Hertugdømmet Westfalen (tysk: Herzogtum Westfalen) var et territorium i det tysk-romerske rike som besto fra 1180 til 1803. Hertugdømmet tilhørte Kurfyrstedømmet Köln, fra 1512 som en del av den kurrhinske rikskrets. Geografisk lå landet sør for det westfaliske lavlandet, og i tillegg til de fruktbare slettene i Soester Börde, omfattet det en betydelig del av Sauerland.

Området var opprinnelig en del av stamhertugdømmet Sachsen (804–1260). Etter delingen av Sachsen 11. april 1180 ble hertugrettighetene til det westfalske landskapet overført erkebiskopen av Köln, noe som var den sentrale forutsetning for utviklingen av landet. Hertugdømmet omfattet først et lite område sør for elven Lippe. Over tid utviklet erkebiskopene de opprinnelige hertugrettigheter – som framfor alt var en herskerrett over mennesker – til å bli en territorialrett over et lukket område. Slik rådde erkebiskopene først over geografisk atskilte områder, særlig i nord og øst, men også i sørvest. Kjøpet av det mellomliggende grevskapet Arnsberg i 1368 gjorde området geografisk sammenhengende. Etter Soestfeiden (1444–1449) stoppet utvidelsen av territoriet opp og hertugdømmets grenser forble i hovedsak uendret helt til frem oppløsningen av det tysk-romerske rike i 1803.

I statsrettslig forstand var landet en anomalitet, da området var et geistlig territorium bare ved at kurfyrsten av Köln var lensherre i egenskap av hertug av Westfalen. Liksom Vest Recklinghausen forble hertugdømmet geografisk atskilt fra Erkestiftet Köln. Forsøket på å kjøpe grevskapet Mark og hertugdømmet Berg for å gjøre Köln og Westfalen til et geografisk sammenhengende område, mislyktes til slutt under erkebiskop Dietrich II von Moers (1414–1463).

Selv om landet forfatningrettslig var underlagt erkebiskopene i Köln, viste forfatningspraksisen at det var et uavhengig territorium. Hertugdømmet var bare i prinsippet en kirkestat. Både adelskapet og byborgerne, og da særlig adelen som stilte i landdagen, fikk gjennomslag for en betydelig medbestemmelsesrett, og avverget absoluttistiske tendenser på 1600- og 1700-tallet.

Slutten på det gamle tysk-romerske riket, med avskaffelsen av de geistlige territoriene den 25. februar 1803, betød også slutten på hertugdømmet. Området falt inn under landgrevskapet Hessen-Darmstadt og ble etter forskjellige mellomliggende faser innlemmet i Landgrevskapet Hessen-Kassel. De fleste klostre og stift ble sekularisert umiddelbart etter maktovertagelsen. I 1816 ble hertugdømmet og seks tilgrensende geistlige stater innlemmet i den prøyssiske provinsen Westfalen.

Utenfor eksklaven Volkmarsen (ca. 30 km²) og kondominatet Valbert (ca. 65 km²), hadde hertugdømmet på begynnelsen av 1800-tallet et areal på 3 715 km². Det var således betydelig større enn Erkestiftet Köln.^[1][2] Antall innbyggere var 110 000 i 1802.

Westfalen er et historisk landskap i den midterste og vestlige delen av Tyskland, som opprinnelig var en del av stamhertugdømmet Sachsen (804–1260). Den 11. april 1180 ble dette landskapet gjennom Gelnhausenerklæringen gitt status som et selvstendig hertugdømme – hertugdømmet Westfalen, hvor hertugtittelen ble tildelt Erkebiskopen av Köln. Tildelingen ble gitt av keiser Fredrik I av Det tysk-romerske rike, og omfattet da et lite område sør for elven Lippe. Over et lengre tidsrom utvidet erkebiskopene sine opprinnelige hertugrettigheter til et stadig større territorium.

Fra 1807 til 1813 var Kongeriket Westfalen et napoleonsk kongedømme, satt opp av Napoleon Bonaparte og hans bror Jérôme Bonaparte. Dette kongedømmet befant seg nordøst for det tidligere hertugdømmet av samme navn, men deler av det regnes likevel som en del av den historiske regionen Westfalen.

I 1813 ble området okkupert av Preussen, som i 1816 opprettet provinsen Westfalen. Da Preussen ble oppløst i 1947, ble Westfalen en del av den nåværende tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. For en mer inngående beskrivelse av andre tidsperioder i Westfalens historie, henvises det til hovedartikkelen Westfalen.

Denne artikkelen kan også leses som en del av historien til det tysk-romerske rike (962–1806). Tyskland er en føderal stat, hvor delvis autonome delstater har sine egne separate regjeringer. Opp gjennom historien har Westfalen vært en del av flere slike føderasjoner.

Territoriet omfattet på slutten av 1700-tallet den nåværende Kreis Olpe og nesten hele den nåværende Hochsauerlandkreis. I tillegg omfattet det deler av den nåværende Kreis Soest og – fra den nåværende Märkischer Kreis, byene Menden og Balve, såvel som bydelen Sümmern i Iserlohn. Øst for den nåværende grensen til Westfalen lå ekslaven Volkmarsen. Byen Lippstadt stod utenfor, og det samme gjorde Soest etter Soestfeiden. Området omkring Valbert var et kondominium som ble delt mellom grevskapet Mark og hertugdømmet Westfalen.

Hertugdømmet grenset i nord til elven Lippe og til Fyrstbispedømmet Münster. I nordøst lå Fyrstbispedømmet Paderborn, i sørøst Waldeck, Niederhessen og det hessiske innlandet, i sør grevskapet Wittgenstein og besittelsene Nassau-Siegen. I vest grenset det mot Wildenburger Land, hertugdømmet Berg, grevskapet Gimborn, grevskapet Mark og grevskapet Limburg.

Etter beregninger foretatt av den første presidenten i provinsen Westfalen, Ludwig von Vincke, på begynnelsen av 1800-tallet, hadde hertugdømmet et areal på 62 prøyssiske kvadratmil eller 3 488 km². Nyere beregninger gir uten hensyn til eksklaven Volkmarsen (ca. 30 km²) og kondominatet Valbert (ca. 65 km²) et areal på 3 715 km². Hertugdømmet var således betydelig større enn Erkestiftet Köln.^[1][2]

Helt i nord, nord for byen Soest, rant grenseelven Lippe i en østlig retning. Sør for byen Soest, gjennom den nordlige delen av Sauerland, rant elven Ruhr – med sine tallrike sideelver, vestover inn i hertugdømmet. Blant sideelvene var Möhne, nordøst for Ruhr, som idag fyller den kunstige innsjøen Möhnetalsperre. Andre sideelver på Ruhrelvens sørlige side er Ennepe, Volme, Baarbach, Hönne (med sideelven Oese), Röhr (med sideelven Sorpe), Wenne, Henne, Valme, Elpe og Neger. I den sørvestlige delen av hertugdømmet rant elven Lenne, med sideelvene Bigge og Veischede.

Den fjelldominerte delen i sør utgjorde omkring 83 % av arealet, og var en del av landskapet Sauerland. Området var rik på skog og metallforekomster, og lite egnet til landbruk. En liten, nordlig del befant seg i det westfaliske lavlandet. Der var byene Werl, Erwitte og Geseke forbundet gjennom Hellweg. Hellwegbörde i lavlandet og den i sør tilsluttende fjellkjeden Haarstrang, var og er svært fruktbar. I nærheten av Werl, Westernkotten og Sassendorf var det mange saltkilder.

Erkebispene av Kölns forbindelser med Westfalen går tilbake til karolingertiden. Under riksforsamlingen i Paderborn i året 777 ble erkebispen av Karl den store tildelt oppgaven å kristne Sauerland helt til Siegen og den østlige delen av Hellwegregionen. Størrelsesmessig egnet området seg til å utgjøre et eget bispedømme med sete i Soest, men erkebiskopene foretrakk å beholde territoriene under den egne kirkelige forvaltningen. Dermed strakk Erkebispedømmet Köln seg fra Rhinland til de sørlige delene av Westfalen. Nord for elven Lippe grenset området til Münster bispedømme (grunnlagt 800), i øst ved Geseke til det i året 799 grunnlagte Paderborn bispedømme (fra 1930 erkebispedømme) og i sør til Mainz bispedømme (grunnlagt 343).

