Byen ble grunnlagt i 1639 som en nomadiskbuddhistiskklosterlandsby. Før 1778 hadde byen endret beliggenhet hele tjueåtte ganger; hver gang valgt seremonielt, men fra det året ble bosetningen permanent etablert der elvene Tuul og Selbe møtes og Ulan Bator ligger i dag.[4] I løpet av det 20. århundre utviklet Ulan Bator seg til et større industrisentrum.[2][3]
Ulan Bator har hatt flere navn gjennom historien. Fra 1639 til 1706 var den kjent som Orgoo (eller Urga) (mongolsk: Өргөө, «residens»[5]), og fra 1706 til 1911 som Ikh Khureheh (mongolsk: Их Хүрээ, «Store Leir»[6]), Da Khureheh, eller simpelthen Khureheh. Etter uavhengigheten i 1911 ble navnet endret, med både den sekulære regjeringen og den nylig kronede keiseren Bogd khan og hans hoff til stede, til Nijslel Khureheh (mongolsk: Нийслэл Хүрээ, «Hovedstadsleir»[7]).[3] Byen blir kalt Bogdijn Khureheh («Bogds leir»[8]) i folkesangenHyllest til Bogdijn Khureheh.
I Europa og Nord-Amerika var Ulan Bator for det meste kjent som Urga (fra Orgoo), og noen ganger Kuren (fra Khureheh) eller Kùlún (den kinesiske transkripsjonen (pinyin) av Khureheh, fra 庫倫)[10] før 1924, og Ulan Bator etter. Av mongolene ble byen mot slutten av det 20. århundret gitt tilnavnet Azijn Tsagaan Dagina («Asias hvite jomfru»).[11][12] I dag blir den noen ganger sarkastisk kalt Utaanbaatar («Smoghelt»), på grunn av det tykke laget med smog om vinteren.
Historie
Bosetninger før 1778
Det har blitt funnet bevis for at området har vært bebodd av mennesker siden tidlig paleolitikum. En rekke funnsteder på Bujant-Ukhaa og fjellene Bogd Khan Uul og Songinokhairkhan, som var bebodd i paleolittisk tid, ble oppdaget under Aleksej Okladnikovs arkeologiske undersøkelser i 1949 og 1960. I 1962 ble en rekke paleolittiske redskaper oppdaget på fjellet Songinokhairkhan og Buyant-Ukhaa (23 steinredskaper). Disse har man tidfestet til å være mellom 300 000 og 40 000–12 000 år gamle. Okladnikov oppdaget også et sen-paleolittisk bosted på sørøstre side ved foten av Zaisan-høyden nord for Bogd Khan Uul. De nedre lagene av dette lagdelte området inneholdt materialer og ferdige redskaper laget med levalloisteknikken. Disse sen-paleolittiske folkene jaktet mammut og ullhåret neshorn, hvis knokler er å finne i store mengder omkring Ulan Bator.
Bergmalerier fra bronsealderen (3000 år gamle) malt med rød oker er funnet i Ikh Tenger-kløften på nordsiden av fjellet Bogd Khan Uul, på siden som vender mot byen.[13] Maleriene har som motiver menneskefigurer, hester, ørner og abstrakte mønstre som horisontale linjer og store firkanter med hundrevis av prikker i. Samtidige malerier i samme stil har blitt funnet nær vestre side av byen Gatsjuurt, såvel som i Khovsgol aimag og i det sørlige Sibir, hvilket indikerer en felles sørsibirsk, nomadisk kultur. Bogd Khan Uul var antakelig et viktig religiøst kultsted for dette folket.
Nord for Ulan Bator ligger de vidstrakte Noin-Ula-gravene fra xiongnutiden, over 2000 år gamle. Et gravkammer fra xiongnutiden er funnet i distriktet Tsjingeltej. Xiongnugravplassene i Belkh-kløften nær klosteret Dambadarjaalin er vernet. Med sin beliggenhet langs bredden av den hellige elven Tuul
(Khatan Tuul, «Dronning Tuul»[14] i legendene), lå Ulan Bator godt innenfor territoriene som ble behersket av en rekke nomadiske riker, som Xiongnu (209 f.Kr–93 e.Kr.), Xianbei (93 e.Kr.–4. århundre), Rouran (402–555), Gokturk (555–745), Uighurkhaganatet (745–840), Khitanriket (907–1125) og Mongolriket (1206–1368). I distriktet Nalajkh står den viktige stelen til den gökturkiske visekhaganenTonjukuk (cirka 697), med en inskripsjon i gammeltyrkisk skrift som nevner det mongolsktalende folket khitanerne fra øst. En balbal (en antropomorfisk stele) eller en gammel menneskestatue ble valgt som det seremonielle stedet for grunnleggingen (Shav) for byen da den i 1778 ble anlagt på sitt nåværende sted. I dag står en moderne steinskilpadde på stedet, nær Sukhbaatartorget i sentrum av byen.
