡།, dbas [sbas] manydzushri) og den indiske panditen Nyang Indravaro (ཉང་ཨིནྡྲབརོ, nyang indrabaro) i oppdrag om å finne teksten i India, og oversette den. Dette gjorde de, og oversettelsen ble skrevet med blekk laget av indigo og hår fra kongens hode, og blandet med geitemelk fra en hvit geit. Dette manuskriptet ble kalt «det blå manuskriptet» (རེག་ཟིག་སྔོན་པོ, reg zig sngon po) eller «det blå geitemanuskriptet» (ར་གཟིགས་སྔོན་པོ, ra gzigs sngon po). Det ble også kalt for «den autoriserte 100.000» (བཅའ་འབུམ, bca’ ’bum). Fordi oversetternes behov ble møtt gjennom en avgift samlet inn fra folket, ble det også kjent som «100.000 betalt med avgifter» (དཔྱ་འབུམ, dpya 'bum). Det bestod av fire bind, og fordi bindene ikke ble holdt sammen med tøybånd, men hadde jernfester, ble det også kalt «jernfestene» (ལྕགས་ཐུར་ཅན, lcags thur can). Manuskriptet ble oppbevart i Samye.[33][43]
Senere ga kong Mutik Tsenpo (764–817) ordre om å sammenligne den andre oversettelsen med et sanskitmanuskript. Pagor Vairotsana fikk i oppgave å revidere teksten, og erstatte repetisjoner som bare var gjengitt i en forkortet form med litt lengre. Han foretok en tredje oversettelse i 6 bind som ble kjent som «den mellomstore keiserlige oversettelse» (བླ་འགྱུར་འབྲིང་པོ, bla ’gyur ’bring po). Ifølge Rongtönpa var oversettelsen også kjent som «den snøkledde Ene som er lovet av kongen» (རྒྱལ་པོའི་ཐུགས་དམ་པར་ཁ་བ་ཅན. rgyal po'i thugs dam par kha ba can), etter navnet på bindingsbrettene. Både Rongtönpa og katalogen fra Narthang tilføyer at den ble kalt «flaggermusene», fordi det var et flaggermusreir i nærheten av stedet i Samyé hvor det ble oppbevart. (ཕ་ཝང་ཅན, pha wang can). Kongtrül hevdet at teksten på hans tid (midten av 1900-tallet) fortsatt var tilstede i Samyé Chimphu (བསམ་ཡས་མཆིམས་ཕུ།, bsam yas mchims phu). Situ Panchen (1700-1774), som forfattet katalogen i Degé Kangyur, og Kongtrül, hevdet også at den var kjent som «de hundre tusen vers i en bag av rådyrskinn» (འབུམ་ཤ་སྒྲོ་ཅན, ’bum sha sgro can), fordi den ble oppbevart i en slik bag i eremitthulene nær Samye Chimpu. Katalogen fra Narthang forklarer også hvordan alle sidene ble lagret i bokruller av rådyrskinn; den sier at det samme navne ble brukt om den fjerde oversettelsen.[33][44]
Regjeringstiden til keiser Tri Rabalchen (806–841), sønnen til Mutik Tsenpo, var en periode da en mengde indiske oversettere arbeidet med de tibetanske oversettelsene. De reviderte mange tekster og et stort antall revisjonsedikter ble utstedt. Teksten ble redigert på nytt av den indiske panditen Surendrabodhi og de tibetanske oversetterne Gawa Baldseg og Jogro Lui Gyaltsen. De skapte en fjerde oversettelse i seks bind (ifølge Rongtönpa) og i 16 bind (ifølge katalogen fra Narthang, Tendar og Kongtrül). De kalte den for «den lange keiserlige oversettelse» (བླ་འགྱུར་ཆེན་མོ, bla ’gyur chen mo). Rongtönpa kaller denne versjonen for «de hundre tusen vers i en bag av rådyrskinn» (i stedet for den forutgående).[33][45]
På dette punktet i sekvensen av hendelser, er det noe som ikke nevnes av noen historikere. I slutten av åttende eller begynnelsen av det niende århundre ble åtte varianter av teksten laget av skribenter i oasebyen Dūnhuáng. De ble muligens skrevet på oppdrag av en av de tibetanske kongene (sannsynligvis Tri Ralpachen). Sider av disse eksemplarene, så vel som forkastede sider som er brukt i skriveøvelser, utgjør en stor del av manuskriptene fra Dunhuang. Noe lignende gjelder Aparimitāyurjnānasūtraen.[46]
Katalogen fra Narthang oppsummerer de seks tidlige manuskriptene, og gir dem enda flere kallenavn (folio 25.a):[46]
«På denne tiden, ettersom produseringen av den store mor (100.000) bare var mulig for kongen og ikke for hans undersåtter, ble bare disse seks laget:»[46]
(1) Tri Detsuk’s monokrome keiserlige hundre tusen (khri sde gtsug gi bla ’bum skya bo);[46]
(4) Ralpachen’s seks-bind hundre tusen (ral pa can gyi drug ’bum);[46]
(5) Prins Namdé’s [Namdé Ösung, en av Langdarmas to sønner, med hans andre kone (f. 842)] rødfargede versjon (gnam lde lha’i zhal dmar can); og[46]
(6) Darma’s [Langdarma's] versjon på gult papir (dar ma’i shog ser can)[46]
Ifølge Chödrak Gyatso ble den sjette oversettelsen foretatt av Jo Kyingdrug (ལྕེ་ཁྱི་འབྲུག, lco khying ’brug).[33]
På dette punktet i historien kom det flere versjoner av teksten. Rongtönpa (folioene 3.b.5–4.a.2.) gir en detaljert liste over 17 navngitte versjoner og stedene hvor de ble oppbevart. Disse versjonene inkluderer de seks som er nevnt. De kulminerte i en versjon av Chang Dorje Tsultrim (cang rdo rje tshul khrims) og Ru Tsam (ru 'tshams). Den 17. versjonen ble produsert fra en detaljert sammenligning av de andre seksten.[47]
Rongtönpa klassifiserer de 17 tekstene inn i tre grupper: Korte, middelstore og lange Labum og nevner stedet hvor de ble skrevet. Katalogen fra Derge nevner 19 versjoner, deriblant de som ble produsert av kongens undersåtter. Chang Dorje Tsultrim sammenlignet alle 19 og skapte en «svært korrigert versjon» (Narthang-katalogen folio 25.a.7.). Katalogen sier at det ble laget omtrent seksti eksemplarer. Rongtönpa lister opp et stort antall av disse og deres plasseringer, og de er tallfestet til totalt 65 (folioene 4.a.6–4.b.6.).[48]