Misjonen som utgikk fra Köln, ga tidlig opphav til en kirkelig organisasjon. I noen få ursogn, deriblant i Soest, Wormbach ved Schmallenberg og Hüsten, ble det i tidens løp grunnlagt datterkirker.^[3]

Kirken overtok en rekke adels- og krongods for å finansiere bygg av kirker og forsørging av prester. Resultatet ble at den nye kulten styrket sin stilling, og erkebispene av Köln fikk snart en utstrakt innflytelse i regionen. Deler av godsoverdragelsene ble benyttet til klostre og kirkestift. I 1014 overtok erkebiskopen ansvaret for det eksisterende kanonissestiftet Geseke. På initiativ av erkebiskopen grunnla munker fra Siegburg benediktinerabbediet Kloster Grafschaft i 1072. I 1170 ble Kloster Bredelar grunnlagt for nonner innen premonstratenserordenen, men klosteret ble i 1196 omdannet til bruk for cisterciensermunker.^[4] Også klostergrunnleggelsene bidro i stor grad til å styrke Kölns posisjon i Westfalen. I tillegg kom en betydelig del av godsene under direkte kontroll av kirken i Köln slik at den omkring år 1100 satt på omfattende jordeiendommer i og rundt Soest, Körne ved Dortmund, Belecke, Recklinghausen, Menden, Hagen, Schwelm, Medebach og i Olpe. Köln mistet senere enkelte av disse besittelsene, eksempelvis i Schwelm, Dortmund og Hagen, men de gjenværende utgjorde i høymiddelalderen grunnlaget for utvidelsen av Kölns territorier i Westfalen.

Opprinnelsen til hertugdømmet Westfalen lå i erkebiskopene av Kölns maktbestrebelser fra 1100-tallet av. I konkurranse med den regionale adel bygde eller kjøpte de opp borger – deriblant Burg Volmarstein ved Wetter i år 1100 og i 1120 Burg Padberg i Padberg utenfor Marsberg. Grevene av Werl og grevskapet Arnsberg var svekket og dette ble avgjørende viktig for ekspansjonsmulighetene i Westfalen. I året 1102 kjøpte erkebiskop Friedrich I von Schwarzenburg opp Hachen ved Sundern i Sauerland og Werl fra grevene av Werl. Byen Arnsberg ble erobret av erkebiskop Friedrich I i 1102, og grev Friedrich von Arnsberg tvunget til å avse halvdelen av sitt grevskap til Köln. Senere ble både Rüthen og grevskapet Volmarstein med Schwelm og Hagen kjøpt opp. I året 1164 ble byen Arnsberg på ny erobret av erkebiskop Rainald av Dassel, og grevene av Arnsberg ble tvunget til å anerkjenne Lensherredømmet Köln.

Erkebispene var i lang tid uten full herskerrett over flere av besittelsene i regionen. Under Otto I av Det tysk-romerske rike, som også var hertug av Sachsen, var den østlige delen av Stamhertugdømmet Sachsen blitt overdratt til adelsslekten Billung. Sør for Lippe skjedde det ingen overføring av retter; der gjorde den saksiske kongen fortsatt krav på hertugretten. Grevene av Werl oppfattet seg som stedfortredere for hertugene i dette området og de familiære bindingene til keiserhuset forsterket dette kravet. Etter slutten på den ottoniske linje ble ikke hertugrettene i denne delen av Stamhertugdømmet Sachsen tildelt på nytt. Slekten Billung forsøkte i lengre tid forgjeves å hevde sine krav på hele hertugdømmet, men det var ikke før Henrik Løve overtok at hele Stamhertugdømmet Sachsen ble anerkjent som et eget, sammenhengende område.^[5]

Kölns erkebiskop Philipp von Heinsberg hadde en avgjørende finger med i spillet rundt Heinrich Löwens fall i 1180 og fikk i Gelnhausenerklæringen tildelt titlene hertug av Westfalen, av Engern og av den vestlige delen av det opprinnelige Stamhertugdømmet Sachsen. De nye titlene gav likevel ikke erkebiskopen større makt i Westfalen. Gelnhausenerklæringen fastslo verken hertugdømmets grenser eller regulerte hertugens rettigheter, fullmakter eller privilegier. Blant hertugens rettigheter hørte det å mobilisere og lede militærstyrkene i (det likeens udefinerte) landet. Til dette kom retten til å bygge borger, juridisk overhøyhet og plikten til å bevare den offentlige orden (Landefred). Keiserrikets lover av 1220 og 1231 styrket territorialherrenes rettigheter og førte til at disse rettighetene i stor grad ble tomme titler. En viss signifikans hadde erkebiskopens overoppsyn over femedomstolene, en betydning som først og fremst økte i senmiddelalderen. Hertugenes enerett på å grunnlegge byer skulle vise seg å bli av stor betydning og en rett de andre herskerne i området mellom Rhinen og Weser lå i stadig strid med ham om. Eksempelvis støttet erkebiskopen lenge Soest der han var byherre. Soest var med god margin den viktigste byen i Westfalen og hadde fra rundt 1180 fått en godt befestet handelsplass. De andre byene ble ofte målrettet anlagt for å befeste erkebiskopenes maktposisjon, spesielt mellom 1180 og 1311. På dette viset trådte byenes karakter som handelsplasser gradvis mer og mer tilbake til fordel for deres betydning som festninger.^[6]

I det maktpolitiske spillet rådet i det vesentlige «den sterkestes rett». Imidlertid var den prestisjetunge hertugtittelen til erkebiskopene av Köln dominerende nok til at de befestet sin stilling i Westfalen. Det var ikke bare erkebiskop Engelbert von Berg som arbeidet med en planmessig utvidelse av territoriet og dermed kom i konflikt med verdslige herskere. Striden kulminerte i drapet på erkebiskopen av Gevelsberg, begått av en gruppe westfaliske adelsmenn ledet av bispens nevø, grev Friedrich von Isenberg.

Selv om Köln fortsatt hadde alvorlige konkurrenter, først og fremst grevene av Mark og grevene av Arnsberg, var den regionale adelen for svak og splittet til å forhindre en ytterligere utbygging av Kölns maktsfære. Det isolerte Medebach ble sikret gjennom grunnleggelsen og befestningen av byene Hallenberg, Schmallenberg og Winterberg. I året 1248 ble erkebiskopens makt befestet innenfor det området som idag utgjør Kreis Olpe, gjennom oppkjøpet av borgen og territoriet Waldenburg ved Attendorn. Grunnleggingen av nye byer fortsatte med Menden ved grensen til grevskapet Mark.

I særdeleshet utviklet det seg motstand mot ekspansjonsforsøkene til erkebiskop Siegfried von Westerburg. Muligens med unntak av biskopene av Minden og Münster, var nesten alle territoriale ledere i Westfalen involvert, deriblant greven Eberhard I av Mark. Avgjørelsen falt i slaget ved Worringen den 5. juni 1288, der erkebiskopen ble tatt til fange. Som en følge av slaget stoppet Kölns videre fremmarsj i Westfalen opp. Byene Schwelm og Hagen falt i hendene på grevskapet Mark. Borgene Burg Volmarstein og Raffenburg ble ødelagt. Erkebiskopen var fra nå av bare en landherre på linje med flere andre, mens grevene av Mark økte sin innflytelse betydelig.

På begynnelsen av 1300-tallet rådet Köln over et omfattende, men bare delvis sammenhengende område i Westfalen. Amt Waldenburg med Attendorn og Olpe utgjorde et sentralt område, et annet lå i øvre Sauerland med Medebach, Winterberg, Hallenberg og Brilon. Et tredje tyngdepunkt lå i nord med Rüthen, Belecke, Soest, Warstein, Werl, Geseke og Erwitte.

Området ble samlet i én politisk enhet til tross for motstanden fra grevskapet Arnsberg. Da det i siste tredjedel av 1300-tallet ble klart at grev Gottfried IV av Arnsberg kom til å dø barnløs, stod Kurköln og grevskapet Mark frem som konkurrenter til å overta området. Köln seiret i denne konflikten. Erkestolen kjøpte i året 1368 territoriet fra greven av Arnsberg og gjorde det mulig for ham som den eneste verdslige fyrsten å bli tildelt et gravsted i Kölnerdomen.^[7]

I året 1437 ble femedomstolene reformert. Samme år inngikk 167 riddergods og 16 byer uten landherrenes viten en overenskomst om å styrke stendenes medbestemmelsesrett, i den såkalte Erblandesvereinigung.^[8] Forut for dette hadde erkebiskopen forsøkt å innføre en koppskatt uten å innhente godkjennelse av de berørte parter.

Allerede i 1438 lyktes det landherrene å sabotere denne Erblandesvereinigung ved å sanksjonere en rekke privilegier, men en fullstendig harmonisering av interessene til landherrene og stendene var det ikke lengre mulig å få i stand. Den 5. juni 1444 besluttet den betydningsfulle hansabyen Soest seg for å ikke lenger anerkjenne overhøyheten til Kölns erkebiskop Dietrich von Moers, men i stedet underordne seg hertugdømmet Kleve. Og slik oppstod Soestfeiden fra 1444 til 1449 mellom Soest og erkebiskopen av Köln. På Soests side stod ved siden av Kleve og tallrike westfaliske stater, fremfor alt også den mektige hertugen Filip III av Burgund. For hans vedkommende var ikke dette bare et spørsmål om graden av frihet til en by, men om maktfordelingen i det vestlige Tyskland som helhet. I 1447 ble byen Soest beleiret av en 12 000 mann sterk soldathær, som likevel ikke klarte å innta den. Makten over byen Soest og dens umiddelbare omgivelser, det såkalte Soester Börde, vekslet således mellom hertugen av Kleve og grevskapet Mark.