Wang khan av keraitene, en nestoriansk monark identifisert som den legendariske Prestekongen Johannes av Marco Polo, skal ha hatt sitt palass her (i Den svarte skogen ved Tuulelven) og nektet folk å drive jakt i det hellige fjellet Bogd Uul. Ruinene av palasset hans (15x27 meter med en port vendt mot sør) ble funnet i distriktet Songinokhajrkhan i 1949 og utgravd av D. Navaan i 2006. Dette palasset av teglstein, inspirert av kinesisk arkitektur, var oppholdssted for Djengis Khan og Yesui khatan før de angrep Tangut, og det ble derfor også kalt Djengis Khans tredje palass og Yesui khatans palass. I 1984 ble en verdifull tolvhundretalls grav for en 50–60 år gammel og 175 cm høy kriger med et utsmykket, gyllent belte gravd ut på Dadart Uul ved Songinokhajrkhanfjellet. Et enkelt tolvhundretalls bergmaleri av en mongolsk kvinne med tydelig mongolsk hodeklede kan sees på nordsiden av Bogd Khan Uul-fjellet. Abtai Sain Khan (16. århundre) skal visstnok ha tilbedt fjellet.
Mandsjuutsendingen Tu Li-chen skildret sine reiser gjennom denne regionen i 1712 og beskrev hvordan hans følge hvilte og fisket ti til tjue laksefisker og gjedder i elven Tuul, mens en person kalt Ko-tcha-eur-too skjøt en hjort i «Han-shan» (i dag kalt Khan Uul). Han beskriver også den «rike og fruktbare» naturen rundt «Sung-kee-na»-fjellet (i dag kalt songinokhajrkhan-fjellet).[15]
Som en mobil klosterby ble Orgoo ofte flyttet fra sted til sted langs Selenga-, Orkhon- og Tuul-elvene, alt etter hvilke ressurser man trengte. Etterhvert som byen vokste, ble den flyttet stadig sjeldnere, til den i 1778 fikk sin endelige plassering der den ligger i dag, nær sammenløpet mellom elvene Selbe og Tuul og nedenfor Bogd Khan Uul. På den tid lå stedet også på karavaneruten mellom Beijing i Qing og Kjakhta i Det russiske keiserdømmet.[16] Etter Yundendorjis bønnskrift anerkjente Qianlong-keiseren i 1778 offisielt at det skulle holdes en årlig seremoni på Bogd Khan Uul og støttet den med årlige keiserlige bidrag. Byen ble ikke bare setet for jebtsundamba khutuktuen, men også for to ambasa fra Qing. Etter 1778 kan Urga ha hatt rundt 10 000 munker. De levde etter en klosterregel kalt «Den interne regel for storklosteret», eller Yeke Kuriyen-u Doto'adu Durem. Urga ble besøkt av mange utenlandske utsendinger og reisende. I 1863 åpnet Det russiske konsulat i Urga i en nyoppført toetasjers bygning. Et lite kapell for den hellige treenigheten ble åpnet der samme år.
En jurteplass langs bykanten av Ulan Bator (2003).
Foto: Denny Walther
Ved inngangen til det 20. århundre hadde Ulan Bator, da under navnet Ikh Khureheh, en befolkning på 25 000, hvorav nærmere 10 000 var buddhistiske munker eller klosterarbeidere.[17] I 1911, med Qing-dynastiet i Kina på veg mot kollaps, møttes mongolske ledere for nadaam i Ikh Khureheh i hemmelighet og besluttet å gjøre slutt på mer enn 200 år med mandsju-styre i landet. 29. desember 1911 ble den 8. jebtsundamba khutuktu utropt til leder for et selvstendig Mongolia og tok navnet Bogd Khan.[18] Khureheh, som var sete for jebtsundamba khutuktuen, var det naturlige stedet å gjøre til hovedstad i den nye staten, og Khureheh endret navn til Nijslel Khureheh. Mongolias status ble imidlertid endret til autonomi etter Kjakhta-avtalen mellom Det russiske keiserdømmet, Republikken Kina og Mongolia i 1915. I 1919 gikk mongolske adelsmenn med på forslaget fra den kinesiske resident Chen Yi om å avgjøre «det mongolske spørsmål» ved å gjeninnføre ordningen fra Qing-dynastiet, til tross for at Bogd Khan var imot dette. Men før beslutningen trådte i kraft, ble Nijslel Khureheh okkupert av troppene til krigsherren Xu Shuzheng, som tvang adelsmennene og presteskapet til å gi avkall på selvstyret.