I slutten av det 11. århundre, reviderte og korrigerte Ngok Lotsāwa (1059–1109) den ovennevnte lange keiserlige oversettelsen ved å sammenligne den med et sanskritmanuskript i Phamthing-tempelet i Pharphing, Nepal. Han konsulterte også de indiske manuskriptene i Tibet og den andre oversettelsen («jernfestene»). Dette omtales i katalogen til Degé og andre kataloger. Rettelsene inkluderte tillegg av navnene på tre meditative absorpsjoner (samāpatti) som hadde manglet i tidligere versjoner (Degé Kangyur dkar chag, folio 117.a.). Absorpsjonene som nevnes er (1) shes rab sgron ma, (2) snang ba gsal ba, og (3) zla ba’i sgron me. Det er Ngoks reviderte oversettelse som er bevart i Kangyur.[49]
Selv om Rongtönpa plasserer Ngoks versjon på femte- og sisteplass blant de mest betydningsfulle, store oversettelsene (folio 5.a.4), er det vanskelig å være sikker på hvor den skal plasseres i tid i forhold til de andre revisjonene og enkle kopiene som han også detaljerer (folios 3.b–4.a). De 17 versjonene han nevner tilhører den keiserlige perioden og gikk forut for Ngoks revisjon. Den tiende ble produsert av Lhalung Pelkyi Dorje (lha lung dpal gyi rdo rje), antagelig den samme som sies myrdet Langdarma i det 9. århundre.[49]
Katalogen fra Narthang legger mindre vekt på Ngoks revisjoner og nevner hans versjon bare i forbifarten. Den endelige etableringen av en helt korrekt versjon, en «senere etterkommer av de keiserlige hundre tusen» (bla 'bum gyi bu phyi), tilskrives en viss Yarlung Jowo Chöjé (yar klung jo bo chos rje) (folio 25.a.7).[50]
Katalogen gir også detaljer om forskjellene mellom versjonene og korreksjonene som ble gjort for å etablere den endelige versjonen. Den omtaler varierende antallet meditative absorpsjoner, og noen av seksjonene og passasjene som hadde manglet i tidligere manuskripter.[50]
Oversettelsen i Kangyur er således resultatet av en lang utvikling. Den er ofte inndelt i 12 bind, men katalogen fra Narthang nevner andre antall av bind i forskjellige manuskripter. Rongtönpa sier at en av versjonene hadde 30 bind. Rongtönpa skisserer skjemaer med detaljer om antall bampoer (bokruller) i hvilket bind for flere forskjellige utgaver: 12 (som i Degé og mange andre utgaver av Kangyur), 14 (som i Berlin og Qianlong Kangyur), og 16 (som i Choné, Phukdrak, Lithang, London, Stok-palassets, Ulaanbaatar, og enkelte perifere utgaver av Kangyur) (folio 5b).[51]
Degé-katalogen forteller at teksten har 72 kapitler. Det nevner legenden om hvordan de fire siste kapitlene av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers — spørsmålene til Maitreya, fortelingen om Sadāprarudita og Dharmodgata, og betroelsen av teksten — mangler i utgaven på 100 000 vers. Da Nāgārjuna bragte sūtraen fra nāgaenes rike, hadde nāgakongen holdt tilbake de fire kapitlene for å sikre at Nāgārjuna ville komme tilbake. Det finnes en tradisjon som tilføyer disse fire kapitler. Degé Kangyur følger ikke denne tradisjonen, men Narthang, Lhasa, Namgyal, Hemis og Shey Kangyur gjør det, og har således 75 eller 76 kapitler.[52]
Teksten i Degé Kangyur består av 301 bampoer, med mellom 22 og 27 i hvert bind. Bampoene nummereres på nytt i hvert bind, mens andre utgaver av Kangyur nummererer dem fortløpende gjennom teksten. I utgaver av Kangyur med ekstra kapitler er det tre ekstra bampoer, noe som gir 304 bampoer.[53]
Den tibetanske teksten i Degé Kangyur bevarer den gamle ortografien til den senkede skriften ya. Dette gjelder «ma yata» (ma ya btags), d.v.s den senkede skriften ya under bokstaven ma i visse ord, og «dadrak» (ma ya btags), hvor da er et andre suffiks i visse ord som slutter på na, ra eller la. Slike stavinger som myi og myed for mi og med, rkyend for rkyen, tshuld for tshul, og smyind for smin er utbredte, selv om noen av disse arkaiske stavemåtene er inkonsekvent revidert spesielt i det første bindet. I de fleste andre Kangyur er disse stavemåter fraværende, men Urga, Namgyal og Gondlha Kangyur har også bevart dem. I Namgyal-samlingen er disse arkaiske trekk betydelig mindre revidert og stavinger som pha rold tu phyind pa («prajñāpāramitā») og rab ’byord («Subhūti») er bevarte.[54]
Kolofoner
Dergé Kangyur og de fleste andre versjoner av Kangyur mangler en kolofon. Dette er ikke overraskende, på grunn av den komplekse prosessen hvorved mange oversettere bidro til den endelige versjonen. I noen utgaver av Kangyur finnes det en kolofon, og disse faller i to grupper:
Narthang- og Lhasa Kangyur har begge en kolofon som navngir «den indiske upādhyāyas Jinamitra og Surendrabodhi, sjefredaktøren og lotsāwa Bandé Yeshé Dé, og andre» som ansvarlig for oversettelse, redigering og etablering av teksten. Disse to utgavene av Kangyur er blant de få som tilføyer de fire siste kapitlene fra prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers etter 72. kapittel; Namgyal og Shey Kangyur, som også har tilføyd disse kapitlene, har ingen kolofon. Ingen av de to kopiene av Hemis Kangyur, den 5. Kangyur som tilføyer de ekstra kapitlene, er komplett nok i siste bind for å vise om det har vært en kolofon eller ikke.
