Ivar Giæver (Giaever; født 5. april1929 i Bergen) er en norsk fysiker som mottok nobelprisen i fysikk i 1973. Han vokste opp i Norge og flyttet til USA i 1958[11] og ble amerikansk statsborger. Han er æresdoktor ved NTNU og medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd.
Oppvekst
Han ble født i Bergen som det andre av tre barn, men vokste opp på Gjøvik der hans far, John A. Giæver, var apoteker. Hans far hadde alltid hatt en svakhet for Hamar, og i 1944, etter å ha gått to år på middelskolen i Østre Toten, reiste han som 15-åring til byen. Han måtte dog reise tilbake til Toten og fullføre middelskolen der, siden lærerne ble arrestert av tyskerne og skolen ble stengt. Høsten 1945 dro han igjen til Hamar, og fullførte reallinjen på Hamar katedralskole i 1947.
Karriere
Etter fullført reallinje jobbet han i et år på Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Giæver tok så utdannelse som maskiningeniør ved NTH (nå: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) i Trondheim i 1952. Samme året som han gikk ut fra NTH, giftet han seg med Inger Skramstad (de har fire barn). Etter å ha fullført førstegangstjenesten som korporal i 1953, jobbet han i ett år som patentinspektør for den norske staten.
Han emigrerte til Canada i 1954, og ble etter kort tid ansatt som assistent for en arkitekt tilknyttet det avanserte ingeniørprogrammet ved den kanadiske avdelingen av General Electric. I 1956 dro han til USA for videre opplæring i selskapet, der han fullførte General Electrics ingeniørkurs A, B og C. I 1958 tilsluttet han seg General Electrics forsknings- og utviklingssenter, og samme år begynte han å studere fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute, USA. I 1964 fikk han sin doktorgrad i fysikk, og samme året ble han amerikansk statsborger (var norsk borger da han mottok nobelprisen ifølge Adresseavisen[12] og Morgenbladet[13]). Han ble også professor ved Rensselaer da han til slutt forlot General Electric i 1988.
Forskning
I begynnelsen av perioden i general Electric fokuserte Giæver på elektron-tunnelering gjennom tynne isolerende filmer mellom metall som fungerte normalt og som superledere. Det var hans arbeid med dette i 1960 som senere ga han nobelprisen. Giæver oppdaget at det var et energigap i superledere, en av de viktigste spådommene i BCS-teorien om superledningsevne, som ble utviklet i noen år tidligere.
Giæver er fellow ved The Heartland Institute, en tankesmie som blant annet stiller seg tvilende til påstandene om at menneskelige CO2 utslipp forårsaker dramatiske klimaendringer.[14]
Heartland Institute har mottatt betydelig pengestøtte fra blant annet verdens største oljeselskap, ExxonMobil.[15]
Giæver er ekspert ved instituttets «Center on Climate and Environmental Policy».[16]
Heartland Institute er forøvrig mest kjent for deres lange kampanje, støttet av tobakksindustrien, med hensikt å vise at røyking ikke er skadelig, med mange bidrag fra Ivar Giæver. [17]
Giæver er medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd. Klimarealistene mener at klimaendringene i hovedsak skyldes naturlige variasjoner, og at det følgelig er nytteløst å iverksette tiltak mot global oppvarming.[18]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Ivar Giaever, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ivar-Giaever, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, oppført som Ivar Giaever, Munzinger IBA 00000013769, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Proleksis Encyclopedia, oppført som Ivar Giaever, Proleksis enciklopedija-ID 23248[Hentet fra Wikidata]
