Sverige vant sitt første OL-gull i ishockey etter at de slo Canada 3–2 i en spennende og dramatisk OL-finale. Svenskene klarte å tvinge kampen til spilleforlengelse ved å utligne til 2−2 med under to minutter igjen av ordinær tid. Etter målløs overtidsperiode måtte en OL-finale for første gang avgjøres med en straffeslagskonkurranse. Sverige vant kampen 3−2 da det 20 år gamle talentet Peter Forsberg satte inn det avgjørende målet med en frekk straffefinte og målvakt Tommy Salo blokkerte Paul Kariyas påfølgende forsøk.[2]
Etter at Sovjetunionen hadde dominert olympisk ishockey fra 1956 til 1988 ble ishockeyturneringen under Vinter-OL 1994 ansett som den mest åpne noensinne. Både Sverige, Russland, Canada, USA og Tsjekkia ble nevnt som favoritter til å vinne gull.[3][4] Svenskene ønsket å revansjere skuffelsen fra Vinter-OL 1992 hvor de også hadde vært favoritter, mens Canada håpet på å vinne gull for første gang siden 1952. Tsjekkia og Russland hadde blitt svekket ettersom at begge lands ishockeyforbund slet økonomisk etter kommunismens fall; tsjekkerne stilte med et lag nesten utelukkende bestående av spillere fra andre europeiske ligaer enn den tsjekkiske, mens Russland stilte med et uerfarent lag med kun fire spillere ned tidligere VM- eller OL-erfaring.[5]
Vertsnasjonen Norge hadde store forhåpninger til talentet Espen «Shampo» Knutsen og hadde målsetning om nå kvartfinalen.[6]Norges Ishockeyforbund (NIHF) hadde i 1989 sågar hatt målsetningen å ta bronsemedalje på hjemmebane.[7] For å nå kvartfinalen måtte Norge slå Tyskland og Østerrike, som ble sett som det antatt svakeste laget i gruppen.
Innledende runde
Gruppe A
Gruppe A skulle vise seg å by på flere overraskelser fra lavere rangerte lag over favorittene. Tross forhåpninger om kvartfinale ble Norge gruppens store skuffelse. Åpningskampen mellom Norge og Russland endte med en forventet seier (5–1) til russerne, som allerede ledet 2-0 etter 3 minutter og 27 sekunder.[8] Men faktumet at fem norske overtallsspill førte til to baklengsmål indikerte svakheter i det norske angrepsspillet som skulle vise seg i løpet av turneringen.[9] Samtidig viste russerne svakheter og slett spill, og kampen var først avgjort da russerne scoret to mål på to minutter sent i tredje periode.[4] Etter det forventede tapet til russerne var neste motstander Tyskland, et lag som måtte beseires for å ha en realistisk sjanse om en kvartfinale. Men det norske laget slet med målproduksjonen og fikk stressfaktoren av to tidligere baklengsmål som tvang nordmennene til å jage i stedet for å spille avslappet. Tyskland vant til slutt 2–1.[10][11][12][13] Den norske måltørken fortsatte mot Finland, som vant 4–0. Mens Tom Johansen (etter fremspill av Marius Rath og Shampo Knutsen) og Petter Thoresen, symptomatisk med det norske spillet i turneringen, brente sine kjempesjanser var finnene raskere, sterkere og kyniske i sitt spill og utnyttet sine sjanser.[14][15] Et lite teoretisk håp om en kvartfinale ble knust da de tapte 1–4 til Tsjekkia, som i praksis avgjorde kampen med tre mål på 2 minutter og 25 sekunder i slutningen av første periode. En sen redusering av Ole Eskild Dahlstrøm pyntet på resultatet, men tsjekkerne hadde full kontrol gjennom kampen. De skuffende resultatene medførte at Norges Ishockeyforbund til å vurdere å sparke trener Bengt «Fisken» Ohlson etter turneringen.[16] Frustrasjonen over Norges svake spill i turneringen kom til uttrykk ti minutter ut i oppgjøret mellom Norge og Østerrike, da en tilskuer kastet en fisk ut på isen. Mens nordmennene spilte demotiverte og tannløst sikret effektive og hardarbeidende østerrikere en seier på 4–2 til lavest rangerte Østerrike. De norske spillerne ble pepet av banen og skulle spille plasseringskamp mot Italia.[17][18]
Sjuendeseedede Finland skulle derimot vise seg å bli turneringens store overraskelse og seilet etter gruppespillet opp som en av de største gullfavorittene.[19] Finnene hadde fått sitt internasjonale gjennombrudd med OL-sølv i Calgary i 1988 og VM-sølv i 1992. Ledet av trener Curt Lindström og med et ungt og sultent lag med en snittalder på 21-22 år siktet de nå mot å ta gull for første gang.[20] I åpningskampen overrasket de med å beseire tredjeseedede Tsjekkia 3–1.[21] To dager senere feide de over førsteseedede Russland og slo dem 5–0, ledet an av ungtalentet Saku Koivu som hadde vært førstevalget til Montreal Canadiens i NHL-draften året før.[22][23] Med seiere over de to sterkeste motstanderene i gruppen vant finnene sikkert over Norge (4–0), Østerrike (6–2) og Tyskland (7–1) og sikret dermed gruppeseieren.