I 1921 ble byen inntatt av militære styrker to ganger. I februar inntok en blandet russisk og mongolsk styrke byen, ledet av hvitegardisten og krigsherren baron Roman Ungern von Sternberg. De frigjorde Bogd Khan fra kinesisk fangenskap og drepte mesteparten av den kinesiske garnisonen. Roman Ungern von Sternbergs erobring av Nijslel Khureheh ble imidlertid etterfulgt av plyndring og mord, og av massakren på byens lille jødiske samfunn.[17] 22. februar 1921 ble Bogd Khan igjen kronet til khan av Mongolia i hovedstaden.[17] Men samtidig som Roman Ungern von Sternberg tok kontroll over Nijslel Khureheh, vokste en prosovjetisk og kommunistisk mongolsk styrke fram i den russiske sovjetrepublikk RSFSR, ledet av Damdin Sukhbaatar, og i mars samme året krysset den grensen.[17] Ungern von Sternberg og hans menn red i mai ut for å møte dem, men led et katastrofalt nederlag i juni.[17] I juli 1921 ble de russisk-mongolske kommunistiske troppene den andre erobrerstyrken som i løpet av et halvår inntok Mongolias hovedstad.[17] 29. oktober 1924 ble byen gitt navnet Ulaanbaatar («Rød Helt») til minne om Sukhbaatar, som døde året før.[18]
Under kommunistperioden, og spesielt etter annen verdenskrig, ble det meste av den gamle jurt-bebyggelsen erstattet med boligblokker i sovjetisk stil (mongolsk: Угсармал байр, Ugsarmal bajr, «sammensatt bygning»), mange av dem finansiert av Sovjetunionen. Byplanlegging kom i gang på 1950-tallet, og det meste av dagens bybilde er resultatet av byggearbeid fra 1960 til 1985.[19]Den transmongolske jernbanen, som knytter Ulan Bator sammen med Moskva og Beijing, ble fullført i 1956, og kinoer, teatre, museer og andre offentlige bygninger ble også reist i denne perioden. På den annen side ble mange av templene og klostrene fra det førsosialistiske Nijslel Khureheh ødelagt etter antireligiøse stalinistiske
«utrenskninger» på slutten av 1930-årene.
Demokratiske protester i 1989 og 1990
Ulan Bator opplevde en rekke demonstrasjoner som førte til en overgang til demokrati og markedsøkonomi i 1990. 10. desember 1989 krevde demonstranter utenfor Ungdomskultursenteret at Mongolia fullt ut skulle innføre perestrojka og glasnost, de viktigste elementene i Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk. Ledere som stilte seg kritiske til sovjetstyret krevde frie valg og økonomisk reform. 14. januar 1990 møttes demonstrantene, som hadde gått fra å være omkring 200 personer til å være nærmere 1000 personer, ved Leninmuseet i Ulan Bator. En demonstrasjon på Sukhbaatartorget 21. januar (med utendørstemperaturer ned mot –30 grader celsius) fulgte. Etter dette ble det holdt helgedemonstrasjoner i januar og februar, og Mongolias første opposisjonspartier ble dannet. 7. mars samlet ti motstandere seg på Sukhbaatartorget og startet en sultestreik. Tusenvis av tilhengere sluttet seg til dem. Flere kom til den 8. mars, og folkemassen ble mer og mer aggressiv og ustyrlig. Sytti personer ble skadet og én drept i uroen som fulgte. Den kommunistiske regjeringen utgått fra Mongolias revolusjonære folkeparti gikk av 9. mars. Den provisoriske regjeringen kunngjorde Mongolias første frie valg, som ble holdt i juli. Valget ble vunnet med stort flertall av kommunistpartiet MPRP, og den avgåtte regjeringen kom igjen til makten.[20]
Siden Mongolias overgang til markedsøkonomi i 1990 har Ulan Bator opplevd videre utvikling og vekst, særlig i jurt-strøkene, ettersom byggingen av boligblokker hadde saktnet kraftig på 1990-tallet. Folketallet er mer enn fordoblet til over en million innbyggere siden overgangen, og økningen utgjorde omtrent en tredjedel av Mongolias totale befolkning i 2010. Overgangen har imidlertid også ført til sosiale, miljømessige og transportmessige problemer. I de siste årene har nybyggingen igjen tatt seg opp, særlig i sentrum, og leilighetprisene har skutt i været.
Protester i 2008
I 2008 brøt det ut opprør i Ulan Bator etter at opposisjonspartiene stilte seg kritiske til Mongolias Revolusjonære Folkepartis valgseier samme år. Omtrent 30 000 personer tok del i et offentlig møte arrangert av opposisjonspartiene. Da møtet var over, forlot noen demonstranter torget og gikk mot det nærliggende hovedkvarteret til Folkepartiet, hvor de angrep og brente ned bygningen. En politistasjon ble også angrepet.[21] Demonstrantene satte også fyr på Kulturpalasset, hvor et teater, museum og nasjonalgalleriet ble vandalisert og brent. Det ble meldt om påtente biler, banktyverier og plyndring.[21][22] Lokalene til organisasjoner som hadde kontorer i de brennende bygningene ble også vandalisert og plyndret. Politiet brukte tåregass, gummikuler og vannkanoner mot steinkastende demonstranter.[21] En firedagers unntakstilstand ble erklært, innbyggere i hovedstaden fikk portforbud fra 22.00 til 08.00, og alkoholsalg ble forbudt,[23] noe som førte til at protestene stilnet.[24] Fem personer ble drept og hundrevis arrestert av politiet under forsøkene på å dempe opptøyene. Menneskerettighetsgrupper uttrykte bekymring over myndighetenes håndtering av disse uventede hendelsene.[25][26]
Geografi og klima
Ulan Bator ligger omtrent 1350 moh., litt nordøst for sentrum av Mongolia, ved Tuul-elven, en sideelv til elven Orkhon, i en dal ved foten av fjellet Bogd Khan Uul.
