Norges dokumentarv

Konvensjonen i Moss (også kalt Mossekonvensjonen) av 15. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kronprins Karl Johan og den norske regjering. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom Norge og Sverige, kjent som Krigen med Sverige 1814. Avtalen ble fra norsk side signert den 14. august i Konvensjonsgården i Moss. Den svenske signeringen ble foretatt den 15. august i Kommandantgården i Gamlebyen i Fredrikstad. Avtalen ble den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge. Gjennom Mossekonvensjonen godtok svenskene Norges selvstendighet og Grunnlovens legitimitet. De anerkjente at Kieltraktaten ikke skulle gjøres gjeldende. Dette kom til uttrykk ved at de svenske forhandlerne trakk tilbake sitt første utkast, som kalte Karl XIII «konge av Sverige og Norge», og aksepterte at han bare ble titulert som «konge av Sverige».^[1]

Originaldokumentet er en del av Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i Norges historie.^[2] Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).

Fordi Norge ikke anerkjente Kieltraktaten og Karl XIII som norsk konge, mens Sverige ikke anerkjente Christian Frederik, ble avtalen ikke inngått mellom kongene, men mellom Sveriges kronprins og «den norske regjering».^[3]

Den viktigste bestemmelse i dokumentet var at «prins» Christian Frederik skulle sammenkalle Stortinget til møte i Christiania senest 7. oktober for å tilpasse Grunnloven til bestemmelsene i Mossekonvensjonen. Sveriges konge skulle ved sine kommissærer forhandle med Stortinget og ikke kreve andre forandringer enn de som var nødvendige for de to rikenes forening under én konge. Alle endringer skulle godkjennes av Stortinget.

Avtalen ble inngått i hastverk og ble derfor ikke så omhyggelig redigert som dens viktighet tilsa. Det førte til uoverensstemmelser mellom den norske og den svenske tekst. Christian Frederik ble i en tilleggsartikkel forpliktet til å overgi den utøvende makt i nasjonens hender når Stortinget var trådt sammen, og han skulle så forlate landet. I en hemmelig tilleggsartikkel som bare var undertegnet av Christian Frederik forpliktet han seg til straks å overlate regjeringsmakten til statsrådet, som skulle styre etter Grunnloven til Stortinget hadde avgjort regjeringsformen. Statsrådet skulle inntil Stortinget trådte sammen undertegne alle beslutninger «paa allerhøieste Befaling». Dette innebar at Karl XIII ikke kunne utøve noen myndighet i Norge før han hadde fått Stortingets samtykke.^[4]

Karl Johans opprinnelige krav var at Christian Frederik straks skulle overlate makten til statsrådet og forlate landet, og at statsrådet skulle styre i den svenske kongens navn. Men det ville ha betydd en tilsidesettelse av Grunnloven og et svik mot den tillit folket hadde vist ham ved å velge ham til konge. Han og folket var gjensidig bundet av sine eder til hverandre. Svenskene måtte bøye av for hans absolutte krav på dette punkt, mens de norske forhandlerne måtte gå med på Christian Frederiks kompromissløsning, selv om de hadde ønsket at han skulle inneha den utøvende makt inntil Stortinget kom sammen.^[5]

Konvensjonen innebar at våpenstillstand skulle vare til fjorten dager etter at Stortinget var samlet, og med tillegg av ytterligere en ukes oppsigelsestid dersom den militære strid skulle gjenopptas. Blokaden av Norge ble opphevet, og som pant på at Norge ville overholde vilkårene skulle Fredriksten festning overlates til svenske tropper, etter at den norske besetning hadde marsjert «ud af Fæstningen med Vaaben og Bagage og alle militære Honneurs.»^[6].

Professor Sverre Steen mente at Mossekonvensjonen «er like interessant ved det den tier med som ved det den taler om» – et diplomatisk aktstykke som overhodet ikke nevner Kieltraktaten. Den påberopes ikke av svenskene, men oppheves heller ikke av dem, og den blir ikke anerkjent av nordmennene. Unionen mellom Norge og Sverige ble ikke uttrykkelig nevnt, fordi svenskene mente at Kieltraktaten allerede sa det nødvendige om den, og fordi Norges regjering ikke kunne treffe en avtale om noe som var i strid med Grunnloven. Men fra begge parters side forutsatte man at den ville føre til union mellom rikene, «enten den nå hadde eksistert siden 14. januar eller ville komme i stand i løpet av året.»^[7]