Stok-palassets Kangyur og bhutanesiske utgaver av Kangyur, som for det meste tilhører linjen Themphangma—Chizhi, Dongkarla, Neyphug, Phajoding Ogmin og Tashiyangtse—har en helt forskjellig kolofon, der ingen oversettere er nevnt, men det refereres til noen av de tidligere oversettelsene. Kolofonen lyder:
’di ni bsam yas dang lha sa’i rig zing mtshams mi ’da’ la sogs pa la gtugs nas/ zhus dag lan bcu drug byas pa’i rgyan gong gi ’bum nag mtshams mi ’da’ la phyi mo byas nas/ dag par gtugs pa’i ’bum sdig ma ’dres zhes bya ba’i gser ’bum bcu gnyis dum/ lo tsa ba chen po thams cad mkhyen pa bu ston rin chen grub kyi thugs dam la phyi mo bgyis nas/ mkhas chen rin chen rgyal mtshan pas bzhengs pa la ma phyi bgyis pa’o
«Dette er den gyldne hundre tusen kalt «ikke blandet med feilaktige ord» i 12 seksjoner, og den er basert på den korrigerte, grense-definerende sorte hundre tusen fra Gyan-gong, som i seg selv hadde resultert fra fra å ha blitt korrekturlest og redigert seksten ganger etter å ha blitt sammenlignet med de tidlige grensedefinerende, forkortede manuskriptene i Samyé og Lhasa. Og videre, siden den store lotsāwa, den allvitende Butön Rinchen Drup, hadde bekreftet den som sin prototype, brukte den som mesterkopi for Hundre tusen produsert av den store lærde Rinchen Gyaltsen.»
Plasseringen i den tibetanske kanon
I katalogene over tibetanske buddhistiske skrifter ved universitetet i Tōhoku som ble publisert av Hukuju Ui[55] og Yensho Kanakura,[56] er den tekst nr 8 i Kangyur. Plasseringen i Kangyur varierer, fordi skoler og klostre i tibetansk buddhisme foretok lokale redaksjoner av denne monumentale tekstsamlingen. I de neste avsnittene vises plasseringen i åtte utgaver av Kangyur:
Lithang Kangyur er en utgave fra 1608–1621. Tekstsamlingen stammer fra Litangklosteret i Litang i den nåværende provinsenSichuan, og har 110 bind. Der er den tekst nr 9 (J.9) og opptar 16 bind (bind 14–29).[57]
Choné (eller Cone) Kangyur (ཅོ་ནེ་བཀའ་འགྱུར, co ne bka'-'gyur) er fra 1721–1731 og består av 107 bind. Utgaven ble laget i Chonéklosteret i den historiske regionen Amdo etter forespørsel av prins Jamyang Norbu (འཇམ་དབྱངས་ནོར་བུ་, 1703–1751). Den var basert på Lithang Kangyur, og dens strukturelle oppbygning ble redigert av Choné-lamaen Drakpa Shedrup (ཅོ་ནེ་གྲགས་པ་བཤད་སྒྲུབ་, co ne grags pa bshad sgrub, 1645–1748). I Choné Kangyur er den tekst nr 999 (C.999) og opptar 16 bind (bind 57–72).[57]
I Urga Kangyur (1905–1908) er den tekst nr 8 og opptar 12 bind.[32]
I Peking Kangyur (1958) – som er basert på tre trykte utgaver fra henholdsvis 1410 (Yongle Kangyur), 1717–1720 (Qianlong Kangyur) og 1737 (Otani Kangyur),[58] er den tekst nr 730 og opptar 14 bind.[32][57]
Lithang Kangyur (1608–1621)
Choné Kangyur (1721–1731)
Urga Kangyur (1905-1908)
Peking Kangyur (1958)
J.9
C.999
U.8
Q.730
Bind 14 (ཀ, Ka), folio 1b.1-277a5
Bind 15 (ཁ, Kha), folio 1b.1-402a7
Bind 16 (ག, Ga), folio 1b.1-394a4
Bind 17 (ང, Nga), folio 1b.1-278a5
Bind 18 (ཅ, Ca), folio 1b.1-312a4
Bind 19 (ཆ, Cha), folio 1b.1-298a4
Bind 20 (ཇ, Ja), folio 1b.1-300a6
Bind 21 (ཉ, Nya), folio 1b.1-293a6
Bind 22 (ཏ, Ta), folio 1b.1-326a5
Bind 23 (ཐ, Tha), folio 1b.1-291a6
Bind 24 (ད, Da), folio 1b.1-306a6
Bind 25 (ན, Na), folio 1b.1-317a3
Bind 26 (པ, Pa), folio 1b.1-315a3
Bind 27 (ཕ, Pha), folio 1b.1-306a6
Bind 28 (ལྦ, Ba), folio 1b.1-308a7
Bind 29 (ན, A), folio 1b.1-311a3
Bind 57 (ཀ, Ka), folio 1b.1-302a6
Bind 58 (ཁ, Kha), folio 1b.1-323a5
Bind 59 (ག, Ga), folio 1b.1-317a5
Bind 60 (ང, Nga), folio 1b.1-310a6
Bind 61 (ཅ, Ca), folio 1b.1-323a2
Bind 62 (ཆ, Cha), folio 1b.1-307a8
Bind 63 (ཇ, Ja), folio 1b.1-312a5
Bind 64 (ཉ, Nya), folio 1b.1-320a4
Bind 65 (ཏ, Ta), folio 1b.1-310a3
Bind 66 (ཐ, Tha), folio 1b.1-313a3
Bind 67 (ད, Da), folio 1b.1-315a7
Bind 68 (ན, Na), folio 1b.1-319a6
Bind 69 (པ, Pa), folio 1b.1-307a8