På grunn av byens beliggenhet høyt over havet og relativt langt mot nord, avstanden på hundrevis av kilometer til nærmeste kyst, og effekten av sibirhøytrykket, er Ulan Bator den kaldeste hovedstaden i verden.[19][27] Den har et monsunpåvirket, kontinentalt og kaldt steppeklima (Köppens klimaklassifisering: BSk) med korte, varme somre og lange, svært kalde og tørre vintre. Den årlige nedbørmengden på oppimot 216 millimeter er tungt konsentrert i de varme månedene. Ulan Bator har en årsmiddeltemperatur på –2,4 grader celsius. Byen ligger i en sone med diskontinuerlig permafrost, noe som fører til byggeproblemer fordi telen smelter på solsiden, men ikke på skyggesiden av bygninger. Innbyggere i forstedene bor i tradisjonelle jurter som ikke stikker ned i bakken.
Klimadata for Ulan Bator (1306 moh.)
Måned
Jan
Feb
Mar
Apr
Mai
Jun
Jul
Aug
Sep
Okt
Nov
Des
År
Normal maks. temp. °C
-15.6
-11.4
-2.0
8.3
16.8
21.6
22.7
21.5
15.6
6.8
-4.4
-13.7
5,52
Døgnmiddeltemp. °C
-24.6
-20.6
-9.8
0.3
8.9
14.6
16.6
14.7
7.3
-1.1
-13.2
-21.9
−2,40
Normal min. temp. °C
-26.5
-24.1
-15.4
-5.8
2.7
8.3
11.2
9.3
2.2
-6.0
-16.2
-23.8
−7,01
Nedbør (mm)
1.1
1.7
2.7
8.3
13.4
41.7
57.6
51.6
26.2
6.4
3.2
2.5
Diagram
Alle verdier gjelder for perioden 1961–1990. • Kilde: [28]
1
-16
-27
2
-11
-24
3
-2
-15
8
8
-6
13
17
3
42
22
8
58
23
11
52
22
9
26
16
2
6
7
-6
3
-4
-16
3
-14
-24
Demografi
Ulan Bator hadde i april 2010 1 118 800[1] innbyggere, omtrent en tredjedel av Mongolias totale befolkning, fordelt utover et areal på 4704,4 kvadratkilometer, hvilket gir en befolkningstetthet på 238 innbyggere per kvadratkilometer. Til sammenligning har Oslo en befolkningstetthet på 1300 innb./km². Befolkningen er konsentrert i distriktene Bajanzurkh og Songinokhairkhan, med henholdsvis 235 200 og 232 300 innbyggere i 2008.[29] I 2008 utgjorde innbyggere under 16 år 28 % av befolkningen, folk i arbeidsfør alder 65,4 %, og innbyggere i pensjonsalder 6,6 %.[30][31][32]
Fra 1973 til 2008 vokste folketallet fra 396 300 til 1 071 661, eller med 675 361 innbyggere.[33] Dette gir en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst på 3,6 %.
Næringsliv
Ulan Bator er Mongolias viktigste industrisentrum.[3] Den er også Mongolias eldste industrisentrum, med en industriell historie som går helt tilbake til starten av landets kommunisttid.[34] Byen har spesialisert seg på kull- og energiproduksjon, bearbeiding av mat, produkter til husdyr, og tekstiler.[34] Kullindustrien forsynes med kull fra daggruver i Baganuur-distriktet.[35] Mesteparten av hovedstadens elektrisitet og fjernvarme kommer fra Ulaanbaatar kraftverk, som fyres på olje og lokalt kull.
Ulan Bators største inntektskilder for 2007 var produksjon og handel, med henholdsvis 636 498,3 og 600 817,2 millioner togrog.[36] Andre store inntektskilder er transport, lagring og kommunikasjon med 397 433,7 millioner togrog, faste eiendommer, renter og andre forretningsvirksomheter med 225 391,2, offentlige administrasjoner og forsvar med 138 873,5, og finansielle tjenester med 107 104,3.[36] Mesteparten av investeringene var utenlandsinvesteringer, med 584 455,7 millioner togrog, mens innenlandsinvesteringene var på 168 405,9 millioner togrog.[36] De totale inntektene for 2007 var 2 269 929,8 millioner togrog.[36] Matbutikker utgjorde størsteparten av handelsenhetene i byen, med 3386 butikker, eller nærmere 60 %, etterfulgt av paviljonger og kiosker, barer, restauranter, supermarkeder, kjøpesentre, mat- og klesbutikker, og sportstøy- og utstyrshandler.[37]
Politikk og administrasjon
Regjeringen
Regjeringsbygningen står like ved Sukhbaatartorget i senteret av byen og huser regjeringen, parlamentet, presidenten og Den nasjonale sikkerhetsmyndigheten.[38][39] Øvrige statlige institusjoner og organer i Ulan Bator er høyesteretten, diverse andre lovmyndigheter, Riksarkivet og Folkeregisteret.[38]
Politiske partier
Mongolias to største partier, det sosialdemokratiske (og tidligere marxist-leninistiske) Mongolias revolusjonære folkeparti og det liberale Det demokratiske parti, har hovedkvarterene sine i Ulan Bator. Mongolias nåværende president, Tsakhiagijn Elbegdorzj, er medlem av Det demokratiske parti. Flere mindre partier har også sine hovedkvarter i Ulan Bator.
