Latakia eller Lattakia (arabisk اللَاذِقِيَّة, al-Lādhiqīyah) er den største havnebyen i Syria, i tillegg til å være hovedstaden i Lattakia-guvernementet. Byen er i tillegg til havneby et for senter for de omkringliggende jordbruksbyene og landsbyene. Ifølge folketellingen i 2004 er folketallet i byen 383 786.[1][2] Det er den femte største byen i Syria etter Aleppo, Damaskus, Homs og Hama, og grenser til Tartus i sør, Hama i øst, og Idlib i nord.
Selv om stedet har vært bosatt siden 1000-tallet f.kr., ble den moderne byen grunnlagt på 300-tallet f.kr. under styret til selevkidene. Latakia ble så styrt av romerne, så umajjadene og abbasidene på 700-900-tallet e.kr. Under styret deres gikk bysantinerne ofte til angrep på byen, og holdt i perioder byen før de tapte den tilbake til araberne, særlig fatimidene. Etter dette ble Latakia styrt av seldsjukk-tyrkere, korsfarere, Ajjubide-dynastiet, mamelukkene, og osmanerne. Etter første verdenskrig ble Latakia en del av det franske mandatet i Syria, hvor den tjente som hovedstad i et selvstendig område bosatt av alawitter. Dette selvstendige området ble Alawitterstaten i 1922, og erklærte seg selv flere ganger selvstendig før det ble innlemmet i Syria i 1944.
Etymologi
Som mange selevkidebyer ble Latakia kalt opp etter en hersker i dynastiet. Den fikk første navnet Laodikea (gresk Λαοδίκεια ἡ Πάραλος, som også blir skrevet Laodikeia eller Laodikeia), av Selevkos I Nikator til ære for moren si, Laodike. Det originale navnet overlevde i den arabiske formen som al-Ladhiqiyyah (arabisk اللاذقية), som det franskeLattaquié og internasjonale Latakia kommer fra.[3][4] Osmanerne kalte byen tyrkiskLazkiye, mens det latinske navnet er Laodikea ad Mare.
Historie
Antikken
Stedet hvor Latakia ligger, på neset Ras Ziyarah[5] har vært bosatt i lang tid. Den fønikiske byen Ramitha lå her, som av grekerne ble kalt Leukê Aktê, «hvitekysten». Ramitha er datert tilbake til minst 1000-tallet f.kr. og var en del av kongedømmet Ugarit som lå litt lenger nord. Etter hvert som makten til Ugarit forsvant mot slutten av 1000-tallet f.kr., gjorde den at havnen Ramitha ble mer viktig.[4]
Bebyggelsen ble en del av Det assyriske riket, og falt senere til perserne, som innlemmet den i det femte strapien deres, Abar-Nahara, på andre siden av elven. Den ble erobret av Aleksander den store i 333 f.kr., etter seieren hans i slaget ved Issus over den persiske armeen ledet av Darius III, og markerte starten på hellenismen i Syria.[6]
Etter at Aleksander den store døde i 323 f.kr., falt Nord-Syria under Selevkos I Nikator sin kontroll. Han grunnla byen Laodikea, en av fem byer kalte opp etter moren si, Laodike. Laodikea ble et hovedsentre for gresk kultur og en av de nye hovedkvarterene for satrapalen. Den var hovedhavnen for Apamea, som den hadde veisamband til over Alawifjellene. Laodikaea ble en viktig havn, den nest viktigste etter Selevkia Pieria.[4] Den dannet en tetrapolis, med Antiokia, Selevkia Pieria og Apamea, og disse fire byene i Syria ble knyttet sammen i en union kalte syrisk tetrapolis.[6]
Romersk styre
Tempelet til Bacchus i Latakia.