Bind 70 (ཕ, Pha), folio 1b.1-309a4
Bind 71 (ལྦ, Ba), folio 1b.1-328a7
Bind 72 (རྨ, Ma), folio 1b.1-299a5
Bind 14 (ཀ, Ka), folio 1b.1-394a7
Bind 15 (ཁ, Kha), folio 1b.1-402a7
Bind 16 (ག, Ga), folio 1b.1-394a4
Bind 17 (ང, Nga), folio 1b.1-381a7
Bind 18 (ཅ, Ca), folio 1b.1-395a7
Bind 19 (ཆ, Cha), folio 1b.1-382a7
Bind 20 (ཇ, Ja), folio 1b.1-398a7
Bind 21 (ཉ, Nya), folio 1b.1-399a7
Bind 22 (ཏ, Ta), folio 1b.1-284a7
Bind 23 (ཐ, Tha), folio 1b.1-388a7
Bind 24 (ད, Da), folio 1b.1-411a7
Bind 25 (ན, A), folio 1b.1-395a6
Bind 26 (ལ, La), folio 1a.1-319a8
Bind 27 (ར, Ra), folio 1a.1-330a3
Bind 28 (ཤ, Sha), folio 1a.1-339a5
Bind 29 (ས, Sa), folio 1a.1-326a7
Bind 30 (ཧ, Ha), folio 1a.1-339a8
Bind 31 (ན, A), folio 1a.1-330a8
Bind 32 (ཀྵ, Kşa), folio 1a.1-326a8
Bind 33 (ཀི, Ki), folio 1a.1-367a8
Bind 34 (ཁ,་ Khi), folio 1a.1-253a8
Bind 35 (ྒ, Gi), folio 1a.1-375a7
Bind 36 (ཉ་ Ngi), folio 1a.1-323a8
Bind 37 (ཅི, Ci), folio 1a.1-310a7
Bind 38 (ཆི་, Chi), folio 1a.1-356b7
Bind 39 (ལྗི་, Ji), folio 1a.1-320a7
Tekstens struktur i Degé Kangyur
Degé Kangyur (eller Derge Kangyur, སྡེ་དགེ བཀའ་འགྱུར) fra 1733 stammer fra Gonchenklosteret i det tidligere kongedømmet Derge i den historiske regionen Kham. Der inngår teksten i seksjonen sher phyin (ཤེར་ཕྱིན), som er en underavdeling av mahāyānasūtraene eller mdo (མདོ།). Den er tekst nr 9 og opptar 12 bind (bind 14–25) og 9 417 ½ sider.[32] Nedenfor vises kapitler og seksjoner, fordelt på bind og folioer i Degé Kangyur.
Den anglo-tyske orientalisten dr. Edward Conze (1904–1979) oppga at teksten bestod av 300 seksjoner eller bampos (བམ་པོ།, bam po);[59] dette er også riktig i for eksempel Ulanbaatar Kangyur. Men i Degè Kangyur har teksten 303 seksjoner (kolofonen, avslutningen og 301 i selve tekstkroppen) og 72 kapitler.[32] Bampo er et bindingsystem for palmeblader, hvor en tråd gikk gjennom hullene i manuskriptbladene og holdt dem sammen.
Kapittel
Seksjon
Seksjonsnr
Bind/Folio
Kolofonen
a1
Bind 14 (ཀ, Ka), folio 1b.1
1. གླེང་གཞིའི་ལེའུ་སྟེ་དང་པོ། gleng gzhi'i le'u ste dang po Første kapittel om deklarasjoner (pragmatiske narrativer)
1. བམ་པོ་དང་པོ། bampo dang po Første bampo
b1
Bind 14 (ཀ, Ka), folio 1b.1-19a.5
2. བམ་པོ་གཉིས་པ། bampo gnyis pa Andre bampo
b2
Bind 14 (ཀ, Ka), folio 19a.5-36a.4
2. ཤཱ་རིའི་བུ་ལེའུ་སྟེ། གཉིས། shA ri'i bu le'u ste / gnyis Andre kapittel om Śāriputra
40. ཕྱིར་མྱི་ལྡོག་པའི་རྣམ་པ་དང་། ཚུལ་གྱི་ལེའུ་སྟེ་བཞི་བཅུ། phyir myi ldog pa'i rnam pa dang / tshul gyi le'u ste bzhi bcu Førtiende kapittel om adskillelsens mudra [vyāvṛttimudrà] hos den som aldri vender tilbake
63. མཚན་དང་དཔེ་བྱད་བཟང་པོ་མངོན་པར་བསྒྲུབ་པ་དང་། ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་བསྟན་པའི་ལེའུ་སྟེ་དྲུག་ཅུ་གསུམ། mtshan dang dpe byad bzang po mngon par bsgrub pa dang / pha rol tu phyin pa bstan pa'i le'u ste drug cu gsum Sekstitredje kapittel om forkynnelsen av de 32 store og 80 mindre kjennetegn på en Buddha, den uendelige og formløse abhidharma og pāramitā
2. བམ་པོ་གཉིས་པ། bampo gnyis pa Andre bampo
b278
Bind 25 (ན, A), folio 18b.1-29a.5
3. བམ་པོ་གསུམ་པ། bampo gsum pa Tredje bampo
b279
Bind 25 (ན, A), folio 29a.6-38b.6
4. བམ་པོ་བཞི་པ། bampo bzhi pa Fjerde bampo
b280
Bind 25 (ན, A), folio 38b.6-55a.5
5. བམ་པོ་ལྔ་པ། bampo lnga pa Femte bampo
b281
Bind 25 (ན, A), folio 55a.5-71a.7
6. བམ་པོ་དྲུག་པ། bampo drug pa Sjette bampo
b282
Bind 25 (ན, A), folio 71a.7-88b.3
64. མཉམ་པ་ཉིད་དུ་བསྟན་པའི་ལེའུ་སྟེ། དྲུག་ཅུ་བཞི། mnyam pa nyid du bstan pa'i le'u ste / drug cu bzhi Sekstifjerde kapittel om den totale synkronitet i alt og alle ting (naturlig perfeksjon)
Den mongolske versjonen av teksten bærer tittelen bilig-ün cinadu kijaγar-a kürügsen jaγun mingγan toγa-tu. Den ble oversatt fra tibetansk like etter år 1600 av Siregetu guusi chorji etter et dekret av Legdan Qagan (1604–1634) (buddhister i Mongolia praktiserer tibetansk buddhisme).