Hovedstaden er styrt av et byråd (mongolsk: Иргэдийн Төлөөлөгчдийн Хурал, Irgedijn Toloologtsjdijn Khural, «Innbyggerrepresentativenes Khural») med førti medlemmer, valgt hvert fjerde år. Byrådet utpeker borgermesteren. Ulan Bator er organisatorisk uavhengig av provinsen som omgir den, Tov aimag, og blir derfor styrt som en selvstendig administrativ enhet på høyeste nivå.
Ambassader og konsulater
Følgende land har diplomatiske representasjon i Ulan Bator:[40][41][42]
Mongolias nasjonaluniversitet (mongolsk: Монгол Улсын Их Сургууль, Mongol Ulsyn Ikh Surguul) ble grunnlagt 5. oktober 1949 med tre fakulteter: pedagogisk, medisinsk og veterinærfaglig. Universitetet fikk senere flere fakulteter, blant andre Det tekniske fakultet i 1959. Universitetet spilte en stor rolle i utdanningen på denne tiden, og etter hvert brøt fakultetene ut av universitetet og dannet egne skoler. Veterinærfaglig brøt ut i 1958 og dannet Instituttet for landbruk. Medisinsk fakultet brøt ut i 1961 og dannet Det medisinske instituttet.[43] Det polytekniske universitetet og Universitetet for humaniora ble begge selvstendige universiteter i 1982.[44] I dag tilbyr universitetet et bredt utvalg av linjeemner: matematikk og informatikk, fysikk og elektronikk, IKT, biologi, geovitenskap, kjemi, samfunnsøkonomi, rettsvitenskap, samfunnsvitenskap, diplomati, fremmedspråk og -kultur, og mongolske studier.[45] Universiteter beskriver seg selv som et ledende senter for vitenskap, utdanning og kultur.[44]
Universitetet for vitenskap og teknologi (mongolsk: Шинжлэх Ухаан Технологийн Их Сургууль, Sjinzjlekh Ukhaan Tekhnologijn Ikh Surguul) har en historie som strekker seg tilbake til 1959 da Mongolias nasjonaluniversitet introduserte byggeteknikk og Det økonomiske institutt introduserte industriell økonomi. I løpet av 1960-tallet utviklet disse linjene seg til en rekke underfag, og i 1969 ble Det polytekniske universitetet grunnlagt som en del av Mongolias nasjonaluniversitet, med fem fakulteter og 13 avdelinger. På 1970-tallet ble fagene og fakultetene mer mangfoldige, og i 1982 ble Det polytekniske universitetet et selvstendig universitet. I 1990 endret det navn til dagens navn. Fram til i dag har universitetet opplevd mye reorganisering og modernisering.[46] I dag tilbyr skolen undervisning i byggeteknikk og arkitektur, geologi og petroleumteknikk, teknologi, informatikk og datamaskinhåndtering, matematikk, materialvitenskap, maskinteknikk, IKT, samfunnsteknologi, gruveteknikk, industriell teknologi og design, matteknikk og bioteknologi, språkundervisning, og elkraftteknikk.[47]
Statsuniversitetet for landbruk (mongolsk: Хөдөө Аж Ахуйн Их Сургууль, Khodoo Azj Akhujn Ikh Surguul) ble grunnlagt som det veterinærfaglige fakultetet av Mongolias nasjonaluniversitet. Det brøt ut av Mongolias nasjonaluniversitet i 1958 som Instituttet for landbruk. I 1990 ble det omdøpt som Universitetet for landbruk, og igjen i 1993 som Statsuniversitetet for landbruk, med nye fakulteter og forskningsinstitutter. Universitetet har i dag sju studietilbud, fire søsterskoler og fire forskningsinstitutter. Skolen tilbyr studier innen veterinærmedisin og bioteknologi; naturressurser og -håndtering; jordbiologi; teknikk; økonomi og forretningsvirksomhet; økologi, teknologi og utvikling; og naturvitenskap. Forskningsinstituttene er Institutter for veterinærmedisin, Forskningsinstituttet for dyrestell, Instituttet for plantebeskyttelse, og Darkhaan Uul aimags Forsknings- og treningsinstitutt for botanikk og landbruk.[48]
Universitetet for helse og medisin (mongolsk: Эрүүл Мэндийн Шинжлэх Ухааны Их Сургууль, Eruul Mendijn Sjinzjlekh Ukhaany Ikh Surguul) ble startet som fakultetet for medisin ved Mongolias nasjonaluniversitet i 1942.[43] I 1961 brøt det ut og dannet Det medisinske instituttet.[43] I 1990 ble det døpt om til Universitetet for medisin, og igjen i 2003 til dagens navn.[43] I dag har universitetet fire fakulteter (medisinsk, mongolsk tradisjonell medisin, folkehelsefarmasøytisk, og odontologisk) og tilbyr følgende studietilbud: medisin, biomedisin, folkehelse, odontologi, farmasi, tradisjonell medisin, og sykepleierutdanning. Universitet har også to forskningsinstitutter: Instituttet for medisinsk forskning og Instituttet for folkehelsefarmasi.[49]