I 64 f.kr., avskaffet den romerske legaten Pompeius formelt Selevkideriket og skapte den nye romerske provinsen Syria. Under maktkampen mellom Augustus og Marcus Antonius, klarte sistnevnte å vinne støtte fra Laodikea under det korte styret hans av Syria ved å gi etter noen skatter og love selvstyre. Etter nederlaget til Marcus Antonius, endret romerne navnet på Laodikea til Laodikea-ad-Mare, og byen blomstret igjen som en transitthavn for handel mellom øst og vest, og hadde bare Antiokia over seg på rangstigen. Denne handelen ble systematisert ved å bygge Via Maris, en kystvei som gikk fra Antiokia til Damaskus og Beirut via Laodikea.[6] I det første hundreåret f.kr., gav Herod den store, kongen av Judea, byen en akvedukt, og restene av denne står fremdeles øst for byen. I starten satte romerne ut fire legioner i Syria, og en av disse, Legio VI Ferrata, var trolig plassert i Laodikea.[7]
I 193 e.kr. ble byen plyndret av guvernøren av Syria, Pescennius Niger, i opprøret hans mot den nye keiseren, Septimius Severus. I 194 omorganiserte Septimius Severus Syria inn i fem nye provinser. En av disse, Koilesyria, inkluderte hele det nordlige Syria og hadde en kort stund hovedstaden i Laodikea før den ble flyttet til Antiokia. Septimius Severus regnet Antiokia for å være mer degenerert enn Laodikea, og prøvde å straffe Antiokia for å ha støttet opprøret til rivalen Pescennius Niger.[7]
Septimius Severus ga Laodikea fire søylegangsgater som delte byen i en rekke rektangler. Romerske Laodikea var basert på byplanen til selevkidene og ble lagt ut langs en vertikal akse som strakk seg 1,5-2 kilometer fra nord til sør, og knyttet sentre av byen til den nordlige veien til Antiokia, og dannet cardus maximus (hovedhandelsgaten). Øst-vest-aksen besto av tre hovedgater: den første knyttet havnet til festningen, den andre knyttet havnen til Apamea-veien og den tredje knyttet havnen til en monumental firevegs bue, eller tetrapyl, som var reist over krysset med den nord-sørgående søylegangsgaten.[7] Septimius bygde også bad, et teater, en hippodrom, flere helligdommer og andre offentlige bygg i byen. Roma regnet Laodikea som en særdeles viktig havneby i den høyt skattede provinsen Syria.[8]
Gjennom 200- og 300-tallet var Laodikea avhengig av Antiokia. I 272 ble byen erobret av Zenobia, dronningen i Det palmyrenske riket, etter at hun mislykkes i å ta Antiokia fra keiser Aurelian. Etter opprøret i Antiokia i 378, fikk Laodikea ny gunst hos keiseren og hadde høy velstand frem til bysantinsk tid. I 494 ble byen ødelagt i det første av en rekke jordskjelv. I 528 skapte keiser Justinianus I av Østromerriket den nye provinsen Theodorias av et kystbelte rundt Laodikea, og bygde opp og forsterket byen mot den økende persiske trusselen. I 555 berørte et nytt kraftig jordskjelv Latakia.[8]
En stor jødisk befolkning bebodde Laodikea i det første hundreåret. Kjetteren Apollinarius var biskop i Laodikea på 300-tallet. Byen preget mynter fra tidlige tider.
Tidlig islamsk tid
Laodikea tilfalt Rashidun-armeen i 638, under general Abu Ubaida, som visstnok hadde gravd grøfter rundt byen slik at selv menn til hest kunne rykke fram umerket. De lot som om de skulle trekke seg tilbake til Homs, men kom tilbake om natten og overrasket innbyggerne. Kristne som hadde dratt fra byen fikk lov å vende hjem tilbake og forsette virksomheten sin. Laodikea ble av muslimene kalt «al-Ladhiqiyah» eller «Latakia», og Umar ibn al-Khattab, den regjerende kalifen da den blir erobret, la den under Jund Hims.[8][9]
Under styret til Umajjadene, ble byen ødelagt av et bysantinsk raid i 705 og igjen i 719, da en bysantinsk styrke støttet av en flåte brant ned byen og tok mange av innbyggerne som fanger. Reparasjoner og gjenoppbygginger av bygningene og festningsverkene ble startet av kalifen Umar II, som også betalte løsepenger for innbyggerne til bysantinerne. Etterfølgeren hans, Yazid II, bedret festningsverkene og forsterket den muslimske garnisonen.[8]