Teksten inngår i den mongolske Ulaanbataar Kangyur fra 1671 i 114 bind. Den er i manuskriptform og blir oppbevart i Mongolias nasjonalbibliotek i hovedstaden Ulan Bator.[60] Den blir også omtalt som bka' 'gyur rgyal rtse'i them spangs ma (བཀའ་འགྱུར་རྒྱལ་རྩེའི་ཐེམ་སྤངས་མ), og tilhører Tempangma-linjen. Tempangma (ཐེམ་སྤངས་མ་, them spangs ma) er et manuskript av Kangyur med 114 bind som ble nedskrevet i Gyantse i 1431 etter ordre fra Rabten Kunzang Pakpa (1389–1442). Det antas at originalen fortsatt er tilstede i Gyantse. Manuskriptet er kopiert mange ganger, særlig under den femte Dalai Lama, Ngawang Lobsang Gyatso (1617–1682).[61]
Også London Kangyur (1712), Tokyo Kangyur (1856–1858) og Stog-palassets Kangyur (1700–1750) er basert på Tempangma.[61]
I 2007 begynte digitaliseringen av 111 av 114 bind (3 mangler) i Ulaanbataar Kangyur; digitaliseringen ble utført gjennom et samarbeid mellom Mongolias nasjonalbibliotek, The Asian Classics Input Project (ACIP) og Yuishoji Buddhist Cultural Exchange Research Institute (YBCERI). Utgaven ble publisert i 2010.[62][63] I 2015 publiserte Jampa Sampten og Niisaku Hiroaku en katalog over Ulaanbataar Kangyur.[64]
I årene 1942–1944 publiserte den ungarske orientalisten Sajos Ligeti (1902–1987) en katalog over Ulaanbataar Kangyur. Der opptar denne teksten 12 bind (tome, 26–37) og 300 bampos. Den har 72 kapitler (ĵüil) og er katalogisert som N° 746–N° 757.[65]
N° 746 (bind 26) 23 bampos Kapittel (ĵüil) 1–4
N° 747 (bind 27) 26 bampos Kapittel (ĵüil) 5–6
N° 748 (bind 28) 25 bampos Kapittel (ĵüil) 7–12
N° 749 (bind 29) 25 bampos Kapittel (ĵüil) 13–14
N° 750 (bind 30) 26 bampos Kapittel (ĵüil) 15–22
N° 751 (bind 31) 26 bampos Kapittel (ĵüil) 23–?
1: folio 1-20r
2: folio 20r-39r
3: folio 39r-60r
4: folio 60r-75r
5: folio 75r-91r
6: folio 91r-111v
7: folio 111v-126r
8: folio 126r-143v
9: folio 143v-159v
10: folio 159v-178r
11: folio 178r-196r
12: folio 186r-218r
13: folio 218r-234r
14: folio 234r-248v
15: folio 248v-263r
16: folio 263r-282r
17: folio 282r-303r
18: folio 303r-320v
19: folio 320v-349v
20: folio 349v-374v
21: folio 374v-391v
22: folio 391v-411v
23: folio 411v-431v
1: folio 1-17v
2: folio 17v-37r
3: folio 37r-59v
4: folio 60r-80r
5: folio 80r-99v
6: folio 99v-115r
7: folio 115r-131r
8: folio 131r-148v
9: folio 148v-163r
10: folio 163r-175v
11: folio 175v-191r
12: folio 191r-214r
13: folio 214r-231v
14: folio 231v-250v
15: folio 250v-270r
16: folio 270r-289r
17: folio 289r-309r
18: folio 309r-325v
19: folio 325v-346r
20: folio 346v-362v
21: folio 362v-376r
22: folio 376r-397v
23: folio 397v-416r
24: folio 416r-433v
25: folio 433v-449v
26: folio 449v-464r
1: folio 1-15r
2: folio 15r-30r
3: folio 30r-44r
4: folio 44r-57r
5: folio 57r-72r
6: folio 72r-88v
7: folio 88v-103v
8: folio 103v-119v
9: folio 119v-139v
10: folio 139v-163v
11: folio 163v-186v
12: folio 186v-203v
13: folio 203v-222r
14: folio 222r-237v
15: folio 237v-257r
16: folio 257r-274v
17: folio 274v-290v
18: folio 290v-305v
19: folio 305v-323v
20: folio 323v-340v
21: folio 340v-357r
22: folio 357r-376r
23: folio 376r-399r
24: folio 399r-417v
25: folio 417v-435r
1: folio 1-22v
2: folio 22v-39v
3: folio 39v-55r
4: folio 55r-78r
5: folio 78r-97v
6: folio 97v-121r
7: folio 121v-144r
8: folio 144r-168r
9: folio 168r-191r
10: folio 191r-214v
11: folio 214v-235v
12: folio 235v-254r
13: folio 254r-273r
14: folio 273r-290r
15: folio 290r-303r
16: folio 303r-324r
17: folio 324r-345r
18: folio 345r-361r
19: folio 361r-382v
20: folio 382v-399r
21: folio 399v-417v
22: folio 417v-438v
23: folio 438v-455v
24: folio 455v-471v
25: folio 472r-484r
1: folio 1-15r
2: folio 15r-27r
3: folio 27r-43v
4: folio 43v-57r
5: folio 57r-70r
6: folio 70r-82v
7: folio 82v-98r
8: folio 98r-115r
9: folio 115r-132v
10: folio 132v-151v
11: folio 151v-171v
12: folio 171v-190r
13: folio 190r-204v
14: folio 204v-213v
15: folio 213v-228r
16: folio 228r-246v
17: folio 246v-260r
18: folio 260r-277r
19: folio 277r-292v
20: folio 292v-308r
21: folio 308r-322v
22: folio 322v-340v
23: folio 340v-356r
24: folio 356r-373r
25: folio 373r-389r
26: folio 389v-406r