Statsuniversitetet for utdanning (mongolsk: Монгол Улсын Боловсролын Их Сургууль, Mongol Ulsyn Bolovspolyn Ikh Surguul) ble grunnlagt i 1951 som Instituttet for lærerutdannelse, men endret navn i 1957 til Akademiet for lærerutdannelse, og igjen i 1990 til Universitetet for lærerutdannelse, og igjen i 2004 til dagens navn.[50] Universitetet tilbyr i dag studier i fremmedspråk, mongolske studier, fysikk og teknologi, matematikk og statistikk, historie og samfunnsvitenskap, naturvitenskap, «de skjønne kunster» og teknologi, kroppsøving, IKT, lærerutdanning, førskolelærerutdanning, og generell utdanning.[51][52]
Instituttet for finans og økonomi (mongolsk: Санхүү Эдийн Засгийн Дээд Сургууль, Sankhuu Edijn Zasgijn Deed Surguul) som ble grunnlagt i 1924 og er med dette et av de eldste universitetene i Mongolia. Universitetet utdanner kandidater innen finans og økonomi, og spilte en rolle i overgangen til markedsøkonomi tidlig på 1990-tallet.[53] I dag tilbyr universitetet studier innen bankvirksomhet og finans, regnskap, forretningsvirksomhet, økonomi og økonometri, IKT, og humaniora.[54]
Universitetet for kunst og kultur (mongolsk: Соёл Урлагийн Их Сургууль, Sojol Urlagijn Ikh Surguul) ble grunnlagt i 1990 med bakgrunn i studietilbud på teaterdirektørutdanning og skuespillerutdanning på henholdsvis Mongolias nasjonaluniversitet og Akademiet for lærerutdanning (i dag Statsuniversitetet for utdanning). I dag tilbyr universitetet studier innen musikk, teaterkunst, og kunst og kultur.[55] Universitetet har i tillegg tre institutter: Forskningsinstituttet for kunst og kultur, Instituttet for kultur, og Instituttet for «de skjønne kunster».[56]
Andre skoler
Den internasjonale skolen i Ulan Bator (mongolsk: Улаанбаатар Дахь Олон Улсын Дунд Сургууль, Ulaanbaatar Dakh Olon Ulsyn Dund Surguul): Privat og ideell skole grunnlagt i 1992.[57] Skolen benytter seg av alle de tre IB-programmene, og tilbyr dermed utdanning for barn og ungdom mellom 3 og 19 år.[57]
Den amerikanske skolen i Ulan Bator (mongolsk: Улаанбаатар Дахь Америк Дунд Сургууль, Ulaanbaatar Dakh Amerik Dund Surguul): Grunnlagt i 2006 med det formål å tilby en engelskspråklig undervisning og gi en utdanning basert på Vestens læringskultur.[58] Skolen er privat og tilbyr utdanning for barn og ungdom mellom 3 og 19 år.[59]
Samferdsel
Djengis Khan internasjonale lufthavn (fram til Djengis Khans 800-årsbursdag i 2005 kjent som Bujant Ukhaa lufthavn) ligger i Bujant Ukhaa i Ulan Bator. Den ligger 18 km sørvest for selve byen.[19] Djengis Khan lufthavn er den eneste flyplassen i Mongolia med internasjonale forbindelser. Fra her opererer Mongolias statseide flyselskap Mongolian Airlines, og de to nyere flyselskapene Eznis Airways og Aero Mongolia. Andre flyselskap som benytter seg av Djengis Khan internasjonale lufthavn er det russiske Aeroflot, det kinesiske Air China, det japanske Japan Airlines, og det sørkoreanske Korean Air. Fly fra flyplassen reiser til blant andre Tokyo, Seoul, Berlin, Moskva, Irkutsk, og Beijing, i tillegg til en rekke byer rundt i Mongolia.[60]
Den transmongolske jernbanen forbinder Den transsibirske jernbanen via Nausjki (i Burjatia) til det kinesiske jernbanenettverket via Jining. Det mongolske jernbanenettet består av 1,815 kilometer av bredsporet jernbane, hvorav 1,110 km befinner seg på hovedlinjen som forbinder Russland med Kina, 238 km på et separat nettverk i Øst-Mongolia (som har en egen forbindelse til det russiske jernbanenettet), og de resterende 447 på avstikkere fra hovedlinjen.[61]
Ulan Bator har et vegnettverk som knytter den til flere av Mongolias større byer, men det fleste veger i Mongolia har verken vegdekke eller vegmarkering.[61][62] Hovedstaden har 418,2 km veg, hvorav 76,5 % har vegdekke.[19][61] Dette er langt mer enn Mongolia generelt, som bare har vegdekke på 3 %, eller 1500 av 49 000 km, av vegene.[62] Vegdekket i byen er imidlertid i dårlig stand, siden det har vært dårlig vedlikeholdt og var av lav kvalitet i utgangspunktet.[61] Av de 210 vegkryssene i Ulan Bator, har bare 48 trafikklys.[61]