Etter dette forsøke kurfyrstene i Köln flere ganger å vinne tilbake Soest. Under Hermann von Hessen kom det i 1504 til en væpnet konflikt og enda et mislykket forsøk på å erobre byen. Til slutt måtte kurfyrsten innse at hans gjenvinningsforsøk var fånyttes.^[9]

Derimot beholdt Köln områdene rundt Fredeburg og Bilstein som var erobret under Soestfeiden. Bilsteiner Land ble annektert av hertugdømmet i 1445 etter den vellykkede beleiringen av Burg Bilstein under ledelse av Dietrich von Moers. Før dette tilhørte den henholdsvis grevskapet Mark og hertugdømmet Kleve-Mark. Overgivelsen av borgen fulgte ublodig under Bilstein-amtmannen Johann von Bruch, som forgjeves hadde håpet på en militær hjelpeoperasjon fra Kleve-Mark. Et år tidligere hadde Kurköln inntatt borgen og erobret Amt Fredeburg. Derigjennom var de territoriale endringene fullbyrdet med unntak av visse grensejusteringer. De mer permanente forvaltningsenhetene endret seg marginalt i de neste 350 år.

Etter den mislykkede stormaktspolitikken var kurfyrsten også innenrikspolitisk svekket. I 1463 ble det opprettet enda en Erblandesvereinigung for hertugdømmet Westfalen, og en tredje for Erkestiftene og Vest Recklinghausen mellom den nye kurfyrsten, Kölns Domkapitel og stendene. En bestemmelse i traktaten forutsatte at den nyvalgte erkebiskopen bare kunne regne med støtte fra stendene på visse betingelser.

Da erkebiskop Ruprecht von der Pfalz vendte seg bort fra den rhinske Erblandesvereinigung, brøt Kölns stiftsfeide ut i 1473 mellom han og de rhinske stendene. Erkebiskopen ble delvis støttet av enkelte stender i Westfalen. Krigen raste videre også på dette området. Som tilhenger av de rhinske stendene som stiftsforvaltere, mislyktes Hermann von Hessen i 1473 å innta Brilon med hessiske tropper. Derimot lyktes hertugen av Kleve som Ruprechts støttespiller, midlertidig å okkupere Arnsberg og Eversberg i 1478.^[10]

Erkebiskopene forsøkte flere ganger å finansiere politikken ved å pantsette deler av landet. Mot trusselen om fragmentering og oppløsning av landet slo ridderskapet og stendene seg sammen. De tvang landherrene til å forsikre om at de aldri mer skulle pantsette landsdeler. I de påfølgende år måtte kurfyrstene anerkjenne Erblandesvereinigung ved innsettelse i embedet. I 1590 kom det til en sentralisering av landet gjennom en fornyet forfatningen. Den fastsatte landherrenes og landstendernes ansvarsområder, og Erblandesvereinigung av 1463 ble slått sammen den offentlige forvaltningen i Amt Marschall, det gamle grevskapet Arnsberg og Amt Waldeburg. Først på dette tidspunktet kan man snakke om ét sammenhengende territorium, selv om rudimenter av selvstendig styre fortsatte å bestå.^[11]

Det gikk relativt lang tid før reformasjonen fikk noen nevneverdige virkninger på hertugdømmet Westfalen. Bare i frigrevskapet Düdinghausen, som stod under sterk innflytelse fra Waldeck, kunne reformasjonen få fotfeste over lengre tid. I første rekke var det forskjellige enkeltpersoner eller familier, som f.eks. Fogdene av Elspe, som i alle fall delvis sluttet seg til protestantismen. Fra byen og Amtet Medebach kom det flere studenter som hadde studert ved den evangeliske høgskolen i Marburg. Enkelte pastorer i dette området hadde også vendt seg til den nye troen.^[12]

To landsherrer fremstod som spesielle trusler mot katolisismen. Kurfyrste og erkebiskop Hermann von Wieds overgang til den protestantiske tro under Riksdagen i Worms i 1521, og dennes forsøk på å etablere et evangelisk kirkevesen i erkestiftet og hertugdømmet Westfalen, provoserte frem blandede reaksjoner. I byer som Brilon, Geseke og fremfor alt i Werl, var Kölnreformasjonen ganske vellykket, mens den møtte spesielt stor motstand i Arnsberg fra kloster Wedinghausen. Til syvende og sist hindret protestantenes nederlag under den schmalkaldiske krig og nedleggelsen av biskopembedet en mulig seier for den nye trosbekjennelsen i den Kölniske staten.^[13] På enkelte steder greide rester av protestantiske samfunn å holde et fotfeste enda en stund. I Geseke fantes det fortsatt i 1564 evangeliske forkynnere innenfor Abbedkirken og Kollegiatkirken. Reformasjonen i Marsberg slo igjennom omkring 1550 etter å ha pågått siden 1540-årene.^[14]

I regjeringstiden til Hermann von Wied fant det også sted forskjellige sekulære reformer. I Arnsberg ble det i 1533 vedtatt en gruvelovgivning for alle områdene i Kurfyrstedømmet Köln. I 1537 ble de sekulære domstolene reformert og i 1538 også femedomstolene. I tillegg kom en ny politiordning og en avtale for kontroll av kurfyrstedømmets grenser for å bekjempe «pøbel». Senere kurfyrster etterlot seg i så måte relativt få spor i regionen. Under Friedrich IV von Wied ble det i 1567 opprettet et skatte- og avgiftsregister. Under Salentin von Isenburg begynte de første anstrengelser på å håndheve beslutningen til Konsilet i Trient innenfor territoriet. Han fremmet også skolesystemet i hertugdømmet.^[15]

Omkring 40 år etter regjeringstiden til Hermann von Wied, kom det et fornyet reformasjonsforsøk ovenfra, ettersom erkebiskopen Gebhard I von Waldburg formelt gikk over til protestantismen i desember 1582. Den 2. februar 1583 ble han avsatt som erkebiskop og den 1. april 1583 ble han ekskommunisert av pave Gregor XIII. Kölnkrigen som kom i kjølvannet av dette, var ledsaget av plyndringer og vold mellom tilhengere og motstandere. Selv om den protestantiske fyrsten neppe fant støtte hos Kölnerne, fant han støtte i deler av den landlige adelen og i en rekke byer: Brilon, Geseke, Marsberg, Volkmarsen, Medebach, Winterberg og Hallenberg. Kurfyrsten Gebhard hadde sin operative base i hertugdømmet Westfalen, men måtte trekke seg etter et kort felttog i 1584.^[16][17] Etter kurfyrstens nederlag kunne protestantismen bare håpe på støtte på noen få steder, i alle fall for en kortere tid. I området omkring Marsberg fantes det muligens en protestantisk minoritet frem til 1600-tallet.^[14]

I 1583 greide den nyvalgte erkebiskopen Ernst von Bayern endelig å etablere seg med hjelp fra bayerske tropper i hele erkebispedømmet Köln. Og med ham begynte en frem til 1761 uavbrutt rekke av erkebiskoper fra rekkene til de bayerske prinsene.