Sent på 900-tallet begynte bysantinerne, under keiser Nikeforos II, å utnytte forvirringen og ustabiliteten mot slutten av abbaside-tiden, og erobret deler av det islamske området. I 970 falt Latakia, men i 980 tok fatimidene tilbake byen og den bysantinske guvernøren Karmaruk ble senere halshugget i Kairo. Til slutt, sent i hundreåret, falt den til tyrkerne som var ledet av Banu Munqidh av Shaizar. Han avsto byen til seldsjukker-sultan Malik Shah I i 1086. Mange av de flotte, offentlige byggverkene i Latakia var alt i ruiner på den tiden.[8]
Korsfarere, Ajjubide-dynastiet og mamelukkene
De første korstogene nådde Syria i 1097, og den 19. august 1097 trengte 28 skip fra Kypros under Guynemer av Boulogne inn i havnen i Latakia, plyndret byen og gjorde den til en del av Fyrsteeksempelet Antiokia.[8] Under korstoget ble den sørlige havnen til Latakia og Baniyas gitt til Robert av Normandie og Raymond av St. Gills. Noen år senere, i august 1099, beleiret Bohemond Latakia med hjelp av flåten fra Pisa ledet av erkebiskop Daiberto Lanfranchi. I løpet av få måneder ble Bohemond tatt til fange av Danishmend. Sju måneder senere tok nevøen hans Tankred over tronen og satte seil mot Latakia igjen. Denne gangen falt byen til ham i 1103 etter en 18 måneder lang belering. Året etter tvang en bysantinsk flåte under admiral Kantakouzenos nok en gang frankere til å kapitulere, selv om bysantinerne ikke klarte å ta festningen.[10] Det var ikke før i 1108 at frankere klarte å få kontroll over byen. Med hjelp fra flåten i Pisa, erobret Tankred Latakia etter at Bohemond hadde lovet ham til keiser Alexios I Komnenos som en del av Devol-traktaten i 1108. For tjenestene sine fikk folket fra Pisa og Genova enklaver i byen, og rettigheter til fri handel i havnen og fyrsteeksempelet.
Under frankerne ble Latakia kalt «La Liche», og dekket et område på 22 kvadratkilometer, og besto av tre fraskilte områder. Havnen, som opprinnelig var en åpen bukt med kaianlegg i marmor lagt der av romerne, forble et viktig handelssenter. Selve byen, som tidligere var beleiret av et lukket festningsanlegg, var nå borte. På to åser sto to borger som ruvet over byen. I korstogstiden hadde byen franske innbyggere, en større muslimsk befolkning og et stort gresk-ortodoks samfunn. To av kirkene deres står fremdeles, «Jomfrukirken» og «St. Nikolaskirken».[8]
I 1126 ble byene Latakia og Jableh en del av medgiften til prinsesse Alice, datteren til kong Baldwin II av Jerusalem, som mislykkes i å prøve og holde på makten i Antiokia. Alice donerte senere et hus i byen til den kristne Johanitterordenen, som gjorde byen til hovedbasen sin i regionen.[8] I april 1126 raidet emiren Sawar, som var guvernør i Aleppo, og plyndret byen, og tok mange til fange og store mengder av skattene. Byen ble videre ødelagt av jordskjelv i 1157 og 1170, i tillegg til flere angrep på havnen.
Den 21. juli 1188 nådde Saladin frem til murene i Latakia og tvang frem en kapitulering hos korsfarerne to dager senere. På den tiden hadde byen blitt en godt befestet og rik by. Saladin utpekte emir Sunkur al-Kilati som guvernør og ga byen en sterk muslimsk garnison. Guy de Lusignan, kongen i Jerusalem som ble tatt til fange i slaget ved Hattin, satt visstnok fanget i Latakia for løsepenger.[11] I august 1190 hadde Saladin revet ned havnen for å hindre at den ble erobret igjen av det tredje korstoget. Etter et mislykket forsøk, klarte Bohemond II å ta byen for en kort stund i 1197, men trakk seg tilbake etter kort tid. Igjen under muslimsk kontroll, ble byen bygd opp tilbake og festningen restaurert. Frankerne i Tripoli og Johanittarordenen prøvde flere ganger å angripe byen, men mislyktes. Tidlig på 1200-tallet ble en stor moské, Masjid al-Kabir, bygd.