Tyskerne overrasket også positivt i gruppespillet. Etter å ha beseiret Østerrike (4–3) og Norge (2–1) var de i praksis sikret en kvartfinaleplass. Deretter vant tyskerne en stor skrell da de slo Russland 4–2, mye takket være Klaus Merks målvaktspill og tomålsscorer Bernd Truntschka. Det markerte første gang at Tyskland hadde slått Russland eller Sovjet i VM- og OL-sammenheng.[19][24] Med tap mot henholdsvist Tsjekkia (0–1) og Finland (1–7) endte tyskerne med seks poeng, sammen med Tsjekkia og Russland. Tyskland kom på andreplass i gruppen på grunn av innbyrdes målforskjell.
Gruppe B
I kampen mellom Canada og Italia, med tretten italiensk-canadiere i troppen, kunne italiernerne ikke hamle opp med det canadiske overtallsspillet. Tsjekkiskfødte Petr Nedvěd, som i 1989 hadde hoppet av til Vesten og hadde fått canadisk statsborgerskap i 1993, scoret to av målene i Canadas 7–2 seier.[25] Canada sikret en 3–1 seier over Frankrike takket være tomålsscorer Todd Hlushko i fjerderekken.[26][27]
Slovakia seilet opp i løpet av gruppespillet som en av publikumsfavorittene. Ledet an av deres 37-årige tidligere NHL-stjerne Peter Šťastný og de unge talentene Miroslav Šatan og Žigmund Pálffy med offensive spillestil. I åpningskampen slet gullfavoritten Sverige lenge mot Slovakia i en kamp som endte uavgjort 4–4. I neste kamp hadde slovakerne en 3–1 ledelse over USA halvveis inn i tredje periode innen amerikanerne for andre kamp på rad ble reddet av motstanderens svake målvaktsspill. Mens l – slet med å produsere klarte John Lilley å skyte pucken bak Eduard Hartmann fra nærmest umulig vinkel utligne til 3–3. Ledet an av Šatans hattrick slo de forskriftsmessig Italia 10–4 før de møtte Canada i kamp fire.
To dager senere sikret Sverige en forskriftsmessig seier over Italia (4–1).
USA slet i turnerningen med manglende målproduksjon fra lagets offensive stjerner – Ted Drury, Peter Ferraro og Peter Lavoilette. I åpningskampen mot Frankrike skulle franskmennene også overraske, som endte uavgjort 4–4. Med førstedame Hillary Clinton og datteren Chelsea blant tilskuerne tok franskmennene en 4–2 ledelse før amerikanerne utnyttet feil av franskmennenes målvakt Petri Ylönen og utlignet i slutningen av tredje periode.[28] Etter to ytterligere uavgjorte resultater mot henholdsvis Slovakia (3–3) og Canada (3–3) tapte de 4–6 til svenskene før de slo Italia 7–1.[26] Med fem poeng tok de den siste sluttspillsplassen i gruppen.
De elleve beste lagene ved ishockey-VM 1993 var direkte kvalifisert til turneringen. De to beste lagene fra B-VM, vinneren av C-CM, det beste asiatiske laget og Slovakia (som wildcard) skulle spille en kvalifiseringsturnering om den siste OL-plassen.[34]
Turneringen vil følge samme format som den foregående OL-turneringen i 1992.[35]
Spilleformat
Oversikt over turneringsformatet til ishockeyturneringen under Vinter-OL 1994.