Etter heftige konflikter med sin familie, som ikke billiget hans private livsvandel, slo Ernst von Bayern seg på nytt ned i hertugdømmet i 1595, og residerte heretter i Schloss Arnsberg. Han levde sammen med Gertrud von Plettenberg, og fikk sammen med henne blant annet sønnen Wilhelm, den andre Landdrost og senere abbed i riksabbediet Stablo-Malmedy. Ernst von Bayern anerkjente i 1590 den såkalte Erblandesvereinigung og utstedet i 1596 en ny politiordning for sine rhinske og westfaliske besittelser. I året 1606 utstedet han også en medisinalordning for bekjempelse av pest. Han overlot i stor grad regjeringsembedet til sin nevø og koadjutor Ferdinand von Bayern, som i 1612 etterfulgte ham som erkebiskop. Først under ham ble håndhevingen og gjennomføringen av motreformasjonen påskyndet i hertugdømmet.^[18]

Fra 1612 innsatte den nye landherren for første gang i hertugdømmet og i Vest Recklinghausen spesielle kommissærer med vidtrekkende fullmakter til å gjennomføre kirkelige motreformer. Den første visitasjonsberetningen viser helt tydelig at det fortsatt fantes protestantiske grupper i området. I 1614 utstedet kurfyrsten også en for hertugdømmet gjeldende religionsordning. I denne ble det gjort klart at ansettelse av embedsmenn var forbundet med at de måtte gjøre seg avhengige av den katolske trosbekjennelse. I tillegg fremmet kurfyrsten utviklingen av betlerordener hvor fattigdomskravet var gjeldende. I 1637 ble Fransiskanerordenens klostre grunnlagt i Attendorn og Geseke. I året 1645 fulgte grunnleggelsen av Kloster Werl, tilhørende Kapusinerordenen. Andre sammenlignbare klostre ble grunnlagt under Maximilian Heinrich av Bayern. Ferdinands regjeringstid var også tiden for grunnleggelsen av Gymnasium Laurentianum og Gymnasium Marianum Seraphicum. I begynnelsen ble Premonstratenserordenen støttet av abbediet Wedinghausen, og til slutt av Fransiskanerordenen. Senere kom også Gymnasium Petrinum Brilon og Gymnasium Antonianum Geseke til. I hans tid inntraff også etableringen av Jesuittmisjonen i Arnsberg.^[19][20]

Spesielt i første halvdel av 1600-tallet var man i hertugdømmet vitne til en bølge av hekseprosesser. Westfalen var sentrum for hekseforfølgelsene i hele Nordvesttyskland. Den første bevarte nedskrevne prosessen fant sted i Winterberg i 1521. Den første store prosessen med flere anklagede fant sted i byen Kallenhardt i 1573 og 1574. Den første bølgen av prosesser fant sted omkring 1590. Spesielt nidkjære i dette vanviddet var kurfyrsten og erkebiskopen av Köln, Ferdinand von Bayern, og hans Landdrost Friedrich von Fürstenberg. Foruten å innføre en spesiell forordning for hekseforfølgelser, ble det også innsatt spesielle kommissærer for Landsherrene, som på en særdeles hensynsløs måte forfulgte såkalte «trollkyndige». Hekseprosessenes høydepunkt i hertugdømmet såvel som i riket ellers, var i tiden fra 1628 til 1630. Minst 880 personer ble henrettet i disse tre årene. Spesielt høye var tallene i Amt Balve med 280 henrettede. Etter at prosessbølgen hadde dabbet av, var det rundt 1655 enda en gang tallrike rettssaker. De to siste dødsdommene ble avsagte i Geseke (1708) og Winterberg (1728). Den siste prosessen fant sted i Brilon i 1730, og endte med frifinnelse.^[21][22][23]

Tredveårskrigen gikk ikke sporløst forbi i regionen. Summa summarum var antallet kamphandlinger, beleiringer eller lignende krigshendelser ikke spesielt store. Mange byer og landsbyer led likevel av plyndringer, brannstiftelser og pengeinnkrevinger. I 1622 plyndret troppene til den katolske liga enkelte steder, mens Christian von Braunschweig-Wolfenbüttel plyndret andre steder. Det kom til besetning av Geseke gjennom Christian von Braunschweig-Wolfenbüttel og til gjenerobring gjennom Dietrich Ottmar von Erwitte. Fra den katolske ligas side opererte Lothar Dietrich von Bönninghausen i Sauerland i begynnelsen av 1630-årene. Siden begynnelsen av 1630-årene forfulgte også Landgrevskapet Hessen en målsetning om å vinne hertugdømmet Westfalen. Situasjonen var på denne tiden påvirket av Sveriges støtte til Hessen på den ene siden og det tyske rike på den andre. Werl, Geseke, Brilon og Rüthen ble eksempelvis erobret av Hessen. I sør kunne man håpe på de keiserliges stabilitet. Etter 1634 slapp Hessens makt gradvis taket i regionen, men den forble likevel en trussel til helt mot slutten av krigen. I samarbeid med Sverige ble således Obermarsberg erobret og ødelagt av Hessen i 1646. Spesielt godt informert gjennom samtidige beretninger er vi om skjebnen til og hendelsesforløpene i Amt Brilon og byene Medebach og Hallenberg. Aktørene vekslet hyppig mellom å okkupere områdene. I Merfach flyktet befolkningen til de omkringliggende skogene. Medebach ble alvorlig rammet av brann og innbyggerne led under plyndring, og i 1636 døde en tredjedel av befolkningen som offer for pest. General Eberhard Beckermann, som selv stammet fra byen, trengte i 1634 seg inn i kloster Wedinghausen ved Arnsberg. Sannsynligvis uteble en planlagt erobring av byen på grunn av pesten. Også i Arnsberg kom det flere ganger til utbrudd av pest.^[24]

De langsiktige økonomiske konsekvensene skal ikke undervurderes. Malmutvinning fra gruvedrift, smelteverk og videre bearbeiding av metall, som hadde blomstret på 1500-tallet, opplevde et alvorlig tilbakeslag. Først i første halvdel av 1700-tallet hadde det regionale næringslivet kommet seg over krigføringens skadevirkninger. Det samme gjelder den sosiale strukturen. Mens samfunnet på 1500-tallet gikk gjennom en sosiologisk differensiering, kom det på 1600-tallet til en avdifferensiering og til en reagrarisering av de Kurkölniske delene av Sauerland. Den sosiale strukturen gjenspeilet dette i en befolkningsvekst som lå under gjennomsnittet.^[25][26]

Etterfølgeren til Ferdinand von Bayern ble i 1650 Maximilian Heinrich av Bayern. I hans tid ble det vedtatt tallrike nye forordninger og lover, deriblant en ny forordning for gruvedrift, en forordning for skogsdrift og en jødeforordning. Hertugdømmet ble knapt berørt av konfliktene om bispesetet til etterfølgeren Joseph Clemens av Bayern. Også denne kurfyrsten innførte flere forordninger og forskrifter for hertugdømmet. Under hans flukt til Frankrike i 1702, regjerte Domkapittelet frem til neste kurfyrste ble innsatt i 1723.^[27]

Clemens August av Bayern var deretter Landsherre i hertugdømmet i nesten 40 år, fra 1723 til 1761. Ved å la regjeringen bli underordnet hoffkanselliet forsøkte han å integrere landet mer i kurstaten. Regjeringen i Arnsberg fikk videre forbud mot å rette direkte klager både mot Reichskammergericht eller rikshoffrådet. Eneste apellinstans var hoffrådet i Bonn. Imidlertid fikk Landdagen bevare en viss autonomi.

Clemens August fikk også vedtatt en rekke lover og forskrifter for hertugdømmet, deriblant for normalisering av mål og vekt.^[28] Han foreviget seg i Westfalen gjennom utvidelser av Schloss Arnsberg (med hjelp fra den tyske barokkarkitekten Johann Conrad Schlaun) og Schloss Hirschberg.

Landsherren holdt et hoff langt mer ekstravagant enn man så langt hadde vært vant til i hertugdømmet, og dette anstrengte statsfinansene i betydelig grad. Deltakelsen i kampen mot Fredrik II av Preussen under syvårskrigen ødela hertugdømmet økonomisk: landet ble krigsskueplass og blant annet ble Schloss Arnsberg fullstendig ødelagt.^[29] En rekke bidrag til krigskassen førte til en gjeldsbelastning som gjorde at landet ikke klarte å komme på fote økonomisk og kulturelt innen kurstaten ble oppløst i 1803. Noen lokalsamfunn måtte slite med følgene av gjelden til langt inn på 1800-tallet.

Under den etterfølgende kurfyrste Maximilian Friedrich von Königsegg-Rothenfels ble forskjellige reformer påbegynt i sammenheng med den katolske opplysningstiden.^[30] Dermed skar kurfyrsten ned på antall helligdager og reduserte utgiftene til kirkelige opptog. I 1778 ble også en brannforsikring grunnlagt for hertugdømmet. Et år senere ble det grunnlagt et medisinalråd i Bonn for alle kurfyrstelige områder.

Reformarbeidet ble i særlig grad fremmet av Landdrost Franz Wilhelm von Spiegel. I sentrum for reformarbeidet stod reformene og utbyggingen av utdannelsen. I begynnelsen av 1780-årene ble det gjort bestrebelser etter å omforme Gymnasium Laurentianum i Arntsberg til en mønsteranstalt for høyere utdannelse. I tillegg ble et skolestyre etablert som en selvstendig og kompetent myndighet for skolesystemet i hele hertugdømmet.

Den katolske opplysningstiden påvirket også grunnleggelsen av Arnsbergisches Intelligenzblatt. Ved offentlige bygninger spilte ikke lenger behovene for representasjon, men snarere nytteverdien en større rolle. Arnsberger Schloss ble således ikke gjenoppbygd etter bombarderingene under syvårskrigen; derimot ble steinene brukt til byggingen av et tukthus, som fra 1816 ble sete for Bezirksregierung Arnsberg (idag sete for Verwaltungsgericht Arnsberg).