Mossekonvensjonens innhold ble til dels tolket ulikt av nordmennene og svenskene. Utover i unionstiden spisset kompetansestriden mellom landene seg til. Norske rettslærde inntok det standpunktet at Norge først i kraft av Mossekonvensjonen inngikk en folkerettslig bindende avtale med Sverige om forening og unionskongedømme. Disse rettslærde mente at forhandlingssituasjonen i seg selv innebar at Sverige anså Norge som en selvstendig nasjon, og at fullmakten til å velge Karl XIII som norsk konge innebar en innrømmelse av at han ikke på forhånd var legitim konge av Norge. Det tidvis rådende svenske syn, som samlet enkelte rettslærde og de konservative representantene i Riksdagen, gikk ut på at Kieltraktaten var det eneste rettsgrunnlag for foreningen av de to rikene, og at Mossekonvensjonen bare var den svenske kongens nådige og pragmatiske bemyndigelse av at Stortinget fikk ratifisere og sette ut i livet de norske forpliktelsene etter Kieltraktaten. I deres øyne var bestemmelsene om kongevalg bare et uttrykk for nødvendigheten av å gjennomføre i praksis bestemmelsene om Kieltraktaten, som jo nettopp foreskrev en norsk tilslutning til Sverige og unionskongedømmet.

I 1814 befant Danmark-Norge seg på den tapende siden i Napoleonskrigene som Frankrikes allierte. Ved Kielfreden i januar ble Danmark-Norges konge Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, representert ved kronprins Karl Johan Bernadotte, leder for den allierte nordhæren mot Napoleon. Straks Kieltraktatens innhold ble kjent i Norge 25. januar, gikk landets embetsmenn og økonomiske elite under ledelse av stattholderen, prins Christian Frederik, i gang med å organisere en stat. Prinsen innkalte et notabelmøte på Eidsvoll 16. februar. Der ble han overtalt til ikke å følge sin plan om å erklære seg som norsk konge i kraft av arveretten, fordi suvereniteten etter rådgivernes mening var falt tilbake til folket gjennom kongens tronfrasigelse. I stedet ble han rådet til å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling og la den avgjøre styreformen og eventuelt velge ham til konstitusjonell konge. Prinsen erklærte seg 19. februar som regent og ga instrukser til amtmenn og biskoper om valg av representanter til Eidsvollsforsamlingen i april, med påfølgende vedtak av en norsk grunnlov. Forsamlingen vedtok Grunnloven 17. mai og valgte samme dag Christian Frederik som norsk konge. Han fikk to måneders arbeidsro til å organisere statsadministrasjonen mens Karl Johan og hans svenske hær foreløpig var bundet til å delta i sluttkampene mot Napoleon. Den norske hær ble imidlertid mobilisert i påvente av svensk invasjon.

Sverige, med støtte fra de europeiske stormakter, godtok ikke Norges selvstendighet, og svenske styrker angrep den 26. juli 1814 Norge med 40 000 soldater under ledelse av Karl Johan. Etter en kort krig med svensk fremgang i Østfold ble fredsforhandlinger innledet i Spydeberg 8.-9. august. Karl Johan tilbød her at Norge skulle få beholde sin Grunnlov etter at den var tilpasset en personalunion med Sverige. Som betingelse måtte Christian Frederik abdisere og overlate statsstyret til regjeringen (statsrådet).^[8]

Forhandlingene fortsatte i Moss den 10. august, og 14. august ble partene enige om en endelig avtale om våpenstillstand til 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Sverige krevde en så rask stortingsforhandling for å sette press på nordmennene. I tillegg til å endre Grunnloven skulle Stortinget også møtes for å forhandle med svenskene og velge Carl XIII til norsk konge.^[9] Fra svensk side ble forhandlingene i Moss ledet av generalene Magnus Björnstjerna og Anders Fredrik Skjöldebrand, mens de norske forhandlerne var Jonas Collett og Niels Aall. Initiativet til fredsforhandlinger ble tatt av den norske konge Christian Frederik, men svenskene anerkjente ham ikke som konge og førte derfor forhandlingene formelt med statsrådet.

Christian Frederik godtok å avstå fra den norske tronen og returnere til Danmark, mot at Sverige aksepterte den norske konstitusjonen og en personalunion. Mossekonvensjonen besto av fire dokumenter, alle skrevet på fransk, med følgende hovedpunkter:

• Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og den norske regjering.
• Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
• Stortinget skulle så snart det var trådt sammen velge Karl XIII som norsk konge.
• Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, men den skulle endres for å tilpasses personalunionen.
• Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
• Christian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste delen av avtalen var hemmelig.

Opinionen i Norge var sjokkert over det man anså som ettergivenhet. Da den svenske general og forhandlingsleder Magnus Björnstjerna ankom Christiania, fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss. Derimot ble Stortinget sammenkalt 7. oktober og arbeidet fram revisjonene i det som fikk navnet Novembergrunnloven.