De nasjonale og kommunale myndighetene opererer et bredt system av busslinjer rundt om i byen og mellom provinser.[63] Alternativt finnes det trolleybusser og private bussoperatører.[63] Offentlige busser opererer vanligvis mellom kl. 6 og kl. 22, før private busser tar over.[63] Bussene er hovedsakelig eldre sovjetiske modeller, ungarske og tsjekkoslovakiske modeller, og japanske og koreanske modeller.[63] Brorparten av busstrafikken er styrt av busstasjonene Bajanzurkh Avto Vaksal i øst og Dragon (Luu) Avto Vaksal («Dragon bussholdeplass») i vest, som ligger henholdsvis 6 og 7 km fra Sukhbaatar torg i hver sin retning.[64][65] I tillegg finnes det en eldre busstasjon en 10–15 minutters spasertur fra torget.[64] Bussbillettprisene for offentlige busser har økt betydelig gjennom 1990-tallet, fra 0,5 togrog (50 mongo) i 1990, 50 togrog i 1996, og i dag omkring 100 togrog, hvilket tilsvarer omtrent 50 norske øre.[66] Ulan Bator har også over 4 000 drosjer.[19]
Ulan Bator har tradisjonelt hatt en buddhistisk kultur, som kommer til uttrykk både i bygningskulturen og byvåpenet. De fleste av landets og byens severdigheter og eldre bygninger er buddhistiske klostre og templer.
Flagg og våpen
Ulan Bators offisielle symbol er Garuda, en mytisk fugl eller fuglevesen i buddhistiske og hinduistiske skrifter. Garuda blir kalt Khan Garuda (mongolsk: Хангарьд, Khangard) av mongoler.
Garuda finnes på Ulan Bators våpenskjold. I fuglens høyre hånd er det en nøkkel, et symbol på velstand og åpenhet, og i dens venstre hånd er det en lotusrot, et symbol på fred, likhet og renhet. I klørne holder fuglen en slange, et symbol på ondskap, hvilket Garuda ikke ønsker. På Garudas panne står sojombosymbolet, som også er å se på Mongolias flagg.
Byens flagg er himmelblått med Garuda i senteret, som på våpenskjoldet.
Klostre
Tsjojzjin lamakloster (mongolsk: Чойжин ламын сүм), et buddhistisk kloster som stod ferdig i 1908, er et av de mer kjente, eldre klostrene. Det unngikk ødeleggelsen av mongolske klostre da det ble gjort om til et museum i 1942.[67] Et annet kloster er Gandantegtsjinlen-klosteret, som ble bygd i det 19. århundre. Dets mest kjente attraksjon er en 26,5 meter høy statue av bodhisattvaenAvalokiteśvara, som mahayanabuddhister mener reinkarneres gjennom blant andre Dalai Lama.[16] Disse klostrene er noen av de svært få klostrene igjen i Mongolia etter statsminister Khorloogijn Tsjojbalsans ødeleggelse av mongolske klostre.
Museer
Ulan Bator har en rekke museer dedikert til mongolsk historie og kultur. Naturhistoriemuseet inneholder mange dinosaurfossiler og meteoritter funnet i Mongolia.[68][16] Nasjonalmuseet for mongolsk historie har utstillinger fra prehistorisk tid, via Mongolriket, til i dag.[16][69]Zanabazar-«museet for de skjønne kunster» inneholder en stor samling av mongolsk kunst, blant annet arbeid fra sekstenhundretallsskulptøren og -kunstnerenZanabazar, i tillegg til Mongolias mest kjente maleri, «En dag i Mongolia», av Marzan Sharav.[16][70]
Blant kunstverk fra før 1778 som aldri forlot byen siden den slo seg ned permanent, finnes Vajradhara-statuen lagd av Zanabazar selv (1683); en svært utsmykket trone gitt til Zanabazar av Kangxi-keiseren (før 1723); en sandaltrehatt gitt til Zanabazar av Dalai Lamaen (omtrent 1663), Zanabazars store pelskappe, som også var gitt til Zanabazar av Kangxi-keiseren; og et stort antall originale statuer lagd av Zanabazar.
Severdigheter
Ulan Bator har ikke opplevd noen ødeleggelser under krig bortsett fra under sammenstøtet mellom Roman Ungern von Sternberg og de kinesiske troppene i Urga i februar 1921. Under sammenstøtet var det hovedsakelig de ytterste delene av byen som ble skadet, mest på grunn av brann. Det var heller statsminister Khorloogijn Tsjojbalsans strenge politikk i 1937 som førte til at hele seksjoner av byen ble ødelagt. Det sentrale palass-tempel-komplekset i Zuun khureheh, adlenes hjem, mange jurtplasser og hovedmarkedene ble helt ødelagt for å gjøre plass til mer moderne bygninger. Derfor finnes det få bygninger fra før 1937.