Von Spiegel ønsket gjennom sine reformbestrebelser i særdeleshet å finansiere skolevesenet gjennom en sekularisering av stift og klostre. Tidligere hadde han uttrykt sterk kritikk av klostrene, men lyktes ikke i sine sekulariseringsbestrebelser så lenge hertugdømmet varte. Også innenfor klostrene fantes det påvirkninger fra opplysningstiden, og internt i kloster Wedinghausen pågikk det en konflikt mellom tradisjonalister og reformvennlige. Spesielt skarp kritikk kom fra Friedrich Georg Pape, som etterlyste en rasjonalistisk teologi og som senere spilte en betydelig rolle i Mainzrepublikken.^[28][31]

Kurfyrste Maximilian Frans av Köln fortsatte reformpolitikken. På grunn av overbeskatning av skog, ikke minst for produksjon av trekull, utstedte han lover for en bærekraftig hogst og utnytting av tømmer. Samtidig styrket han hertugdømmets tilknytning til riket sentralt. Hans regjering flyttet anakronistisk tollkontrollpostene innenfor hertugdømmet på grensen til det gamle grevskapet Arnsberg. Produksjonsutstyr og fabrikker ble i 1791 frigjort fra laugsvesenets tvang. Etter initiativ fra stenderne, innførte regjeringen også tiltak mot misbruk av laugsvesenet.^[32] Også utdanningsreformene fortsatte. Det ble grunnlagt en skolekommisjon, og i 1799 utstedte regjeringen en skoleordning for Gymnasium Laurentianum. Gjennom etableringen av en normalskole sørget pedagogen Friedrich Adolf Sauer for en forbedring av lærerutdanningen. I tillegg til ordinære grunnskoler, ble yrkesmessige ferdigheter formidlet i industriskoler, spesielt innenfor tekstilproduksjonen. I 1802 fantes det totalt 255 grunnskoler og 38 industriskoler for barn og unge, såvel som 18 pikeskoler.^[33]

I 1794 måtte Maximilian Frans flykte fra revolusjonære franske tropper, som hadde okkupert Bonn og Köln i oktober og november samme år. Selv bodde han i den etterfølgende tiden i Mergentheim i egenskap av stormester i den tyske orden. På denne måten gled de Kurkölniske myndigheter, domstoler og domkapittelet ut av hertugdømmets område.

Slutten på det gamle rike og avskaffelsen av de geistlige territoriene gjennom Reichsdeputationshauptschluss av 25. februar 1803, betydde også slutten for hertugdømmet Westfalen. Området falt i 1803 inn under landgrevskapet Hessen-Darmstadt, og ble etter forskjellige mellomliggende faser innlemmet i Landgrevskapet Hessen-Kassel i 1817. Hertugdømmet ble innlemmet som en provins i den hessiske stat med hovedsete i Arnsberg. Det meste av hertugdømmets klostre og stift ble sekulariserte umiddelbart etter maktovertagelsen.

I kjølvannet av etableringen av Rhinforbundet den 12. juli 1806, ble den økonomiske og juridiske administrasjonen forandret i hele Hessen-Darmstadt. Ordningen med stand og det kommunale selvstyre ble opphevet; dette betydde igjen slutten på skattefritak for adelen, avskaffelsen av livegenskap og en jevnere fordeling av området i omtrent like store administrative delområder.

Den 9. juli 1807 ble det napoleonske kongeriket Westfalen opprettet nordøst for det tidligere hertugdømmet. Selv om staten formelt var uavhengig, var det en vasallstat til det første franske keiserdømme under ledelse av Napoléon Bonapartes bror Jérôme Bonaparte. Staten ble oppløst etter at Frankrike tapte folkeslaget ved Leipzig den 19. oktober 1813. Etter Napoléon Bonapartes nederlag den 14. november 1813 mot den tredje prøyssiske arme under ledelse av Ludwig von Vincke, opprettet Preussen den midlertidige provinsen Generalguvernementet mellom Weser og Rhinen.

Under Wienerkongressen ble kongeriket Preussen delt inn i ti provinser gjennom «Forordning om en bedre innrettelse av provinsielle forhold» (Verordnung wegen verbesserter Einrichtung der Provinzialbehörden) av 30. april 1815. Generalguvernementet ble omdannet til provinsen Westfalen. I 1816 ble Ludwig von Vincke utnevnt til provinsens første overpresident med sete i Münster, mens den gamle residensbyen Arnsberg ble sete for regjeringspresidenten i Regierungsbezirk Arnsberg, og på denne måten i en redusert form bevarte byens hovedstadsfunksjoner.

Mellom årtusenskiftet og 1200-tallet var etableringen av bosetninger til jordbesittende bønder i Hellwegbörde og fjellområdene avsluttet. All dyrkbar jord var blitt tildelt og fordelt. Fram til inn i 1300-tallet fulgte en ny fase hvor det ved siden av fulltidsbønder kom nybyggere som var halvtidsbønder (Halbspänner) og småbrukere (Kötter). I løpet av 1300-tallet gikk befolkningen tilbake under påvirkning av pest og en generell jordbrukskrise. Jordbruksområder og bosetninger ble forlatt, og deler av innbyggerne flyttet inn til byene. Høydepunktet på denne fraflyttingsperioden var mellom 1400 og 1450 i det sørlige Sauerland, som var betydelig senere enn i andre regioner. I det sørlige Sauerland forsvant omkring 25 % av bosetningen; i det øvre Sauerland var fraflyttingen omkring en tredjedel. I Amt Medebach var mer enn halvparten av boplassene berørt.

I tidlig moderne tid, avbrutt av tredveårskrigen og den fransk-nederlandske krig (1672–1675), økte befolkningen moderat. Dyrkbar mark ble videre befolket, hedeområder gjort brukbare for åkerdrift og produksjonen av husdyr ble utvidet. Denne trenden fortsatte på 1700-tallet. På denne tiden bidro også utbyggingen av industri og gruvedrift til økt befolkning. Gårdsbrukenes udelelighet og Anerbenretten i de fleste delene av regionen bremset fremveksten av en agrar underklasse.^[34][35]

I regjeringstiden til Dietrich II von Moers på 1400-tallet var innbyggertallet 59 000. I Vest Recklinghausen – som også var en del av den Kölniske kurstaten, var det 14 500 personer. I Erkestiftet levde det på denne tiden omkring 100 000 mennesker.^[36]

I 1781 tallfestet den prøyssiske generalfeltmarskalken Karl Friedrich von dem Knesebeck befolkningen til 107 000. Juristen Friedrich Arndts oppga i 1802 tallet 110 000. Historikeren Stephanie Reekers anslo på 1960-tallet innbyggertallet mot slutten av 1700-tallet som 120 000. Dette tilsvarte noenlunde beregningene foretatt av myndighetene i Hessen-Darmstadt i begynnelsen av 1800-tallet.^[37]

Hertugdømmet Westfalen var underlagt erkebiskopen av Köln som landherre og kurfyrste, men dannet likevel et fra Erkestiftet Köln romlig atskilt selvstendig territorium, hvori landstendene kunne sikre seg en betydelig medbestemmelsesrett som motpol til de geistlige landherrene. En sammenlignbar konstellasjon fantes i det sørtyske området med grevskapet Werdenfels, som var en besittelse hos det fjerntliggende Fyrstbispedømmet Freising.^[38]

Etter dets oppkjøp ble det tidligere grevskapet Arnsberg omdannet til hertugdømmets politiske sentrum, ettersom det var beliggende i dets midte. Byen Arnsberg utviklet seg ved siden av Bonn til å bli en residensby i staten. Der bodde marskalken av Westfalen, som stedfortreder for erkebiskopen i hertugdømmet. Fra 1482 ble hans rolle som høyeste embedsmann erstattet av en Landdrost. Den westfaliske regjeringen (det Arnsbergske kanselli) hadde både administrative og judikative oppgaver. Innrettingen av en egen regjering går sannsynligvis tilbake til den andre Erblandesvereinigung av 1463, som uttrykkelig fastslo etableringen av et eget råd for stendene. En slik permanent innretning i Erkestiftet ble også opprettet, uten å kunne medføre en personlig føring av kurfyrstene, og bestod i hertugdømmet frem til slutten av det gamle rike. Sin endelige form fikk den etter at kurfyrste Ernst von Bayern fornyet Erblandesvereinigung i 1590. Siden da ble regjeringen betegnet som «Landdrost og rådgivere» (Landdrost und Räte).

Landdrosten satt foran disse kollegialmyndighetene som landherrenes representant, såvel som deres høyeste embedsmann. Landdrosten og senere også de øvrige embedsmennene måtte være født i hertugdømmet. Han var kurfyrstens stattholder, men også den høyeste representant for stendene. Han var Landstendenes direktør og styreformann av ridderkuriene i Landdagen.