I 1207 fikk det store venetianske samfunnet handelskonsesjon fra den muslimske guvernøren. Avtalen varte derimot ikke lenge, og i desember 1223 ødela en arme fra Aleppo, i frykt for det femte korstoget, alle forsvarsverkene og tok festningen fra hverandre. Den arabiske geografen Yaqut al-Hamawi skrev at Latakia under Ajjubide-dynastiet var «en gammelgresk by, med mange antikke bygninger, og har fine områder, og en glimrende havn.» Han nevnte også at byen var tidligere en del av Jund Hims, men at den i 1225 hørte til Aleppo-distriktet.[12] Med den første mongolinvasjonen og da mamelukkene tok over makten, tok Bohemond VI byen og ga halve byen til Johanitterordenen som takk for å ha hjulpet til under erobringen. Genuesarerne ble så gjenopprettet i byen på kostnad av venetianerne.[11]
Etter fallet til Fyrsteeksempelet Antiokia i 1268 signerte mamelukkene under sultan Baibars og kong Hugo III av Antiokia en avtale om Latakia. Avtalen, som ble signert 4. juli 1275, gjorde at byen fikk frihet fra muslimene mot at de betalte en årlig skatt. Latakia var nå en avstumpet enklave for korsfarerne og hadde mistet statusen sin som viktig by, mens andre havnebyer som Tripoli og Alexandria utviklet seg.[11]
Baibars ble tvunget til å overgi Latakia til emir Sunkur av Damaskus den 24. juli 1281. Baibars fikk kontroll tilbake over byen etter fallet til Sunkur. I 1287 berørte et jordskjelv byen og skapte store ødeleggelser på festningsverkene, og ødela «Duetårnet», «Kaitårnet» og fyret. Sultanen Qalawun, som alt hadde erobret den store Johanitterborgen Margat, utnyttet situasjonen og sendte emiren Turuntay for å angripe byen. Den 20. april 1287 falt Latakia til Turuntay.[11]
Rundt 1300 skrev den arabiske geografen al-Dimashqi at det ikke var rennende vann i Latakia og det var lite med trær, men at havnen i byen var «vidunderlig... full av store skip».[13] Latakia fortsatte å lide under konstant krigføring og plyndrere. Den ble angrepet og brent igjen i 1366 av Peter I av Kypros. Mye av byen var i ruiner og hadde færre innbyggere enn rivalbyene Tripoli og Beirut, og havnen var i dårlig stand i 1450.[11] I 1332 besøkte den marokkanske reisende Ibn Battuta Latakia på reisene sine.[14]
Latakia kom under osmansk kontroll etter 1516 og ble en del av Osmansk Syria. Byen fortsatte nedgangen og midt på 1500-tallet hadde byen blitt en liten avhengig landsby. I osmansk tid var Latakia kjent for bomull, oliven, valnøtter, morbærtrær og vindruer.[11]
Tidlig på 1700-tallet ble Latakia styrt av Yasin Bey og var en del av Tripoli sanjak, men et stort opprør i byen gjorde at han og familien hans ble fjernet fra makten. En ny moské, Masjid al-Jadid, ble reist av den osmanske guvernøren i Damaskus mellom 1733 og 1743. I 1810 og 1823 førte jordskjelv nok en gang til store ødeleggelser i byen og andre kystområder i Syria.[11]
Trass i at den ikke lenger var en viktig by, var havnen fremdeles særdeles aktiv og verdifull. Havnen tok imot mer enn 100 skip i året i 1835, men selve havnen mudret til og kunne bare ta imot fire eller seks små båter. Mot slutten av 1800-tallet, tok den imot rundt 120 dampskip og rundt 570 seilfartøy hvert år, men de fleste kunne bare ankre opp utenfor selve havnen.[11] I 1888, da Beirut wilayat ble opprettet, ble Latakia den nordligste byen i denne provinsen.[15]
I den osmanske tiden var regionen Latakia hovedsakelig alawittisk. Selve byen hadde store mengder sunnier og kristne innbyggere. Landeierne var som regel sunni, mens bøndene stort sett var alawitter. Som med druserene, som også hadde en spesiell status før slutten av første verdenskrig, hadde alawittene et spent forhold til de osmanske overherrene. Faktisk fikk de ikke en gang status som millet, selv om de var relativt selvstyrte.[16]
Det franske mandatet
Flagget til Alawitterstaten (1920-1936).Et poststempel fra Alawitterstaten i 1926.