I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De fire beste lagene i hver gruppe gikk videre til kvartfinalene mens de resterende lagene skulle spille plasseringskamper om 9. og 11. plass. I tilfelle av uavgjort i gruppespillet mellom to eller flere lag ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.[35]
Kvartfinalene ble spilt på tvers av gruppene. Vinneren av hver gruppe møtte nummer fire i den motsatte gruppen, mens nummer to møtte nummer tre fra den motsatte gruppen (altså A1 mot B4, A2 mot B3, B1 mot A4 og B2 mot A3). De fire seirende lagene avanserte til semifinalene mens de fire tapende lagene skulle spille plasseringskamper om 5. og 7. plass.[35]
Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens de to tapende lagene skulle spille bronsefinale. Hjemmelaget i kvart- semi-, bronsefinale og finalen var det høyest rangerte laget etter gruppespillet.[35]
Poengsystem
I alle kampene ble poengene utdelt som følger:
2 poeng for seier
1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
0 poeng for tap
Prosedyrer ved poenglikhet
I tilfelle av poenglikhet mellom to lag ble deres plassering avgjort av følgende tiebreakprosedyre:[35]
Innbyrdes oppgjør mellom lagene
Innbyrdes målforskjell
Innbyrdes høyest antall scorede mål
Straffeslagskonkurranse mellom lagene
I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag ville det med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper bli dannet en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene. Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.[35]
Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse
Hvis en sluttspillskamp eller en plasseringskamp endte uavgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse. Det skulle spilles inntil 10 min spilleforlengelse som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Dersom kampen fortsatt ikke var kommet til avgjørelse skulle det avholdes straffeslagkonkurranse.
I straffeslagskonkurransen skulle begge lag ta fem straffer hver med forskjellige spillere. Spillerne på begge lag skulle ta straffeslagene annenhver gang helt til det avgjørende målet var scoret. Hvis stillingen fortsatt var uavgjort etter at begge lag hadde tatt fem straffeslag, skulle prosedyren fortsette med en tie-break-duell med en spiller fra hvert lag. Lagene byttet rekkefølge på hvem som skyter først. Disse straffene kunne tas av de samme spillerne som tidligere eller laget kunne velge å bruke nye spillere. Det betyr at samme spiller kunne ta alle straffene for sitt lag i tie-break-duellen. Kampen ble avsluttet så snart en duell mellom to spillere ga det avgjørende resultatet.[36]
Deltakelse av NHL-spillere
Innen turneringen var det spekulasjoner om at National Hockey League (NHL) ville frigi spillerne for å de kan delta i OL. Den internasjonale olympiske komité (IOK) hadde i 1986 åpnet for at alle spillere kunne delta i OL fra og med 1988 uansett om de var amatører eller profesjonelle[37] NHL valgte dog ikke å frigi spillerne til å delta i OL i 1988 eller i 1992 ettersom at vinter-OL avholdes i februar og dermed i midten av ligaens grunnserie.[38][39]
Under Sommer-OL 1992 i Barcelona friga National Basketball Association (NBA) for første gang spillerne for å delta i OL. Suksessen med det amerikanske «Dream Team»-konseptet medførte ikke kun enorm utvidet interesse for sporten. Turneringen medførte også at NBA profiterte på opprettelsen av store, nye markeder for basketball.[40]Gary Bettman, som i 1992 var visepresident i NBA, kommenterte at «[NBA]s verdensomspennende bevissthet vokste dramatisk» som følge av OL-deltakelsen.[41]
Det var dermed stor interesse i NHL for muligheten om å frigi NHL-spillere til OL. I praksis viste det seg at flere forhold gjorde dette vanskelig, blant annet frykten for skade på stjernespillere midt i NHL-sesongen og påvirkningen av OL på NHL-sesongens varighet. USA Hockey, som offisielt støttet «Dream Team»-konseptet, var splittet i beslutningen om å la NHL-spillere delta, og NHLS guvernører hadde utsatt en avstemning om NHL-spilleres deltakelse flere ganger, senest den 7. februar 1993 etter All-star-kampen i Montréal. Bettman, som den 1. februar 1993 hadde blitt ansatt som NHLs direktør, ville undersøke problemstillingen nærmere før han kunne ta en beslutning. Bettman hadde også samtaler med IOK-president Juan Antonio Samaranch om NHL-spillernes deltakelse og OL-turneringens varighet.[40]
Den 26. februar 1993 kunngjorde derfor Bettmann og daglige leder Bob Goodenow at NHL ikke ville frigi spillerne til å delta i OL. De nevnte istedet OL 1998 i Nagano som et mer realistisk mål:
Etter samråd med Den internasjonale olympiske komité, Det internasjonale ishockeyforbundet, USA Hockey og Hockey Canada er det klart at problemene knyttet til NHL-spilleres deltakelse i OL i 1994 ikke kan løses tilstrekkelig til glede for alle parter i løpet av den nåværende tidsbegrensninger. Alle parter er enige om at det vil være deres mål å sikre deltakelse fra NHL-spillere innen 1998.
Etter ytterligere to års forhandlinger vedtok IIHF på sin halvårlige kongress i Budapest den 29. september 1995 en avtale mellom NHL, IIHF og IOK om å la NHL-spillere få delta i OL i 1998.[41][42]
.jpg)