Ved siden av Landdrostene fantes det fire juridisk utdannede «lærde rådgivere», for det meste fra borgerskapet. Disse var uavhengige av det egentlige forvaltningsarbeidet. I tillegg kom fire adelige rådgivere som representanter for Landstendene. Ut over dette fantes det forskjellige underordnede embedsmenn og funksjonærer.

Landets Landpfennigmeister var ansvarlig for finansvesenet. Regjeringssekretæren (Landschreiber) var underlagt landstendene, og tilhørte ikke forvaltningen til regjeringen.

På 1500-tallet var Landdrostene og rådgiverne en myndighet som var delvis selvstendig, og delvis underlagt landherrene. De var relativt uavhengige av Erkestiftet. Likevel ble det gjort stadige forsøk fra den residerende regjeringen i Bonn på å innskrenke makten til myndighetene i Arnsberg. På 1700-tallet lyktes regjeringen delvis i å omdanne disse organene til rene underorganer. I 1739 ble regjeringen i Arnsberg underlagt hoffrådet og i 1787 ble det også underlagt hoffkammeret i Bonn. Den høyeste rettsinstansen Oberappellationsgericht, som i 1786 ble etablert i Bonn, var også uavhengig av myndighetene i hertugdømmet Westfalen.^[39][40]

Det øverste regjeringsorganet hadde flere underordnede organer. Det såkalte Oberkellerei i Arnsberg hadde Unterkellereien i Balve, Anröchte og Bilstein. Den westfaliske skogsforvaltningen hadde sete på Schloss Hirschberg. Ved siden av å bevare skogsområdene hadde det ansvaret for jakt på villbestandene, for å forberede de kongelige jaktene såvel som for å forsørge kurfyrstens kjøkken med vilt. Det såkalte Oberbergamt med en Oberberghauptmann som leder, hadde sitt sete i Brilon. I Olpe befant det seg et Unterbergamt. Det skulle sikre at et tiende ble overført fra gruveindustrien til regjeringskassen. Det var også ansvarlig for å utdele rettigheter (Mutung) til oppdageren av mineralrikdommer (Muter), for tildelingen av lensrettigheter, og for jurisdiksjonen overfor hele spekteret av gruvedrift, metallurgisk foredling og hammersmier.^[41]

Stendenes medbestemmelse ble institusjonalisert gjennom innrettingen av Landdagen. Der fantes i det senere til hertugdømmet tilknyttede område allerede på første halvdel av 1300-tallet en første begynnelse til et parlament blant landstendene. Politikken som ble ført siden tiden til Dietrich II von Moers førte på 1400-tallet til et samarbeid mellom stendene, som i 1437 førte til den første Erblandesvereinigung. 167 riddergods og 16 byer deltok. Etter Dietrich von Moers' død kom den andre Erblandesvereinigung i 1463 etter forbilde fra de rhinske stendene. Deres grunnsetninger ble fornyet i 1590 og var i kraft frem til 1802. En Landdag er dokumentert siden 1482. Protokollene er bevart siden 1583. Sesjonene til Landdagen i hertugdømmet Westfalen fant sted årlig i Arnsberg. Forsamlingen var inndelt i ridder- og bykurier. Ved siden av de adelige grunneierne til gods bestod forsamlingen av representanter fra byene og «frihetene» (Freiheiten) – kommuner med bylignende rettigheter. Også Kölns Domkapitel hadde visse rettigheter, uten å fullstendig tilhøre Landstanden.

«Hovedstedene» Brilon, Rüthen, Geseke og Werl sendte fire representanter hver. De øvrige byene og frihetene (Freiheiten) sendte to deputasjonsrepresentanter til Landdagen. På 1700-tallet gikk deltagelsen til de øvrige byene betydelig ned. Ofte var bare representanter for de fire største byene tilstede. Den store massen av befolkningen, som var bønder og fattige på landsbygda, var ikke representert.

Den viktigste retten var å innkreve skatter. Ansvaret for skatteetaten lå i hendene til stendene, som ansatte en Landpfenningmeister. Kurfyrsten kunne sette spørsmål på dagsordenen i form av Landdagsproposisjonen. Stendene kunne legge frem klager på vedtak og fremme sine egne forslag.

Stendenes delaktighet i utformingen av den almene landslovgivningen var ikke avsluttet. Etter oppløsningen av Landdagen i 1584 ble kurfyrsten avhengig av medvirkning fra stendene i utformingen av lover. Deres medvirkning bygde ikke på den fyrstelige gunst, men på «gode skikker, friheter og privilegier». Landdagen hadde lovgivende makt, og den behandlet og gjennomførte flere viktige lover. Andre lover og forordninger ble vedtatt av fyrstene uten noen forutgående avstemning hos stendene. Imidlertid hadde de en rett til å protestere, som også ble brukt. Gjennom sine opprinnelige rettigheter i Erblandesvereinigung klarte stendene å utvide sin indignatsrett.

I første rekke ble den bestemmelse fattet, at medlemmene av hoffrådene måtte komme fra overhøyheten Kurköln. De westfaliske stendene motsatte seg i 1662 kurfyrste Max Heinrichs forsøk på å tvinge alle embedsmenn til åpent å bekjenne seg til den katolske tro. For unntak fra denne regelen ved ansettelser ble det nødvendig med en beslutning fra stendene.^[42][43][44]

Motstanden blant stendene, som for det meste var sentrert i Arnsbergs landsstendforsamling, forhindret alle forsøk på å gjennomføre en statsoppbygning basert på absolutisme. Hertugdømmet Westfalen forble dermed essensielt en kurstat med en delvis integrert standstat. Mens den eneveldige forfatningen til hertugdømmet mot slutten av 1700-tallet ble betraktet som anakronistisk, anså de liberale borgere tidlig på 1800-tallet den som utgangspunktet for et fremtidig liberalt samfunn.^[45]

Etter Soestfeiden var hertugdømmet Westfalen i 1449 inndelt i fire Quartale: Quartal Brilon, Quartal Rüthen, Quartal Bilstein og Quartal Werl. Byene Brilon, Rüthen og Werl var såkalte storbyer; en fjerde stor by var Geseke. Innenfor Landdagen spilte disse storbyene en førende rolle blant bykuriene. På slutten av 1700-tallet fantes det 25 byer: Brilon, Rüthen, Geseke, Werl, Attendorn, Arnsberg, Menden, Olpe, Marsberg, Volkmarsen, Medebach, Warstein, Kallenhardt, Belecke, Drolshagen, Neheim, Hallenberg, Schmallenberg, Winterberg, Eversberg, Allendorf, Grevenstein, Hirschberg, Balve og Fredeburg. I tillegg fantes det 11 småbyer eller kjøpsteder som ble kalt «friheter» (Freiheiten): Meschede, Sundern, Hagen, Hüsten, Freienohl, Affeln, Bödefeld, Hachen, Langscheid, Bilstein og Bergfreiheit Silbach.^[46]

Kvartalene var inndelt i amt, Gerichtsbezirke og godseiendommer (Grundherrschaften). I disse områdene var landsherrene representert av en amtmann, landdrost eller lensmann som hadde ansvaret for administrative, juridiske og militære oppgaver. Til forskjell fra Erkestiftet ble ikke amtmennene utnevnt av kurfyrstene, men av lensmennene i Westfalen og senere av landdrostene. Amtsforvaltningen orienterte seg ofte etter eldre urgemanske Gogerichte, og til tider ble forvaltningsenhetene også gitt betegnelsen Gogericht.^[36][47]

Godseiendommene var delvis utenfor rammene til amtene. I juridisk forstand var de inndelt i omkring 14 jurisdiksjoner eller Patrimonialgerichte, som for det meste bestod av medlemmer fra adelen. Domstolen i Giershagen hørte til kloster Bredelar, mens domstolen i Sümmern stod under Domkapittelet i Köln.^[48]

Innenfor den kirkelige organisasjonen av den westfaliske delen av Erkebispedømmet Köln fantes en egen Offizialatgericht. Dette var en geistlig domstol, med en overveiende verdslig selvstendighet. På 1400-tallet ble deres sete deretter innrettet i Arnsberg. Kort tid etterpå ble de lagt til Soest. Der hadde de sine seter til like før Soestfeiden, hvoretter de igjen ble innrettet i Arnsberg, og deretter fra 1478 til 1483 i byen Werl. Domstolen (Offizialats-Gerichtsstuhl) ble i dokumenter fra 1602 kalt Werler geistliches Hofgericht. På 1700-tallet ble den kalt Geistliches Hofgericht Arnsberg binnen Werl residierend. Den eksisterer ennå idag i Prostikirken St. Walburga i Werl. Størstedelen av hertugdømmet var opprinnelig innordnet erkediakonen som stedfortreder for Domprosten i Köln og prosten i Soest. Mot slutten av 1700-tallet var den sørlige delen inndelt i de fem dekanatene Attendorn, Brilon, Medebach, Meschede og Wormbach. Sammen dannet de kommissariatet Sauerland. Nord for dette var kommissariatet i Haar-distriktet, som i det vesentlige omfattet erkediakonatet Soest. I tillegg til dekanatstrukturen fantes sognet Arnsberg med sete i kloster Wedinghausen. Abbeden i klosteret hadde innenfor sitt område også retten som erkediakon. I tillegg fantes sognet Römershagen innenfor dekanatet Siegburg, såvel som sognene Volkmarsen og Marsberg i bispedømmet Paderborn.^[49]

Erkebispedømmet Köln preget mynter i Köln fra omkring år 960. Fra 1512 preget erkebispedømmet mynter for den kurrhinske rikskrets. Andre myntsteder i rikskretsen var Arnsberg, Bonn, Deutz, Koblenz, Mainz, Münster, Rheinberg, Poppelsdorf, Werl og Zons.