På begynnelsen av 1900-tallet var Latakia en liten by med 7 000 innbyggere, styrt fra Beirut. Etter nederlaget til Det osmanske riket i første verdenskrigen, havnet byen under det franske mandatet som ble opprettet den 31. august 1920. Latakia ble hovedstaden i det selvstyrte området til alawittene, med et styre som var underlagt fransk administrasjon. I 1922 ble dette området, som besto av Latakia og Tartus, Alawitterstaten. Franskmennene ordnet opp i havnefasilitetene og bygde opp den sørlige og nordlige moloen og mudret opp havnen fra to til seks meter.[11]
I desember 1924 annonserte den franske generalen Maxime Weygand utskillingen av Alawitterstaten, som ble erklært selvstendig i 1925. I 1930 ble en grunnlov skrevet av regjeringen i Latakia, og i 1931 hadde folketallet i Latakia steget til 20 000. I 1932 ble det lagt fram planer om en ny dypvannshavn.[11]
Styret i Latakia ble innlemmet i Syria i 1936, men dro bruk av en spesiell administrasjon under myndigheten til den syriske regjeringen.[11] Samme året fikk de franskmennene til å stasjonere soldater i Latakia for fem nye år. Med tapet av havnene i Alexandretta og Antiokia til Tyrkia i 1939, ble Latakia hovedhavnen i Syria, og det var ingen andre alternativ enn å utbedre havnefasilitetene.[17]
I 1939 ble Latakia igjen hovedstaden i det selvstilte området til alawittene, og var nok en gang adskilt fra Syria, men ble innlemmet tilbake i juni 1944 etter Syria erklærte selvstendighet, noe som ble bekreftet i 1947.[17]
Moderne tid
Latakia i 1970
Alt utenom noen få antikke bygninger er ødelagt, ofte av jordskjelv. Det som står tilbake er en romersk triumfbue og korintiske søyler, kalt Bacchus-kolonnaden.[18]
Det ble lagt planer om et omfattende havneprosjekt i 1948 og byggingen begynte i 1950, med støtte på 6 millioner dollar fra Saudi-Arabia. I 1951 var det første stadiet i byggingen ferdig, og stadig mer av eksporten fra Syria gikk gjennom havnen.
I august 1957 gikk 4 000 egyptiske soldater i land i Latakia etter ordre fra Gamal Abdel Nasser da tyrkiske soldater samlet seg langs grensen til Syria. Nasser beskyldte byen for å huse tyrkiske kommunister.
En stor motorvei mellom Latakia og Aleppo og Eufratdalen åpnet i 1968 i tillegg til en jernbanelinje til Homs. Havnen ble ennå viktigere etter 1975 på grunn av den vanskelige situasjonen i Libanon og tapet av Beirut og Tripoli som havner.[17] I 1971 behandlet havnen 1 630 000 tonn med last. I 1970-årene ble havnen utvidet og i 1981 behandlet den 3 593 000 tonn med importerte varer og 759 000 tonn eksportvarer.[19]
I 1973, under Jom kippur-krigen, ble slaget ved Latakia mellom Israel og Syria utkjempet i havet like utenfor Latakia. Slaget var det første som ble utkjempet ved hjelp av missil og ECM (elektronisk mottrekk).[20]
Under den syriske borgerkrigen ble byen angrepet av opprørere den 14. august 2011. Aktivister hevdet at 25 mennesker omkom i dette angrepet.
Det største russiske utenlandske elektroniske lytteanlegget ligger i Latakia.[21]
Latakia er hovedstaden i Latakia guvernement, vest i Syria, nær grensen til Tyrkia i nord. Guvernementet har et areal på enten 2297 km² eller 2437 km².[22][23] Latakia by ligger i Latakia-distriktet nord i Latakia guvernement.
Klima
Etter Köppens klimaklassifisering, har Latakia et varmt Middelhavsklima (Csa) med varme, tørre somrer, og milde, våte vintre.[24] De våteste månedene i Latakia er desember og januar, da normalnedbøren er rundt 160 mm. Den tørreste måneden er juli, da det i snitt kommer bare 1 mm med regn. Middeltemperaturen i byen varierer fra rundt 12 grader celsius i januar til rundt 27 grader celsius i august. Latakia får i snitt rundt 760 mm nedbør i året.