Norge hadde sommeren 1814 mobilisert sitt forsvar til kamp mot en makt hvis konge ifølge Kieltraktaten hadde fått landet overdratt. Norges avvisning av Kieltraktaten og foreningen med Sverige fikk liten støtte utenfor landets grenser. Militær seier var heller ikke realistisk, og Norges konge og regjering valgte forhandling da det ble entydig klart at stormaktene støttet Sveriges krav. Sverige avviste Christian Frederik som forhandlingsmotpart, siden Frederik VI gjennom Kieltraktaten hadde frasagt seg sin og den danske kongefamiliens rett til Norge. Derfor forhandlet svenskene med regjeringen, som svenskene anerkjente som lovlig representant for Norge.

Konvensjonen som ble undertegnet i Moss var dramatisk annerledes enn avtalen som ble inngått uten norsk deltakelse i Kiel. Etter Mossekonvensjonen fikk Stortinget myndighet til å vedta en ny Grunnlov og å velge landets nye konge. Norge skulle være en likeverdig part i en fremforhandlet personalunion med Sverige, ikke et lydrike. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge skulle bestå som selvstendig (men ikke uavhengig) stat med sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. Kun kongemakten og utenrikstjenesten skulle være felles med Sverige. Men det ble ikke tydelig sagt om det var Kieltraktaten som dannet basis for unionen mellom rikene, eller Mossekonvensjonens bestemmelser.

Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for et svensk overherredømme over Norge i unionstiden, og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle forenes med Sverige. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med parlamentarismen fra 1880-årene, utviklet den svenske rettsprofessor Oscar Alin ved Uppsala universitet den såkalte Lydrikesläre. Denne formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning helt fram til 1905.^[10]

I Norge var på den andre side Jamlikhetsteorin enerådende, formulert av Uppsala-professoren Herman Ludvig Rydin allerede i 1860-årene - og forfektet i Norge av rettsprofessorene Torkel Halvorsen Aschehoug, Ludvig Mariboe Benjamin Aubert og Bredo von Munthe af Morgenstierne. De mente i motsetning til Oscar Alin at Kieltraktatens endelige utforming, hvor Norge tilfalt den svenske kongen og ikke Sverige, måtte tas bokstavelig, og at Norge bare opparbeidet en plikt til å anta den svenske kongen på lik linje med Sverige.^[11] Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige ifølge dette synet. Tilhengerne av Jamlikhetsteorin viste videre til at teksten ble endret fra å innlemme Norge i Sverige («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»).

Synet på det norske opprør og Mossekonvensjonen falt dermed langs tilhørende akser, styrt av hvilket syn betrakterne hadde på Norges plikter etter Kieltraktaten. Oscar Alin anså det norske Stortinget som opprørere mot sin lovlige svenske konge og mot sin (svenske) stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente 17. mai-grunnloven fra Eidsvoll som fundament for styret av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Kongens rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren norsk stat.^[12] Ludvig Auberts syn var diametralt motsatt; eidsvollsmennene handlet som lovlig nasjonal myndighet og kong Christian Frederik førte en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet er Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, erkjente den svenske kongen at han var å betrakte som en fremmed fyrste. Han innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets rett enten å godta eller forkaste. Forhandlingene innebar i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat. ^[13]

• Oscar Alin, Den svensk-norska unionen, Uppsatser och aktstycken. Bind I: Unionsfördragens tillkomst, Norstedts förlag, 1889.
• Torkel Halvorsen Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning. Malling forlag, 1891–93. 2. Udgave. 3 bind. (ebøker fra bokhylla.no)
• Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse som Unionens retslige Grundlag. J Bjørnstads forlag, 1894
• Nils Edén, Kielerfreden och unionen, Almqvist & Wiksells förlag, 1894
• Hans Forsell, «Minne af statsministern grefve Gustaf af Wetterstedt», i: Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886; del 3, 1888
• Bredo Morgenstierne d.y., Lærebog i Den norske Statsforfatningsret, Kristiania, 1909. (ebok av første utgave (1900) hos bokhylla.no)
• Yngvar Nielsen, En historisk undersøgelse af Mossekonventionen, dens forutsætninger og politiske betydning, Christiania 1894
• Herman Ludvig Rydin, Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad, Uppsala, 1863
• Sverre Steen, 1814, Oslo 1951
• Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige». I: Scandia , nr 2, 1974, side 245-259. ISSN 0036-5483
• Åsmund Svendsen,Veien mot Mossekonvensjonen. 14.august 1814, Østfoldmuseenes skriftserie nr.7. 2012.

• Kiel-traktaten
• Mossekonvensjonen Arkivert 21. april 2016 hos Wayback Machine. (digitalt læringsnettsted for grunnskolen)
• Mossekonvensjonen, artikkel hos Norgeshistorie.no