Valutaen som ble preget i Köln og benyttet i hertugdømmet Westfalen var Penning, Heller, Mariengroschen, Albus, Stüber, Taler og Dukat.

Myntenheten Heller hadde opprinnelig halve verdien av en penning, og ble preget fra begynnelsen av 1200-tallet. Både hellermyntene og penningene var av sølv, men gradvis ble det blandet kobber i hellermyntene slik at de ikke lenger ble betraktet som sølvmynter. Myntenheten var oppkalt etter byen Hall am Kocher (idag Schwäbisch Hall) i Baden.

Mariengroschen var mynter med valøren Groschen som ble preget i det nedersaksiske området fra 1503 og utover. De er oppkalt etter avbildningen på den ene siden av en stående jomfru Maria. Sølvvekten og dermed verdien varierte mye. Grunnet den stadige reduksjon i sin verdi fra stendene i den nedersaksiske rikskrets ble den avløst av Meißnischen Fürstengroschen. Mynten fikk en verdi av 1/36 Reichstaler og ble redusert til småpenger.

Myntenheten Albus ble innført på midten av 1300-tallet i Trier, og nevnes i 1372 i en myntavtale mellom Köln og Trier. I tidens løp ble Albus anerkjent som felles myntenhet av kurfyrstene i Trier, Mainz og Köln, og ble tatt i bruk av tallrike tilgrensende territorier. Gjennom myntediktet fra greven Wolfgang Wilhelm av Pfalz-Neuburg av 1. september 1620, innførte hertugdømmet Jülich-Berg en inndeling av valutaen i 1 Reichstaler = 78 Albus, og 1 Albus = 12 Heller. Under tredveårskrigen (1618–1648) mistet myntenheten sin betydning, men ble fortsatt preget regionalt i bl.a. Hessen på 1700-tallet. I mellomtiden vant Stüber større betydning.

Myntenheten Stüber ble tatt i bruk fra 1400-tallet frem til omkring 1800-tallet i det nordvestlige Tyskland innenfor det tysk-romerske rike, spesielt innenfor det område som utgjør det nåværende Nordrhein-Westfalen. Mynten oppstod før desimaltallsystemet. I det nedertyske området var den inndelt i 2 Deut. En Deut tilsvarte 2 nedertyske penningen og 1 1/12 tyske Pfennig. Stüber var forgjengeren til den senere nederlandske Stuiver.

Bondebefolkningen utgjorde omkring 90 % av den totale befolkningen. Den gamle føydale og herskapelige inndelingen av arbeidsforholdene, hvor bøndene gjorde pliktarbeid på jordeiendommene til godseierne mot at de fikk en viss sosial sikkerhet (Villikationsverfassung), begynte å gå i oppløsning allerede på 1200-tallet, og det føydale tjenestearbeidet (Frondienst) blant bøndene ble erstattet av landrente. Det westfaliske lavlandet hadde mange personlig frie bønder, sammenlignet med andre geografiske områder. Fra tiden ved slutten av det tysk-romerske rike finnes det estimater som oppgir andelen frie bønder til omkring 83 %. Dette var likevel i juridisk forstand. De fleste av dem var i praksis avhengige av grunneierne og på denne måten indirekte en del av livegenskapet. Ved slutten av det gamle rike var fortsatt 490 gods basert på livegenskapet, spesielt i regionen rundt Hellweg.

Bøndernes og jordeiernes rettigheter antok forskjellige former. Det fantes gods som gikk i arv eller ble overtatt av den siste gårdbrukeren, kolonater hvor eiendomsretten og personlige rettigheter var avhengige av grunneieren, så vel som kolonater som ble forpaktet av domstoler såvel som av gods med livegenskaper. Det var relativt mange frie gårder, eller gårder som gikk i arv eller ble oppkjøpt. Situasjonen var gunstig for fogdgodsene (Vogtsgüter), som var en rest av den gamle føydale jordinndelingen. Den største gruppen bønder dannet kolonater med forpaktende besittere. Også disse var for det meste personlig frie, betalte en viss leiesum og hadde muligheten til å føre arveretten opp for domstolene.^[50][51]

Godsene var i prinsippet udelelige, men fra 1400-tallet begynte landsherrene å fravike denne regelen. På tross av Anerbenretten (Anerbenrechts) fikk heltidsbønder overta eiendomsretten til såkalte Halbspänner og endog Viertelspänner. Allerede i senmiddelalderen dukket det opp såkalte Erbkötter som en gruppe av småbrukere. De hadde tilstrekkelig med jord til å overleve, var fullverdige medlemmer av bondesamfunnet og hadde bruksrett til jordene. Såkalte Brinksitzer hadde liten eller ingen rettigheter i fellesskapet, og var stort sett jordløse. For den senere Kreis Meschede er det anslått at 18 % var heltidsbønder, 19,7 % var «halvbønder» (Halbbauern), 9,5 % «fjerdedelsbønder» (Viertelbauern), 19,7 % småbrukere (Erbkötter) og 33,1 % Brinksitzer.^[52]

Tapet av byen Soest og dens omkringliggende områder, var ikke bare rent politisk et alvorlig slag mot kurstaten. Dette fruktbare området var også av avgjørende betydning for å forsørge de fjellrike delene av hertugdømmet med mat. Det Kurkölniske Sauerland mistet derfor også samtidig sitt viktigste marked for kommersielle og andre produkter. Med tapet av Soest ble de økonomiske forbindelsene med utlandet og Hansaforbundet kuttet av. Mens gruveindustrien i enkelte deler av regionen fortsatt var av betydning i tidlig moderne tid, konsentrerte byene i Sauerland seg etter 1450 hovedsakelig om det innenlandske markedet og det lokale næringsliv.^[53] Noen historikere argumenterer for at dette økonomiske tilbakeslaget svekket resten av hertugdømmet i en betydelig grad. Dette var også en av grunnene til hertugdømmets relativt store økonomiske bakevje sammenlignet med Siegerland og grevskapet Mark.^[54]

Enkelte utenlandske tilreisende skrev omkring 1800 at bakevjen i regionen hemmet overlevelsesevnen til økonomiske virksomheter. Sammenlignet med det protoindustrielle oppsvinget i grevskapet Mark var hertugdømmet tilbakestående. Store deler av landbruket i den rike regionen var handelsmessig svært lite utviklet, og dette endret seg lite gjennom grunnleggelsen av industriskoler. Mangel på lokal sysselsetting ga en markert mobilitet i befolkningen i form av det store antallet vandrende handelsmenn, spesielt i høyereliggende strøk. I tillegg var svært viktige industrielle tettsteder basert på jernproduksjon. Produksjonen av ferdigvarer var mindre uttalt, bortsett fra en hjemmebasert, kommersiell spikerproduksjon på enkelte steder. Enda viktigere var malmutvinningen, som fremfor alt bragte til veie jern, men også gull, sølv, bly, sink, antimon og kobber.^[55] Produksjonen av smijern og halvfabrikata i hammerverk var fremfor alt utbredt i de sørlige delene av hertugdømmet, deriblant i områdene omkring Sundern, Warstein, Brilon, Marsberg og Schmallenberg. Langs grensen mot grevskapet Mark ble det utvunnet og bearbeidet jern og metall i Luisenhütte Wocklum ved Balve. Et kommersielt sentrum i nærheten av Olpe fokuserte fremfor alt på fremstillingen av tynnmetall. De fleste av disse produksjonsstedene dekket behovene for råvarer til den nærliggende ferdigvareindustrien i hertugdømmet Berg og grevskapet Mark.^[56]