På begynnelsen av 1900-tallet hadde Latakia et folketall på rundt 7 000 innbyggere; men Journal of the Society of Arts noterte et folketall på 25 000 i 1905.[25] I et estimat fra 1992 hadde Latakia et folketall på 284 000, og dette steg til 303 000 i en folketelling i 1994.[26] Folketallet i byen vedvarte å stige og nådde et estimat på 402 000 i 2002.[27] Dette tallet kommer derimot an på hvor man definerer bygrensene. Under en definisjon hadde storbyområdet til Latakia et folketall på 370 000 i 2010.[2]
Latakia har en liten sunnimuslimsk majoritet og en stor alawittisk minoritet. På landsbygden er det en alawittisk majoritet på rundt 70 %, mens kristne utgjør opp til 14 %, sunnimuslimer 12 %, og ismailitter de siste 2 %. Byen fungerer som hovedstad for alawittene og er et stort kultursenter i området for religionen.[27] Gjennom 1980- og 1990-årene flyttet mange alawitter til byen Damaskus i sør.[28] Det finnes mange gresk-ortodokse i Latakia, som er et bispedømme og den største kirkelyden i gresk-ortodokse kirken i Antiokia.[29][30] I 1825 ble det registrert 6 000-8 000 muslimer, 1 000 gresk-ortodokse kristne, 30 armensk kristne, 30 maronitt-katolikker, og 30 jøder.[31]
Et armensk samfunn på 3 500 holder fremdeles til i byen, og det finnes også et lite gresk samfunn.[32] Innenfor bygrensene ligger den «uoffisielle» Latakia-leiren, som ble opprettet i 1956 og huser 6 354 palestinske flyktninger, hovedsakelig fra Jaffa og Galilea.[33] Hele befolkningen snakker arabisk, hovedsakelig nordlevantinsk dialekt.[34]
Økonomi
Cote d'Azur-stranden
Havnen i Latakia er hovedruten inn i Syria for containere, men behandler også store mengder metall, maskineri, kjemikalier og mat. I 2004 ble det losset av 5,1 millioner tonn, og en million tonn ble eksportert fra havnen. Et nytt kaianlegg er under utbygging. Havnen blir drevet av halvveis selvstendige, statlige selskap.[35] I området rundt Latakia er det et rikt jordbruk. Eksportvarer er mellom annet bitumen og asfalt, korn, bomull, frukt, egg, vegetabilsk olje, keramikk, og tobakk. Bomull, behandling av vegetabilsk olje, garving, og svampfisker er lokale industrier i byen.[18]
Cote d'Azur-stranden i Latakia er en av de meste populære feriestedene i Syria, og aktiviteter her er mellom annet vannski, jetski og brettseiling. Byen har åtte hotell, to av de fem-stjernes.[36]
Som i andre syriske byer er vindushopping og kveldsturer til markedene det meste populære tidsfordrivet i Latakia. Mange designerbutikker ligger i 8 Azar-gaten og i hjertet av shoppingområdet er det en rekke blokker rundt 8 Azar-gaten, Yarmoukgata og Saad Zaghloul-gaten i sentrum av byen.[37]
Kultur
Latakiatobakk
Latakiatobakk er en spesiell tobakk som opprinnelig ble produsert i Syria og oppkalt etter havnebyen Latakia.[38] I dag blir tobakken hovedsakelig produsert på Kypros. Den blir tørket over en ild av pinje eller eik, noe som gir den en intens røykfull, pepret smak og lukt. Den er som regel for sterk for folk flest til å røyke ren, og blir gjerne blandet med andre typer tobakk, særlig engelsk, balkansk og noen amerikanske blandinger.
Latakia har en årlig festival, Al-Mahaba-festivalen. Festivalen blir holdt mellom 2. og 12. august og omfatter kulturelle hendelser, idrettskonkurranser og konserter. Festivalen blir holdt i Latakia Sports City som er et landemerke i byen.[39] Blomsterfestivalen blir holdt på samme tid.[40]
Minnefestivalen i Latakia er rettet mot den antikke historien til Latakia. Den ble holdt hvert år fra 16. til 18. september og omfatter karneval, panoramautstillinger om Ugarit og det antikke Laodikea, en fønikisk båtkonkurranse og utstilling, samt en brettseilingskonkurranse.
Museum
Khan al-Dukhan eller Latakiamuseet.