1: folio 1-20v
2: folio 20v-36v
3: folio 36v-50r
4: folio 50r-65v
5: folio 65v-79r
6: folio 79r-100r
7: folio 100r-117v
8: folio 117v-134r
9: folio 134r-153r
10: folio 153r-173r
11: folio 173r-192v
12: folio 192v-209r
13: folio 209r-226v
14: folio 226v-241r
15: folio 241r-256v
16: folio 256v-270v
17: folio 270v-284v
18: folio 284v-297r
19: folio 297r-311r
20: folio 311r-326r
21: folio 326v-345v
22: folio 345v-362v
23: folio 362v-377v
24: folio 377v-393r
25: folio 393r-409r
26: folio 409r-436r
N° 752 (bind 32) 23 bampos Kapittel (ĵüil) ?–26
N° 753 (bind 33) 25 bampos Kapittel (ĵüil) 27–30
N° 754 (bind 34) 27 bampos Kapittel (ĵüil) 31–37
N° 755 (bind 35) 27 bampos Kapittel (ĵüil) 38–52
N° 756 (bind 36) 23 bampos Kapittel (ĵüil) 53–62
N° 757 (bind 37) 24 bampos Kapittel (ĵüil) 63–72
1: folio 1-22v
2: folio 22v-51r
3: folio 51r-79r
4: folio 79r-106v
5: folio 106v-131v
6: folio 131v-151v
7: folio 151v-174r
8: folio 174r-197v
9: folio 197v-221r
10: folio 221r-246r
11: folio 246r-270r
12: folio 270r-290r
13: folio 290r-311r
14: folio 311r-333v
15: folio 333v-356r
16: folio 356r-379r
17: folio 379r-395v
18: folio 305v-414r
19: folio 414r-432r
20: folio 432v-450r
21: folio 450r-469v
22: folio 470r-488r
23: folio 488r-506r
1: folio 1-17r
2: folio 17r-35r
3: folio 35r-48v
4: folio 48v-62v
5: folio 62v-80v
6: folio 80v-94r
7: folio 94r-112v
8: folio 112v-126r
9: folio 126r-139v
10: folio 139v-153v
11: folio 153v-171r
12: folio 171r-191v
13: folio 181v-211v
14: folio 211v-231r
15: folio 231r-244v
16: folio 244v-251v
17: folio 261v-279v
18: folio 279v-302r
19: folio 302v-320r
20: folio 320r-335r
21: folio 335r-351v
22: folio 351v-367r
23: folio 367r-387v
24: folio 387v-404v
25: folio 404v-423r
1: folio 1-24r
2: folio 24r-44r
3: folio 44r-64r
4: folio 64r-78v
5: folio 78v-95r
6: folio 95r-111v
7: folio 111v-124r
8: folio 124r-143r
9: folio 143r-160v
10: folio 160v-176v
11: folio 176v-194r
12: folio 194r-214r
13: folio 214r-231r
14: folio 231r-251v
15: folio 251v-268r
16: folio 268r-282v
17: folio 282v-297r
18: folio 297r-312r
19: folio 312r-329r
20: folio 329r-345r
21: folio 345r-362v
22: folio 362v-380r
23: folio 380r-396v
24: folio 396v-418v
25: folio 418v-437r
26: folio 437r-450v
27: folio 451r-466r
1: folio 1-19r
2: folio 19r-34v
3: folio 34v-50v
4: folio 50v-72r
5: folio 72r-87v
6: folio 87v-102r
7: folio 102r-118v
8: folio 118v-136r
9: folio 136r-152r
10: folio 152r-164v
11: folio 165v-184r
12: folio 184r-205v
13: folio 206r-220r
14: folio 220r-235r
15: folio 235r-247r
16: folio 247r-259v
17: folio 259v-274v
18: folio 274v-288v
19: folio 288v-307r
20: folio 307r-323r
21: folio 323r-340v
22: folio 340v-357v
23: folio 357v-371v
24: folio 371v-384r
25: folio 384r-400r
26: folio 400r-414r
27: folio 414r-429r
1: folio 1-18v
2: folio 18v-36r
3: folio 36r-52r
4: folio 52r-67v
5: folio 67v-82r
6: folio 82r-101r
7: folio 101r-123v
8: folio 123v-140v
9: folio 140v-161r
10: folio 161r-181v
11: folio 181v-203v
12: folio 203v-231v
13: folio 231v-257r
14: folio 257r-274v
15: folio 274v-300r
16: folio 300r-326r
17: folio 325r-347r
18: folio 347r-368r
19: folio 368r-384v
20: folio 384v-401v
21: folio 401v-421r
22: folio 421r-435v
23: folio 453v-454r
1: folio 1-12r
2: folio 12r-22v
3: folio 22v-40v
4: folio 40v-59r
5: folio 59r-76v
6: folio 76v-92v
7: folio 92v-112r
8: folio 112r-134r
9: folio 134r-156r
10: folio 156-176r
11: folio 176r-200v
12: folio 200v-219v
13: folio 219v-234r
14: folio 234r-247v
15: folio 247v-259v
16: folio 259v-273r
17: folio 273r-285r
18: folio 285r-298v
19: folio 298v-316r
20: folio 316r-333v
21: folio 333v-355v
22: folio 355v-370r
23: folio 370r-387r
24: folio 397r-405r
Blandede linjer: Narthang- og Lhasa Kangyur
Noen utgaver av Kangyur er basert på både Tsalpa og Tempangma. Narthang Kangyur (སྣར་ཐང་བཀའ་འགྱུར, snar thang bka' 'gyur) er en xylografisk utgave som ble trykt i perioden 1730–1732. Den er basert på manuskriptet Chingwa Taktse (fra Tsalpa-linjen) og Shelkar (fra Tempangma-linjen). Utgaven er oppkalt etter Narthangklosteret i prefekturet Shigatse i Tibet, 15 km vest for prefekturets hovedstad Xigazê.
