Académie française (1931–) Académie des sciences d'outre-mer Société des amis de la Russie nationale Centre d'études politiques et civiques Comité européen pour le progrès économique et social Association for the Defence of the Memory of Marshal Pétain
Weygand ble født i 1867 i Belgia. Hans faktiske avstamning er aldri blitt helt avklart. Selv sa han at den var ukjent også for ham. Rykter gikk om at han var et uekte barn av keiserinne Carlota av Mexico (kong Leopold IIs søster), men kildefast er ikke dette blitt.[8] General Alfred Van der Smissen skulle ha vært faren. Van der Smissen syntes en sannsynlig kandidat ettersom de to menn lignet sterkt på hverandre.[trenger referanse] I 2003 hevdet den franske journalisten Dominique Paoli å ha funnet beviser for at faren var van der Smissen, men videre at moren var Mélanie Zichy-Metternich, hoffdame hos Carlota (og datter av fyrst Metternich, den østerrikske kansler).[9]
Det formodes alternativt at han kunne ha vært uekte barn av den belgiske kong Leopold II og hans polske elskerinne.[trenger referanse]
Barndommen tilbragte han til seks års alder i Marseille hos en enke ved navn Virginie Saget. Han trodde lenge at denne var hans mor. David Cohen de Léon, en finansmann av sefardisk herkomst og venn av Leopold II, ble senere hans pleiefar.
Karriere
Han ble fransk borger og tok eksamen fra offisersskolen St. Cyr i 1888 og tjenestegjorde deretter i kavaleriet.
Weygand var stabssjef hos general Ferdinand Foch under første verdenskrig, og ble brigadegeneral (général de brigade) i august 1916 og generalmajor (général de division à titre temporaire) i november 1917. Han var til stede med Foch under våpenstillstandsinngåelsen i Compiègneskogen i november 1918, da krigen ble avsluttet.
Etter krigen ble han generalløytnant (général de corps d'armée) i oktober 1920 og forfremmet til general (général d'armée) 19. april 1923.
Han ledet i 1920 en fransk hjelpestyrke til Polen i den polsk-sovjetiske krig og var militær rådgiver for Józef Piłsudski. I perioden 1930–1935 var han generalstabssjef i Frankrike og armeens generalinspektør 1931-1935.
Han ble innvalgt i 1931 i Det franske akademi, der han fikk stol nummer 35 etter Joseph Joffre. Weygand fikk storkorset av Æreslegionen i 1924 (ridder 1913, offiser 1914, kommandør 1918, storoffiser 1920).
Han ble gjeninnkalt til tjeneste i 1939 som kommandant for styrkene i det østlige Middelhavsområdet.
Den 17. mai1940 ble han utsett til fransk øverstkommanderende og erstattet Maurice Gamelin påfølgende dag. Den 20. mai samme år nådde tyskerne frem til den engelske kanal. Weygands planlagte motangrep, som skulle bryte ut av omringelsen, mislyktes, hvoretter de allierte styrkene i Belgia ble innsirklet i en stadig mindre lomme rundt Dunkerque.
Weygand grupperte de gjenværende franske styrkene i forsvarsstillinger langs Somme. De tyske styrkene brøt imidlertid gjennom forsvaret. Weygand kom raskt til den oppfatning at videre kamp var nytteløs, og den 13. juni anbefalte han at regjeringen skulle be om våpenstillstand med tyskerne, noe den gjorde den 22. juni.
Weygand innehadde forskjellige poster i Vichy-regimet. Fra juni til september 1940 var han krigsminister og deretter øverstkommanderende i Fransk Nord-Afrika. Han ble avskjediget i november 1941 på grunn av sin kritikk av det langtgående samarbeidet med aksemaktene.[trenger referanse] I samband med de alliertes invasjon av Nord-Afrika, operation Torch i november 1942, ble Weygand arrestert av SS og bragt til Tyskland.
På grunn av kapitulasjonen i juni 1940 ble han tiltalt for forræderi i Frankrike etter krigsslutt, og ble internert i Val-de-Grâce. Han ble midlertidig løslatt i 1946. Alle mistanker ble frafalt i 1948.[trenger referanse]
I årene 1950–1957 utkom hans memoarer i tre bind.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Maxime-Weygand, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Jfr. Erika Bestenreiner: Die Frauen aus dem Hause Coburg. Aus dem fränkischen Herzogtum auf die Throne Europas. Piper, München m.m. 2008, ISBN 978-3-492-04905-4, s. 98–102.
^«Maxime ou le secret Weygand», Domnique Paoli, Racine, Collection «Les racines de l'Histoire», 2003.