Blant bygningene fra tiden før 1937 finner man Dambadarjaalin-klosteret i sukhbaatardistriktet (1765); Dassjtsjojlin-klosterets store jurtekapeller (1778); Gandantegtsjinlen-klosterets Gandantegtsjinlen-tempel med gulltak, også kalt Tsogtsjin-dugan (1838); Vajradhara-tempelet (1841); Zuu-tempelet (1869); Didan Laviran-tempelet (19. århundre); den gjenoppbygde russiske konsulatbygningen (1863); Erdem Itgemjit-tempelet (1893) på Bogd Khans vinterpalass; resten av bygningene på palasset (1893–1906): Museet for Ulan Bators historie, som var den tidligere private eiendommen til burjaterhandelsmannen Tsogt Badamjav (1904); Zanabazars kunstmuseumsbygning, tidligere kalt Ondor Khorshoo (1905); det toetasjers murhovedkvarteret til gruvedriftkompaniet Mongolore (1905); det høye Megjid Janraisig-tempelet (1913–1914); hjemmet til Tsjin Wang Khanddorj, en kjent adelsmann og politiker i Mongolias tidlige uavhengige år (1913); og den første telefonbygningen, hvor russisk-ortodokse korsangere bodde (1914), G. K. Zjukov museum. Bygningen for Lærernes College var opprinnelig regjeringens hovedkvarter og ble bygd i 30-årene. Statsminister Gendens hus ble bygd i 1930.
Vinterpalasset
Ikh Khureheh, som byen het fra 1706–1911, hadde en rekke palasser og adelsboliger i et område kalt Ondgijn surgijn nutag. Den åttende jebtsundamba khutuktuen, senere kronet Bogd khan, hadde fire keiserlige boliger, som lå mellom Midten (Dund gol) og tuulsideelvene. Sommerpalasset ble kalt Erdmijn dalai buyan tsjuulgan sum, eller Bogd khaanij seruun ord. Andre palasser var Det hvite palasset (Tsagaan sum, eller Gungaa dejidlin), og Pandelin-palasset (også kalt Naro Kha Tsjod sum), som lå på de venstre bankene av tuulelven. Noen av palassene ble også benyttet for religiøse grunner.[71] Det eneste palasset som fortsatt står er Vinterpalasset. Bogd khans vinterpalass (Bogd khaanij nogoon sum, eller Bogd khaanij owlijn ordon) står igjen som et museum for den siste monarken. Komplekser inneholder seks templer. Mange av Bogd khans og hans kones eiendeler står utstilt i hovedbygningen.
Sukhbaatar torg
Sukhbaatar torg i regjeringsdistriktet, er Ulan Bators senter. Torget er på 31 068 kvadratmeter.[19] På midten av torget står en statue av Damdin Sukhbaatar som sitter på hesterygg. Stedet var valgt fordi Sukhbaatars hest hadde urinert der, noe som ble sett på som et godt tegn. Den ble plassert der 8. juli 1921, under en samling med Den røde armé. På nordsiden av Sukhbaatar torg står parlamentsbygningen (mongolsk: Улсын Их Хурал, Ulsyn Ikh Khural, «Store statsforsamling»[72]), med en stor statue av Djengis Khan. Fredsalléen (Enkh Taivnij Orgon Tsjoloo), hovedvegen gjennom byen, går opp langs sørsiden av torget.[16]
Andre
Zajsans minnesplass, en minnesplass for sovjetiske soldater som døde under annen verdenskrig, ligger på toppen av en ås sør for byen. Zajsans minnesplass har blant annet en sovjetisk stridsvogn betalt av det mongolske folk, og et rundt minnesmaleri som viser vennskapet mellom folkene i Sovjetunionen og Mongolia, malt i sosialistisk realisme-stil. Fra minneplassen er det panoramautsikt over byen og fjellkløften den ligger i.
Det nasjonale sportsstadionet er hovedplassen for sport. Naadam-festivalen arrangeres her hver juli måned.
Gorkhi-Terelzj nasjonalpark ligger omtrent 70 km fra Ulan Bator. Sky Resort, Mongolias første skiområde, ligger 13 km fra Ulan Bator og åpnet i 2009.[73][74] Vintersportsstedet has 9 løyper og 7 heiser. Det ligger på fjellet Bogd Khan Uul.
^(en)«хатан»[død lenke] slått opp i Dicts.infos engelsk til mongolsk til engelsk-ordbok
^(en) «Narrative of the Chinese embassy to the Tourgouth Tartars» av Sir George Thomas, Staunton, 1821, London, p. 30 (på Google books)
^abcdef(en) «Lonely Planet Mongolia» 4. utgave, Michael Kohn, 2005, ISBN 1740593596, henholdsvis side 52, 63–64, 60, 61 og 66, 61, 52, 54–55, og 88
^abcdef(en) «The Bloody White Baron», James Palmer, 2008, Faber and Faber Limited Press, ISBN 9780571230235, henholdsvis side 45, 131–159, 161–163, 178–179, 205–207, 208–209
^(en)PresentasjonArkivert 14. desember 2010 hos Wayback Machine. om Statsuniversitetet for landbruk av Identification of animals in Central region (Mongolia) (PDF)