I Narthang Kangyur er prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers tekst nr 9 (N.9) og opptar 12 bind (14–25).
Bind 14 (ཀ, Ka), folio 1b.1-543a.5
Bind 15 (ཁ, Kha), folio 1b.1-528a.6
Bind 16 (ག, Ga), folio 1b.1-573a.4
Bind 17 (ང, Qa), folio 1b.1-519a.5
Bind 18 (ཅ, Ca), folio 1b.1-532a.7
Bind 19 (ཆ, Cha), folio 1b.1-532a.6
Bind 20 (ཇ, Ja), folio 1b.1-535a.8
Bind 21 (ཉ, Nya), folio 1b.1-544a.6
Bind 22 (ཏ, Ta), folio 1b.1-528a.6
Bind 23 (ཐ, Tha), folio 1b.1-541b.4
Bind 24 (ད, Da), folio 1b.1-531a.6
Bind 25 (ན, A), folio 1b.1-536a.5
Lhasa Kangyur (ལྷ་ས་བཀའ་འགྱུར, lha sa bka' 'gyur) er en annen blandet utgave. Den ble trykt i et statlig trykkeri nedenfor Potalapalasset i Tibets hovedstad Lhasa fra 1920 til 1934 og består av 100 bind (inkludert et indeksbind). Utgaven er basert på Dergé og Narthang Kangyur. Lhasa Kangyur ble til etter ordre fra den 13. Dalai Lama, Thubten Gyatso (1876–1933). Et nytrykk av utgaven ble produsert av shes rig dpar khang i Dharamsala.
I Lhasa Kangyur er prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers tekst nr 9 (H.9) og opptar 12 bind (14–25).[57]
Bind 14 (ཀ, Ka), folio 1b.1-544a1
Bind 15 (ཁ, Kha), folio 1b.1-535a7
Bind 16 (ག, Ga), folio 1b.1-564a6
Bind 17 (ང, Nga), folio 1b.1-506a5
Bind 18 (ཅ, Ca), folio 1b.1-544a2
Bind 19 (ཆ, Cha), folio 1b.1-536a6
Bind 20 (ཇ, Ja), folio 1b.1-535a3
Bind 21 (ཉ, Nya), folio 1b.1-563a7
Bind 22 (ཏ, Ta), folio 1b.1-521a7
Bind 23 (ཐ, Tha), folio 1b.1-528a3
Bind 24 (ད, Da), folio 1b.1-540a3
Bind 25 (ན, Na), folio 1b.1-521a7
Oversettelser til engelsk
I 1888, 1890 og 1891 utga Pratap Chandra Ghosa en engelsk oversettelse i tre bind av den tibetanske versjonen i Dergé Kangyur. Oversettelsen omfattet de 11 første kapitlene, og det tolvte kapittelet frem til bampo 78.[66]
Padmakara Translation Group begynte 27. februar 2021 arbeidet med å oversette alle 72 kapitler og 301 bampoer i Dergé Kangyur til engelsk. Oversettelsen tar også hensyn til alternative tibetanske gjengivelser i andre utgaver av Kangyur.[67]
Den 1. februar 2024 ble de første 13 kapitlene publisert. Oversettelsen omfattet abhisamayālaṃkāra 1, de 95 første bamboer og dekket 2 937 sider (av totalt 9 420 sider).[68]
Oversettelsen av kapitlene 14-28 (bampo 96-199, abhisamayālaṃkāra 2) ble publisert 10. september 2024.[68]
Oversettelsen av kapitlene 29-72 (bampo 200-301) ble påbegynt 18. august 2022.
I årene 660–663 e.Kr. oversatte Xuánzăng teksten til kinesisk i 400 bokruller med tittelen «den innledende forsamling» (初會, chū huì). Den er første del av hans monumentale oversettelse av et prajñāpāramitābibliotek.[69] Hans oversettelse har 79 kapitler (hvorav de to siste kapitler er kapitlene 30–31 i utgaven på 8 000 vers). Teksten er ikke bevart i andre oversettelser
Sanskrit-originalen som Xuánzàng oversatte fra inneholdt 132,600 vers, og var muligens lengre enn sanskrit-teksten som ble oversatt til tibetansk og også har overlevd i nepalesisk tradisjon.[70]
Kumārarīshibhadra: «En kort oppsummering av Prajñāpāramitā» (sanskrit: Prajñāpāramitā pindārtha nāma, tibetansk: Shes rab kyi pha rol tu phyin pavi don bsdus pa zhes bya pa).[71]
Buddha Shrī Jñāna: «En kommentar av vanskelige punkter (av den korte oppsummering» (sanskrit: Sañcayagātha Pañjika, tibetansk: Sdud pa tsigs su bcad pavi dkav vgrel).[72]
Dīpamkarashrījñāna [Ātisha] (982–1054): «Lampen. En kort oppsummering av meningen med Prajñāpāramitā» (sanskrit: Prajñāpāramitā pindhārthapradīpa, tibetansk: Shes rab kyi pha rol tu phyin pavi don bsdus sgron ma).[73]
Kampala: «Råd om Prajñāpāramitā» (sanskrit: Prajñāpāramitopadesha, tibetansk: 'Phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag).[74]
Tibet
Minling Loken Dharmashri (1654–1717): «Nøkkelen til skattkammeret av Prajñāpāramitā» (sanskrit: Prajñāpāramitā koshatala nāma, tibetansk: Shes rab kyi pha rol tu phyin pavi mdsod kyi lde mig ces bya ba)[75]
100 000 vers
India
Smrtijñānakīrti: «Meningen med de tre verker, de 100 000, de 25 000 og de 8 000 vers, som presentert konsistent i ’Erkjennelsens Juvel’» (sanskrit: Shatasāhasrikā Prajñāpāramitā Sūtra Traya-samānaartha-ashtha-abhisamayashāsanā), er bevart i en tibetansk oversettelse (tibetansk: Bum dang nyi-khri lnga stong-pa dang khri-brgyad stong-pa gsum don mthun-par-mngon-rtogs brgyad-du bstan-pa bzhugs-so)[76]