Nasjonalmuseet i Latakia ble bygd i 1986 nær sjøen. Bygningen var tidligere hjemmet til guvernøren i Alawitterstaten og var opprinnelig en osmansk khan («karavansarai») fra 1500-tallet kalt Khan al-Dukhan, som betyr «Røyk-khanen», siden de drev tobakkhandel her. Khanen var ikke bare et gjestgiveri, men var også en privat bolig.[29] Utstillingene omfatter tavler fra Ugarit, smykker, mynter, småfigurer, keramikk fra antikken og tidlige arabiske og korsfarernes ringbrynjer og sverd.[41][42]
Idrett
Al-Assad stadion
Latakia har to fotballklubber: Teshrin ble stiftet i 1947, og Hutteen i 1945.[43][44] Begge lag spiller på al-Assad stadion, som har en kapasitet på 35 000 tilskuere. Like nord for byen ligger Latakia Sports City, som ble bygd i 1987 for å huse Middelhavslekene 1987 og hvor det i dag blir holdt idrettsarrangementer.[37] Komplekset omfatter et stadion med rundt 45 000 seter, et stupebasseng, et tildekt svømmebasseng og et olympisk svømmebasseng, i tillegg til en tennisklubb med elleve baner og en yachtklubb.[45]
Utdannelse
På grunnskolenivå (6-15 år) har Latakia 167 812 elever fordelt på 615 skoler med en kapasitet på 5 824 klasser og 10 446 lærere. På videregående nivå har Latakia 16 968 elever (54% kvinner) fordelt på 613 klasser og 4 992 lærere.[46]
Universitetet i Latakia ble åpnet i 1971 og er fikk navnet Tishreen-universitet («Oktoberuniversitetet») i 1976 til minne om seieren Syria hevdet de tok i oktoberkrigen i 1973. Universitetet har 25 660 studenter, hvor 57% er kvinner.[46] Byen huser en gren av Det arabiske akademiet for vitenskap, teknologi og sjøfart.[18]
En skole i Latakia i Syria er kalt opp etter Jules Jammal, et arabisk kristen offiser som var en selvmordsbomber som gikk til angrep på et fransk skip.[47]
Lokal infrastruktur
Landemerker
Den moderne byen viser enda spor etter den tidligere storhetstiden. Marinaen er bygd på fundament av antikke søyler og det finnes en gammel port og andre spor fra antikken i området, som sarkofager og gravgrotter. Porten er en merkverdig triumfbue sørøst i byen, nesten like hel som da den ble bygd. Den har fire innganger, som Forum Jani har i Roma. Det er trodd at buen ble bygd til ære for Lucius Verus eller Septimius Severus.[48] Deler av greske og latinske inskripsjoner er spredt over alle ruinene.
Interessante steder i nærheten er den massive Saladin-borgen og ruinene av Ugarit, hvor en har funnet noen av de tidligste sporene etter alfabetisk skrift. Her finnes også flere populære strender. Det er mange moskéer i Latakia, blant annet Den store moskéen fra 1200-tallet og Jadid-moskéen fra 1700-tallet bygd av Suleiman Pasha Azem.[29]
Helsevesen
Latakia har 16 sykehus med til sammen 1 278 senger, i snitt en seng per 663 personer. Den har også 94 helsesentre, som i snitt er ett senter per 9 011 personer. Tallet på leger er 1 696, med 499 personer per lege. I tillegg finnes det 888 tannleger og 448 farmasøyter.[46]
Det største sykehuset i Latakia er nasjonalhospitalet i Latakia i Bagdadgaten. Al-Assad universitetssykehus ligger i 8 Azargata. Det mer moderne Tishreen-universitetssykehus ble bygd som en del av Tishreen-universitet.
Samferdsel
Veier knytter Latakia til Aleppo, Beirut, Homs, og Tripoli.[18] Hovedkystvegen i byen er Jamal Abdel Nasser-gaten, oppkalt etter den tidligere egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser. Der ligger hoteller, restauranter og bymuseet og den ender ved Hitteenplassen. Fra plassen går den i en gren sørvest til al-Maghreb al-Arabi-gaten, sørover til 8 Azar-gaten, som varer sør til den danner Bagdad aveny, hovedveien mellom nord og sør.[49][50].