• Baulmann, Klaus (2009). «Jesuiten – Minoriten – Franziskaner – Kapuziner: Klöster und Ordenswesen in der frühen Neuzeit». I Harm Klueting. Das Herzogtum Westfalen, Bd. 1: Das Herzogtum Westfalen: Das kurkölnische Westfalen von den Anfängen kölnischer Herrschaft im südlichen Westfalen bis zu Säkularisation 1803. Aschendorff Verlag, Münster. ISBN 3402128276. ISBN 978-3-402-12827-5. 
• Bruns, Alfred (Landesarchivassessor Dr.); Kleinsorgen, Gerhard (1987). Tagebuch der truchsessischen Wirren im Herzogtum Westfalen 1583/84 (Volum 7 av Landeskundliche Schriftenreihe für das Kurkölnische Sauerland. Veröffentlichung des Sauerländer Heimatbundes). Podszun, Brilon. ISBN 3-923448-43-0. ISBN 978-3-923-44843-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Brücker, Rainer (2003). Die Konfessionsentwicklung in Westfalen im 17. Jahrhundert Dissertation. Universität Münster, Fachbereich Geschichte/Philosophie, Duisburg. 
• Conrad, Horst; Teske, Gunnar (2000). Sterbzeiten. Der Dreißigjährige Krieg im Herzogtum Westfalen. Eine Dokumentation (Volum 23 av Westfälische Quellen und Archivpublikationen). Westfälisches Archivamt, Münster 2000. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Decker, Rainer (1981). «Die Hexenverfolgungen im Herzogtum Westfalen». Westfälische Zeitschrift 131/132 (1981/1982), side 339–386. 
• Decker, Rainer (1984). «Die Hexenverfolgungen im Herzogtum Westfalen». I Alfred Bruns. Hexen. Gerichtsbarkeit im kurkölnischen Sauerland. Schmallenberg-Holthausen 1984 (Veröffentlichungen des West. Schieferbergbau- und Heimatmuseums Holthausen, Band IV). 
• Focken, Jens (2009). «Erstarrtes Mittelalter. Städte und Freiheiten des Herzogtums Westfalen in der frühen Neuzeit». I Harm Klueting. Das Herzogtum Westfalen, Bd. 1: Das Herzogtum Westfalen: Das kurkölnische Westfalen von den Anfängen kölnischer Herrschaft im südlichen Westfalen bis zu Säkularisation 1803. Aschendorff Verlag, Münster. ISBN 3402128276. ISBN 978-3-402-12827-5. 
• Gawlich, Tanja (2009). «Der Hexenkommissar Heinrich von Schultheiß und die Hexenverfolgungen im Herzogtum Westfalen». I Harm Klueting. Das Herzogtum Westfalen, Bd. 1: Das Herzogtum Westfalen: Das kurkölnische Westfalen von den Anfängen kölnischer Herrschaft im südlichen Westfalen bis zu Säkularisation 1803. Aschendorff Verlag, Münster. ISBN 3402128276. ISBN 978-3-402-12827-5. 
• Gorißen, Stefan (2001). «Ein vergessenes Revier. Eisenerzbergbau und Eisenhüttenwesen im Herzogtum Westfalen im 18. Jahrhundert.». I Karl Peter Ellerbrock, Tanja Bessler-Worbs. Wirtschaft und Gesellschaft im südöstlichen Westfalen. Gesellschaft für Westfälische Wirtschaftsgeschichte, Dortmund 2001. ISBN 3-925227-42-3. ISBN 978-3-925-22742-4. 
• Grimm, Jacob (1880). Geschichte der Deutschen Sprache. Zweiter Band, Vierte Auflage, Verlag Von S. Hirzel, Leipzig, 1880. 
• Haase, Carl (1984). Die Entstehung der westfälischen Städte. Utgave 11 av Veröffentlichungen des Provinzialinstituts für Westfälische Landes- und Volksforschung des Landschaftsverbandes Westfalen-Lippe. Westfalen Provinzialinstitut für Westfälische Landes- und Volksforschung Münster, 4. opplag, Aschendorff verlag, 1984. ISBN 3-402-05867-7. ISBN 978-3-402-05867-1. 
• Hömberg, Albert Karl (1938). Siedlungsgeschichte des oberen Sauerlandes. Geschichtliche Arbeiten zur westfälischen Landesforschung; Band 3. (Veröffentlichungen der Historischen Kommission des Provinzialinstituts für westfälische Landes- und Volkskunde; Nr. XXII). Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung Münster. 
• Klueting, Harm (2009). «Das kurkölnische Herzogtum Westfalen als geistliches Territorium im 16. und 18. Jahrhundert». I Harm Klueting. Das Herzogtum Westfalen, Bd. 1: Das Herzogtum Westfalen: Das kurkölnische Westfalen von den Anfängen kölnischer Herrschaft im südlichen Westfalen bis zu Säkularisation 1803. Aschendorff Verlag, Münster. ISBN 3402128276. ISBN 978-3-402-12827-5. 
• Köhne, Reinhard (2003). «Bergbauliche Aktivitäten im frühen 19. Jahrhundert – Stagnation ohne durchgreifende Innovation.». I Reißland, Ingrid; Sauerland-Museum Arnsberg. Vom Kurkölnischen Krummstab über den Hessischen Löwen zum Preußischen Adler. Die Säkularisation im Herzogtum Westfalen 1803–2003. Ausstellung vom 21.9.2003 - 4.1.2004 in Arnsberg, Sauerland-Museum des Hochsauerlandkreises. F.W. Becker, Arnsberg. ISBN 3-930264-46-3. ISBN 978-3-930-26446-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Liedhegener, Clemens (1966). «Die Behörden-Organisation und das Behördenpersonal im Herzogtum Westfalen gegen Ende des 16. Jahrhunderts». Suerlänner. 
• Meister, Aloys (1908). Das Herzogtum Westfalen in der letzten Zeit der kurkölnischen Herrschaft. Münster, 1908. 
• Rathje, Johannes (1905). Die Behördenorganisation im ehemals kurkölnischen Herzogtum Westfalen. Trykk av K. Jansen, Diss. Kiel, 1905. 
• Reininghaus, Wilfried (2009). «Salinen, Berg- und Hüttenwerke, Gewerbe und Handel im Herzogtum Westfalen». I Harm Klueting. Das Herzogtum Westfalen, Bd. 1: Das Herzogtum Westfalen: Das kurkölnische Westfalen von den Anfängen kölnischer Herrschaft im südlichen Westfalen bis zu Säkularisation 1803. Aschendorff Verlag, Münster. ISBN 3-402-12827-6. ISBN 978-3-402-12827-5. 
• Seibertz, Johann Suibert (1860). Landes- und Rechtsgeschichte des Herzogtum Westfalen. Arnsberg 1860. 
• Selter, Bernward (2009). «Landwirtschaft, Waldnutzung und Forstwesen im Herzogtum Westfalen.». I Harm Klueting. Das Herzogtum Westfalen, Bd. 1: Das Herzogtum Westfalen: Das kurkölnische Westfalen von den Anfängen kölnischer Herrschaft im südlichen Westfalen bis zu Säkularisation 1803. Aschendorff Verlag, Münster. ISBN 3-402-12827-6. ISBN 978-3-402-12827-5. 
• Senger, Michael (red.) ved Schieferbergbau-Heimatmuseum Holthausen (1998). Der dreissigjährige Krieg im Herzogtum Westfalen (Volum 23 av Westfälische Quellen und Archivpublikationen). Westfälische Schieferbergbau- und Heimatmuseum Schmallenberg Holthausen, Balve. ISBN 3-89053-069-9. ISBN 978-3-890-53069-7. 
• Schulte, Wilhelm (1977). Westfälische Köpfe: 300 Lebensbilder bedeutender Westfalen. Biographischer Handweiser. Aschendorff Verlag; 3. opplag, februar 1977. ISBN 3-402-05700-X. ISBN 978-3-402-05700-1. 
• Schumacher, Elisabeth (1967). Das kölnische Westfalen im Zeitalter der Aufklärung: unter besonderer Berücksichtigung der Reformen des letzten Kurfürsten von Köln, Max Franz von Österreich. Veröffentlichung der Landkreise Arnsberg, Brilon, Meschede und Olpe. 
• Sommer, Johann Friedrich Joseph (1819). Von deutscher Verfassung im germanischen Preußen und im Herzogthum Westfalen: mit Urkunden. Münster. 
• Sommer, Johann Friedrich Joseph (1823). Darstellung der Rechtsverhältnisse der Bauerngüter im Herzogthum Westfalen nach älteren und neueren Gesetzen und Rechten. Mit Beilagen. Hamm. 
• Wiesenthal, Vera (2006). «Die Landstände im Herzogtum Westfalen und der letzte Landtag von 1803». Südwestfalen Archiv. 6. årgang 2006.