To kommentarer av Darñsthrasena: Begge kommentarene er kun bevart i tibetanske oversettelser. Den første er «En kommentar til Prajñāpāramitā i 100 000 vers» (sanskrit: Shatasāhashrikā Prajñāpāramitābrhattīkā, tibetansk: Shes rab kyi pha rol tu phyin pa vbum pa rgya cher vgrel pa) og ble oversatt av Surendrabodhi og Yeshe De.[77] Den andre er «En omfattende kommentar til den Opphøyde Prajñāpāramitā i 100 000 vers, Prajñāpāramitā i 25 000 vers og Prajñāpāramitā i 8 000 vers» (sanskrit: Ârya Shatasāhashrikā Pañchavimshatisāhashrikā Ashtādasha-sāhashrika Prajñāpāramitā brhartthīkā, tibetansk: P'hags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa vbum pa daq nyi khri lqa stoq pa daq khri brgyad stoq pavi rgya cher bshad pa), og ble også oversatt av Surendrabodhi og Yeshes De.[78]
Klong-rdol bla-ma ngag-dbang blo-bzang (1719–1794): «En kortfattet forklaring av de 108 emner behandlet i Shatasāhasrikā Prajñāpāramitā» (tibetansk: 'bum-gyi 'grel-rkang brgya-rtsa-brgyad ngos-'dzin)[80]
Mdo-mang («tilleggs-Sūtra'er» fra den muntlige tradisjon): En liten kommentar på 6 folier med den tibetanske tittelen Shes-rab-kyi pha-rol-tu phyin-pa stong-phrag brgya-pa'i don ma nor-bar bsdus-pa. ('bum chung).[81]
Khotan
«Oppsummering av den 100-myriaders Mahāprajñāpāramitā» (Khotanesisk: Ssa-byūryi mahāprrajñāpārāme hīya hambeca) er en liten kommentar fra den sentralasiatiske bystaten Khotan. Teksten ble oversatt av Baily i 1951.
^Dette er f.eks. tilfelle med orientalisten Edward Conze i en oversettelse fra 1961.[2] Det er også vanlig i tibetansk buddhisme, såvel som i Kina, Korea og Japan.
^Dharmaguptaka var en av de tidlige buddhistiske skolene, og benyttet vinrøde drakter for å distansere seg fra sarvāstivāda med deres sorte drakter. Deres kanon bestod av en blanding mellom nikāyatekster (såkalt «hinayana») og mahāyānatekster. Skolen var ikke utbredt i selve India, men i Gandhāra, Oḍḍiyāna, Khotān og Kuchān. I 1994 ble det avdekket en tekstsamling i Afghanistan som hadde tilhørt Dharmaguptaka. Blant tekstene var Prajñāpāramitā i 8 000 vers, et eksemplar av diamantsūtraen og en tekst om de seks pāramitās.
^Maitreya er navnet på en fremtidig Buddha eller verdensfrelser. Flere tibetanske buddhister betrakter dette som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, byams chos sde lnga), d.v.s. avhandlinger som ble forfattet av Maitreya og kanalisert ned til Asaṅga. Det gjelder f.eks. Khenpo Shenga (1871–1927) som var en viktig skikkelse innenfor den økumeniskeRimébevegelsen i det østlige Tibet. Identifiseringen av Maitreyanātha som en historisk person, skyldes i første rekke den australske orientalisten Erich Frauwallner, den italienske orientalisten Giuseppe Tucci og den japanske orientalisten Hakuju Ui, som betraktet han som en av de tre sentrale skikkelsene innenfor retningen yogācāra. De anså forfatteren som en buddhistmunk som benyttet Maitreya Buddhas navn som tittel.[15]
Referanser
^Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 5–7, tekst nr 220
Brunnholzl, Karl (2013). Gone Beyond (Volume 1): The Prajnaparamita Sutras, The Ornament of Clear Realization, and Its Commentari es in the Tibetan Kagyu Tradition: Volume One. The transmission of the prajñāpāramitā literature from India to Tibet, Snow Lion Publications, 7. februar 2013. ISBN978-1559393560. ISBN 1559393564.
Conze, Edward (1961). The Large Sutra on Perfect Wisdom: With the Divisions of the Abhisamayalankara. Luzac & Company, 1961. ASIN: B000J2U0HW.
Conze, Edward (1985). The Large Sutra on Perfect Wisdom: With the Divisions of the Abhisamayalankara (paperback). Center for South and Southeast Asia Studies, UC Berkeley (Book 18), University of California Press, 24. januar 1985. ISBN0-520-05321-4. ISBN 978-0-520-05321-2.
Pratap Chandra (1888–1891). Sher-Phyin or Exposition of the metaphysical dogmas current among the Buddhists of the Mahāyāna school, expounded in a series of dialogues between Sākya Sinha and Subhūti, being a Tibetan translation of the Satasāhasrikā Prajnā Pāramitā, 3 volumes. Bibl. Ind. ,Calcutta, 1888, 1890, 1891, sidene 511,252,565, Frem til bampo 78 = skr. vol. II pg. 39, 14 = midten av kapittel 12 - fragmenter IOSC no. 107-109.CS1-vedlikehold: Datoformat (link)
Tola, Fernando; Dragonetti, Carmen (2004). Being as Consciousness, Yogacara Philosophy of Buddhism. Motilal Banarsidass Publishers of India, 14. oktober 2004. ISBN8-120-81967-5. ISBN 978-8-120-81967-2.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Tsedra (2008). sher phyin ma (ཤེར་ཕྱིན་མ།). Tsedra, 15. mars 2008.
Walser, Joseph (2005). Nagarjuna in Context: Mahayana Buddhism and Early Indian Culture Hardcover. Columbia University Press , 11. mai 2005. ISBN0-231-13164-X. ISBN 978-0-231-13164-3.
Watanabe, Shogo (1994). «A comparative study of the Pancavimsatisahasrika Prajnaparamita». The Jornual of American Oriental Society Vol 114, No 3, juli – september 1994, sidene 386-396.
Pratap Chandra Ghosa, Bibl. Ind., I, 146-148 (1902–1913), chap 1-14.