Mye av byen er tilgjengelig med taxi og andre offentlige transporttilbud. Busser transporterer folk til forskjellige syriske, libanesiske og tyrkiske byer, som Aleppo, Damaskus, Deir ez-Zor, Palmyra, Tripoli, Beirut, Safita, Homs, Hama, Antakya, og Tartus. Garagat Pullman-busstasjon ligger ved Abdel Qader al-Husseini-gaten, og minst et dusin private selskap holder hus ved stasjonen. På samme gaten ligger den eldre Hob-Hob busstasjon, som driver på det prinsippet at de kjører når det er fullt til Damaskus og Aleppo. Lokale minibusser kjører mellom al-Yaman-plassen og sentrum av byen.[37]
Togstasjonen i Latakia ligger ved al-Yamanplassen. «Chemins de Farer Syriens» opererer togene, og av ruter finner en to daglige avganger til Aleppo og en gang i uken til Damaskus via Tartus. I 2005 reiste rundt 512 167 passasjerer fra togstasjonen i Latakia.[51]
Bassel Al-Assad internasjonale lufthavn ligger 25 km sør for Latakia og fungerer som en nasjonal og regional flyplass med faste ruter til Sharjah, Jidda, Riyadh og Kairo. Havnen i Latakia har seks organiserte båtruter mellom Alexandria, Izmir og Beirut. I tillegg går det uregelmessige ferjer til Kypros. I 2005 reiste 27 939 passasjerer ut fra havnen.[51]
Ball, Warwick (2000), Rome in the East: The Transformation of an Empire, Routledge, ISBN 0-415-11376-8, 9780415113762 Check |isbn= value: invalid character (hjelp) .
Beattie, Andrew; Pepper, Timothy (2001), The Rough Guide to Syria, Rough Guides, ISBN 1-85828-718-9, 9781858287188 Check |isbn= value: invalid character (hjelp)
Carter, Terry; Dunston, Lara; Humphreys, Andrew (2004), Syria & Lebanon, Lonely Planet, ISBN 1-86450-333-5, 9781864503333 Check |isbn= value: invalid character (hjelp)
Dumper, Michael; Stanley, Bruce E.; Abu-Lughod, Janet L. (2007), Cities of the Middle East and North Africa: A Historical Encyclopedia, Afvt.-CLIO, ISBN 1-57607-919-8, 9781576079195 Check |isbn= value: invalid character (hjelp) .
Fahlbusch, Erwin; Bromiley, Geoffrey William (2008), The Encyclopedia Of Christianity: Volume 5: Si-Z, Wm. B. Eerdmans Publishing, ISBN 0-8028-2417-X, 9780802824172 Check |isbn= value: invalid character (hjelp) .
Hamilton, H.C.; Falconer, W., red. (1857), The Geography of Strabo III, London: Henry G. Bohn .
Maʻoz, Moshe; Yaniv, Avner; Gustav Heinemann Institute of Midtaustenern Studies (1986), Syria Under Assad: Domestic Constraints and Regional Risks, Taylor & Francis, ISBN 0-7099-2910-2 .
Mannheim, Ivan (2001), Syria & Lebanon Handbook: The Travel Guide, Footprint Travel Guides, ISBN 1-900949-90-3, 9781900949903 Check |isbn= value: invalid character (hjelp)
Minahan, James (2002), Encyclopedia of the stateless nations: ethnic and national groups around the world, Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-32384-4, 9780313323843 Check |isbn= value: invalid character (hjelp) .
Oxford Business Group (2006), Emerging Syria 2006, Oxford Business Group, ISBN 1-902339-44-4, 9781902339443 Check |isbn= value: invalid character (hjelp) .
Podeh, Elie (1999), The Decline of Arabic Unity: The Rise And Fall of the The United Arab Republic, Sussex Academic Press, ISBN 1-84519-146-3
Rabinovich, Itamar (1979), «The Compact Minorities and the Syrian State, 1918-45», Journal of Contemporary History 14 (4): 693–712, doi:10.1177/002200947901400407
Riley-Smith, Jonathan (2005), The Crusades: A History, Continuum International Publishing Group, ISBN 0-8264-7270-2, 9780826472700 Check |isbn= value: invalid character (hjelp) .
Ring, Trudy; Salkin, Robert M.; La Boda, Sharon (1994), International Dictionary of Historic Places, Taylor & Francis, ISBN 1-884964-03-6, 9781884964039 Check |isbn= value: invalid character (hjelp) .
le Strange, Guy (1890), Palestine Under the Moslems: A Description of Syria and the Holy Land from A.D. 650 to 1500, Committee of the Palestine Exploration Fund, ISBN 0-404-56288-4 .
Society of Arts (Great Britain) (1906), Journal of the Society of Arts 54, The Society .
Winckler, Onn (1998), Demographic developments and folketal policies in Baʻathist Syria, Sussex Academic Press, ISBN 1-902210-16-6
.jpg)
.svg)
